Sosial retard - Støttekontakt eller psykolog?

[TityBoi]

Hei. Jeg er sosialt retard. Jeg har jobb og begynte nå på skole. Jeg greier ikke å få venner. Blir aldri spurt om å være med på ting eller noe. Med mindre det er felles for alle. Jeg sitter hjemme hele dagen. Er ikke helt a4, men har ikke noe hjerneskade(som jeg vet om ) og er heller ikke utviklingshemmet. Har talefeil som ødelegger mye. Mange forstår ikke hva jeg sier så jeg prøver å ikke si så mye. Er ikke modell men er fornøyd med eget utseende. Jeg føler meg selvsikker men jeg vet av erfaring at mange ler av meg hvis jeg snakker, alikevel så prøver jeg å ha samtaler. Det er ikke så lett siden alle går hver til sitt etter skolen og på jobb er jeg alene. Jeg lurer på om jeg skal gå til psykolog? Kanskje jeg kan få lykkepiller? Er lei meg hver dag. I sta foreslo en i deppetråden støttekontakt. Det er alternativet. Men er ikke det bare for utviklingshemmede? Virker nesten sånn når jeg leser om det. Noen som har noen ideer? Litt problematisk siden jeg bor hjemme og må fake ett bra liv. Takk for alle svar.

[TityBoi]

Eventuelt hvis noen i drammensområdet vil finne på noe

[BadCat]

Møter du folk du kunne tenkt deg å være venner med? I hverdagen møter jeg sjelden folk jeg kunne tenkt å henge med fordi jeg bor på et sted hvor folk tilber mainstreamkultur og likegyldighet. På workshops, reiser og gjennom og diverse treff møter jeg inspirerende folk som virkelig står på for å nå sine mål og det gir meg mye livsglede.

 

Hvis jeg skal gi kun étt sted må det være å oppsøke et sted ellr et treff der du møter likesinnede enten det er et LAN-party eller en klubb for frimerkesamlere eller foto.

 

Kun du selv kan oppnå eller lære noe. Det finnes ikke noen trollmann i form av lærere (Misvisende ord siden "læreren" kun fremlegger informasjon som er tilgjengelig på ethvert bibliotek med fagliteratur mens det er man selv som lærer seg selv og det er helt umulig for andre å lære deg noe.) eller psykologer. Ingen på dette forumet kan lære deg noe, men du kan hente inspirasjon fra andres meninger og erfaringer slik at du kan finne ut hva som funker for deg.

 

"You are your own teacher. Looking for teachers can’t solve your own doubts. Investigate yourself to find the truth - inside, not outside. Knowing yourself is most important."

Ajahn Chah.

 

Det er enklere å treffe folk tilfeldig gjennom målrettet aktivitet not ett av dine mål/interessefelt enn å treffe folk bare for å treffe noen. Det er omtrent som det er bedre å treffer damer tilfeldig gjennom ting en gjør isteden for å desperat sjekke opp alle damer man passerer. Hvis du desperat forsøker å møte folk kommer du til å feile det uendelige da du vil bli oppfattet som en inntrenger eller femte hjulet på vognen. Du kan prate med folk du treffer tilfeldig i situasjoner det er mulig uten å avbryte en samtale, men du bør opptre som at du ikke krever noe og at du ikke jakter på venner, oppmerksomhet eller er desperat etter å treffe de igjen.

 

Noen velger sine venner medomhu og liker ellers å leve i øyeblikket med single serving friends, om det er for 5 minutter, én time´en weekend eller én uke. De blåser i om vennskapet vedvarer eller ikke. Det kan også være ukomfortablt å møte noen venner, bekjente og tidligere venner igjen etter uker, måneder eller år (pga avstand og logistikk) bare for at de skal kjøre en i grusen med at de har fordommer om at man har stått på stedet hvil siden sist. Eksempel: "Takk for sist, jeg har fått 3 barn og bla blabla. Spør ikke hva man har gjort eller opplevd siden sist men antar at man er den samme gamle og nærmest uten innholdeller verdi i livet. Topper det hele med å henvise til at en har betrodd deg til vedkommende engang og at de synes fryktelig synd på en." Tenk hvis det faktisk går veldig bra for tiden eller kvelden var super helt til vedkommende tok frem masse gammel guffe. Hvis jeg ser at noen hygger seg går jeg ikke bort med skylapper og fordommer toppet av å legge ut om gammel guffe.

