Stemor/husmor/klagemur... Tror ikke jeg orker det mer.

[Sliten2013]

Det er med stor sorg jeg innser mer og mer at livet jeg lever nå mest sannsynlig kommer til å gjøre meg dypt ulykkelig. Vil ikke bli kjent igjen så utelater visse detaljer. For syv år siden valgte jeg å flytte sammen med en mann som hadde to barn. Jeg ble forelsket men han var den som pushet på for at jeg skulle flytte inn fordi han ønsket en familie. Vi startet som elskere, men jeg kunne ikke unngå å se denne flotte, fine og gode mannen. Det var hvertfall det inntrykket jeg hadde av han den gang. For at ikke dette innlegget skal bli fem a4 sider, må jeg korte ned litt. Årene har vært fyllt av skuffelser. JEG er ikke skuffet, men har alltid følt at jeg er årsak til skuffelser hos samboer. Jeg har virkelig stått på enormt, ofret meg for han og barna fordi hans barn fortjener kun det beste. Jeg har ved flere anledninger stelt istand til juleselskap, barneselskap, vært hjemme med barna mens han har festet eller reist bort. Dette har vært en gjenganger i alle disse årene. Alikevel fikk jeg så godt som bare klaging tilbake. Det skal nevnes at jeg selv hadde en tøff barndom som har preget og fortsatt preger meg. Jeg tok veldig innpå meg kritikk. Det var før, jeg er helt annerledes nå. Merker jeg blir sint, veldig sint, når jeg tenker tilbake på dette forholdet og lurer på hva i huleste jeg har rotet meg oppi. Ikke første gangen jeg har tenk de tanker, men sterkere nå. Stemor, hva er det? En kvinne med ansvar for barn men null rettigheter med barna. Stå på, gi omsorg, veiledning, støtte, sette grenser, sørge for faste måltider, rene klær, tannpuss. Lista er lang. De som blir sett opp til av barna er mor og far. Mor som har mistet omsorgen men kan to helger i mnd overøse med leker, godteri og ha fri barneoppdagelse. Far som i perioder virker som han vil alt annet enn å være far, men han er jo pappa. At jeg er bitter? Ja, jeg er der nå. Og det var dit jeg ikke ville. For jeg har følt bitterhet før i livet, noe som bare skapte sorg for meg selv. Hvor jeg vil med dette? Få ordene ut av systemet. Sorgen. Frustrasjonen. Jeg er livredd for å sitte om tjue år og tenke på hva i huleste jeg brukte mine unge år på. Derfor må jeg snart ta en avgjørelse. Smertefullt blir det uansett. Jeg har som sagt ingen blodsbånd eller rettigheter ovenfor disse barna, men i mine øyne fraskrives jeg dermed ikke fra ansvar. Det er ikke bare å pakke kofferten og dra fra dem. Da måtte jegd isåfall vært fullstendig følelsesløs. Samboer og, jeg er jo veldig glad i han, selv om jeg har sett sider hos han som jeg absolutt ikke liker. Men at jeg blir et bittert og trist menneske vil ikke gagne verken han eller barna, så da er det avgjørelsen som gjenstår. Selv om jeg blir fysisk uvel av å tenke på det. Tanker fra dere mottas med takknemlighet.

[vidarkri]

Nei, hva gjør man når man blir tatt for gitt??
Stille hardt mot hardt? Er han glad i deg så bøyer han av, viss ikke så er det vel bare og pakke.

[1245112654122755325882462]

Det er alltid to sider av en sak, her har vi fått servert den ene. Prat med din mann og kanskje du får den andre?