Kirken og kongens eiendom etter kristningen av Norge

[Anonym1111]

Det er noe jeg ikke skjønner når det kommer til kristendom før reformasjonen etter kristningen av Norge. Var paven landeier over kongen etter kristningen av Norge? Satt kongen under paven, over biskopene ? Hvofor eide kirken og kongen forskjellig jord ? Etter reformasjonen tok kongen over eiendomen til kirken, og kongen ble satt som overhode av kirken. Kan noen forklare litt nærmere systemet som Olav II (Haraldsson) den Hellige innførte rundt år 1000 ? Innførte Olav den hellige et system som innførte kirken som privat landeier i norge med paven som overhode ? Hvor fikk kirken sin eiedom fra ? kjøpte de den ? Og hvorfor innførte Olav II (Haraldsson) den Hellige dette systemet om han ikke ble overhodet til kirken ?

[nahojp]

Det er noe jeg ikke skjønner når det kommer til kristendom før reformasjonen etter kristningen av Norge. Var paven landeier over kongen etter kristningen av Norge? Satt kongen under paven, over biskopene ?

 

Nei, paven var ikke landeier over kongen.

 

Hvofor eide kirken og kongen forskjellig jord ?

 

Av samme grunn som du og jeg eier ulike ting?

 

Etter reformasjonen tok kongen over eiendomen til kirken, og kongen ble satt som overhode av kirken. Kan noen forklare litt nærmere systemet som Olav II (Haraldsson) den Hellige innførte rundt år 1000 ? Innførte Olav den hellige et system som innførte kirken som privat landeier i norge med paven som overhode ? Hvor fikk kirken sin eiedom fra ? kjøpte de den ? Og hvorfor innførte Olav II (Haraldsson) den Hellige dette systemet om han ikke ble overhodet til kirken ?

 

Jeg tror du tenker feil om du ser på dette som et "system" innført av en bestemt konge.

 

Det var lite formalisert lovgivning som regulerte hvem som bestemte over hvem. Styring var basert mer på uformelle avtaler, lojalitetsbånd og sedvane. Hvis tradisjonen var at abbeden i et kloster ble utpekt av en lokal adelsmann, så var det sånn - i hvert fall for en stund. Og til gjengjeld var abbeden lojal mot den adelsmannen som hadde gitt ham jobben.

 

"Kirken" var ikke én enhetlig organisasjon. Ulike bispedømmer, kirker og klostre var i praksis selvstendige organisasjoner. (Om enn med ulike former for koblinger mellom seg.)

 

I lange perioder var det mer eller mindre åpen maktkamp mellom pavekirken og kongemakt om retten til å utnevne biskoper og andre geistlige. dette gjaldt særlig under Sverre Sigurdssons regjeringstid. Kongen forsøkte å holde reell kontroll på kirken i Norge, gjennom å kreve retten til å utnevne geistlige. Pavekirken forsøkte å bringe hele kirken under kontroll fra Roma, og organisere det hele som et noenlunde systematisk hierarki.

[Anonym1111]

Når kirken tok tiende så måtte det ha vært noe slags kontroll over hvem og hva som kunne kalle seg kirke da..Var det kongen som hadde kontroll over dette?

Endret 30. august 2013 av Anonym1111

[nahojp]

Du sier "loven" i bestemt form. Husk at frem til Magnus Lagabøte var det ulike lover i ulike deler av landet.

 

Men ja, til en viss grad kunne "hvem som helst" bygge en kirke og erklære at nå skulle alle i nabolaget betale tiende til den kirken. I hvert fall tidlig under kristningen. Så ble det ganske fort kort nok avstand mellom kirkene til at en som forsøkte et slikt stunt ville komme i konflikt med noen som allerede tok (eller i hvert fall forsøkte å kreve) tiende fra det aktuelle området.

[Anonym1111]

Kanskje du har svaret på hvorfor Olav II (Haraldsson) den Hellige innførte kristendommen?

[nahojp]

Nei, det har jeg ikke.

 

Særlig ikke siden det er en sannhet med modifikasjoner at Olav den hellige "innførte" kristendommen. Kristendommen kom til Norge en god stund før hans tid, og Norge var langt fra fullt kristnet da han døde.

[Mr.Duklain]

Kanskje du har svaret på hvorfor Olav II (Haraldsson) den Hellige innførte kristendommen?

Som nevnt over innførte han ikke kristedommen, den var allerde godt innført mange steder i landet før hans tid. men han var den første kongen som forfulgte de som ikke var kristene, samtidig som han bekjepmte utenlansk herredømme over Norge. Han mente også at å bare ha kristedomen som relgion for Norge var samlende for Norge ( En gud en keiser som Costantin sa ).

