Vanskelig situasjon.

[AnonymDiskusjon]

(Poster som anonym siden flere av vennene mine ofte også henger diskusjon.)

 

Hei, gutt 18 her. VGS3. Trenger hjelp og gode råd.

Jeg er en vanligvis glad gutt, smiler alltid og er alltid hyggelig. Sjenert. Gjør fortsatt det, men jeg mener det ikke lenger, for det siste halvåret har vært veldig vanskelig, og bare blitt verre og verre.

Det hele starten i bursdagsfesten til en venninne. Hun hadde sine beste venner og en haug med venner fra skolen over. Jeg er ikke av de mest populære, jeg er han som gjerne heller leser en bok enn å reise ut på fest. Jeg kjente alle bortsett fra en av venninnene hennes. Hun er også 18 og det er meg og hun dette handler om. Hun var på besøk i klassen vår i fjor høst siden hun vurderte å bytte skole, og jeg hadde hørt av noen gode venninner av både meg og henne at hun hadde det vanskelig. Snill som jeg var ville jeg jo finne ut av det, og vi snakket veldig mye den dagen. Vi fant ut at vi skulle bli bedre kjent, og det ble vi den dagen. Vi snakket litt sammen på nettet uken etterpå, men siden vi begge to er rimelig like, og da like sjenerte, så turt ingen av oss å si så mye.

Da vi møttes igjen på bursdagsfesten snakken vi mye sammen siden vi har felles venner, og en felles venninne av oss som drakk seg sørpe full tok vi oss av sammen. Etter det snakket vi veldig mye sammen via nettet siden vi da turte å snakke sammen. Vi ble fort venner, men vi ble veldig betatt av hverandre, og møttes mye her og der på fester for å være sammen. På en måte en unnskyldning for hverandre for å møte den andre. Vi snakket mye, veldig mye, via facebook da. Jeg bodde da hjemme utenfor et litt større tettsted, og tok bussen hver dag. Da hadde jeg 20 minutter før skolen startet, og jeg gikk alltid med henne mot skolen hennes da. Etter hvert fortalte hun meg at hun har slitt veldig med spiseforstyrrelser og depresjon. Jeg syntes synd i henne. Etter hvert som tiden gikk og vi snakket videre fortalte hun meg at hun gikk til psykolog og tok antidepressiv medisin. Vi ble veldig godt kjent, og jeg ble betatt. Vi snakket litt om dette med å starte et forhold, vi var redde for å såre hverandre siden det kunne gå galt. Vår første kyss skjedde en gang jeg fulgte henne hjem etter en fest. I slutten av mai klarte jeg å grave frem nok mot til å spørre henne om hun ville prøve, og etter en kort gåtur i et parkområde mannet jeg meg opp og spurte henne om hun ville være kjæresten min. Hun tenkte seg om i noen sekunder og svarte ja.

Vi snakket like mye sammen som før via facebook, og møttes nå og da. Det ble ikke så mye siden hun trengte mye tid for seg selv, og jeg ikke alltid hadde tid pga. skole og arbeid. Hun har sosial angst, og føler ubehag da hun er ute blant folk hun ikke kjenner, og pga. depresjonen ville hun være alene. Jeg bor på gård, og halve sommeren går da med til arbeid. Hun var mye ute på reiser med familien, så det var vanskelig å få tid til og møtes. Det ble da kun noen få ganger hele sommerferien, og noen fester her og der. Vi snakket fortsatt mye via facebook. Der har vi vel ca 50.000 meldinger på kun noen mnd, med ca 2-300 om dagen i snitt. Vi sov alltid sammen etter alle fester, og jeg overnattet av og til hos henne. Vi er begge to jomfru, men hun er veldig ny på det området, og veldig usikker. Samtidig hemmer antideprisivene hennes følelsene, så vi gikk langt noen ganger, men vi hadde aldri sex. Det var greit for meg, jeg forsto hun var redd, og jeg har ikke noe imot å vente. Ingen problemer med det. I sommerferien fikk jeg meg jobb og flyttet til det tettstedet der skolene er, og hun bor. En venn av henne tok selvmord. Depresjonen hennes ble ikke bedre, og dagen før første skoledag i år møttes vi for å ta en alvorsprat om forholdet vårt siden det nå ble veldig vanskelig. Hun sa ikke noe i den praten, men etterpå sa hun at hun hadde nok med seg selv, og spurte om vi bare kunne være venner. Detta sa hun via facebook, og jeg ble såret siden hun ikke sa det til meg da vi snakket sammen en time før. Hun sa hun var veldig glad i meg, og at dette var det verste hun noen gang hadde gjort, men hun følte at det var det riktige siden hun stadig slet med depresjonen. Jeg godtok dette, for hennes beste. Da jeg var på jobb dagen etterpå (kasse på matbutikk), gikk hun forbi sammen med noen venninner. Da ramlet alle følelsene ut, og jeg tok meg en pause der jeg gråt. Jeg gråter aldri. Den siste gangen var i begravelsen til bestemoren min 3-4 år før. Vi snakket mye mindre via facebook nå, men vi snakket. Hun sier fortsatt at hun er glad i meg. Sist gang vi møttes var vi på fest sammen med de felles vennene våre igjen. Etter hvert reiste vi på byen, og hun danset tett med to utvekslingsstudenter fra USA som er både eldre og kjekkere enn meg. Dette mens hun visste jeg så på. Den kvelden fortalte hun meg at depresjonen ble verre og verre. Hun hadde prøvd å ta selvmord med piller, men det fungerte ikke. Jeg tror ikke hun turte på grunn av meg. Hun fortalte meg at hun hadde lovet psykologen sin at hun ikke skulle prøve igjen før høstferien, og hun lovet meg det samme. Vi har snakket litt etterpå, men vi er alltid uenige. Jeg har mistet interessen for hobbyene mine, det går i dass på skolen, jeg sover dårlig, jeg har aldri matlyst, og jeg føler meg alltid elendig. Jeg sjekker stadig for å se om hun har logget inn på facebook om morningen, for å være sikker på at hun har det bra. Jeg har tenkt over hva jeg skulle sagt i begravelsen hennes. Jeg gråter nå. For noen dager siden klarnet jeg hodet med å fortelle alt til en venninne. Nå prøver jeg å fortelle det til dere.

