Tapet av den store kjærligheten

[einar1992]

Hei alle sammen.

 

Skulle ønske mitt første innlegg kunne vært av det positive slaget, men livet er skjørt, og iblant tar det brå vendinger. Det er et langt innlegg, men jeg håper noen av dere kan svare og komme med noen ord. Jeg trenger så sårt og dele tankene mine med noen.

 

Kjæresten min gjennom 4,5 år har forlatt meg for en annen. For at dere skal få et innblikk i vårt forhold velger jeg å ta ting fra starten av.

 

Vi møttes på fest hos felles venner for 4,5 år siden. Jeg var 16, hun 15. Vi er nå 21 og 20 Jeg var akkurat ferdig med mitt første seriøse forhold, hun hadde aldri hatt et. Ting skjedde fort, og etter et par uker var vi et par. I starten var selvsagt alt helt perfekt, slik det som regel er. Jeg merket fort at hun var ekstremt følsom, og selv den minste ting kunne få henne til å gråte. Dette gjorde meg egentlig ikke så mye, da hun alltid satte pris på å få trøst.

 

Våren og sommeren gikk, vi hadde det fint og var mye sammen. Så kom høsten, hun begynte på samme skole som meg og forelskelsen dabbet litt av. Hun gjorde det etter en del om og men slutt, p.g.av manglende følelser. Jeg var knust i noen dager, men brukte mye tid med minne daværende venner og begynte å se fremover. Fikk også vite at hun hadde kysset en annen på en fest den våren, og det gjorde det lettere å være sur på henne. Etter et par uker ville hun treffe meg, fordi hun angret. Vi ble sammen igjen og fortsatte forholdet. Utpå nyåret skjedde det samme igjen, bare at vi ble mer enige om det. Nok en gang angret vi, og fant sammen igjen.

 

Det samme skjedde enda en gang den kommende høsten, og jeg ser vel nå at grunnen til dette kanskje skyltes et ikke helt fungerende sexliv. Det var ikke det at vi ikke hadde sex, men det var diverse problemer som gjorde at ingen av oss følte oss bra nok. Dette var vel bare litt startproblemer som sikkert dreide seg om tillit, og har blitt bra i ettertid.

Alle disse små bruddene våre var vel på en måte aldri et brudd, vi holdt jo alltid kontakten og fant alltid sammen igjen. Men så kom våren for 2 år siden. Hun var på fest, og jeg var hjemme da en kompis ringte å fortalte at hun klinte med en annen. Jeg dro og ordna opp med han fyren, men tok ikke kontakt med ho før hun sendte meg en melding etter et par dager. Hun angret veldig, og viste ikke hva som hadde gått av henne. Hun sa hun elsket meg mer enn noen andre, og jeg tilga henne. Eller, jeg sa jeg gjorde det i alle fall. Innerst inne var jeg såret, men samtidig elsket jeg henne, og ville ikke at det skulle bli slutt.

 

Vi begynte så smått og snakke om å flytte sammen, da jeg tilfeldigvis møtte ei annen jente. Dum som jeg var blandet jeg følelsen av forelskelse og spenning, og det ble et ganske stygt brudd mellom meg og kjæresten min. Jeg følte meg som en dritt, og det var jeg jo også. Men det var vel det at hun hadde vært utro som senket terskelen min for å gjøre det samme. Jeg og hun nye begynte å utforske følelsene mellom oss, samtidig som eksen ville være venner. Jeg sa dessverre ja til dette, og det fungerte svært dårlig. Det endte med at jeg ikke klarte å velge mellom de to, før eksen fikk nok etter et par mnd og ville gå videre. Først da avsluttet jeg greia med ho nye og trygla og ba eksen om tilgivelse. Det har jeg vel aldri virkelig fått, men vi ble sammen igjen. Etter dette var ting veldig bra frem til i fjor høst, da skulle hun begynne på høgskole. Jeg hadde ikke kommet i gang med utdanning så jeg bare jobbet. Hun valgte en skole en time unna, fordi det var den som var nærmest meg. Vi skulle flytte sammen og gikk på en del visninger der jeg bodde.

