HJELP! Liker hun meg? D:

[Skipstrixy]

Brb getting popcorn

[iwonderwhy]

åssn gikk det?

[iwonderwhy]

kjærligheten skal en ikke gå rundt å tenke på, det skal bare skje, eller skal en komme seg raskt inn i det på en måte. om en tenker for mye på det/henne/han uten å gjøre noe, vil du starte å fantasere om hvordan det hadde vært å være sammen med henne/han osv.. og om en gjør det vil en bli skuffet over å ikke få livet/reaksjonene/opplevelsene som en drømte om. just sayin, hopp i det!

[AndyBoy97]

åssn gikk det?

Vell... joa, så-så. Har gått mandagen og tirsdagen nå, og jeg fikk ikke akkurat til å presse meg selv like mye som jeg ønsker. Litt kanskje, noen ganger, bittelitte grann, men ikke mye. Klarer fremdeles ikke å være meg selv. Og det irriterer meg. For om morgenen, når jeg går på bussen, føler jeg meg kul og klar. Og når jeg kommer på skola, går alt i stå igjen. Jeg kommer bare ikke på noe å si, selv om jeg innerst inne har mye å si. De andre, de snakker om... vel, alt mulig, og når jeg prøver å finne på noe å si, tenker jeg "ah, hvorfor kom ikke jeg på det?!". Jeg vet ikke hvorfor, det er bare at alle føles så mye større, viktigere og bedre enn meg, uansett hvor mye jeg forbereder meg, uansett. Jeg er lizzom skeptisk til hva andre tenker. Akkurat nå, når jeg skriver dette, virker det ikke skummelt å prate og være seg selv. Men der og da, i selve situasjonen, er det helt paralyserende.

 

Den ENESTE måten jeg vet om hvor jeg faktisk tørr å være meg selv og snakke, og får den ultra-boosten på selvtilitten min, er når enten f.eks. jeg får veldig skryt, når jeg blir oppmuntret ansikt til ansikt, jente jeg liker snakker til meg, osv. F.eks, jeg husker i fjor, i 10. klasse, så sa læreren min til meg (han er en JÆVLI kul person):

 

Han sa at jeg skal starte og trene, at jeg skulle klare dette, at jeg skulle overraske alle på 2 km løpet på våren. Han oppmuntret meg ansikt til ansikt. DA FIKK JEG DENNN BOOSTEN! Når jeg kom på bussen etterpå var jeg så... vell, avslappa men ivrig på samme tid. Kameraten min spurte til og med om jeg var høy! xD DEN følelsen... det er den jeg trenger, hele tiden. Men hvordan får jeg den...

 

 

Anngående jenta, så går det... vell, jeg vet faktisk ikke! Jeg har ikke tørset å snakke meg henne enda, men, jeg har ikke fått en gylden annledning enda heller da...

 

Men, i dag, så tok jeg ikke bussen hjem, for jeg skulle handle litt klær, og mamma jobber i nærheten der, så jeg og hun gikk på Cubus på et kjøpesenter der også skulle jeg sitte på med henne hjem. Etter jeg hadde handlet, og gikk ut av Cubus og ut i gangen, AKKURAT da gikk jenta forbi, sammen med to venniner...! AKKURAT der, AKKURAT da...! O.O Først fattet jeg det liksom ikke, jeg så på henne, smilte, og vi sa hei til hverandre. Det var nesten som å være i sjokk, for etterpå, når jeg tenkte meg om, så virket det som om jeg hadde stirret inn i øynene hennes i flere sekunder! Det føles faktisk slik! Jeg husker det nesten som om jeg stod å så henne inn i øynene lenge, enda jeg ikke gjorde det mer enn i et kjapt øyeblikk (tror jeg...)

[Slettet---]

Vell... joa, så-så. Har gått mandagen og tirsdagen nå, og jeg fikk ikke akkurat til å presse meg selv like mye som jeg ønsker. Litt kanskje, noen ganger, bittelitte grann, men ikke mye. Klarer fremdeles ikke å være meg selv. Og det irriterer meg. For om morgenen, når jeg går på bussen, føler jeg meg kul og klar. Og når jeg kommer på skola, går alt i stå igjen. Jeg kommer bare ikke på noe å si, selv om jeg innerst inne har mye å si. De andre, de snakker om... vel, alt mulig, og når jeg prøver å finne på noe å si, tenker jeg "ah, hvorfor kom ikke jeg på det?!". Jeg vet ikke hvorfor, det er bare at alle føles så mye større, viktigere og bedre enn meg, uansett hvor mye jeg forbereder meg, uansett. Jeg er lizzom skeptisk til hva andre tenker. Akkurat nå, når jeg skriver dette, virker det ikke skummelt å prate og være seg selv. Men der og da, i selve situasjonen, er det helt paralyserende.

 

Den ENESTE måten jeg vet om hvor jeg faktisk tørr å være meg selv og snakke, og får den ultra-boosten på selvtilitten min, er når enten f.eks. jeg får veldig skryt, når jeg blir oppmuntret ansikt til ansikt, jente jeg liker snakker til meg, osv. F.eks, jeg husker i fjor, i 10. klasse, så sa læreren min til meg (han er en JÆVLI kul person):

 

Han sa at jeg skal starte og trene, at jeg skulle klare dette, at jeg skulle overraske alle på 2 km løpet på våren. Han oppmuntret meg ansikt til ansikt. DA FIKK JEG DENNN BOOSTEN! Når jeg kom på bussen etterpå var jeg så... vell, avslappa men ivrig på samme tid. Kameraten min spurte til og med om jeg var høy! xD DEN følelsen... det er den jeg trenger, hele tiden. Men hvordan får jeg den...

 

 

Anngående jenta, så går det... vell, jeg vet faktisk ikke! Jeg har ikke tørset å snakke meg henne enda, men, jeg har ikke fått en gylden annledning enda heller da...

 

Men, i dag, så tok jeg ikke bussen hjem, for jeg skulle handle litt klær, og mamma jobber i nærheten der, så jeg og hun gikk på Cubus på et kjøpesenter der også skulle jeg sitte på med henne hjem. Etter jeg hadde handlet, og gikk ut av Cubus og ut i gangen, AKKURAT da gikk jenta forbi, sammen med to venniner...! AKKURAT der, AKKURAT da...! O.O Først fattet jeg det liksom ikke, jeg så på henne, smilte, og vi sa hei til hverandre. Det var nesten som å være i sjokk, for etterpå, når jeg tenkte meg om, så virket det som om jeg hadde stirret inn i øynene hennes i flere sekunder! Det føles faktisk slik! Jeg husker det nesten som om jeg stod å så henne inn i øynene lenge, enda jeg ikke gjorde det mer enn i et kjapt øyeblikk (tror jeg...)

IKKE skriv xD engang til.

 

Uansett bra jobbet, viktig med øyekontakt. Når du står opp vær dag, se deg selv i speilet og tenk: Faen for en deilig og bra kar jeg er. De som er vennene mine er faen meg heldig og ha en slik kjerne kar som meg og motsatt.

 

Start med noe som får deg til og føle deg bra, f.eks trening. Se å ler av andre som har bra selvtillit og utstråling. Ikke bli som dem, men lær av dem og form det til noe eget.

 

Vann kan flyte, vann kan renne, vann kan falle. Fyller du ett glass med vann, så former vannet seg etter glasset. Fyller du en flaske med vann, så former vannet seg etter flasken. Fyller du en bolle med vanne, så former vann seg etter bollen. Vær vann min venn.