Situasjonen nå er at mamma kjenner moren hennes, som driver en egen butikk rett ved siden av der jeg jobber. Mamma har vært stamkunde der lenge. Faren hennes jobber på skolen min. På min arbeidsplass jobber tanten hennes og datteren til tanten, søskenbarnet til hun alt handler om. Noen av vennene hennes som jeg har blitt godt kjent med jobber også der. Moren hennes er alltid inn og handler hos meg. I dag fikk jeg høre at hun også søkte jobb der jeg jobber. Jeg er håpløst forelsket i en jente som akkurat har prøvd å ta selvmord, og nå skal vi tydeligvis også jobbe sammen. Jeg kjenner nå nesten alle vennene hennes så godt at vi snakker daglig og gjerne møtes på fritiden. Jeg trener og trener med bestevenninnen hennes. Hun sier som sagt at hun er glad i meg, men ikke vil ha et forhold nå på grunn av depresjonen. I det siste sier venninnene hennes at hun stadig flørter med utvekslingsstudentene hun danset med. Neste sommer regner jeg med at jeg får innkalling til militæret, siden jeg er motivert til det. Hun skal på studie i utlandet.

Hodet er bare et stort rot, jeg må passe på henne og motivere henne så hun ikke gjør noe dumt. Vennene hennes er over alt. Familien hennes møter jeg stadig. De liker meg, men de vet ikke at vi ikke er sammen lenger. Tar hun livet av seg er nok ikke jeg langt fra å gjøre det samme. Det er vondt nok sånn som det er nå. Jeg kan ikke gå videre, da jeg er redd hun kan gjøre noe veldig dumt. Jeg er bare fanget i situasjonen sånn som den er nå. Jeg kommer ingen vei. Hun er mitt første seriøse forhold, og alt har gått hodestups i dass.

 

Er det noen som kan fortelle meg hva jeg burde gjøre? Hva hadde dere gjort?

(Må beklage skrivefeil, bokmål er sidemål for meg.)

Anonymous poster hash: f80c6...8a8

Anonymous poster hash: f80c6...8a8

Anonymous poster hash: f80c6...8a8

[vidor]

Militæret vil nok hjelpe deg å få det litt på avstand og få deg mer tilbake til normalen. Det går over etterhvert..

[Pubé]

Du kunne ikke ryddet opp litt i teksten? Når du først skriver så mye må det være lett å ta inn for at folk skal orke å lese, en stor firkant med tekst er ikke det. Men du skriver mer enn bra nok. Mangler bare avsnitt.

 

Men, ja, ingen lett informasjon. Jeg tror du bare må prøve å pløye deg gjennom det, og det å glemme denne jenta vil jo være det "beste" for deg, men noe som virker umulig. Har du vurdert å ta en tur til psykolog selv? Kan nok kunne hjelpe deg gjennom denne tiden fram til militæret.

[AnonymDiskusjon]

TS her, må beklage en vegg med tekst, så bedre ut i word før jeg limte det inn her. Tror ikke jeg får redigert som anonym.

 

Altså, problemet her er jo at jeg er fanget, jeg kan jo ikke svikte henne, hadde aldri klart å tilgi meg selv om noe skulle hende henne. Jeg prøver og holde litt avstand nå, men er vanskelig da jeg treffer familie og venner av henne over alt, og hun har søkt jobb sammen med meg.. Må vel antageligvis bare ri stormen ut, og se hva som skjer.

 

Har vurdert psykolog, men det er bare en i bygda, og den går hun allerede til, så tror ikke det er så lurt.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: f80c6...8a8

[vidor]

Har vurdert psykolog, men det er bare en i bygda, og den går hun allerede til, så tror ikke det er så lurt.

 

Det kan faktisk være en stor fordel å ha samme psykologen. Da har du en person som forstår begge partene, noe som kan være bra terapeutisk for dere begge.

[BertNaked]

 

 

Vi er begge to jomfru, men hun er veldig ny på det området, og veldig usikker.

 

Hørtes ut som at dere begge er relativt nye på "det-området"

 

Kom deg vekk, inn i militæret og bruk tiden der inne på deg selv - om ikke ender du opp som gal selv.

[AnonymDiskusjon]

 

Det kan faktisk være en stor fordel å ha samme psykologen. Da har du en person som forstår begge partene, noe som kan være bra terapeutisk for dere begge.

Ja, godt poeng med at det kan være lurt med samme psykolog, men vil ikke la en person ha kontroll over begge to.

 

 

 

Hørtes ut som at dere begge er relativt nye på "det-området"

 

Kom deg vekk, inn i militæret og bruk tiden der inne på deg selv - om ikke ender du opp som gal selv.

Ja, militæret er planen! Ser frem til det! Jeg ender ikke opp som gal, jeg er såpass oppegående.

Anonymous poster hash: f80c6...8a8