 

Ikke alle "venner" og bekjente er slik men alt for mange er for oppspilt over eget liv og egen fremgang at de ikke ser at de bruker folk rundt seg som søppelkurg. De mener det sikkert godt, men det blir veldig feil likevel.

 

Ha en god uke.

Endret 1. september 2013 av BadCat

[TityBoi]

Ja skjønner hva du menr. Begynte på høyskole så treffer egentlig mange jeg vil bli venn med. Har jo valgt å gå der selv og det har de også. Men alle forsvinner liksom bare etter forelesning. Hender jeg prøver å si noe men de har en tendens til å gi ett kjapt svar før de forsvinner. Har prøvd å si hei til en del på facebook også men aldri fått svar. Ånei jeg har ikke bare prøvd å få kontakt med de peneste damene. Er begge kjønn.

[Samara]

Så det er Drammensområdet du driver og truer med balltre i trafikken? For det vil ikke gi deg noe spesielt med venner, altså.

 

Nei, men virkelig. Første ting jeg vil si, er at jeg håper du ikke lar talefeil stoppe deg. De som eventuelt ler av deg (gjør virkelig folk det?) har ikke skjønt det

Jeg har en i nær familie som stammer veldig. Samtaler med ham kan ta lang tid, men han tar seg ikke nær av at vi andre avslutter setninger for ham eller avbryter. Jeg har sett at noen har "gitt ham opp" på grunn av stammingen, men det har, som jeg skrev over, ikke skjønt det. De kan bare ha det så godt

 

Det er trist at du ikke blir invitert på noe og at ingen vil ta kontakt med deg, men det beste du gjør er å (a) selv ta kontakt med dem, og kanskje viktigst (b) å ikke ta deg alt for nær av det. Mange har kanskje jobb eller andre planer etter timer?

 

Videre tror jeg at en støttekontakt kunne vært en grei idé. Jeg mener at psykolog er noe alle kunne hatt godt av fra tid til annen (mennesker er sosiale dyr), så du kan absolutt vurdere det også, men en støttekontakt vil være en fin måte å kanskje komme seg litt inn i diverse? Opplegget er så absolutt ikke bare for utviklingshemmede.

 

Henger meg på det BadCat skriver: oppsøk et sted med en interesse for noe du også har. Det er noe sant i uttrykket "Like barn leker best", selv om det selvsagt ikke alltid er tilfellet.

 

Hva sier foreldrene dine? Vet du hva de tenker om at du sitter inne stort sett hele dagen?

[BadCat]

Kan være at de har travle liv og at det går seg til.

 

Jeg sier ikke hei til folk jeg ikke kjenner da det blir omtrent slik:"Hei. Hei. Etterflugt av stillhet eller én oppfølgelsessetning før stillheten. Ofte er folk i grupper og hvis det er noen som interesserer meg bryter jeg feks isen med å på en diskret og godt timet kommentar eller innspill til noe de prater om ofte med det utfall at enkelte er enige og plutselig deltar jeg i samtalen. Så lytter jeg mer enn jeg prater og åpner kun munnen dersom jeg har noe interessant eller smart å si. Snakker ikke om meg selv med mindre det er høyst relevant eller andre legger opp til det.

 

Jeg legger merke til at når jeg bruker dress får jeg gratispoeng ved at folk automatisk hilser og viker ved passeringer på smale fortau eller setter meg høyere i diverse sammenhenger, ikke minst er generelt mye høfligere i forhold til om jeg hadde jeans og T-skjorte. Dette er noe folk gjør ubevisst og det er priceless. Ofte kan man til og med få en gratis icebreaker ved at noen spør om man har vært på festlig lag eller skal noe spesielt. Man kan få utgående dresser til en rimelig penge, kanskje 70% avslag kontra å kjøpe nye modeller til 4-6k.

Endret 1. september 2013 av BadCat

[Emily1]

Hva forno hobbyer er det du har da? Kanskje du kan fokusere litt på dem og deg selv i første omgang, altså gjøre ting som gjør deg glad, og ikke ha for mye fokus på det å "måtte få seg venner"(siden dette tydeligvis er noe som er en belastning for deg psykisk)? Neste steg kan være å ha noen prate med ja, slik som psykolog eller støttekontakt som tidligere nevnt i tråden. Jeg tror dette er noe som kommer seg etterhvert, se på de "beste", altså de med bra selvtillit og gjør det bra sosialt, observér og lær av dem, men husk: alt du gjør, gjør det med din måte og din personlighet. You are born original, don't die a copycat.

