Hvordan holde på damene?

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg er en 25 år gammel mann, jobber som elektriker, og bor i en av Norges mindre byer.

 

Jeg har en god egenskap når det gjelder å få damer interessert i meg ved første møte, og det å gå ut på byen for å få seg en one nigh stand er lekende lett. Dette er jeg derimot blitt lei av, det gir meg ingenting i lengden, og jeg er på jakt etter fast følge. De siste to åra har jeg hatt fire jenter som jeg har holdt på med, (naturligvis ikke samtidig) og det har utartet seg likt hver gang:

 

I begynnelsen er alt fint, vi har det helt supert, og alt er som det skal være. Reiser kanskje på hotell-weekender og generelt good times. Meeen, så går det noen måneder, og plutselig er det stopp. Hver gang er det jeg som har blitt forlatt... Det er jo snakk om relativt korte "forhold" her, ettersom hele seansen er over på noen måneder. Men vi har jo hatt det supert sammen til det siste, ingen krangling eller noe som helst. Forstår bare ikke hvordan det er mulig å miste følelsene for meg på noen få uker. Jeg viser jo ofte at jeg er glad i dama, typ kyss midt på gata, sier hun er pen og alt det der klassiske.

 

Vet ikke om noe av problemet er at jeg kanskje virker spennende og mystisk i begynnelsen, men når alt kommer til alt, så har jeg leilighet og lån, og lever i grunn en A4 hverdag midt i ukene. Jobb 7-15, så kanskje trening eller en film med noen kompiser resten av dagen.

 

Det er relativt lite å gjøre her jeg bor, vet ikke om det kan ha noe med saken å gjøre... ser for meg at jeg kunne levd et mer innholdsrikt liv i Oslo/Bergen.

 

Noen som har erfaringer med det samme, evt. kan komme med noen råd? Ny-forelskelsen vil alltid dempe seg etterhvert, men at alt av følelser skal forsvinne ut vinduet på den tiden det tar å hente posten, forstår jeg bare ikke.

Anonymous poster hash: 84b7f...21d

[AnonymDiskusjon]

Jeg er selv dame og bor også i en av Norges mindre byer. Jeg har ett par forhold på baken, men er yngre enn deg. Jeg slo opp med min ex etter 6 mnd sammen, fordi jeg da ble godt kjent med han og skjønte at han ikke var noe for meg. Han behandlet meg dårlig uten at han skjønte det selv, og da hjelper det ikke å kalle meg "fin", "sexy", "vakker" o.l. Jeg vil ha en mann som jeg ser oftere enn 1 helg annenhver måned, og jeg vil ha en mann som ikke alltid er en time forsinka og som forsover seg til klokken 15:00 om dagen når vi har avtale klokken 11.

 

Jeg har heldigvis funnet meg en nå, og jeg ser at han jeg er sammen med nå er den riktige personen for meg. Vi har veldig lik personlighet og vi har det utrolig gøy sammen.

 

Jeg vet ikke grunnen til at de jentene gjorde det slutt med deg, men det tar ofte noen mnd før man blir skikkelig kjent med noen. Kanskje noen av jentene har sagt en annen grunn enn at de bare har mistet følelsene sine for deg? Er det noe spesielt du gjør?

Kan og være at du bare roter deg borti damer som ikke er ute etter noe langvarig da.

Anonymous poster hash: afed3...89f

[AnonymDiskusjon]

Jeg Kjenner meg igjen i det du sier veldig godt. Og om du er som meg, skal jeg love deg at du ikke fortjener det.

 

Jeg er mann, 22 år og jobber selv som elektriker (offshore).

Jeg tiltrekker meg jenter når jeg er på aktiviteter eller på byen, men jeg har desverre blitt en stille og beskjeden kar som ikke gjør så alt for mye ut av seg selv lengre.

 

Jeg har egentlig aldri (- et 3 års forhold som jeg hadde i min ungdom) hatt et skikkelig forhold med en jente før. Jeg er ingen sosial taper. Jeg har mange venner, men jeg er alltid uheldig med jentene jeg velger meg ut.

 

Jeg drev på med en jente for litt over et år siden, hun var fantastisk og bodde i Bergen. Men det gikk ikke så bra mellom oss,. I dag er hun etablert med type, leilighet og alt. Jeg forbanner meg selv på at jeg tenker på henne hver eneste dag. Jeg klarer ikke legge henne bak meg.

 

Etter at det gikk til helvete med oss, har jeg brukt hver dag jeg er hjemme på trening og aktiviteter. Jeg har trent til jeg har kjent blodsmaken i munnen omtrent hver dag, og jeg kjenner meg ikke selv igjen når jeg ser meg i speilet. Jeg er desverre ikke den samme nå som jeg var for bare et år siden.

 

I sommer traff jeg ei ny jente, som og var fantastisk. Men historien gjentok seg, og jeg ble dumpet igjen på en smertefull måte.

Jeg tror dette gjør noe med selvtilliten min. Den er på bånn akurat nå.

Noen dager av og til, er den bra, og andre dager - som i dag, er den helt ræva.

