Flyttet til nytt sted, ingen venner

[Rescue me]

Det er vanskelig å komme videre uten å bryte paradokser. Ekstremt vanskelig dersom man nekter å innse at man bør gjøre det motsatte av det man holder på med for å ha en mulighet til å lykkes, feks slutte å prøve.

Skal jeg være ærlig, så vet jeg ikke hva paradokser er en gang.

 

Men er enig i at man må slutte "å prøve", men samtidig kan man ikke "prøve å ikke prøve", som jo i seg selv er et paradoks.

 

Å kun tro på paradokser, er i utgangpunktet ikke noe veldig praktisk, men det er det heller ikke å tro på gud. Jeg tror bare man må ha noe "større å tro på" hvor man kan plassere alle erfaringer og all kunnskap. Er vel flere ting jeg kunne trodd på sånn sett; slik som at alt er subjektivt da alt består av subjektive opplevelser. Eller at bevisstheten er det grunnleggende byggematerialet alt består av. Men føler alt dette forsåvidt er en del av mitt livssyn om "paradokser".

 

Nå er det å snakke om paradokser som et livssyn, egentlig ikke noe nyttig (føler jeg), og jeg innså også når jeg "så universet som paradokser" at dette var ikke mulig, og heller ikke meningen, å kunne forklare i ord.

Endret 28. september 2013 av Kun10kr

[Rescue me]

Bor man på et lite sted kan det virke som nesten ingen interesserer seg for det samme og over en periode på mange år kan det hende at man ikke kommer i kontakt med likesinnede. Drar man derimot på utebnys events kan man plutselig se at "Oi, det er 30 andre fra samme by som sitter på flyet og skal på samme event.". Man hadde hatt store problemer med å få oppdaget disse folkene ved å forholde seg tilfeldige mennesker etter hvert som de kommer inn i livet ved at man går i samme skoleklasse, bor i samme gate, treffer de på puben osv. Det som hadde tatt tiårsvis å kartlegge ved å vurdere enkeltmenneske etter enkeltmenneske kan man få helt gratis i løpet av minutter.

 

Trenger man å bli godt kjent med noen på skolen, kan man ikke like greit dra på trenigssenteret(hvis det er det man driver med) eller noe annet man driver med og bli kjent med noen der? Evt så får man gratis informasjon om at han ene i klassen som igrunnen ikke virket så interessant både trener og går i samme klasse. Kanskje prøvde man desperat å bli venn med de kule folka og overså de man hadde noe til felles med

Vil si jeg selv har kun to virkelig gode kompiser (+ et par venninner), da de rett og slett ikke eksisterer i overflod (for meg). Men nå er også disse to kompisene mine jævlige gode kompiser som virkelig lar meg være meg. Så sånn sett kan man jo spørre seg om det er vits å i det hele tatt være venner med folk kun for å være venner med dem. I stedet for å være med noen, og gjøre noe man ikke interesserer seg for, kan man like greit være alene og gjøre det man selv vil. Men ja, gleder meg til sommeren, når jeg endelig er ferdig med lærlingtiden på plassen jeg bor på (20 000 innbyggere), og får mulighet til å utforske verden.

 

Angående det å se på folk som kule, er det noe av det mest idiotiske man kan gjøre (selv om man nok kan gjøre det på rett måte også). Da man for det første gir de masse verdi de egentlig ikke fortjener, og man blir veldig lite spontant når man er rundt dem. I tillegg overfører man "press" ovenfor de som er kule, i det at man slipper å ta like mange avgjørelser selv, som igjen ikke er noe fint å gjøre mot noen.

[BadCat]

Et paradoks er et selvmotsigende utsagn som har noe i seg.

 

Det jeg mente var ikke å bryte paradokser men å bryte paradigmer i form av et personlig paradigmeskifte. Altså at man bytter ut eksisterende tankesett med et nytt. Det nye tankesettet kan vise seg å være et pradoks.

Endret 28. september 2013 av BadCat

[BadCat]

Vil si jeg selv har kun to virkelig gode kompiser (+ et par venninner), da de rett og slett ikke eksisterer i overflod (for meg). Men nå er også disse to kompisene mine jævlige gode kompiser som virkelig lar meg være meg. Så sånn sett kan man jo spørre seg om det er vits å i det hele tatt være venner med folk kun for å være venner med dem. I stedet for å være med noen, og gjøre noe man ikke interesserer seg for, kan man like greit være alene og gjøre det man selv vil. Men ja, gleder meg til sommeren, når jeg endelig er ferdig med lærlingtiden på plassen jeg bor på (20 000 innbyggere), og får mulighet til å utforske verden.

 

Angående det å se på folk som kule, er det noe av det mest idiotiske man kan gjøre (selv om man nok kan gjøre det på rett måte også). Da man for det første gir de masse verdi de egentlig ikke fortjener, og man blir veldig lite spontant når man er rundt dem. I tillegg overfører man "press" ovenfor de som er kule, i det at man slipper å ta like mange avgjørelser selv, som igjen ikke er noe fint å gjøre mot noen.

 

Hva med folk som har tusener av "venner" på facebook når de i realiteten ønsker kontakt med kun et fåtall av disse? Noe jeg ikke setter pris på er når venner av venner legger meg til på facebook. Folk man aldri har møtt og ikke kommer til å møte. Feks venner eller venninner til en tidligere spillkompis. Plutselig ramler det inn statusoppdateringer om giftemål, graviditeter, og hver gang noens barn blir 1 måned eldre.

Endret 28. september 2013 av BadCat

[Rescue me]

Et paradoks er et selvmotsigende utsagn som har noe i seg.

 

Det jeg mente var ikke å bryte paradokser men å bryte paradigmer i form av et personlig paradigmeskifte. Altså at man bytter ut eksisterende tankesett med et nytt. Det nye tankesettet kan vise seg å være et pradoks.

Jepp. Det er nok det samme jeg har referert til som "livssyn", men ja paradigme er nok et bedre ord, sett "guruer" bruker det.

[Rescue me]

 

Hva med folk som har tusener av "venner" på facebook når de i realiteten ønsker kontakt med kun et fåtall av disse? Noe jeg ikke setter pris på er når venner av venner legger meg til på facebook. Folk man aldri har møtt og ikke kommer til å møte. Feks venner eller venninner til en tidligere spillkompis. Plutselig ramler det inn statusoppdateringer om giftemål, graviditeter, og hver gang noens barn blir 1 måned eldre.

Ja, Facebook fucker opp livet rimelig hardt. Det siste året har jeg vært uten Facebook en fire måneders tid tilsammen, men har kommet fram til at det er jævlig greit, og tidvis artig, å ha. Så har nå opprettet en Facebook hvor jeg ikke har mitt egen navn, og er veldig restriktiv i forhold til hvem jeg legger til (men godtar venneforespørsler om noen vil legge meg til). Per nå har jeg 22 venner, men føler fortsatt at jeg kunne kvittet meg med halvparten.