 

Markedet var tøft og ting tok tid. I mellomtiden bodde vi hos mine foreldre slik at hun skulle kunne ta buss til skolen. Hun måtte opp svært tidlig( 5 tiden) og i tillegg ble hun mer og mer deprimert. Det gjorde ikke saken bedre at hun jobbet en del ved siden av skolen og da ikke var hjemme før kl 23.30. Hun hadde problemer med å sovne, og lå ofte å så på serier ved siden av meg i senga til langt på natt. Det ble svært slitsomt for oss begge, og jeg begynte å irritere meg mer og mer over at hun holdt meg våken både om kvelden og før hun dro grytidlig om morgenen. Sex og intimitet ble det så og si helt slutt på, og hun valgte etter hvert og flytte dit hun studerte. Det var en stor lettelse for begge. Hun ville egentlig at jeg skulle flytte nærmere studiestedet sammen med henne, men jeg ville ikke dette da jeg likte å kunne gå til jobb og å ha alle kjente nær meg.

 

I denne tøffe perioden fikk jeg henne med til psykolog, og hun gikk der en stund. Jeg kjørte henne og var der sammen med henne, men hun svarte bare frekt og avvisende på alt han sa, så det ble ikke noe av. Etter at hun flyttet ble ting bedre mellom oss, men vi kom aldri skikkelig i gang med sexlivet igjen. Det var som om noe hadde blitt borte, og gnisten var bare ikke der. Hun begynte hos en annen psykolog rundt nyttår, og fikk da antidepressiva. En stund etterpå begynte jeg å lufte litt hvordan vi hadde det i forholdet, at ting ikke gikk så bra osv. Hun foreslo at jeg kunne begynne å være en del hos henne, for å prøve å få ting i gang igjen. Det var jeg dessverre ikke så positiv til da, siden jeg bare var så lei av alt. Hun ble helt fra seg, siden hun elsket meg, ville flytte sammen og få barn når den tiden var inne. Endte nok en gang i et lite brudd, hvor begge angret og etter det begynte jeg å prøve mer. Besøkte henne en del, tok henne med ut osv.

 

Jeg søkte på skole, og den skolen lå 30 minutter unna hennes. Hun ville ikke flytte sammen med meg der, og jeg ville ikke flytte til henne. Bussforbindelsen er elendig, og jeg ville kjøpe i stedet for å eie. Det gikk ikke, siden hun ikke har 1 kr oppspart. Hun bruker hver eneste krone av studielånet. Siden broren min også skulle studere på samme sted valgte vi å kjøpe et hus sammen. Dette kom nok noe brått på henne, men hun viste vi vurderte å kjøpe huset vi til slutt kjøpte. Omstendighetene gjorde at vi måtte gi et kjapt bud, og hun fikk derfor ikke beskjed før etter at budet var lagt inn og akseptert.

 

Da ble hun helt gal og sa hun ikke orket mer og at jeg ikke tenkte på henne i det hele tatt. Det synes jeg imidlertid jeg gjorde, ettersom dette ville gitt oss en mye bedre sjanse for å få kjøpt noe eget sammen om noen få år. Dessuten så jeg ikke noe problem å kjøre en halvtime for å være sammen med henne et par ganger i uka. Hun fikk også tilbud om å flytte inn sammen med oss og bo gratis( dvs. jeg skulle betale hennes del) og jeg skulle kjøpe en bil til henne og dele utgiftene på den. Det var heller ikke aktuelt, hun ville bo rett ved skolen og heller betale 6500 kr/mnd bare i leie uten noe inkludert.

