Når skal jeg bli motivert nok?

[AnonymDiskusjon]

Hallo.

 

Jeg har i større deler av livet mitt vært en negativ og deprimert kar (mye motgang i barndomsårene og forsåvidt litt enda, men ikke i nærheten av like mye.). Jeg er i starten av 20-årene, og går på høyskole dette året.

 

Jeg var ikke spesielt flink på ungdomskolen og VGS i flere fag, og jeg var absolutt ikke motivert, og forstod ikke denne trangen for å gjøre det bra. Jeg seilte bare igjennom.

 

Jeg tok da et jobbår etter VGS fordi jeg ikke visste hva jeg ville, noe som gikk tålig greit, mot 5 mnd hvor jeg holdt på å gå i kjellern når jeg ikke hadde noe å gjøre.

 

Så begynte jeg på høyskole i år, et årsstudium bare for å se åssen det var å gå på skole igjen, for når jeg jobbet så ønsket jeg så indelig å gå på skole, komme meg videre i livet.

 

Jeg kom ikke inn på det jeg "ville" forsøke, så da ble det som sagt årsstudium.

 

Greia er nå at jeg er tilbake der jeg var, umotivert, dårlig på å lese lekser, kommer på forelesningene og gjør oppgavene evt der. Men jeg frykter at jeg stryker ti leksamen, rett og slett fordi jeg ikke har vært noe motivert og lesedyktig i starten. Jeg aner ikke åssen jeg ligger ann med innleveringer osv, de karakterene kommer senere.

 

Men når skal jeg lære? Når skal jeg innse at jeg må jobbe for at det skal bli noe utav meg?

Jeg vil helst ikke ha tips som angår å oppsøke psykolog, da jeg har forsøkt dette 2-3 ganger uten hell, og har revurdert det igjen. Men er det neon som har sitti i samme situasjon, og evt kan fortelle hva som hjalp for dem?

 

Hilsen en kar som nesten har gitt opp all fremdrift i livet.

Anonymous poster hash: f1e52...117

[Emily1]

Det kan hjelpe å ha noen andre lyspunkter i hverdagen slik at ikke skole tar all fokus. Hva liker du å gjøre? Sett av kun x antall tid om dagen til skolearbeid, bruk dem flittig og ha i bakhuet at du har andre ting å glede deg til når du har unnagjort pliktene. Tenk på hvorfor du gjør dette og for Guds skyld ikke tro at all håp er ute bare fordi det går dårlig nå. Du er bare 20 år og har all verdens fremtidsutsikter foran deg. Husk at du aldri er alene fordi det er mange i samme situasjon som deg
Har du venner? Er du mye alene? I mellomtiden mens du venter på psykolog kan du prøve denne hjelpetelefonen: 116 123

 

 

Lykke til <3

 

[AnonymDiskusjon]

Hallo, takk for svar.

 

Å ha noen andre holdepunkter kan fint være en god løsning, kan jo nevne at det er generell motivasjon i livet som også er nede, så det at jeg hadde funnet noe jeg liker å drive på med, kan jo være en sak.

 

Jeg har også venner, riktignok kuttet ut en del, så sitter heller igjen med få jeg faktisk vil bruke tiden min på, men tror ikke det er der problemet ligger, altså. Og ja, jeg sitter mye alene siden jeg har kuttet ut mange som ikke jeg kunne stole på, som desverre var dem jeg hang mest med.

 

Tror ikke jeg trenger noen kontakt-telefon, jeg er ikke så ille at jeg er suicidal eller noe sånt!

 

Takk for at du tok tiden, nudelpusen. :3

Anonymous poster hash: f1e52...117

[Emily1]

Vanskeligere når selve livsgnisten er redusert, ja.

 

Tror heller ikke problemet ligger der da jeg også har gjort det samme

 

Neida man trenger ikke være suicidal for å ringe, men bare snakke og få ut tanker.

 

Forøvrig har jeg en Skype-konto hvis du vil snakke en dag, jeg heter: Nudelpus

 

Bare hyggelig

[Intueri]

Nej, du må bare presse deg selv, en del av det å oppnå noe ekstra. Jeg falt ut skolen selv tidlig og når jeg skal skulle ta 6-packen for å få generell studiekompetanse, så presset jeg meg selv så hardt at det til tider føltes ut som om jeg svevde utenfor kroppen min.. riktignok ekstremt, men det var tøft, stor overgang fra å aldri ha gjort noe egentlig på skolen. Men det artige er at jeg skjønner nå mer og mer at det ikke er meningen at jeg skal ta noe særlig med utdanning, jeg gidder bare ikke, ser ikke frem til å ha en 9-5 jobb heller. Så det.. hver sin greie.