 

Det skal ikke være slik, jeg har jo masse gode venner og er en tilsynelatende normal kar. Desverre har jeg innsett at det finnes to sider av meg, som er veldig forskjellige. Jeg er en mester i å skjule hvordan jeg egentlig har det. Vennene mine aner ikke noe om hva jeg egentlig føler.

 

På en måte føler jeg meg vellykket. Jeg har en god jobb som jeg trives i, og de rette forutsetnigene for å kunne være happy, men jeg klarer bare ikke være det. Jeg har og blitt kjent med ei jente på jobben, hun er bare helt fantastisk. Men jeg kjenner det, at nå er jeg alt for redd og usikker på meg selv til å i det heletatt gidde å prøve noe. Det verste av alt er at en side av meg, er sikker på at hun liker meg veldig godt.

Mens den andre siden av meg prøver å manipulere meg, til å tro at hun ikke vil ha noe med meg å gjøre, dette gjør meg redd og ennå mere usikker på meg selv.

 

Jeg sa ja til å reise på ferie med denne jenten, og i november skal vi på en 2-ukers tur ilag til Amerika. Jeg har sagt til henne at jeg gleder meg, men jeg er dritredd. Jeg er så ekstremt redd for at jeg skal få høre det jeg har hørt så mange ganger før.... "Vi to, vi er jo bare bestevenner.." Jeg vet ikke om jeg takler ennå en slik beskjed nå.

 

For 15 måneder siden var jeg en blid, livlig kar som fikk til alt jeg ville. Nå, føles det ut som jeg bare er en skygge av meg selv. Jeg har mange jenter, som er "bestevenner" men ikke mer. Jeg skjønner jo egentlig ikke hvorfor jeg ikke klarer å være glad. Men jeg er det bare ikke.

 

Jeg har vel egentlig ikke noen ide om hvorfor jeg skriver dette, men jeg er vel innerst inne sikker på at alt vil bli bedre en gang.

Jeg er etter en vanskelig familiesituasjon blitt veldig voksen for alderen. Jeg kunne trengt å hatt noen i armkroken nå, noen som ikke sårer meg, noen jeg kan gå turer med, og se filmer med - så jeg slipper å gjøre alt slikt alene.

 

Innerst inne vet jeg at jeg er en helt normal kar, som har alle mligheter. Jeg må bare riste av meg det spøkelset som henger over meg fortiden.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 90ca5...baf

[Sinnsyk asylaspirant]

Dette var en spennende tråd. Her skal jeg følge med, uten at jeg har noen voldsomt gode råd å komme med akkurat nå.

 

Jeg opplever også at det kan være relativt enkelt å konversere og tiltrekke seg damer ved random encounters på fester og lignende, men jeg er rett og slett alt for feig til å ta et alvorlig steg i riktig retning med en dame. Det er mulig jeg rett og slett ikke er voksen nok ennå, og trenger litt tid til å leke rundt før jeg faktisk gidder å gi en ærlig innsats for å få kjæreste, men det er tidvis ganske irriterende uansett. Satser på mye spennende innlegg her.

[Reconzile]

 

Hei, jeg er en 25 år gammel mann, jobber som elektriker, og bor i en av Norges mindre byer.

 

Jeg har en god egenskap når det gjelder å få damer interessert i meg ved første møte, og det å gå ut på byen for å få seg en one nigh stand er lekende lett. Dette er jeg derimot blitt lei av, det gir meg ingenting i lengden, og jeg er på jakt etter fast følge. De siste to åra har jeg hatt fire jenter som jeg har holdt på med, (naturligvis ikke samtidig) og det har utartet seg likt hver gang:

 

I begynnelsen er alt fint, vi har det helt supert, og alt er som det skal være. Reiser kanskje på hotell-weekender og generelt good times. Meeen, så går det noen måneder, og plutselig er det stopp. Hver gang er det jeg som har blitt forlatt... Det er jo snakk om relativt korte "forhold" her, ettersom hele seansen er over på noen måneder. Men vi har jo hatt det supert sammen til det siste, ingen krangling eller noe som helst. Forstår bare ikke hvordan det er mulig å miste følelsene for meg på noen få uker. Jeg viser jo ofte at jeg er glad i dama, typ kyss midt på gata, sier hun er pen og alt det der klassiske.

 

Vet ikke om noe av problemet er at jeg kanskje virker spennende og mystisk i begynnelsen, men når alt kommer til alt, så har jeg leilighet og lån, og lever i grunn en A4 hverdag midt i ukene. Jobb 7-15, så kanskje trening eller en film med noen kompiser resten av dagen.

 

Det er relativt lite å gjøre her jeg bor, vet ikke om det kan ha noe med saken å gjøre... ser for meg at jeg kunne levd et mer innholdsrikt liv i Oslo/Bergen.

 

Noen som har erfaringer med det samme, evt. kan komme med noen råd? Ny-forelskelsen vil alltid dempe seg etterhvert, men at alt av følelser skal forsvinne ut vinduet på den tiden det tar å hente posten, forstår jeg bare ikke.