[TityBoi]

Hehe kjører ikke bil til skolen så det går bra jeg er 22år og føler jeg har brukt 5-6 år på mine hobbyer som er å spille og lese. Jeg er klar for å bruke fritiden på andre ting. Ble slått hver dag på ungdomskole og vgs så der ble det dårlig. Men nå hadde jeg håpet at det skulle bli bra men så får jeg liksom ikke kontakt. Foreldrene mine tror nok alt er bra siden jeg alltid smiler og ler. Det store problemet med høyskole er at man bare har en forelesning om dagen. Dvs alle er der og går hjem. Det er ikke friminutter sånn sett. Dessuten blir jeg hele tiden minnet på at jeg er ensom når alle går sammen

[Emily1]

Hehe kjører ikke bil til skolen så det går bra jeg er 22år og føler jeg har brukt 5-6 år på mine hobbyer som er å spille og lese. Jeg er klar for å bruke fritiden på andre ting. Ble slått hver dag på ungdomskole og vgs så der ble det dårlig. Men nå hadde jeg håpet at det skulle bli bra men så får jeg liksom ikke kontakt. Foreldrene mine tror nok alt er bra siden jeg alltid smiler og ler. Det store problemet med høyskole er at man bare har en forelesning om dagen. Dvs alle er der og går hjem. Det er ikke friminutter sånn sett. Dessuten blir jeg hele tiden minnet på at jeg er ensom når alle går sammen

Der.

Jeg tror du har veldig mange undertrykte følelser som du trenger å bearbeide. Du er kanskje ikke klar over det selv, det er ikke bevisst, men tror vi mennesker har noe slik som psykologisk forsvarsmekanisme i hodet som gjør at man "glemmer" vonde ting som har skjedd for å verne om oss selv. Men ja, psykolog.

[Korporal Kranium]

Du er 22 og bor hjemme?
Hva med å fortsette studiet i en annen by?

[TityBoi]

Du er 22 og bor hjemme?

Hva med å fortsette studiet i en annen by?

vil ikke men har vurdert det altså

[Dan-Levi]

Hehe kjører ikke bil til skolen så det går bra jeg er 22år og føler jeg har brukt 5-6 år på mine hobbyer som er å spille og lese. Jeg er klar for å bruke fritiden på andre ting. Ble slått hver dag på ungdomskole og vgs så der ble det dårlig. Men nå hadde jeg håpet at det skulle bli bra men så får jeg liksom ikke kontakt. Foreldrene mine tror nok alt er bra siden jeg alltid smiler og ler. Det store problemet med høyskole er at man bare har en forelesning om dagen. Dvs alle er der og går hjem. Det er ikke friminutter sånn sett. Dessuten blir jeg hele tiden minnet på at jeg er ensom når alle går sammen

Hei TityBoi,

 

Det du har opplevd er forferdelig, du har hatt en tøff ungdomstid både fysisk og psykisk. Det som er veldig bra er at du søker etter folk å koble med slik jeg oppfatter det. Gjør du noe fysisk på fritiden? Fysisk aktivitet er veldig god selvhjelp når ting ikke er så greit, jeg snakker av erfaring. Om lag halvparten av befolkningen vil få en psykisk lidelse i løpet av livet, dette er av epidemiologiske undersøkelser bevist. Det å oppsøke fastlege og så bli henvist til psykolog er nok ingen dum idé så du får noen å snakke med om tingene som har skjedd.

 

Må bare nevne det igjen, meld deg inn i noe som er fysisk! Det var kjempehjelp for meg!

[Korporal Kranium]

vil ikke men har vurdert det altså

 

Du får en fresh start da, skummelt, men det kan også være løsningen på situasjonen din.

[BadCat]

Med mindre det er noe akutt er det ingen andre enn han selv som kan hjelpe seg selv.

[Dan-Levi]

Med mindre det er noe akutt er det ingen andre enn han selv som kan hjelpe seg selv.

Hva er akutt innen psykiatrien BadCat? Når er riktig å snakke med en psykolog?

[BadCat]

Kanskje som en absolutt siste utvei når man har forsøkt det som er av selvhjelp. Jeg har liten tro på at en psykolog har mulighet til å sette av nok tid til at det faktisk nytter mtp kognitiv terapi og oppfølging.

