mangler følelser for kjæresten

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

jeg skriver dette fordi jeg trenger å lufte tankene litt:

 

Jeg har en kjæreste, vi har vært sammen i kanskje 2 måneder. Vi traff hverandre i sommer, og har det veldig fint sammen! Det har føltes kjempenaturlig og riktig fra første minutt. Vi er ekstremt like hverandre har alltid masse å snakke om, har superbra sex og jeg synes virkelig hun er helt fantastisk!

 

Men jeg har ikke fått den helt store forelskelsen. Sommerfulger i magen, lykkerus osv. Hun har dette, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke føler like mye som henne.

 

Det er egentlig litt vondt. Jeg er ikke i tvil om at jeg liker henne, men...

 

Har noen av dere liknende erfaringer?

Anonymous poster hash: feaa8...57c

[Nickless]

Synes det høres ut som om det ting mistet gnisten veldig fort. Hvis det mangler en gnist allerede etter 2 måneder ville jeg tatt hatten min for å si det sånn. Men det er min mening

[Gjest Bruker-182691]

Det viktigste er vel at du er lykkelig, så hvis du ikke trenger å være forelsket for å være lykkelig er det vel en no-brainer.

[€uropa]

Ikke bry deg om det. Folk er forskjellige. Det som bør bety noe, er hvorvidt det er bedre å være sammen med henne enn å være alene eller eventuelle andre alternativer.

[AnonymDiskusjon]

Takk for fine svar!

 

Jeg vet ikke helt om jeg har mistet gnisten. Følelser er så vanskelig å vurdere, og de forandrer seg jo fra minutt til minutt.

 

Jeg savner henne når jeg reiser bort, tanken på at hun skulle være utro gjør meg helt uvel, men jeg mangler den følelsen av absolutt tiltrekning.

 

Jeg får dårlig samvittighet av at hun helt tydelig har denne følelsen. Jeg kan ikke fortelle henne dette uten å såre henne, og samtidig føles det som et lite bedrag å ikke si noe.

 

---

 

Vi er så like og så enige i alt at jeg har vanskelig for å se for meg at vi noen gang kommer til å ha en krangel der vi blir sint på hverandre på ordentlig. Hun er også så kul og perfekt og ansvarlig på alle måter at jeg ikke er noe skremt av tanken på at hun skulle bli gravid (vi er begge snart 30, så vi er i riktig fase av livet). Jeg er rimelig sikker på at vi vil kunne fungere kjempebra sammen; I hvertfall så sikker som man kan bli etter 2mnd.

 

Jeg har vært forelsket mange ganger, men aldri i en jente som jeg passer så bra sammen med. Ikke i nærheten. Jeg har egentlig mistet litt troen på at det er mulig å bli forrelsket i en jente jeg passer virkelig bra sammen med, og tror rett og slett jeg har ventet lenge nok på at det skal skje.

 

Jeg heller nok mest imot å forbli sammen med denne jenta, men det tar litt tid å bearbeide. Jeg lurer også veldig på hvorfor disse følelsene uteblir. Jeg forstår det ikke.

Anonymous poster hash: feaa8...57c

[€uropa]

Kanskje det er en del av å bli skikkelig voksen? Du har mer rasjonelle følelser og tanker med hensyn til fremtiden istedenfor en kortvarig sterk opplevelse.

[Skandinav]

Trøst kan det være i å tenke at noen ganger skjer det at kjærligheten vokser seg sterkere uten en forutværende forelskelse. Men hvorfor starter du denne tråden hvis det ikke er slik at du føler tvil. Man kan jo også fra det du skriver, ane at du er noe i tvil.

Uvelhetsfølelsen som kommer av tanken på at hun skulle være utro, er ikke et mål på kjærlighet, heller et mål på ditt eget kontrollbehov. Savn er heller ikke et mål på kjærlighet, mer et mål på hvor vant man har blitt av et nærvær...

Etter min oppfatting er det vel og bra så lenge du selv vet hva du føler. Men er du i tvil, trenger du å bremse litt med barnepraten. Tro meg, barn er ikke et lim i et forhold. Bruk litt mer tid på å reflektere. Vanligvis skal fornuften være kompassen i livet foran følelsene, men i denne sammenhengen ville jeg si at det er omvendt. Hvis du ikke er sikker, sløser du med både hennes og din egen tid.

[AnonymDiskusjon]

Tompsy:
jeg er enig i mye av det du sier.

 

Jeg har ikke tenkt til å få barn før om type 2-3 år, og det har heller ikke hun. Det jeg mente var heller at hun er så fornuftig rasjonell og god (som i snill) at skrekken jeg har for å få barn med feil dame (uplanlagt) ikke er til stede i dette tilfellet.

 

Hvorvidt dette er å sløse med min og hennes tid er jo helt avhengig av utfallet. Om jeg gjør det slutt med henne om et halvt år, har jeg kastet bort et halvt år for oss begge. Om følelsene vokser og dette går bra har jeg ikke sløst et sekund!