 

Hun var veldig ustabil en periode før det roet seg i sommer. Vi var på ferie sammen, og hadde det kjempebra. Følelsene mine var sterkere enn noen gang, og livet var perfekt. Vi fikk også bodd sammen i 2 uker i sommer mens vi passet huset til foreldrene mine. Begge jobbet mye ved siden av, så vi fikk ikke kjempemasse tid til hverandre. Jeg lagde middag til henne, vi så på tv om kvelden og kosa oss. Jeg syntes alt var bra, og likte å ha henne rundt meg. Jeg synes derfor det var litt trist når hun dro på ferie til familien sin en uke.

 

I løpet av denne uka skaffet hun seg en liten kattunge som hun tok med seg hjem. Hun var akkurat som en mor med et lite barn. Hun svarte svarte omtrent ikke på meldinger, kun korte avvisende svar. Jeg tok opp med ho om det var noe galt, og ho svarte at ho ikke følte noe særlig for meg lengre. Ho hadde ikke savnet meg den uka hun var på ferie, og ferien vår sammen hadde vist ikke vært all verden den heller, selv om alt hadde virket sånn. Hun ville ikke mer, og prøvde å gjøre det slutt siden det ikke kom til å fungere med et avstandsforhold. Jeg trygla henne om å prøve en mnd for å se hvordan ting ville bli når skolen begynte, noe hun litt motvillig gikk med på.

 

I denne tiden besøkte jeg henne en del, og prøvde å vise henne hva jeg følte for henne. Jeg fikk blant annet ordnet så jeg fikk praksis i hennes by, slik at vi kunne bo sammen 3 uker hvert semester. Det angret hun derimot på, og jeg byttet praksissted. Hun sa aldri at hun elsket meg, men vi kyssa og hadde litt sex, selv om det ikke var mye. Lidenskapelig var det i alle fall. For to helger siden skulle vi treffes, men hun ombestemte seg i siste liten. Jeg ville ikke pushe henne, og svarte at det var greit men at jeg hadde et liv uten om henne, så hun godt kunne sagt fra litt før. Samme dag leverte hun bilen min som hun hadde lånt et par dager, tok med et par ting hun hadde hatt liggende hos meg lenge, før hun varmt kysset meg og dro.

 

Dagen etter hadde jeg bursdag, men hun kunne ikke komme siden bussen hennes gikk tidlig og hun gjerne ville rett hjem etter jobb. Jeg prøvde å ringe henne på kvelden, men hun tok den ikke. Plutselig var telefonen avslått også, og hun ringte først opp kl 12.30 på natten. Da sa hun at hun hadde vært så trøtt og sovet etter jobb. Jeg sa det var greit, men at jeg ble bekymret når hun gjorde sånn.

 

Dagen etter, kl 01.30 om natten fikk jeg en sms. Det stod at hun ikke ville det her mer, at hun var lei av å såre meg. Hun følte ingen ting Det måtte jeg akseptere, å la henne være. Jeg svarte ikke på meldingen, og klarte å vente 4 dager før jeg sendte en melding hvor jeg spurte hvordan ho kunne gjøre noe slikt. Svaret jeg fikk ødelagte livet mitt, og jeg har vært knust siden. " Det her var lett for meg fordi jeg har vært ferdig med oss lenge. Nå har jeg møtt en annen. Slett nr mitt, la meg være".

 

Jeg knakk sammen og gråt åpenlyst foran foreldre og søsken. Det gjør jeg aldri.. Første reaksjon var å ta mitt liv, men jeg fikk roet meg ved hjelp av sobril. Jeg sendte etter en time en melding hvor jeg svarte at jeg ikke viste hva jeg skulle tro, men at hun skulle vite at jeg elsker henne, og at jeg flytter til henne på dagen om hun vil det. Fikk ikke svar, og har ikke tatt mer kontakt.

 

Dette er en uke siden, og det har vært en grusom uke. Noen dager har jeg vært helt i kjelleren, og grått når folk på skolen ikke har sett det. Andre dager har vært bedre, men nettene er verst. Jeg sovner hver kveld, noen ganger ved hjelp av en sobril for å roe følelsene, andre kvelder uten. Jeg vet det ikke er bra og bruke mye av dette, derfor prøver jeg å unngå det. Men jeg våkner alltid hver natt, lykkelig over at hun tok meg tilbake i drømmen. Tenker på at hun og han nye kanskje ligger å koser seg...

