Rådløs. Er bekymret for en venn.

[Skallekos]

Hei.

Nå er jeg litt rådløs, så jeg henvender meg til dere.

Jeg er litt ny på forumet, så hvis jeg har plassert dette feil, så beklager for det.

 

Saken er altså:

Det har seg slik at en gammel venn av meg sliter litt med hverdagen sin.

Henne var sammen med en fyr i noen år, før det viste seg at han egentlig ikke verken klarte eller egentlig hadde lyst å være sammen med henne i like stor grad som hun ønsket og hadde behov for. Så forholdet deres har for det meste bestått av avstandsforhold. De bodde sammen noen måneder, men det funket ellers ikke så bra for dem.

Så slo henne opp til slutt, men de fortsatte avstandsforholdet likevel.

Men så, kom det frem at denne karen har noen mentale problemer og ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Han sliter med angst, dårlig selvbilde og holder seg for det meste hjemme. Sannsynligvis en antisosial personlighetsforstyrrelse.

Han har brøkdeler av selvinnsikt, ingen form for empati og klarer ikke å være omsorgsfull på noen genuine måter. Og han forstår ikke hvorfor noe han gjør kan være et problem og skylder på henne for alt. Og hvis hun ble frustrert så kuttet han kontakt og ignorerte henne. Det gikk ganske greit inn på henne etter mange år.

Men denne sykdommen hans, har ikke vennen min vært klar over i alle år, men hun fant ut av det til slutt heldigvis og er klar over det nå.

Så egentlig, har henne vært støttekontakten / vergen hans i ganske mange år nå, og rådgitt han med diverse problemstillinger og ellers andre ufine psyiske begrensninger. Hun har nok ikke trodd at det var en således rolle hun ville bli for ham, fordi kjæreste-rollen først og fremst kan jo innebære den slags til en viss grad også, for andre normale mennesker.

 

Og nå, ett år etter bruddet så snakker de sammen like mye.
Sitter hjemme hver for seg hver dag og snakker sammen hele dagen.
Han sliter fortsatt med de samme problemene som alltid og henne prøver fortsatt å hjelpe ham. Det er de samme rådene som går igjen. Ingen av dem blir plukket opp dog.

 

Hun prøver så godt hun kan, og hun bruker jo 100% av døgnet sitt på dette.

 

Og henne har forstått nå at dette ikke er så produktivt, så hun prøver nå å gjøre seg ferdig, men hun vet ikke helt hvordan virker det som.

Fordi etter å ha vært vergen hans i så mange år, så har han blitt 100% avhengig av henne virker det som. Han vil nok aldri klare å distansere fra henne heller på eget initiativ.

Men det er det hun ønsker, så hun forteller ham det ganske ofte da.

Så slik situasjonen er nå, står henne fortsatt og hjelper ham i en litt mindre grad, samtidig som hun står å stikker han med en pinne fordi hun ønsker at han skal gå sin vei.
Jeg tror ikke hun forstår hva avhengig egentlig innebærer, men hun håper vel at dette skal være effektivt nok likevel. Når det egentlig bare kan sees ut som psykisk mishandling, (ikke et ukjent tema egentlig, fordi han mishandlet henne psykisk i 6-7 år før dette), fordi vedkommende vil aldri gå noe sted.

 

Men hun fortsetter jo likevel bare å stikke han. Altså, ved å fortelle ham hvor jævlig han var i forholdet, og hvor lite aktuelt det er å prøve på noe nytt. Det toget er nok gått, men han forstår jo ikke det, så lenge hun fortsatt er i nærheten og hjelper til.

Og jeg tror ikke hun klarer helt å forstå hvor stort ansvar hun tok på seg i begynnelsen, som gjorde at ham ble avhengig av henne i utgangspunktet. Og nå så ser hun ikke hvorfor han skal bli værende, når hun hjelper han litt mindre. Men hun tar dessverre ikke hensyn til støtten som allerede har vært i så mange år. Og man burde jo ikke undervurdere heller hva "avhengig" egentlig betyr.

 

Og i slike situasjoner, i mine øyne, så burde man være "the bigger person" og si at nok er nok. Man burde forstå sin egen rolle i det og ta litt ansvar selv, og ikke forvente at folk som aldri har tatt ansvar før plutselig skulle begynne nå, fordi en blir poket med en pinne i ny og ne.

Det finnes profosjonelle folk som burde ta over saken, om det hadde vært ønskelig å se noen produktiv fremgang. Og å fortsette å terpe på dette vil nok ikke gjøre noen noe bedre. Fordi ingen råd går inn, ingenting blir gjort, og de samme dagene går igjen.

Så kommer vi til poenget mitt.

Jeg begynner å bli ganske bekymret over henne, fordi hun virker svært handlingslammet. Hun klarer ikke å gjøre annet, enn det samme som alltid, men i en litt mindre grad, i tillegg til å stikke litt med pinnen sin.

Men hun får jo ikke gjort noe som helst virker det som. Likevel virker det som hun tror at det har en viss effekt dette og at en dag så vil det ordne seg.

Det er ingenting som tyder på det egentlig.

 

Hun sitter hjemme hver dag og snakker med ham.
Prøver å hjelpe litt her og der, og poker litt med pinnen sin også.

Hun vil nok videre, men hun venter på at ham skal gå sin vei først.

Det skjer nok aldri.

Og jeg er bekymret for henne, fordi henne er så handlingslammet.

Og fordi det virker som om hun synes det er "greit nok" at henne skal kaste bort livet sitt på tull.

 

Hva bør jeg si til henne? Har dere noen gode råd ?

[vidor]

En spissere pinne ?

 

Avengighetsforholdet pleier å være tosidig, så hun kunne nok trengt litt råd selv, selv om dem med antisosiale trekk i personligheten trenger langvarig hjelp. Om ikke rådene hun gir han har noe effekt så er det jo funksjonen hennes som et lite dagsenter. Det er hun som må sette ned foten og stoppe dette.