 

I motsatt fall (om jeg gjør det slutt og ikke burde gjort det) kan det være at en av oss eller begge leter lenge før vi finner nye partnere, og i det tilfellet har jeg også sløst med tid.

 

Logisk sett er jeg ikke i tvil om at hun er en sinnsykt bra dame. Men følelsene sier ikke alltid det samme som hodet. Magefølelsen er ikke motstridende, den bare sier veldig lite om saken...

Anonymous poster hash: feaa8...57c

[James Bond]

Kanskje du rett og slett bare ikke blir forelsket lenger, siden du trives og passer såpass godt med henne som du sier.

 

Det kan være at du har truffet den helt rette for deg. Og følelser vil da gå veldig opp og ned i starten men jevne seg ut med tiden.. Og da.. Etter den tid så føler de fleste en helt enorm lykke for partneren sin. Fordi de vet det er en/ei de er trygg på og passer godt sammen med

[N|troXx]

Det hender at man ikke helt har den stormende forelskelsen.

 

Jeg har det akkurat likt med deg, ikke den super-sveve-på-rosa-sky hormonbomben som river i kroppen, men en fantastisk ro over forholdet. Jeg gleder meg til å kunne fikse og spise middag sammen med henne, og det å høre på henne som prater hull i hodet på meg mens jeg forsøker å lese HW.no gjør meg ingenting.

 

Mulig dette er forelskelse, men den minner ikke om det jeg opplevde som tenåring.

[NiJoh]

 

Takk for fine svar!

 

Jeg vet ikke helt om jeg har mistet gnisten. Følelser er så vanskelig å vurdere, og de forandrer seg jo fra minutt til minutt.

 

Jeg savner henne når jeg reiser bort, tanken på at hun skulle være utro gjør meg helt uvel, men jeg mangler den følelsen av absolutt tiltrekning.

 

Jeg får dårlig samvittighet av at hun helt tydelig har denne følelsen. Jeg kan ikke fortelle henne dette uten å såre henne, og samtidig føles det som et lite bedrag å ikke si noe.

 

---

 

Vi er så like og så enige i alt at jeg har vanskelig for å se for meg at vi noen gang kommer til å ha en krangel der vi blir sint på hverandre på ordentlig. Hun er også så kul og perfekt og ansvarlig på alle måter at jeg ikke er noe skremt av tanken på at hun skulle bli gravid (vi er begge snart 30, så vi er i riktig fase av livet). Jeg er rimelig sikker på at vi vil kunne fungere kjempebra sammen; I hvertfall så sikker som man kan bli etter 2mnd.

 

Jeg har vært forelsket mange ganger, men aldri i en jente som jeg passer så bra sammen med. Ikke i nærheten. Jeg har egentlig mistet litt troen på at det er mulig å bli forrelsket i en jente jeg passer virkelig bra sammen med, og tror rett og slett jeg har ventet lenge nok på at det skal skje.

 

Jeg heller nok mest imot å forbli sammen med denne jenta, men det tar litt tid å bearbeide. Jeg lurer også veldig på hvorfor disse følelsene uteblir. Jeg forstår det ikke.

 

Anonymous poster hash: feaa8...57c

 

Slutt å runk, og å se på porno. Nei jeg er ikke usaklig. Ronker jeg, spesielt etter porno går følelsene bort for noen jeg liker med en gang etter jeg er ferdig.

[AnonymDiskusjon]

Velkommen til de voksnes verden.

 

Glem alt du har lært om det perfekte forhold, og folk som er forelsket hele livet. Det er bullshit. Du må bestemme deg: er dette noe du ønsker å satse på, og jobbe for? Eller er det ikke? Hvis du skal gå rundt og vente på et forhold hvor du føler deg drømmende, fluffy og forelsket hele tiden ender du opp gammel og ensom.

 

Du sier selv at dere passer bra sammen og har det veldig fint. Hvorfor ikke holde fast ved det, og bestemme seg for at dette er noe du ønsker å fortsette med?

Anonymous poster hash: daa2b...aab

[Sir-Allistair]

Først og fremst: Selv om du føler det som et lite bedrag å ikke fortelle henne dette må du ikke finne på å fortelle henne dette iom at hun ikke kan gjøre noe med det og vil bare bli såra som du sier.

Og en annen ting: Gjelder dette fysisk tiltrekning?

[AnonymDiskusjon]

Nå har jeg virkelig driti på draget.

 

Jeg skulle ønske jeg hadde lett opp igjen denne tråden for et par dager siden og tatt til meg rådene. Ting ble litt bedre på et tidspunkt, og den gikk litt i glemmeboken...

 

Siden forrige gang jeg postet her har vi vært fra hverandre en periode pga jobb, og deretter igjen tilbake til å se hverandre hver dag den siste uken.

 

Ting har vært som før bortsett fra at jeg noen ganger har hatt en snikende magefølelse av at noe er galt. Ett lite stikk i mellomgulvet, uten at jeg vet hvorfor.

 

I går kom den tilbake, hun merket det, og spurte om noe var galt, og jeg sa det som det var. Jeg tenkte at hvis jeg noen gang skal bli bra av dette må jeg ta det opp med henne som det gjelder.