 

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Har slettet henne på facebook, men ifølge en venn har ho ikke lagt ut noe om han nye. En del av meg håper hun ikke har noen ny, at hun bare sier det for å få være i fred. Det er imidlertid mye som peker mot det. Hun har i lang tid( siden i våres) vært utrolig opptatt av telefonen og smser, snapchatter og skriver hele tiden. Hun tok jo også ikke telefonen her om dagen, og at hun slo opp dagen etterpå kan jo tyde på dårlig samvittighet for noe..

 

Alt jeg vil nå er å spørre om vi kan være venner, i håp om at hun kan se meg fra mitt beste, og innse etter hvert at dette med han nye ikke er riktig. Slik jeg gjorde. Kanskje hun bare trenger å være med noen andre? Jeg ville nok alltid lurt på hvordan det er å være med ei annen, om det hadde vært jeg som aldri hadde hatt et skikkelig forhold før henne. Jeg lever bare i håpet om at hun vil se at gresset ikke var grønnere hos han andre..

 

Det er så mye tanker, så jeg lager en liste slik at dere kan se alt jeg tenker på:

-Tenker på at jeg skulle prøvd hardere, særlig i våres. og særlig på den intime fronten.

- Føler meg brukt. Hun har levd godt på meg. Jeg har gitt henne mye ting, kjøpt mat til oss, hun har lånt bilen så og si gratis det siste 1,5 året. Jeg har hjulpet henne gjennom en svært tung tid.

- Angrer på det at jeg var utro den gangen. Hun har klandret meg for depresjonen sin, selv om jeg så symptomer på den før det skjedde..

- Angrer på at jeg ikke valgte henne fremfor økonomi. Nå sitter jeg her med svært god studentøkonomi grunnet leieinntekter på deler av huset som dekker lånet++, men penger gjør deg ikke lykkelig.

- Angrer på jeg ikke prøvde å få oss i gang igjen følelsesmessig, parterapi eller lignende.

- Angrer på at jeg enkelte ganger har sagt og gjort ting som for eksempel at jeg ikke ser poenget i å gifte seg, siden alle skiller seg. Det samme med barn. Jeg mener jo egentlig ikke dette, så jo for meg en fremtid med ho..

- Jeg lurer på om det er noen ny, og hvem det er. Eventuelt om den nye rett og slett er katten, at hun har fått samboeren hun ikke fikk.

- Jeg lurer selvsagt på om hun egentlig savner meg, men bare ikke vil ta mer kontakt, ettersom vi har vært av og på så mye og det begynner å bli for dumt.

- Jeg lurer på om hun vil si ja til å være venner

- Jeg lurer på om vi kunne hatt en fremtid om jeg bare hadde flyttet sammen med ho

- Jeg tenker og håper på at vi en dag blir ledet sammen igjen, som om skjebnen bare ville teste oss..

- Jeg lurer på om jeg b

- Jeg lurer VELDIG, på hvordan i all verden jeg skal kunne finne noen igjen. Og ikke minst stole på noen igjen. Jeg er avholds, så fester aldri da jeg ikke synes det er gøy å være edru blant fulle folk. Er svært lite sosial. Er en kjærestegutt, som liker å kose seg hjemme med film, god mat og bare koselig ting. Kino eller middag ute er også koselig, men ja, jeg gjør ikke noe som gjør at jeg møter damer. Kun på treningssenteret, men der er jeg for å trene, ikke sjekke damer.

- Og tilslutt, er det jeg som i bunn og grunn har skyld i dette? Jeg har gjort mye dumt, men synes jammen jeg har gjort mye bra og. Dessuten har ikke hun alltid vær verdens snilleste

 

Mange vil si at dette forholdet virker veldig umodent, og ja, det har det vært. Men jeg synes vi har vokst mye siste tiden, og at i alle fall jeg har slått meg til ro. Akseptert at et forhold ikke alltid er lett, og at det krever innsats. Jeg skulle bare ønske jeg hadde sett det før. Elsker virkelig denne jenta..

