Har jeg en form for angst?

[AnonymDiskusjon]

Hei

Jeg skal prøve å forklare dette så godt som mulig.

Når jeg snakker med folk kan jeg ofte bli redd for å bli misforstått. Dette gjør at jeg fort kan bekymre meg over det jeg har sagt. Dette skjer ikke så ofte, men skjer alt for ofte for min del. Jeg må også tilføye ting i samtaler så folk skal forstå hva jeg mener. Et eksempel er at jeg kan si til en venn at jeg skal til legen for å sjekke kneet mitt. Så kommer jeg på at jeg har vært hos legen før for å sjekke det, og da må jeg tilføye det til samtalen så de ikke tror at jeg bare har vært der 1 gang for å sjekke kneet.Kanskje snike det inn i samtalen.
Hvis jeg ikke gjør det så er det en sannsynlighet for at jeg kan bli litt urolig inne i meg samtdiig som jeg begynner å bekymre meg over at min venn kanskje tror jeg aldri har vært der før og forteller det til andre.

Ikke så forklart, men håper dere fikk essensen i det.

 

Jeg er veldig sosial av meg, men når jeg er ute med folk kan jeg ofte føle jeg sier noe feil, og er da redd for å bli dømt. Dette kommer nok mest sannsynlig av mine år på ungdomsskolen. Jeg var litt usikker på meg selv fordi jeg ofte ble tatt for å være gutt. Dette kunne være flaut, og skummelt da jeg ofte ikke ble trodd, og det oppstod ekle episoder.

Jeg har alltid vært godt likt, men i 10 klasse følte jeg at noen jenter var litt "ekle" mot meg. Spesielt ei jente i klassen. Hun tok noe som var veldig personlig og gjorde narr av det. Jenter i 10 klasse kan jo være litt bitchy, men jeg blir fortsatt litt lei meg når jeg tenker på det .At hun kunne gjøre noe slikt. Nå i ettertid tror jeg at hun var usikker på seg selv. Vi har snakket sammen på vgs, hun hilser alltid når jeg ser henne, men jeg klarer ikke å la vær å føle et lite hat mot henne for det hun gjorde. Jeg er ikke sur på henne, men føler det er litt ekkelt med tanke på det som skjedde den gangen. Må nevens at jeg aldri har blitt mobbet på skolen.

 

På vgs fikk jeg mange nye venner. Var godt likt der også. Alle var hygglige mot meg. Alt gikk bra, men så skjedde det noe som gjorde at jeg ble litt deprimert. Som igjen gjorde at jeg begynte å kritisere meg selv. Jeg kritiserte meg selv fra ungdomsskolen og til vgs. Jeg tenkte på alle tingene som hadde skjedd, (selv om jeg har hatt en fint tid på ungdomsskole og vgs), og sa til meg selv at jeg var en "taper" på ungdomsskolen. At jeg var frekk, og ekkel osv. Husker blant annet at noen slettet meg på facebook.. og kritiserte meg selv veldig pga av dette. Var flere på ungdomsskolen som slettet meg da jeg begynte 2 året på vgs. Jeg aner ikke hvorfor, fordi de var fortsatt venn med flere av mine venner.... HVis jeg tenker på dette så stikker det. Angående det med at jeg var redd folk synes jeg var frekk og ekkel på ugndomsskolen tror jeg ikke stemmer fordi da ville jeg ikke hatt venner, og da hadde vel ikke mine gamle klassekamerater hilst på gata?

 

Jeg er en person som setter pris på alle sammen. Jeg er utrolig glad i de jeg har rundt meg. Desverre tar jeg det å bli slettet på facebook tung, da begynner jeg nemlig med kritiseringen av meg selv igjen.

 

Jeg har alltid vært meg selv. De fleste som har slettet meg fra fb er jenter. Kan hende de har misunnet meg? Misunnet meg fordi de ser at jeg kommer godt overens med folk,? Og at jeg er meg selv? Ikke bruker sminke, men er maskulin og alltid blid? Jeg tørr nemlig å være meg selv.

 

Når jeg tenker meg om, så tenker jeg mest på det negative som har skjedd .Ikke de positive tingene, spesielt på ungdomsskolen. Vært mye koslig der. Siste skoledag for eks var veldig koslig.

Dette ble litt surrete skrevet. Jeg skylder på klokka

Mitt spørsmål til dere som har lest dette er om dere trur jeg har angst? Hva kan jeg gjøre for å ikke kritisere meg selv så mye? Det trykker meg bare nedover, men jeg kan ikke noe for det. Jeg kan ut av det blå komme på noe som hendte for år siden, og da kritiserer jeg meg selv.

Beklager skrivefeil.

Takk for svar
Jente 20år

 

 

Anonymous poster hash: 6f959...d34

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Nå har jeg ikke lest alt du skrev, beklager det.

 

Men jeg synes det høres ut som du har en lav selvtillit. Det å si til deg selv at "du er en taper", er det å ha et problem med selvtilliten. Det handler også om hvordan du har et bilde av deg selv som ikke er heldig, og som jeg er helt sikker på ikke stemmer. For meg så virker du som en grei kvinne som det ikke er noe galt med, og du virker svært positiv.

 

Det virker for meg som at det kan være at du går rundt å dveler på en del ting som har skjedd med deg (ikke ta deg galt, da mener jeg f.eks uheldige episoder med andre personer o.l), og det er noe jeg selv har gjort en del, så jeg vet absolutt hvordan det er.

 

Jeg har selv angst, og det virker ikke for meg som at du har noen angst lidelser, eller kanskje du har litt angst for å faktisk si det du har på hjertet?

 

Dersom du trenger å snakke med noen, så kan jeg anbefale å ta kontakt med fastlegen din, som igjen kan henvise deg til en psykolog. Husk at dersom det ikke er kjemi mellom deg og psykologen må du be om å få en ny en, da kjemi er VELDIG viktig.

 

Ikke bli redd av ordet psykolog. Jeg ble det selv når jeg ikke hadde vært hos en, og i ettertid, så ser jeg at jeg har blitt mye bedre, rent psykisk.

 

 

Jeg kan godt forklare deg hvordan det er å ha angst. Jeg har selv angst mot å se personer i ansiktet, og spesielt øyekontakt med fremmede. Når jeg sitter på bussen eller lignende, så ser jeg alltid ut vinduet, eller andre steder hvor jeg ikke kan få øyekontakt med andre, fordi jeg rett og slett blir dårlig, eller uvel av å gjøre det. Dette kan godt være av at jeg også er autist.

 

Forresten, du nevnte depresjon, dette er en god video:

Endret 28. september 2013 av Slettet-x7D6du0Hjb