 

Det gikk ikke spesielt bra, mye gråting, mye forklaring og det gikk nok opp for henne at jeg (kanskje) ikke elsker henne like mye som hun elsker meg.

 

I dag har vi ikke snakket sammen hele dagen, ikke så mye som en tekstmelding, hvilket er første gang siden den dagen vi traff hverandre.

 

Jeg er fremdeles usikker på om hun er den rette. Samtidig er det ikke ofte jeg kommer over noen annen jeg passer så bra sammen med. Tanken på å være med henne føles mye mer meningsfylt enn tanken på å være singel.

 

Sir-Allistair: Definer fysisk tiltrekning. Om jeg er tiltrukket av hvordan hun ser ut? Ja, det er jeg. God i senga? Ja, veldig. Har vi nok å prate om? Alltid. Føles det som at hun er en magnet og jeg ikke klarer å la være å ta på henne? Nei.

 

Vi sov sammen i natt, og hun dro på jobb. Jeg dro hjem til meg selv, og satt meg i sofaen siden jeg jobbet seint i dag. Der ble jeg sittende fra kl 9 til kl 14. Den følelsen jeg hadde av at noe var galt (et lite stikk i mellomgulvet) er nå byttet ut med en veldig sterk følelse i hele kroppen av at alt har gått til helvete. Er kvalm og klarer ikke spise, og arbeidsdagen var en vits. Fremdeles funderer jeg på hvorvidt jeg skal gjøre det slutt eller fortsette å se ting an.

 

Føler jeg det sånn her fordi jeg er redd for å miste henne, eller fordi jeg har dårlig samvittighet? Eller fordi jeg ikke klarer å tro ting vil bli så bra som det var igjen? Kanskje alle disse følelsene betyr at jeg bør bli? Har jeg ødelagt så mye at det er best å bare trekke seg unna? Jeg er i villrede.

Anonymous poster hash: feaa8...57c

[Tvillingsjel]

Hva tenker du om å kanskje ikke ha henne i livet ditt lenger? Hva føler du når du tenker på det? Når du tenker på fremtiden, er hun der? Virker som dere har det veldig bra sammen, men du ser egentlig mest på henne som en venn? Du må tenke deg nøye om. Her er det nok lett at forholdet går mot en avslutning.

[AnonymDiskusjon]

Akkurat nå er alt bare vondt. Klarer ikke helt å skille hvilke tanker som utløser minst følelse av sorg.

 

Å tenke på en fremtid uten henne var en liten lettelse, men kanskje mest fordi det er en lett utvei fra den situasjonen jeg satt meg selv i i går kveld.

 

Jeg har lyst til å prøve litt til, men jeg synes samtidig det er mye å be henne om; å fortsette å være sammen med meg som ikke vet hva han vil. Er redd for at vi begge bare vil være lei oss og at alt blir trist og annerledes.

 

Om jeg ser på henne mest som en venn? Det tror jeg ikke, det er et helt hav av følelser rundt denne dama som jeg ikke har rundt vennene mine.

 

Anonymous poster hash: feaa8...57c

[AnonymDiskusjon]

Fornuften er veien til et langvarig forhold. Ikke hormonene

 

Anonymous poster hash: 0153d...8e0

[Krokanrull]

Hva med en pause på 2 uker for å kjenne på eventuelt savn? Det har jeg med min nåværende kjæreste. Så ser dere etter de 2 ukene hva dere ønsker. Det er nok leit for henne i og med at hun har følelser, mens du er usikker, men av og til kan en sånn pause være svaret du trenger.

[N|troXx]

Drit i pause, en av dere kommer garantert til å gjøre noe dumt i løpet av den pausen.

 

Innerst inne så vil du ha dama basert på siste inlegg, såvidt jeg klarer å lese.

 

Du ville ikke ha hatt denne kjempe reaksjonen om du ikke nå blir litt redd for å aldri kunne ligge på sofaen med henne igjen.

 

Du får nå to valg, velg det du vil, men ikke driv på med pauser og slikt tull man gjorde på barneskolen. Du er bedre enn dette.

 

Gå til hun etter jobb i dag, forklar at du har hatt en litt annen reaksjon enn det du har opplevd tidligere, men at du er sikker på at det er hun du vil ha.

 

eller

 

Du har fått tenkt igjennom og innsett at det er noe som mangler, og derfor føler at det blir feil å fortsette et forhold.

[Zepticon]

Den stormende forelskelsen fra tenårene er det bare å glemme I likhet med alle andre rusmidler, blir man mer tålerant mot slikt jo mer man opplever det. Derfor er den frøste forelskelsen ofte den "beste" i så måte.
Virker jo helt klart som om du elsker henne, og da burde ikke hvorvit du er forelsket ha noe å si, så lenge dere er en god match ellers.

Så du må bare troppe opp hos henne og si det som det er. Du er ikke forelska, men du elsker henne. Fortell henne hvordan du har hatt det i det siste, og at du føler at hun er den rette.

 

Og som andre sier, drit i pause. "Pause" er det man har når en av dere tenker å slå opp, men vil gjøre det i små steg.