 

Aller sist, tusen takk til dere som har tatt dere tid til å lese dette. Jeg ser at det ble mye lengre enn jeg trodde det ville bli, sikkert tungt og kjedelig å lese. Men jeg trenger å høre andres meninger...

[AnonymDiskusjon]

Min mening er at du må komme deg videre. Glem denne jenta. Vil påstå at dette er resultat på et typisk ungdom/tenårings forhold. Man vokser og forandrer seg veldig mye i den alderen forholdet deres startet. Og dermed er sannsynligheten for at forholdet varer veldig liten. Beklager at jeg sier det, men det er et faktum. Jeg har sett det flere ganger blant venner.

Det beste rådet jeg kan gi deg er at du må komme deg videre. Finn på noe med venner, trenger ikke være alkohol. Bare gjør noe, en hobby, hva som helst. Du kan angre på mye, men det hjelper ikke. Ikke ta på deg skylda for noe. Jeg vil si begge har gjort mye dumt, men du skal ikke ha dårlig samvittighet. Du er som sagt nødt til å komme deg videre. Ville ikke satsa på noe vennskap med det første, det gjør det bare vanskeligere å komme videre.

Sett deg selv først en stund nå, tenk på deg selv. Gjør ting du vil gjøre og ikke tenk så mye på at du skal finne deg noen andre. Du er ung, og det kommer alltids noen, tro meg! Om du bare slapper av å gjør du ting ønsker. Så møter du noen som er helt fantastisk før du vet ordet av det.

Tror ikke du kunne prøvd hardere. Du skal jo ha et liv du også. Og at du føler deg brukt er bare å legge bak deg. Kan ikke gjøre noe med det uansett.

Sorry at jeg sier dette, men du trenger å høre det: Om hun kommer og vil ha deg tilbake. Si nei. Du har jo selv opplevd hva som skjer. Har hun forlatt deg en gang, er det ingenting som stopper henne fra å gjøre det igjen! Hun er bare redd for å være alene.

Gjør som jeg sier, GLEM henne helt! Legg henne bak deg, tenk på deg selv og lev livet! Kan garantere at du møter noen som du får det mye bedre med!

Anonymous poster hash: c74d7...642

[BuffyAnneSummers]

Jeg tror dere har så mye historie bak dere at det er vanskelig å starte på nytt igjen, uansett hvor hardt man prøver.

Gå videre, det finnes andre jenter der ute, garantert, og du VIL støte på dem. Hvis du ikke syns det du gjør nå på din fritid er nok for å møte jenter så endre på vanene dine, det kan være artig å utfordre seg selv, og fulle folk er ikke så veldig skumle egentlig

[einar1992]

Ja, dere svarer selvsagt det jeg regnet med å få til svar. Det er jo det all logikk tilsier at jeg burde gjøre. Men jeg klarer ikke stoppe å tenke på om det er noe mer jeg kan prøve. Jeg er dessverre "sikker" på at dette kunne fungert om vi bare hadde tatt forholdet videre og flyttet sammen. Det er jo på tide etter 4,5 år..

 

Det er vel derfor jeg vurdere å prøve venne-planen min, bare for å ha prøvd alt. Skal jeg kunne legge dette bak meg tror jeg at jeg må vite at alt er prøvd fra min side. Selv om jeg tviler på at hun vil si ja til det, så klarer jeg ikke slå fra meg tanken om å spørre.

 

Jeg trodde også jeg var klar for noe nytt før hun tok kontakt den gangen, med en gang jeg så ho blomstret alt opp igjen. Og for min del har det egentlig aldri blitt borte igjen, bare skjult blant alt det mørke vi har vært igjennom. Men nettopp det at vi kom oss gjennom det, at hun har kommet seg langt på vei ut av depresjonen sammen med meg, gjør at jeg virkelig hadde tro på oss.

