Hvordan få broren min til å innse at han er en tøffel?

[AnonymDiskusjon]

Broren min har vært sammen med dama si i 6-7 år nå. Han har kun hatt en kortvarig fling med ei jente på vgs før han møtte henne, ihvertfall så vidt meg bekjent.

Etter han ble sammen med denne jenta har det stort sett vært de to sammen, og veldig lite andre venner, for begge to tror jeg. Broren min har aldri vært så veldig sosial eller komfortabel på fester og sånt, og jeg tror at i begynnelsen var det greit for han å ha det sånn. Muligens er det det enda.

 

Problemet er bare at ihvertfall fra mitt ståsted virker det som om hun bestemmer bortimot alt, og han har alltid måttet høre med dama si først når jeg har spurt om han ville bli med på noe. Forrige sommer fikk de barn sammen, og det gikk igrunn som jeg fryktet. Nå brukes den ungen som unnskyldning enhver gang de blir invitert med på noe, de kan ikke fordi hun er syk, moren er opptatt med noe så han må ta ungen etc. Og det skal alltid være så jævla vanskelig å møte de. Veldig usikker på om det er like vanskelig for familien hennes å møte dem, men det hadde ikke forundra meg om det ikke var det......

 

Det tok nesten en mnd før foreldrene mine og jeg fikk se hun for første gang, visstnok fordi hun var så sliten etter fødselen. Det var litt komplisert fødsel med setefødsel og at livmora ikke ville trekke seg sammen etterpå el no sånt.

Men det hadde jo ikke vært noe i veien for at hun kunne ligget å slappe av mens vi hadde møtt bare broren min og niesa mi på sykehuset, om bare en time eller to! Var tross alt første gangen foreldrene mine ble besteforeldre.....

 

Hverken mamma eller pappa vet helt åssen de skal ta det opp med broren min, men det virker bare mer og mer tydelig for hvert år som går at det er et forhold som broren min må forandre på, for det virker som han har bortimot 0 makt i forholdet.

Hvordan skal jeg ta det opp med broren min egentlig? Jeg ser for meg at dersom han prøver å "hevde seg" i forholdet og begynner å sette ned foten på ting og sånt så kommer hun til å kjempe kraftig imot, siden hun har blitt vant til å diktere alt i 6-7 år nå. Og jeg ser ikke bort ifra at dersom forholdet ryker pga det, vil det være jeg som blir sittende igjen som den store stygge ulven fordi han kanskje vil mene det var min skyld.

 

Evt dersom han prøver, men blir satt på plass igjen av dama, så vil hun gjøre alt for å lage avstand mellom meg og broren min i etterkant. Vi har egentlig aldri vært så veldig close, så jeg er veldig usikker på hvordan det vil gå.

Jeg syns forholdet er så skakkjørt og ting er såpass uholdbare at noen må si ifra, og så får jeg heller ta konsekvensene. Det er vel tross alt bedre at jeg i verste fall blir "outsideren", og foreldrene mine fortsatt er sånn nogenlunde på godfot med svigerdattern sin at de fortsatt får møte barnebarnet sitt, selv om det strengt tatt burde vært deres oppgave å si ifra.

 

Er det noen har som har vært i en lignende situasjon og kan dele sine tips og erfaringer om hvordan jeg bør gå fram?

Bør jeg si det til han face to face, eller skrive en mld på fb? Jeg ser for meg at han kommer til å bli veldig ukomfortabel dersom jeg sier det til han og umiddelbart kommer til å sette seg på bakbeina, mens dersom jeg skriver til han vil han kanskje tenke litt mer igjennom det før han svarer meg. Men samtidig er det lettere å rette opp i evt misforståelser hvis jeg tar det opp med han personlig.......

Noe må ihvertfall gjøres, for jeg tviler på at forholdet deres er holdbart sånn som det er nå......

Anonymous poster hash: 2d193...af7

[Skipstrixy]

På hvilken måte er det hun dikterer i forholdet? Er det slik at du eller familien din ikke kan treffe broren din uten at hun er tilstede? Er det slik at broren din ikke kan reise på tur med andre kompiser uten at det blir et helvete?

Og hvordan oppfører hun seg når hun feks er ilag med deg og broren din samtidig?

 

Og hvordan fungerer dette andre veien, kan hun ta seg friheter og broren din ikke?

