Livet mitt

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

jeg er en 21 år gammel mann og går nå på universitetet, hvor vil jeg helst ikke si. Fra jeg begynte på skolen når jeg var seks år gammel har jeg aldri vert en særlig populær person. Men når jeg var på denne alderen betydde det ikke noe for meg, fordi jeg hadde jo noen venner. Og jeg likte meg greitt der jeg bodde. Desverre så flyttet vi til et nytt sted etter sikkert to år på skolen, altså mellom andre og tredje klasse. På den nye skolen jeg startet på var jeg med en gang mener jeg lite populær, akkurat som på den gamle skolen, men hadde også her noen venner å være med. Selv om noen i blant kunne være stygge med meg, slik som det alltid er med unger.

 

Når jeg startet i femte klasse begynte det igjen å forandre seg litt, da jeg merket at de andre misslikte meg ganske mye. Jeg viste nok at jeg aldri var populær, men at noen skulle misslike meg for noe trodde jeg ikke. Jeg mener å huske at jeg kanskje var en av de folk likte minst på trinnet av en eller annen grunn. Kan ikke huske å ha gjort noe, men slik var det visstnok ... Så på midten av syvende klasse fikk jeg vite som så at jeg hadde blitt rangert som den jentene likte minst i klassen, av læreren sådan. Fantastisk menneske. En ære å få studeren under en slik gjøk og ikke mindre var det faktisk på foreldresamtale og. Tenk å si noe slikt til en usikker gutt. Men slik var det likevel.

 

På slutten av dette året begynte folk å gjøre mobbe meg for hvordan jeg pratet, altså at jeg sa et ord på en rar måte. Som igjen de synes var så forferdelig morsomt. Og det var mange som synes det og, og fordi jeg var så usikker tok jeg det også ille opp. Så da vart det vel enda mer morsomt. Og igjen da, enda verre for min del. Men det aller verste med det, var at det føltes så innmari ondsinna, det føltes ekstremt vondt. Det var i disse tider jeg begynte å bli virkelig deprimert. Jeg ville nesten tro at jeg hadde forståelse nok til å vite hva andre synes var rart eller dårlig oppførsel, og jeg tror ikke jeg gjorde noe som andre såg på som feil. Ingen hadde noen årsak til det.

 

Så begynte jeg i åttende klasse, da skolen hadde som regel at klassene skulle bli stokket om. Da havnet jeg selvsagt i klasse med enkelte som synes det var spesielt artig å plage folk, eller rettere sagt mobbe. Så gjennom disse åra ble jeg plaget, ikke for det samme som i sjuende, men her meir regelmessig psykisk mobbing. To av de som plaget meg først forstod at de ikke kunne oppføre seg slik mot meg etter at jeg sa i fra første gang i midten av dette året, men den siste fortsatte. Jeg sa så i fra igjen i niende, men etter dette også fortsette han. Det var et reint helvette for å sei det mildt. Jeg gruet meg hver dag til å gå på skolen, fordi jeg syntes det var så forferdelig vondt å bli mobba av denne personen og eventuelt andre var og svakt med av og til. Å sei i fra var altså ingen hjelp i, det nytta ikke å si i fra. Det var nesten ok å mobbe virket det som. Det aller rareste var det at denne personen nesten virket som å tenke at det var ikke galt av han å plage, men det var galt av meg å sei i fra. Altså det var jeg som hadde gjort noe galt mot han. Kvalmt. Det er dessverre enkelte som er slik. Tiende fortsette slik også.

 

Så begynte jeg endelig på videregåande, det var en enorm befrielse. Her trivdes jeg ganske godt og gjorde det mye bedre. Gikk opp fra omtrent 3,5 i snitt til 5 på tredje året. Så det var ganske greie år.

 

Men så flyttet jeg til der jeg nå går på universitetet. Med andre ord flyttet jeg hjemme fra. Her begynte det ganske dårlig, de jeg var med i fadderuken hadde lite interesse av å være i lag med meg. Jeg vet ikke nøyaktig hva det var som gjorde det, om det var noe jeg gjorde eller hva. Uansett så virket det som de ikke likte meg i det hele tatt. Jeg hadde her også begynt å føle en slags uvellhet, som om noe ikke var riktig. En slags redsel. Kanskje de reagerte på at jeg var litt innesluttet kanskje. At jeg ikke likte de eller noe slikt. Selv om jeg prøvde å bli venn med det og prate med de ofte, var det nesten som jeg ikke eksisterte. De hadde rett og slett ikke interesse av å være med meg og hilste aldri på meg selv om jeg alltid hilste på de. Så jeg gikk det første året uten å greie å få en eneste venn. Noe som jeg tror begynte å skape en slags sosial angst hos meg.

 

Jeg følte meg bare helt alene hele tiden. Heldigvis for meg flyttet broren min etter hvert til denne byen og samme en gammel venn. Så det andre året hadde jeg noen å være i lag med. Men denne angsten ga ikke seg, alltid når jeg var i nærheten av andre følte jeg på denne angsten. Så i løp av denne høsten begynte jeg å føle meg enda mer uvell, noe som igjen utviklet seg til en såkallet tvangslidelse eller OCD. Jeg vil ikke gå inn på hva denne tvangslidelsen handlet om, for det orker jeg ikke og denne teksten er alt for lang. Nå som det har gått ca. et år siden jeg fikk denne angstlidelsen er jeg nesten frisk. Og har fått antidepresiva av psykolog som jeg selv tok kontakt med. Men føler meg enda svært, svært deprimert.

 

Så poenget mitt er, synes du dette høres ille ut. Jeg bare lurte på hva du hadde følt om det var deg som hadde denne historien. Jeg har veldig lyst å ta livet mitt skjønner du, jeg orker snart ikke mer. Men lurte på om det er årsak til det.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e1114...283

[Latias]

Gjennom dialog med SSFF, Seksjon for selvmordsforskning og forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra brukere som vurderer selvmord.

Tråden blir derfor stengt og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette om å ta kontakt med profesjonell hjelp. Forumbrukerene her inne har ikke den nødvendige kunnskap og forutsetninger for å takle en situasjon som dette.

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker, vi vil oppfordre å ta kontakt for en prat. Du kan óg ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 815 33 300 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
Kirkens SOS Chat (åpningstidmandag til fredag 18:30-22:30)

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.