 

Det gjør så vondt og vite at hun er med andre mens jeg ikke engang orker tanken på det. Etter min lille greie med ho andre den gangen gikk det opp for meg hvem jeg tilhørte. Jeg skulle bare ønske ho gjorde det samme..

 

Har vurdert alt. Som å dukke opp utenfor leiligheten hennes så hun bare må se meg.

for hvorfor gjorde hun det slutt på melding? turte hun ikke se meg i øynene etter det ho kanskje hadde gjort? Ville hun ikke fordi hun viste hun fortsatt hadde følelser for meg? Gjør hun bare alt dette for å straffe meg for huskjøpet, og muligens for å skåne seg selv for å bli såret? Spørsmålene er så mange..

Hun virket langt ifra så sikker som hun sa ho var i den meldinga når jeg så henne to dager før bruddet..

 

Jeg tror egentlig bare hun trenger tid til å teste ut ting med han eventuelle nye. Men jeg vet også at stoltheten hennes gjør at hun neppe tar kontakt igjen. Derfor vil jeg prøve å beholde litt kontakt en gang iblant. Men det er neppe lurt for å kommer over henne..

[BuffyAnneSummers]

IKKE bare dukk opp utenfor leiligheten hennes. Det kan kanskje virke skikkelig romantisk på film, men hvis hun virkelig ikke vil se deg så vil du bare bli ''den karen'' som er absolutt creepy, og hun vil ikke bli fristet til å ta kontakt med deg av den grunn!

Hvis hun gjør dette for å straffe deg for xxx, så er hun en jævla psykopat og så absolutt noen du ikke vil ha i livet ditt, mye mindre som ditt livs kjærlighet.

Det beste er og blir å GÅ VIDERE. Vil hun noe mer eller blir sjalu eller whatever så vil HUN ta kontakt, er hun for ''stolt'' for det så er hun dum og har bare seg selv å skylde.

MOVE ON

[AnonymDiskusjon]

Jeg er helt enig med BuffyAnneSummers. Om du nå tar kontakt med henne, og hun går med på å være venner. Tror du virkelig at du skal klare å være vennen hennes om hun har en ny type? Tror du virkelig at du skal komme deg over henne om du skal drive å møte henne fra tid til annen? Om det viser seg at hun er ferdig med deg sårer du bare deg selv med ved å tenke slik du gjør.

 

Glem spørsmålene, om du spør får du ikke noe ordentlig svar likevel, kan jeg love.

 

Jeg vet det er vanskelig for deg å ikke ta kontakt, da du ønsker det så strekt. Men det gjør det bare verre. Ikke snakk til henne, om du ser henne ute noen gang, drit i henne. Ikke se hva hun gjør på face, slett henne med en gang! Og om hun skulle ta kontakt med deg, si det til henne med en gang, klart å tydelig: Ikke ta kontakt med meg, jeg har ingenting jeg vil si til deg og ønsker derfor ikke snakke med deg.

 

Gjør som jeg og BuffyAnneSummers sier, GÅ VIDERE! GLEM DAMA HELT, desto fortere du gjør det, desto fortere vil du få det mye bedre! Tro meg.

 

GLEM HENNE, MOVE ON. Ikke prøv på noe "tilfeldig" møte. Du driver med ønsketenkning, og det kommer ikke til å fungere. Kan jeg skrive under på!

 

- Anonym post #2

Anonymous poster hash: c74d7...642

[BadCat]

Det virker som du har en rar oppfattelse og respons på en hel del episoder fra at du dro og ordnet opp med en mann som hun hadde klint med til at hun ødela livet ditt med em sms.

 

Hvis en kjæreste lar noen kysse seg er det kjæresten man må ta det opp med, det er tross alt kjæresten som lar noen kysse seg.