 

Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din her. Og det kan godt hende at broren din (eller henne??) også er ekstremt frustrert, men at han ikke tørr eller orker å si fra til noen. Ofte er ikke slike ting enkle å snakke om.

 

Jeg tror ikke jeg (i din situasjon) ville sendt en melding på facebook som omhandler så veldig mye av det du har skrevet her. Send heller bare en melding om at du må treffe han, og snakke med han, face 2 face.

Velg ut en litt rolig plass med et rolig miljø, dette kan være en rolig kafe, eller hjemme hos deg, og sørg for at dere har god tid til å snakke ilag, det funker dårlig å ta en slik diskusjon på 20 minutter...

 

Tror personlig det kan være lettere for broren din å snakke med deg, enn med foreldrene dine (feks).

 

Når du konfronterer han er det nok best å gå ganske rett på sak. Men du må ikke være sint, du må velge å snakke på en måte som gjør inntrykk. Du kan foreksempel starte med å spørre han om hvordan han har det.

Basert på personlige erfaringer, er det veldig lite mennesker jeg har snakket med, som spør meg om hvordan jeg har det. Slikt gjør inntrykk om det kommer fra rette personen.

 

Slik det ser ut for meg, kan han umulig leve i et bra forhold, om han er litt tøffel og hun er diktator. De menneskene som lever ilag og har det best ilag, er de som klarer å gi hverandre friheter. Nå vet jo ikke jeg hvordan dette er hos dere, men om broren din ikke en gang kan treffe deg uten at hun er tilstede, så er ikke dette sunt en plass.

 

Nå har da ikke du så veldig mye du skulle sagt om privatlivet deres, men du kan hvertfal prøve å få han til å snakke om dette.

 

Til sist bør du fortelle hvordan du føler det. Du trenger kanskje ikke nevne at du har snakket med foreldrene dine om dette - i første omgang. Det kan være ganske slitsomt med for mye inntrykk på en gang. Og da kan man fortere føle seg ukomfortabel, og bli irritert av hele greia.

 

Og; Jeg tror ikke du skal se ned på deg selv for at du ønsker å ta opp dette. Du kommer nok ikke til å ødelegge noe. Snarere, kan det hende at broren din takker deg en dag i fremtiden.

Endret 30. august 2013 av Skipstrixxy

[Skurupu]

Det virker egoistisk å kreve at han forandrer sitt forhold, slik at du kan tilbringe mer tid med han.

 

Er han fornøyd med situasjonen? Er han lykkelig? Det er dette som betyr noe. Jeg er enig med deg kun hvis svaret er "nei".

Endret 30. august 2013 av Skurupu

[AnonymDiskusjon]

Om du bruker avsnitt så vil flere lese tråden.

Anonymous poster hash: 847b4...e5c

[Skipstrixy]

 

Om du bruker avsnitt så vil flere lese tråden.

 

Anonymous poster hash: 847b4...e5c

 

 

er ikke alltid så mange avsnitt i bøker heller, personer leser fremdeles bøker

[sykkeliten]

Folk som driver på med å dikterer og manipulerer andre,eller verre ting gjør jo slikt fordi at de har klart å isolere offeret,og du har jo ingen peiling på hva hun sier til ham,det kan være skikkelig ille ting,og det kan jo også være slik at han ikke vil ha så mye med familien å gjøre egentlig, og trives i hennes selskap.

 

Mange faktorer som spiller inne her,men det jeg er sikker på er at hvis hun er en manipulerende faen så har hun nok meget god kontroll på ham,og da er det viktig at han innser det selv,og at han får hjelp til å komme seg bort.

Offer for slikt er jo manipulert gjennom mange år,og det mønsteret er det ikke enkelt å bryte,men han må da selv være villig til å bryte dette mønsteret.

 

Ikke bli overasket om han prøver å vri samtalen over på alt og alle andre,eller bli sint.

Du bør egentlig forberede deg meget godt hvis du skal begi deg inn på noe slikt,for det kan bli stygt .

 

Er litt kjipt siden det er ett barn med i bildet,det gjør det meget komplisert.

[AnonymDiskusjon]

 

er ikke alltid så mange avsnitt i bøker heller, personer leser fremdeles bøker

 

Jeg leser bøker. De har avsnitt på passende steder for å bryte opp teksten.

 

Det var uansett et velment råd, ikke en oppfordring til diskusjon om avsnitt.

