Eier ingen moralske skrupler, sånn egentlig?

[Intueri]

For meg høres det ut som om du omgår feil folk(les: feil miljø). Men samtidig, måten du oppfører deg og ser på andre bidrar ikke til at dette vil endre seg.

 

Til å tro at du er så overlegen andre så har du skremmende lite selvinnsikt. Greit å tenke litt over

 

Ja, har jo gjort det hele livet da, og stanget i veggen med alt på grunn av det også, men jeg fortsetter å prøve og prøve.. kanskje jeg skulle ta hintet og komme meg vekk. Men det er liksom, jeg vil gjerne hjelpe, liker å se ting gå bra. Gikk jo skeis allerede i 2. klasse på barneskolen, deretter har angst, spiseforstyrrelser, søvnproblemer - til slutt psykolog og ADHD-diagnose osv., fulgt. Kanskje jeg faktisk BØR ta hintet snart

 

Joda, er jo relativt, det er jo smartere folk enn meg igjen der ute.

Endret 17. september 2013 av Intueri

[Intueri]

En leveregel du bør ta til deg: Hvis alle andre virker som idioter, er det nok et eller annet man ikke har fått med seg. Med andre ord: I stedet for å avfeie dem som skruppelløse, amoralske sauer, bør du heller tenke deg om en ekstra gang eller ti. Kanskje du lærer noe. For du har definitivt mye å lære.

 

Jepp, godt råd, man vet jo aldri hva folk egentlig motiveres av.

Endret 17. september 2013 av Intueri

[Intueri]

 

Folk er roboter, utenom de som er attitude og skiller seg ut engasjmentsmessig da, og bør sparkes?

 

AtW

 

Bare sa det sånn, for folk gjør det samme hele tiden. Blir litt det samme med katta mi, jeg kan forutsi hva hun vil og kommer til å gjøre mesteparten av tiden også - ingenting galt med det, jeg følger jo mønstre selv.

 

Ja, atttude viser jo bare at man har personlige problemer.. Om jeg skal få skikk på et sted, så kan jeg ikke bruke masse tid og energi på det. Det samme gjelder når folk er generelt uengasjerte, det viser jo bare at de er der for lønna sin del - greit nok om stedet går bra, men her er det snakk om et sted som går med underskudd.. blir litt annerledes da.

[Rescue me]

1. I går pratet jeg med en gammel klassekamerat (jente), som hadde funnet seg en amerikaner, men likevel henger hun på et Gaysir.no, ikke sant, og plutselig underveis i samtalen så spør hun om hva jeg driver med til vanlig, bare for å fiske etter hva jeg jobber med, ikke sant. Skjønte jo da at hun bare er en lykkejeger ...

Hva er problemet med å ha flere forhold? Er monogami (bare ha en partner) nødvendigvis det rette? Hvem bestemmer slikt?

 

3. Jeg fikk jobb på kafè nylig, for jeg så et koselig utested. Da jeg jobbet der første dagen, så jeg mye som som burde vært forbedret (sjefen innrømte også at stedet gikk med underskudd), så jeg ryddet og vasket, ja, gjorde en del positive forandringer, jeg forslo også å sparke et par av de ansatte, for hun ene hadde litt attitude, og han andre var ikke engasjert nok, for det var mye som burde ha vært gjort for lenge siden. Men hva skjer? Jo, blir bare sendt hjem tidlig, og via e-post får jeg bare beskjed om at jeg ikke lengre skal jobbe der, men at jeg er velkommen som kunde.

 

Er liksom, jeg kan forstå at egoet til sjefen er i veien, for når man driver et sted og det ikke går som det skal, så tar man det personlig, men jeg ville jo bare hjelpe, jeg har jo ingen interesse av å bare ta i mot lønning og drite i stedet ellers - hvorfor da jobbe med noe i det hele tatt, om man ikke gjør det for å gjøre ting/samfunnet bedre på lang sikt? Eller, det kan forstås om man ikke liker konseptet til stedet man jobber på, f.eks. når jeg jobbet på Kiwi, for jeg støtter ikke alt søppelet de selger, noe som gjelder matbutikker generelt, så for meg var det bare lønna da som var viktig. Men uansett.