Endret 2. september 2013 av BadCat

[Emily1]

En psykolog hjelper deg gjerne å få større tro på deg selv om dermed vil han kanskje tørre å komme seg videre også

[Perrern]

Er det noe grupperarbeid eller noen innleveringer det føles naturlig å delta med andre på? Er det noe kantine på skolen som noen sitter å jobber etter timen?

Selv slet jeg med å få kontakt med folk når jeg startet på høgskole, mye pga at jeg slet litt med sosial intelligens har en tendens til å være litt "socially awkward". selv i dag har jeg vel egentlig bare noen få ordentlige venner der og noen kompiser. Ingen av dem ble jeg kjent med første uken, de var alle et resultat at jeg sakte men sikkert så hvem i klassen jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med utifra hvordan de var i timen etc. Så spurte jeg dem med en gang vi fikk en gruppeinnlevering om det var mulig å jobbe sammen. Evt påta deg litt ekstra jobb når du spør om å få bli med slik at du viser at du kan jobbe for deg. Men samtidig må du jo passe på at du ikke blir utnyttet, med litt "analyse" før du tar kontakt med folk finner du ut hvem som utnytter deg og hvem som faktisk liker å ha deg på gruppa fordi du er en fin fyr.

 

Ellers ønsker jeg deg lykke til, og hvis du trenger noen å prate med har vi en tråd for dette her på forumet

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530

[BadCat]

En psykolog hjelper deg gjerne å få større tro på deg selv om dermed vil han kanskje tørre å komme seg videre også

 

Det der stemmer ikke, kun en selv kan bryte ut av paradigmer. Hjernen har en funksjon med å være på vakt mot situasjoner som minner om noe som har vært ubehagelig tidligere i livet med resultat i en fight-or-flight-respons, blant annet for å dempe nivået av stress, feks i en situasjon der man har behov for å prestere, ikke "flykte". Det er ikke noe en psykolog kan si eller gjøre som plutselig gir større tro på seg selv. Det er en langsiktig prosess man må stå for selv. Det holder heller ikke å bare få positive tanker om seg selv. Man vil likevel få en respons neste gang man kommer i situasjonen og dette kan stort sett kun løses ved å over lang tid stå imot behoved for å "flykte" og kjenne på ubehaget til det ikke lenger gir en respons.

 

En psykolog kan selvsagt bidra, men dette er en lang prosess og man kan bare glemme at psykologen har nok til til tilrettelegging og oppgølging. Slikt kan man best trene på selv ved å slutte å snike seg unna ubehagelige situasjoner og aktivt oppsøke ubehagelige situasjoner av relevant karakter. God trening kan feks være å starte samtaler med fremede, dra på café eller utested og spørre om man kan sitte ved bordet til en større gruppe av mennesker man ikke kjenner, spørre om telefonnummeret til det kjønnet man foretrekker.

 

Enhver må basere oppgavene rundt egne utfordringer og ubehag. Her er noen eksempler.

 

Mandag: Kle seg ukomfortabelt i de rareste klærne man kan komme over på billigsalg og oppsøke et sted med mange folk.

Tirsdag: Oppsøke butikker i 1-2 timer og spørre betjeningen om de har x. y, z, vare for så starte en samtale med betjeningen.

Onsdag: Sette seg ned blant fremmede på café.

Torsdag: Dra til sentrum, kjøpesenter osv og spør etter telefonnummer til du har 5 nr eller 1-2 timer er passert.

Fredag: Dra på nattklubb uten å drikke alkohol. Der skal man danse edru mens "alle ser en", prate med folk, kontakte det foretrukne kjønn osv.

 

Dette må gjentas i uker og måneder, men effekten er fantastisk.

 

En slik egentrening er priceless i fohold til psykologbesøk da det får ned stressnivået i kroppen og gir en muligheter til å lykkes i situasjoner man tidligere har unngått eller vært helt idiot i. Kun fantasien setter grenser for utfordringene man kan benytte i selvtrening.

 

Man kan prate om gammel guffe til man spyr og psykologen kan ivrig skrive full bøkene sine. Det skjer likevel ikke noe før man lærer seg en ny teknikk for mestring. Som regel gjelder det å reversere unnvikelse av diverse fomer for stress.

Endret 2. september 2013 av BadCat

[Emily1]

Oj :O