 

Anonymous poster hash: 847b4...e5c

[Skipstrixy]

 

 

Jeg leser bøker. De har avsnitt på passende steder for å bryte opp teksten.

 

Det var uansett et velment råd, ikke en oppfordring til diskusjon om avsnitt.

 

Anonymous poster hash: 847b4...e5c

 

 

Jeg skjønner da det, var bare litt usakelig i denne sammenheng, siden TS tross alt var veldig saklig

[Jarmo]

 

Om du bruker avsnitt så vil flere lese tråden.

 

Anonymous poster hash: 847b4...e5c

 

 

Fixed av Admin

[Malvado]

Farsken, og jeg som skulle avsnitte det hele

Når det gjelder TS så er det mye man kanskje ikke vet noe om , jeg hadde ikke ønsket å hatt familiemedlemmer på besøk med en gang etter fødselen til barna mine ( født 3 og 1/2 måned for tidlig i November 2012 ) og hadde helsa til kona og ungene vært prekært så ville jo fokuset først og fremst vært på dem , "nære familie" vil dermed komme rett etterpå.

 

Men er det sånn at det gjentatte ganger har vært problematisk å komme innom på besøk så kan det være mange grunner til det, hun / han kan jo ha et anstrengt forhold til en av dere og derfor ønsker ikke å ha så mye med dere å gjøre.

Så har man jo også noen personer som rett og slett er egoistiske og orker ikke å "kaste bort" tiden sin på andre enn seg selv og sine, trist men noen er bare sånn.

 

For meg er det umulig å si akkurat nå om han er en tøffel eller ei, men du bør prøve å få tatt en ordentlig prat med ham over noen øl, det bruker som regel å løsne litt på snakketøyet.

[TityBoi]

Har aldri hørt om at besteforeldre ikke får se ungen den første måneden. Latterlig

[Sexylubb1]

Broren min har aldri vært så veldig sosial eller komfortabel på fester og sånt, og jeg tror at i begynnelsen var det greit for han å ha det sånn. Muligens er det det enda. (...)

 

Problemet er bare at ihvertfall fra mitt ståsted virker det som om (...) Veldig usikker på om det er like vanskelig for familien hennes å møte dem, men det hadde ikke forundra meg om det ikke var det......

 

(...)men det virker bare mer og mer tydelig for hvert år som går at det er et forhold som broren min må forandre (...) Jeg ser for meg (...) Og jeg ser ikke bort ifra at dersom (...)

 

(...) Vi har egentlig aldri vært så veldig close, så jeg er veldig usikker på hvordan det vil gå.

Jeg syns forholdet er så skakkjørt og ting (...)

 

(...)for jeg tviler på at forholdet deres er holdbart sånn som det er nå......

 

Anonymous poster hash: 2d193...af7

 

Dette er hva jeg fikk ut av teksten din. Mye synsing. Mye sett fra ditt ståsted. Du tviler på mye. Du er ikke sikker på noe utenom at DU synes forholdet er dårlig. Du er ikke "close" med broren din (kjenner du han egentlig?).

 

Hva med å bare la han leve sitt eget liv? Om du synes foreldrene dine ser for lite til barnebarnet sitt så kan du si det til han. Det er helt ok. Hvem vet, kanskje det finnes grunner til det du ikke vet om som ikke er dama hans sin feil? (Se, nå synser jeg og).

Endret 30. august 2013 av Sexylubb1

[Fylliksen]

 

Dette er hva jeg fikk ut av teksten din. Mye synsing. Mye sett fra ditt ståsted. Du tviler på mye. Du er ikke sikker på noe utenom at DU synes forholdet er dårlig. Du er ikke "close" med broren din (kjenner du han egentlig?).

 

Hva med å bare la han leve sitt eget liv? Om du synes foreldrene dine ser for lite til barnebarnet sitt så kan du si det til han. Det er helt ok. Hvem vet, kanskje det finnes grunner til det du ikke vet om som ikke er dama hans sin feil? (Se, nå synser jeg og).

 

Jeg er helt enig, jeg synser mye ang forholdet deres. Det er mye jeg ikke vet og det er godt mulig han er fornøyd med å være alene med henne og at de sjelsen møter resten av familien. Jeg syns f eks selv bestefaren og bestemora mi kan være slitsomme, og det tar ofte lang tid mellom hver gang jeg møter de eller onkler og tanter.