Idiotisk å komme med forslag om å sparke ansatte, særlig på din første dag. Hva om du heller hadde fortsatt med forbedringer, og snakket med sjefen om hvilke visjoner han har for plassen, og kanskje det fører til at sjefen tar ansvar. Og om han så skulle finne ut at enkelte ansatte ikke følger opp om visjonen, kunne han muligens sparket (i den grad det hadde vært lovlig) ansatte. Men nå er det ikke sikkert eventuelle nye ansatte hadde vært bedre heller. Men ja, vanskelig å gjøre noe når man ikke er sjef, men samtidig så vil forbedringene som kommer da, være forbedringer som virkelig hjelper, da alle må ha tro på dem for at det skal bli noe av.

 

Du snakker også om hvordan du ikke støttet opp om Kiwi når du jobbet der, kanskje enkelte ansatte tenkte det samme om kafe'en, om de for eksempel virkelig hadde noe i mot å servere alkohol.

 

4. Jeg var medlem i en airsoftklubb noen år tilbake, spilte hver søndag da, men så kom det inn en guttunge, veldig grei guttunge, men desverre for de andre, litt for energisk og engasjert i ting, så etter en stund bare sparker de han ut, ikke sant, med en begrunningen at han var en fare for de andre spillerne. Men jeg har jo spilt med han over lengre tid, har ikke merket noe farlig med atferden hans, og alle er jo påbudt å gå med beskyttelsesutstyr til enhver tid uansett ... Hvorfor ikke bare være ærlig og si at de syns hna var for slitsom, jeg skjønner da greia uansett. Og når jeg prater med faren hans da, så har guttungen visstnok blitt stemplet med ADHD, noe som fører oss inn på neste emne:

Folk har det i blant vanskelig med å være ærlig, og sånn sett løy de ut fra en god intensjon (selv om man kan diskutere om det var rett å sparke ut ungen i det hele tatt, eller om det hadde vært bedre om ungen hadde hørt sannheten).

 

4, del 2, Hva er det med greia å gi barn stempler, som f.eks. ADHD og ADD? De kan ikke bevise slike ting på verken blodprøver eller hjerneskanninger - ingenting, likevel "har" mange barn dette tullet. Jeg mener, folk er da folk, ikke sant? Jeg ble selv stemplet med ADHD som 15-åring, men sannheten er at jeg var ukonsentrert, urolig osv. fordi alle andre rundt meg var dummere enn meg, jeg bare ikke skjønte greia da.

 

Hvorfor kan vi ikke bare være ærlige med oss selv og innrømme at noen er smartere oss? Må vi virkelig stemple folk bare på grunn av det dumme egoet vårt? Det er jo barnemishandling i mine øyne. For èn ting hadde vært om vi kunne sagt til barnet "vi gir deg ADHD-diagnose så du skal få støtte av systemet i og med at du er mer oppegående enn oss", men det er noe annet å stemple barn med ting, og så ikke forklare den virkelige årsaken, sånn at barnet vokser opp og tror det feiler en noe - horribelt!

Enig i at ADHD, ADD og autisme, alle er sykdommer som ikke er en sykdom, men heller et sympton som kan ha forskjellige årsaker.

 

Angående det å se på andre som dum, ser jeg ikke på det som nødvendigvis noe dumt, men ut fra mine erfaringer ser de på deg som dum tilbake. Så kan man jo drive å argumentere om hvem som har rett, men objektivt sett har begge rett eller så er det helt 50/50. Nå synes jeg selv det er like greit at folk ser på hverandre som dum, og det er nok utrolig mange som ser på meg som dum, og jeg er veldig glad jeg har begynt å greie å akseptere det.