 

Anonymous poster hash: 84b7f...21d

 

 

Har ikkje erfaring. Men personlig ville eg sagt at å oppsøke disse damene da er lit effektivt i den samenhengen du ønsker, ettersom disse også (som du tidlegere var) antagelivis ikkje interesserte i noko anna enn ein "friend with benefits"(beklager om eg missfortsår). Kanskje du burde oppsøke nokon ein annan plass enn på eit utested? Prøve å slå an ein samtale, be nokon ut på middag eller noe sånn?

 

Nemner igjenn at eg ikkje har erfaring med dette, og at min uttalelse kan være lite relevant.

[JoffChoff]

Trådstarter her.

 

Er det noe spesielt du gjør?

Kan og være at du bare roter deg borti damer som ikke er ute etter noe langvarig da.

Anonymous poster hash: afed3...89f

 

 

Kan ikke si at jeg har gjort noe spesielt som skal føre til at det har gått galt. Jeg er en ordinær fyr når alt kommer til stykket, og har absolutt ikke noen skjulte sider som ødelegger. Jeg er ikke stygg med damene for å si det slik.

 

I sommer traff jeg ei ny jente, som og var fantastisk. Men historien gjentok seg, og jeg ble dumpet igjen på en smertefull måte.

Jeg tror dette gjør noe med selvtilliten min. Den er på bånn akurat nå.

Det skal ikke være slik, jeg har jo masse gode venner og er en tilsynelatende normal kar.

 

Anonymous poster hash: 90ca5...baf

 

 

Slikt gjør at man føler seg usikker på seg selv, og jeg tror vi er i samme båt ja. Jeg prøver likevel å ikke tenke for negativt. Når vi ser på alderen vår, så er det egentlig ikke noe å stresse med sånn sett. Jeg tror nok jeg vil finne en jente jeg kan bygge et lengre forhold med en eller annen gang i løpet av årene som kommer. Så livskvaliteten er helt grei, men alikevel blir man litt deppa når man atter en gang sitter der alene. Iallefall når jeg tilsynelatende har møtt flere jeg så en fremtid med, for å så bare bli avfeid så raskt.

 

 

 

Har ikkje erfaring. Men personlig ville eg sagt at å oppsøke disse damene da er lit effektivt i den samenhengen du ønsker, ettersom disse også (som du tidlegere var) antagelivis ikkje interesserte i noko anna enn ein "friend with benefits"(beklager om eg missfortsår).

 

Jeg vet det har vært følelser i bildet alle gangene. Problemet er at jeg føler jenter fort blir forelsket i meg, men når tida går og hverdagen kommer mer tilbake til det normale, så blir jeg kanskje ikke så interessant og spennende som jeg var i begynnelsen. I det siste "forholdet" var fremdeles dama glad i meg, men mer som en venn enn kjæreste. De sterke følelsene var borte. Dette fatter jeg bare ikke, da jeg ikke har gjort noe for å sette meg selv i en friendzone.

 

Jeg lurer i grunn på hvilke erfaringer de med lange forhold bak seg har? Hvordan var det etter et år sammen? Boblet det fremdeles i kroppen når dere reiste på ferie sammen?

 

Likevel vil tro jeg i grunn bare har vært uheldig på min vandring. Men dersom jeg skulle møte en jente igjen snart, vil jeg gjerne at det skal vare om begge er på samme stadie i livet og begge er ute etter å bygge et forhold.

Endret 11. september 2013 av JoffChoff

[AnonymDiskusjon]

Kan kanskje komme med et par tips uten at jeg vet om det er veldig relevant eller hjelper noe som helst. Men jeg har vært i samme båt et par ganger. Og har funnet ut at det jeg har brent meg på er at jeg går litt for fort frem. Jeg har det veldig lett for å bli forelsket om jeg holder på med ei jeg liker over tid. Og er ikke redd for å vise hva jeg føler. Og er er som du sier, alt har vært helt fint. Også, mer som ut av det blå gjør hun det slutt.

 

Dette fant jeg ut at var fordi jeg gikk litt fort frem, altså jeg ga oss ikke nok tid til å bli ordentlig kjent før vi tok det videre. Samtidig forsvinner mystikken om man går for fort frem. Man bør helst holde igjen litt, vet det er vanskelig. Men det har funket for meg. Altså være litt mer mystisk og holde igjen litt mer med søte kommentarer osv. Skal man holde på jenta må man vise at hun ikke er livet ditt. Man må kunne si nei til henne og ikke forgude henne. Altså ikke øs på med komplimenter osv. Jeg sier IKKE at man skal være slem eller noe slikt. Men hold igjen litt, slik at hun må jage litt å ikke får alt bare hun knipser.

 

Nå vet jeg ikke om det er slik med deg, så mulig dette ikke er relevant i det hele tatt. Men det er hva jeg gjorde feil (tror jeg), da jeg nå er i et supert forhold som har vart i over 1 år, og det eneste som har endret seg er det jeg akkurat har nevnt

Anonymous poster hash: 4681a...bd1

[Krokanrull]

Ulike social experiments på YouTube viser jo også at tilnærminger i dagligdagse settinger som ved skole, busstopp osv. kan være vel så effektivt som andre ting.