 

Hvis livet ditt blir i ruiner av en sms, er det du som som ødelegger eget liv ved å ikke reise deg og komme deg videre. Du burde heller være glad for at du endelig fikk realitetene og mulighetene til å komme videre i en konstruktiv retning.

 

Det er en dårlig gunnmur å bygge hele livet sitt på et annet menneske samme hvor mye man elsker eller føler for vedkommende. Fundamentet bør være en selv og hva man ønsker å utrette i livet. Noe du selv kan fullføre uavhengig av andre. Du er ung og har livet foran deg og kun din egen fantasi setter grensene for hva du kan oppnå med hard innsats.

 

Når en dør lukkes åpnes millioner av andre dører.

Endret 14. september 2013 av BadCat

[einar1992]

Ordnet selvsagt opp med henne også når ho tok kontakt igjen BadCat..

 

Men samme det, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

 

Tror dere ikke det er lettere å gå videre dersom jeg får et klart nei på spørsmål om å være venner? I stedet for å gå å lure på om det kan være veien å gå..

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke veien å gå. Det er ikke noe å lure på. Glem henne å gå videre først som sist! Det blir hverken lettere eller vanskeligere å gå videre om du får et nei. Ikke anstreng deg mer med henne! Gå videre!!

 

- Anonym post #2

 

Anonymous poster hash: c74d7...642

[einar1992]

Hvordan bare glemmer man et menneske man har delt alt med i en så kritisk fase av livet sitt? Hadde det vært så lett som å bare glemme hadde jeg gjort det for lenge siden...

[BuffyAnneSummers]

Ordnet selvsagt opp med henne også når ho tok kontakt igjen BadCat..

 

Men samme det, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

 

Tror dere ikke det er lettere å gå videre dersom jeg får et klart nei på spørsmål om å være venner? I stedet for å gå å lure på om det kan være veien å gå..

Nei. Problemene vil ikke plutselig forsvinne bare fordi hun velger å ''benåde'' deg med sitt nærvær, det vil bare gjøre situasjonen verre.

 

 

Hvordan bare glemmer man et menneske man har delt alt med i en så kritisk fase av livet sitt? Hadde det vært så lett som å bare glemme hadde jeg gjort det for lenge siden...

Det er ikke lett, det har ingen påstått. Du har en hard kamp foran deg for å komme deg videre men det er faktisk veien å gå. Det du gjør ved å få henne til å ha kontakt med deg er bare å utsette det til neste gang hun finner ut av at hun vil kutte deg ut på ymse grunnlag eller uten noen overhode. Spar deg selv lidelsen; move the fuck on!

 

Jeg vet det er tøft å høre.. men jeg tror det er akkurat det du trenger. Livet vil fortsette videre og du vil ha det bedre i det lengre løp hvis du bare lar saken ligge og heller jobber med å få deg selv videre!

[BadCat]

Du "glemmer" henne og følelsene blir borte etter noen år etter du har kuttet kontakten. Det kan selvsagt avta over tid hvis du holder kontakten som en venn, men dette er å fraråde med mindre du er helt over forholdet og har kommet deg videre.

 

Ordnet du opp med mannen fordi det var en venn av deg? Hvis ikke er det helt sinnssvakt å ordne opp med noen som har klint eller pult kjæresten. Det er kun kjæresten som er ansvarlig oven for deg og knapt nok det. Fyrer som en kjæreste lar seg kysse eller penetrere av er ikke ansvarlig ovenfor deg.

[Ssnerk]

Dette er ikke den store kjærligheten, men den eneste kjærligheten du kjenner til.

Det første jeg tenker er at hun har ødelagt deg. Nå må du bruke tid på deg selv, og kun deg. Ikke ha noe form for kontakt med henne. Etterhvert vil du faktisk føle deg bedre og finne ut hva kjærlighet virkelig er.

[einar1992]

Nå har jeg gjort noe dumt. Drev å snoka på facebooken hennes istad, selv om det ikke er så lurt..Når jeg logget på nå fikk jeg plutselig se at jeg hadde fått sendt venneforespørsel, som ho hadde godtatt.