 

Angående smarthet, blir dette umulig å måle. Smart i hva? Smart på skolen? Mange av de største geniene opp i gjennom tidene gjorde det dårlig på skolen. Mange som er utrolig smart innenfor for eksempel matte, er dum sosialt, og omvendt. Og man kan også velge å se på det slik; den som ikke vet noe, vet heller ikke noe feil.

 

Ja, jeg kan ta mange flere slike eksempler. Mangler vi moralske skrupler, sånn generelt? Eller er det at vi er virkelig ignorante? Rasjonelt sett, så er jo bare gode gjerninger som lønner seg på sikt, for vi tjener alle på å gjøre det rette hele tiden, det er jo egentlig ingen vinning i å sørge for seg selv bare, da kan man like gjerne ikke bli født, mener nå jeg. Hva mener dere?

Vi er nok alle ignorante til en viss grad. Angående å tenke rasjonelt, kan man tenke rasjonelt om alt, alt vi foretar oss har vi en rasjonell begrunnelse for. Men ja, er enig i at gode gjerninger lønner seg, men også disse kan gjøres fra et egoistisk perspektiv, om man forventer å få noe tilbake.

 

Moral er ytterst subjektivt, og så lenge man ikke skader mennesker fysisk, bedriver dyremishandling og ikke aktivt går ut etter å skade folk psykisk, synes jeg man bør få gjøre hva man vil. Og, jeg gjør nok mye som enkelte finner "umoralsk", men det fungerer også omvendt, og om alle skulle tatt høyde for andre i den grad, så hadde vi ikke kunne gjort noe, og da hadde ikke livet lenger gitt mening.

Endret 18. september 2013 av Kun10kr

[Rescue me]

Nja, kanskje jeg ser mønstre der andre bare ser kaos og tilfeldigheter, hvem vet. Noen ser lengre enn andre, bare slik det er. Men jo, jeg hadde kommet lengre om jeg var litt mer strategisk.

Leter du etter mønstre, vil du også finne dem. Men ja, det finnes en årsak til konsekvenser, men disse er ikke alltids lett å finne. Endret 18. september 2013 av Kun10kr

[Rescue me]

En leveregel du bør ta til deg: Hvis alle andre virker som idioter, er det nok et eller annet man ikke har fått med seg. Med andre ord: I stedet for å avfeie dem som skruppelløse, amoralske sauer, bør du heller tenke deg om en ekstra gang eller ti. Kanskje du lærer noe. For du har definitivt mye å lære.

Man kan også se på det litt slik; om man ikke er den del av "gruppetenkingen", så vil man ikke resonere så bra med det gjennomsnittelige mennesket. Jeg "innså" i sommer, noe som var veldig vanskelig for meg, at jeg ikke kunne drive å se til andre, og at alle andre (objektivt sett) var like usikre som meg. Jeg vet uansett best angående de valg jeg tar (fortsatt bra med nyttig input), og at om jeg tar et valg som går mot konsensus, vil jeg få mye "motstand" på grunn av det.

 

Nå er det ikke nødvendigvis noe galt med å være veldig innenfor "gruppetenking" (og jeg er fortsatt innenfor, bare ikke i like stor grad som tidligere), og jeg skjønner godt at folk bruker det i en stor grad, da det gjør livet lettere å leve. Men har man først bestemt seg for å ta sine valg basert på hva man virkelig vil, må man bare akseptere at folk vil se rart på deg. Jeg blir stadig "mobbet" på jobb for at jeg spiser sunt og at jeg leser bøker, men jeg vet det er noe jeg får nytte av, så det er ingen problem for meg.

Endret 18. september 2013 av Kun10kr

[Rescue me]

En leveregel du bør ta til deg: Hvis alle andre virker som idioter, er det nok et eller annet man ikke har fått med seg. Med andre ord: I stedet for å avfeie dem som skruppelløse, amoralske sauer, bør du heller tenke deg om en ekstra gang eller ti. Kanskje du lærer noe. For du har definitivt mye å lære.