Endret 8. september 2013 av Mr.Duklain

[Gjest medlem-141789]

Kanskje du har svaret på hvorfor Olav II (Haraldsson) den Hellige innførte kristendommen?

 

Kristendommen har spor i Noreg helt ned til 800, kanskje tidligare enn det også. Så ingen har innført kristendommen, den kom gjennom omvending og sikkert innflytting.

Endret 7. september 2013 av medlem-141789

[Data-Geir]

http://snl.no/sjelegaver

 

I løpet av flere hundre år bidro dette til at kirken satt med enorme jordeiendommer. En del av pengegaver/tiende ble nok dessuten brukt til kjøp av eiendom.

[krikkert]

Sjelegaver og avkastning bidro kraftig til at kirken fikk gods, men at godset ble beholdt skyldes en annen effekt. Kirken har tradisjonelt sluppet unna problematikken adelen har: Når adelsherren dør skal hans eiendeler fordeles på barna, som kan være mer eller mindre økonomisk innstilt. Kirkens eiendommer har aldri vært én persons, men korporasjonen "kirkens". Prestene hadde ikke barn som skulle arve.

[Data-Geir]

I og med at det bør være allment kjent at arveretten gjelder mellom personer ser jeg egentlig ikke noe behov for å nevne denne i forhold til kirkens eiendomsinnehav i middelalderen. Gavene ble gitt til kirke/klostre, ikke til kirkens ledere. Når dette likevel er fremme bør ovennevnte innlegg nyanseres noe med hensyn til det som omtales som adelens problematikk (begrepet "adel" kom først inn som et begrep på 1500-tallet, og er derfor noe upresist for middelalderspørsmål, se kapittel 3/3.1 her): https://bora.uib.no/handle/1956/2108

 

Arvebestemmelsene i middelalderen, som skiller seg en god del fra dagens regler, favoriserte til en viss grad store eiendomsbesittere (et skikt hvor hirden/eliten ofte ble rekruttert fra). Der det var en kjernefamilie var det barn som var arvinger. I de eldste lovene tok sønner arv foran døtre. I Magnus Lagabøtes landslov ble dette endret ved at døtre også arvet, men bare halvparten av det sønner arvet (brorlott/søsterlott). Ektefeller arvet ikke noe der det var livsarvinger.

 

Arveklassene skilte også mellom ektefødte og uektefødte, der ektefødte var i en arveklasse nærmere arvelater, og tok dermed arv før uektefødte. Dersom en arving var død og denne hadde livsarvinger, ville disse normalt ikke arve noe dersom det var barn i live etter arvelater. Dette ble på et tidspunkt endret ved at ektefødt sønnesønn tok arv på sin avdøde fars vegne.

 

Dersom arvelater døde uten livsarvinger var arveoppgjøret regulert av lovbestemmelser som rangerte alle tenkelige slektsforhold, og der den som sto nærmest arvelater tok all arv. I tillegg til forskjell mellom ektefødt/uektefødt tok slektninger på farssiden arv foran samme på morssiden. Var det flere i samme arveklasse delte de arven.

 

Bestemmelsene nevnt ovenfor framgår av Den Gamle Landslov: http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok&bokid=ngl4

En nærmere (forenklet) gjennomgang av arverettsbestemmelsene finnes i NST bind XXII, Christian Spangen: Genealogi og arverettsregler, side 341-351. Denne er ikke tilgjengelig på nett etter hva jeg vet, men kan finnes på arkivene og trolig også hos bibliotekene.

 

Dersom eiendom var gått ut av slekten, og det gjelder også gaver til kirke/klostre, kunne odelsberettigede arvinger, og dersom odel eksisterte, løse ut eiendommen til markedspris. På denne måten kunne eiendom holdes samlet i slekten.

 

Sist må nevnes, etter hva jeg har lest, at eliten som klasse visstnok fikk færre barn enn den eiendomsbesittende bondestand, trolig delvis nettopp på grunn av at man ønsket å unngå at verdiene ble splittet på mange livsarvinger. Mange ætter døde ut fordi det ikke var livsarvinger, og utarvinger overtok eiendommene. Fordi den norske eliten var en forholdsvis liten, og sammenvevd, gruppe kunne store eiendomsbesittelser fra de tidligere ættene senere havne hos enkeltpersoner; her må nevnes Gørvel Fadersdatter http://no.wikipedia.org/wiki/Gj%C3%B8rvel_Fadersdatter_%28Sparre%29