Hun har ikke lagt ut noe som helst siden det ble slutt annet enn bilder av katten sin, heldigvis.

 

Hva i all verden skal jeg gjøre nå? Vil ikke bare slette henne igjen, det virker jo veldig teit. Skjønner ikke hvorfor hun har godtatt heller om hun ikke ville ha noe kontakt..

 

Ser også at hun den dagen jeg tok kontakt igjen hadde lagt ut noe som tydet på at hun var langt fra sikker på å la meg gå..

[BuffyAnneSummers]

Nå har jeg gjort noe dumt. Drev å snoka på facebooken hennes istad, selv om det ikke er så lurt..Når jeg logget på nå fikk jeg plutselig se at jeg hadde fått sendt venneforespørsel, som ho hadde godtatt.

Hun har ikke lagt ut noe som helst siden det ble slutt annet enn bilder av katten sin, heldigvis.

 

Hva i all verden skal jeg gjøre nå? Vil ikke bare slette henne igjen, det virker jo veldig teit. Skjønner ikke hvorfor hun har godtatt heller om hun ikke ville ha noe kontakt..

 

Ser også at hun den dagen jeg tok kontakt igjen hadde lagt ut noe som tydet på at hun var langt fra sikker på å la meg gå..

Du kommer til å drive deg selv til vanvidd ved å prøve å dechiffrere alt hun sier og gjør, og ikke sier og gjør.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har sagt hva du bør gjøre. Om du vil følge rådet eller ikke er opp til deg. Men jeg sier deg bare, du kommer til å ende opp med å såre deg selv enda mer og du fortsetter å jage. Det virker på meg som den eneste grunnen til at hun skulle ta deg tilbake er for at hun er redd for å være alene. Så fort hun finner noen hun liker bedre er du historie. Så gjør nå som vi sier, la det ligge, kutt kontakten. Slutt å oppsøk sorg! Gå videre nå, det er det beste rådet jeg kan gi!

 

- Anonym post #2

Anonymous poster hash: c74d7...642

[einar1992]

Jeg var er dum. Dere gir meg råd, jeg gjør det motsatte. Sendte ho en melding og spurte om å ta en kaffe eller lignende. Ho svarte at vi kanskje kunne det, men at ho var helt ferdig og det aldri ville bli oss. Når/om han nye syntes det ble rart at vi var venner ville ho respektere det. Jeg veit ikke hva jeg føler. Jeg ville ALDRI vært venner med en eks jeg var helt sikker på at jeg ikke følte noe for. Eneste grunnen ville vært for å ikke brenne noen broer. Jeg håper selvsagt dette med han nye bare er en kortvarig flamme som snart slukker når hverdagen begynner og spenningen dabber av. Da vil jeg hvertfall ha gjort et bra siste intrykk og ikke brutt kontakten fullstendig. Selv om jeg vet jeg må kjempe for ikke å bryte sammen fremfor ho om vi møtes..

Endret 15. september 2013 av einar1992

[BuffyAnneSummers]

IKKE lurt... Du setter deg selv i en situasjon hvor du ikke vil vinne uansett.

[einar1992]

Men hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg må ta medikamemter for å klare meg gjennom hverdagen. Familien min er det eneste som hindrer meg fra å gjøre slutt på dette helvete. Jeg har ingen virkelige venner, og alt er et stort ork.

[BuffyAnneSummers]

Men hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg må ta medikamemter for å klare meg gjennom hverdagen. Familien min er det eneste som hindrer meg fra å gjøre slutt på dette helvete. Jeg har ingen virkelige venner, og alt er et stort ork.

Du må kjempe videre for deg selv, ikke for henne. Hun vil KANSKJE ta en kaffe. Kan du virkelig leve med kanskje resten av ditt liv? Er det noe bedre enn å komme seg videre og finne en jente som du kan gi alt til og som vil gi alt tilbake?