Jeg vil ikke si det er så idiotisk å se på andre som "idioter", så lenge man har et større perpektivt på det hele, og akspeterer at de ser på deg som idioter tilbake. Man kan uansett ikke se til andre for hvem man er, og det å tenke negativt om andre er noe som er vanskelig å kontrollere (nå tror jeg selv på positiv tenking, men greier ikke alltid å følge opp). Å være usikker gir dårlig selvtillit, men ja, veien fra selvtillit til arroganse er ikke lang.

 

Vi har alle noe å lære, og så lenge vi tror det, vil vi også gjøre det .

[1245112654122755325882462]

Er liksom, nesten hvem jeg prater med omtrent, så driver de med et eller annet lureri - ofte virker det som om de ikke skjønner det selv engang. Spesielt kvinner er fæle til dette. Er ikke så lett å forklare hva jeg mener, men jeg fanger opp ting hele tiden. Kan noen eksempler:

 

1. I går pratet jeg med en gammel klassekamerat (jente), som hadde funnet seg en amerikaner, men likevel henger hun på et Gaysir.no, ikke sant, og plutselig underveis i samtalen så spør hun om hva jeg driver med til vanlig, bare for å fiske etter hva jeg jobber med, ikke sant. Skjønte jo da at hun bare er en lykkejeger ...

 

2. Jeg treffer ei jente som jeg synes er attraktiv, men istedet for at vi flørter og ja, danner gjensidig tiltreking eller hva man skal si, på en naturlige måte, så skal vi liksom prate i dagesvis. Det er jo ikke naturlig å utvikle romantiske følelser på den måten, så de driver bare og fisker etter opplysninger, ikke sant.

 

Og når jeg sier det at et forhold er på godt og vondt, dvs. at når man overkommer utfordringer i sammen, så får man et bedre forhold på sikt, da kutter de bare ut samtalen hehe! Men det er jo elementært at man holder i sammen, spesielt når det er barn inne i bildet. Jeg er jo heller ikke interessert i å ende opp med å måtte betale barnebidrag, skal jeg ha barn med noen, så må vi holde i sammen, dvs. være en ordentlig familie.

 

3. Jeg fikk jobb på kafè nylig, for jeg så et koselig utested. Da jeg jobbet der første dagen, så jeg mye som som burde vært forbedret (sjefen innrømte også at stedet gikk med underskudd), så jeg ryddet og vasket, ja, gjorde en del positive forandringer, jeg forslo også å sparke et par av de ansatte, for hun ene hadde litt attitude, og han andre var ikke engasjert nok, for det var mye som burde ha vært gjort for lenge siden. Men hva skjer? Jo, blir bare sendt hjem tidlig, og via e-post får jeg bare beskjed om at jeg ikke lengre skal jobbe der, men at jeg er velkommen som kunde.

 

Er liksom, jeg kan forstå at egoet til sjefen er i veien, for når man driver et sted og det ikke går som det skal, så tar man det personlig, men jeg ville jo bare hjelpe, jeg har jo ingen interesse av å bare ta i mot lønning og drite i stedet ellers - hvorfor da jobbe med noe i det hele tatt, om man ikke gjør det for å gjøre ting/samfunnet bedre på lang sikt? Eller, det kan forstås om man ikke liker konseptet til stedet man jobber på, f.eks. når jeg jobbet på Kiwi, for jeg støtter ikke alt søppelet de selger, noe som gjelder matbutikker generelt, så for meg var det bare lønna da som var viktig. Men uansett.

 

4. Jeg var medlem i en airsoftklubb noen år tilbake, spilte hver søndag da, men så kom det inn en guttunge, veldig grei guttunge, men desverre for de andre, litt for energisk og engasjert i ting, så etter en stund bare sparker de han ut, ikke sant, med en begrunningen at han var en fare for de andre spillerne. Men jeg har jo spilt med han over lengre tid, har ikke merket noe farlig med atferden hans, og alle er jo påbudt å gå med beskyttelsesutstyr til enhver tid uansett ... Hvorfor ikke bare være ærlig og si at de syns hna var for slitsom, jeg skjønner da greia uansett. Og når jeg prater med faren hans da, så har guttungen visstnok blitt stemplet med ADHD, noe som fører oss inn på neste emne:

