Min Farlige Depresjon

[Workman94]

Jeg har en del problemer jeg vil få ut. Først jeg vil ikke ha sympati. Ikke kom med ‘’kjære deg’’ eller noe av det pisset. Vil du føle sympati for meg så er ikke dette tråden for deg. Da begynner jeg:

 

Jeg har hatt selvmordstanker i snart 3 år,så la meg fortelle hvordan det begynte. da jeg var 15 år hadde jeg en bestevenn som jeg alltid hang med. Vi var praktisk talt brødre. Jeg møtte han hele tiden og vi hadde det chill. Men så skjedde det noe, han hadde plutselig fått seg nye venner (dette er ikke et problem). Vi fortsatte å møtes litt til. Så ville jeg teste hvor sterkt 10 år med vennskap var, jeg sluttet å ringe. Jeg ble ikke bekymret etter 3 måneder men etter 6 så ble jeg sjokkert. Jeg snakket med ham og vi ble venner men han tar ikke iniativet til å snakke med meg og lager planer med nye venner om og om igjen etter at jeg allerede har lagt planer med ham. Han gjorde det mye og jeg tilga han alt for mange ganger. Etter det sluttet vi å snakke. Herfra begynte depresjonen å spire.

 

Nå 3 år inn i framtiden er det ingen som vil snakket med meg. Jeg sier ikke at jeg er stille. Jeg tar intiativet. ALLTID åpner jeg opp en samtale. Men det virker som etter 3 år med dette vil ikke noen som helst snakke med meg etter at vi har hatt flere samtaler hvor jeg har tatt intiativet til å snakke. Om jeg forteller dem hvordan jeg føler vil de bare føle seg dårlige osv, det vil jeg ikke og jeg vil ikke at folk skal snakke med meg fordi de føler at jeg er en asosial drittunge uten venner.

 

I helgene er jeg alltid hjemme på grunn av ingen venner. Men er sosial når jeg møter på nye mennesker.

 

La oss komme oss inn på karriere delen av deprisjonen. Jeg er myndig og har søkt jobb i 6 måneder direkte og personlig men har aldri blitt tatt ut til intervju. Dette er destruktivt på min selvtillit ettersom jeg føler jeg ikke er god for noen ting. Jeg vil ikke bruke nettverk eller familie for å skaffe meg jobben fordi jeg har et ego. Jeg vil helst klare ting selv uten hjelp men det er helt umulig.

 

Penger. Familien betaler fortsatt for alt og det ødelegger meg,jeg vil ikke at de skal betale for meg,jeg blir drevet til vanvidd av å tenke på av at en 18 åring ikke kan betale for ting selv. Jeg gjør mitt beste for å unngå å få penger av dem,ettersom det bare fortsetter å drepe meg på insiden.

 

La oss snakke om damer. Damer er helt jævlig,like jævlig som alt annet sosialt. Jeg snakker med dem,tar intiativ og alt,bruker ikke sjekkelinjer. etter vi har møtt hverandre et par ganger så stopper henne å snakke med meg og snakker med personen vesiden av,og når vi er alene tar henne aldri iniativ å snakke med meg. Og når vi sitter alene så ser hene bar på mobilen sin, det er den samme rutinen hele tiden.

 

Jeg er på folkehøgskole nå,hver gang jeg snakker og sier noe ler alle rundt, jeg lurer på om de ler av meg eller med meg. Dette gjør meg så frustrert at jeg har lyst til å banke dritten ut av hver og en av dem, det eneste som stopper meg er skolereglemanget og politiet.

 

Folk ser dette å tenker ‘’Fy faen azz,for en liten grinunge,disse problemene er bare i hodet hans’’ da sier jeg bare ‘’Så lev det perfekte livet ditt’’.

 

Jeg har bare lyst til å skape fullstendig kaos rundt meg og totalt tilintetgjøre hver og en. Jeg har et latterlig raseri inni meg og jeg går alltid rundt å tenker på måter å skade de jeg hater. Det som stopper meg er min gode side,loven og min framtid.

 

Om du kan hjelpe meg med råd ville jeg sette pris på det,dette er et 3 år langt problem som tar sykt innpå meg.

 

Hjelp....

[vidor]

Jo tidligere du søker hjelp for dette jo bedre går det, så all kudos for at du har skrevet dette innlegget. Det at du legger fram situasjonen her viser at du er moden nok til å forstå det. På en måte er du avhengig av andre og på en annen måte ønsker du ikke å være det fordi det fører til skuffelse noe du har erfart mange ganger nok til at du vet noe må endre seg, og det enkleste å ta tak i er seg selv.

 

Sinneproblematikken er sjelden lurt å ut-agere krenkende mot andre mennesker som du sier, for det går bare ut over deg selv til syvende og sist.

 

Det er nok lurt å ta opp problemet med legen din og be om en henvisning evt ta kontakt med noen i skolesystemet hvis du er der. Problemene du har er mye mer vanlig enn du tror.