[Potetmann]

http://www.youtube.com/watch?v=lsSC2vx7zFQ

[G]

Det går med mye planlegging, og så gjennomsnittlig 59 timer per uke på å nå suksess. Gode ideér hjelper selvfølgelig også mye. Men å finne ut hva som er vesentlig samt lytte til andre sin suksessformel hjelper betraktelig. Samt lese all faglitteratur som er relevant som du kan kommer over, spesiellt bøker som er konsentrerte kilder til info.

 

http://www.youtube.com/watch?v=la6S-2bvme0

Endret 20. september 2013 av G

[Kammizez]

Så er spørsmålet da, hva er suksess?

[AnonymDiskusjon]

Hyggelig at flere tok seg tid til å svare!

 

Jeg kan jo starte med den "how bad do you want it"-videoen, så har jeg sett den flere ganger, og den slår meg like mye hver gang, men samtidig så endrer den ikke livssynet mitt, jeg får en liten sånn "Ahà, jeg vil også kunne gjøre sånn!" følelse, men den varer ikke lenge.

 

Nå er jeg i den situasjonen hvor jeg nesten føler for å droppe ut, jeg føler ingen form for drag i livet, jeg vil egentlig bare at samfunnet skal slutte å ha forventninger til at jeg skal finne ut hva jeg vil bli når jeg er 10 og at jeg skal være ferdig utdanna så fort som mulig. Jeg har vel egentlig mer eller mindre gitt opp å bli noe, fordi jeg aner ikke hva jeg kan bli, aner ikke hva jeg vil bli, og jeg aner ikke om jeg vil få noe igjen for det.


Jeg lever mer et liv for andre enn meg selv, jeg holder meg i sjakk for andre, jeg holder meg på skolen for andre, jeg gjør ingenting jeg vil selv, tenker bare på hva andre kan synes om meg, noe som har gjort at jeg ikke vet hvem jeg er. Jeg vet jo det mest vesentlige, men jeg klarer ikke gjøre meg unik, jeg vil ikke eksponeres for muligheten hvor folk kan mislike meg.

 

Dette ble kanskje en digresjon, men det passet veldig å skrive det nå.

 

Og til deg som sa jeg måtte presse meg, det går bare ikke, jeg ser ingen mållinje, jeg ser ikke hvor denne uvitenskapen skal ende, jeg står bare i en hel masse kryss uten et kart. Rett og slett.

 

Beklager om det blir på et for dypt plan, men jeg er ikke i superhumør, så var enklere å forklare det sånn.

Anonymous poster hash: f1e52...117

[G]

Men TS (anonym), det er jo helt greit å føle seg ille til mote, mislykket og lite oppløftende stemning. Det er ikke noe galt med det og noe helt naturlig.

 

At du har det slik er selvfølgelig ikke greit, og det er klart du lider av det.

 

Psykolog er kanskje ikke noen drømmeløsning, men det kan jo hende det kan hjelpe. Det du kan gjøre er å jobbe med å snu depresjonen. Det er mange kilder til slikt.

 

Kan jeg foreslå at du googl'er det å snu depresjon og oppsøker psykolog i det minste? Det kan også hende skolen du går på har en slags oppfølgingstjeneste som kan være grei å ta kontakt med.

 

Forsøk ihvertfall snakke med familie og venner (kan til tider være tungt å gjøre det), og snakk med fagpersonell som er der for å hjelpe folk som sliter med depresjon.

 

Husk, man kan godt være deprimert uten at man selv innser det. Det at du går på skole, jobb eller gjør ting i det daglige tar IKKE vekk retten til å kalle seg deprimert eller retten til å få hjelp mot den typen depresjon du måtte ha.

 

Legen er et av inngangskortene til slik hjelp, og oppfølgingstjenestene på skolene skal også kunne bistå og veilede.

 

Jeg kan godt forstå motforestillinger du har til psykologer. Jeg ville likevel prøvd det igjen, fordi du kan møte en person som klarer å hjelpe.

 

Siden du har en del kartlegging på hva du skal bli, et stykke igjen på veien. Ta kontakt med rådgivere på skole, eller NAV-konsulenter, arbeidspsykolog er det også noe som heter. Samt kikk litt på den videoen om veien til å bli millionær. Der kan du høre ham si at du skal spør andre om hvordan de har funnet suksess.

 

Du kan spør andre du måtte treffe om hva som gjorde at de valgte å gå for det yrket de har, hva som de finner mest spennende med yrket sitt og hva som er utfordringene i utdannelse til og hva som er utfordringene i selve yrket. Det kan jo hende du plutselig får en aha-følelse for noe.

Endret 22. september 2013 av G