 

4, del 2, Hva er det med greia å gi barn stempler, som f.eks. ADHD og ADD? De kan ikke bevise slike ting på verken blodprøver eller hjerneskanninger - ingenting, likevel "har" mange barn dette tullet. Jeg mener, folk er da folk, ikke sant? Jeg ble selv stemplet med ADHD som 15-åring, men sannheten er at jeg var ukonsentrert, urolig osv. fordi alle andre rundt meg var dummere enn meg, jeg bare ikke skjønte greia da.

 

Hvorfor kan vi ikke bare være ærlige med oss selv og innrømme at noen er smartere oss? Må vi virkelig stemple folk bare på grunn av det dumme egoet vårt? Det er jo barnemishandling i mine øyne. For èn ting hadde vært om vi kunne sagt til barnet "vi gir deg ADHD-diagnose så du skal få støtte av systemet i og med at du er mer oppegående enn oss", men det er noe annet å stemple barn med ting, og så ikke forklare den virkelige årsaken, sånn at barnet vokser opp og tror det feiler en noe - horribelt!

 

5. Hva skjer med alle dyrene i fangenskap, det være fugler i bur eller fisk i akvarie? Dyr i dyreparker? Står det virkelig så ille til med oss, at vi syns det er greit å frarøve andre dyrearter dens frihet? Bare for vår egen fornøyelse til og med, ikke for overlevelse?

 

 

Ja, jeg kan ta mange flere slike eksempler. Mangler vi moralske skrupler, sånn generelt? Eller er det at vi er virkelig ignorante? Rasjonelt sett, så er jo bare gode gjerninger som lønner seg på sikt, for vi tjener alle på å gjøre det rette hele tiden, det er jo egentlig ingen vinning i å sørge for seg selv bare, da kan man like gjerne ikke bli født, mener nå jeg. Hva mener dere?

 

 

Det er noe her som skurrer, kan være jeg tar feil.

 

Jeg får inntrykket av at trådstarter legger mye av skylden for 'happeninger' over på fordommer, da spesielt når det kommer til di første punktene som omhandler damer.

Du gir utrykk for at du treffer en jente du syns er attraktiv og at det burde være et grunnlag for å danne noe videre, men uten å gjenspeile at dette faktisk er gjensidig, dette er en klassiker.

Ser også at dette er noe du gir inntrykk av har skjedd gjentagende ganger.

 

Det kan også tilsynelatende virke som om du tar opp tema som kanskje blir litt awkward som langvarige forhold og forhold på godt og vondt fortrinnsvis før et forhold i det hele tatt har begynnt å danne seg.

Noe som kan tyde på at sosiale antenner og den sosiale utviklingen kanskje har sklidd litt ut, typisk tilfelle med mange som har diagnosene ADHD og ADD (Kommer til det senere)

 

Jeg føler meg egentlig mer trygg på at di sosiale ferdighetene ikke er top notch når jeg leser om det du benyttet din første arbeidsdag til å gjøre, og måten du regnet deg frem til hvorfor du fikk sparken.

Enkelt og greit, sånn oppfører man seg bare ikke på første arbeidsdag, på noen arbeidsdager for den saksskyld.

 

Så kommer vi til ADHD og ADD, du har helt rett i at dette ikke viser på blodprøver og hjerneskanning, hadde dette vært alt vi hadde hatt å hjelpe oss med så hadde ikke psykiatrien kommet spesielt langt.

ADHD baseres på observasjoner over tid, det baseres på konsentrasjonstesting og testing av kognitive-ferdigheter, ut i fra dette får man en score på forskjellige tester, det eneste som skiller ADHD og ADD er akkurat som i forkortelsen H-en(hyperactivity).

 

Det er ikke en diagnose som blir kastet etter folk, men den er kanskje litt mer flittig brukt en det som er nødvendig.

 

Så trådstarter, er det verden eller deg?