Det kan være at jeg gjør en fjær til ti høner, og problemet egentlig ikke er så stort som jeg tror.

Hvordan det er andre veien aner jeg ikke. Jeg vet ikke om det er like vanskelig for familien hennes å møte dem, eller om hun treffer sine venner ofte. Men jeg har fått inntrykk av at hun også er ganske lite sosial og ikke henger så mye med sine venner.

 

Men uansett: det som er et faktum er at ting har igrunn blitt mer el mindre sånn som jeg spådde. Han må alltid, uansett hva det er høre med dama si før han kan bli med på noe. Og nei, hun trenger ikke å være med hver gang jeg møter han, men hun må liksom alltid godkjenne det, og om det ikke passer for henne, så blir det ikke noe av.

Og det er helt umulig å komme innom på besøk hvis jeg sier at jeg er i nærheten, og sier jeg har tid til å komme på besøk. Det er noe som må avtales lang tid i forveien, helst 4-5 dager før...... Og det er noe som har frustrert særlig mamma, siden hunofte ikke vet når hun har mulighet til å komme før dagen er der

 

 

På hvilken måte er det hun dikterer i forholdet? Er det slik at du eller familien din ikke kan treffe broren din uten at hun er tilstede? Er det slik at broren din ikke kan reise på tur med andre kompiser uten at det blir et helvete?

Og hvordan oppfører hun seg når hun feks er ilag med deg og broren din samtidig?

 

Og hvordan fungerer dette andre veien, kan hun ta seg friheter og broren din ikke?

 

Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din her. Og det kan godt hende at broren din (eller henne??) også er ekstremt frustrert, men at han ikke tørr eller orker å si fra til noen. Ofte er ikke slike ting enkle å snakke om.

 

Jeg tror ikke jeg (i din situasjon) ville sendt en melding på facebook som omhandler så veldig mye av det du har skrevet her. Send heller bare en melding om at du må treffe han, og snakke med han, face 2 face.

Velg ut en litt rolig plass med et rolig miljø, dette kan være en rolig kafe, eller hjemme hos deg, og sørg for at dere har god tid til å snakke ilag, det funker dårlig å ta en slik diskusjon på 20 minutter...

 

Tror personlig det kan være lettere for broren din å snakke med deg, enn med foreldrene dine (feks).

 

Når du konfronterer han er det nok best å gå ganske rett på sak. Men du må ikke være sint, du må velge å snakke på en måte som gjør inntrykk. Du kan foreksempel starte med å spørre han om hvordan han har det.

Basert på personlige erfaringer, er det veldig lite mennesker jeg har snakket med, som spør meg om hvordan jeg har det. Slikt gjør inntrykk om det kommer fra rette personen.

 

Slik det ser ut for meg, kan han umulig leve i et bra forhold, om han er litt tøffel og hun er diktator. De menneskene som lever ilag og har det best ilag, er de som klarer å gi hverandre friheter. Nå vet jo ikke jeg hvordan dette er hos dere, men om broren din ikke en gang kan treffe deg uten at hun er tilstede, så er ikke dette sunt en plass.

 

Nå har da ikke du så veldig mye du skulle sagt om privatlivet deres, men du kan hvertfal prøve å få han til å snakke om dette.

 

Til sist bør du fortelle hvordan du føler det. Du trenger kanskje ikke nevne at du har snakket med foreldrene dine om dette - i første omgang. Det kan være ganske slitsomt med for mye inntrykk på en gang. Og da kan man fortere føle seg ukomfortabel, og bli irritert av hele greia.

 

Og; Jeg tror ikke du skal se ned på deg selv for at du ønsker å ta opp dette. Du kommer nok ikke til å ødelegge noe. Snarere, kan det hende at broren din takker deg en dag i fremtiden.

 

 

Det virker egoistisk å kreve at han forandrer sitt forhold, slik at du kan tilbringe mer tid med han.

 

Er han fornøyd med situasjonen? Er han lykkelig? Det er dette som betyr noe. Jeg er enig med deg kun hvis svaret er "nei".

 

Det kan godt hende, han har aldri vært den veldig sosiale og omgjengelige typen, så er godt mulig han er helt fornøyd med å nesten aldri se meg el foreldrene mine.

Er nok et godt poeng å spørre åssen han har det aller først, sånn som skipstrixxy foreslo.

[Sexylubb1]

Men uansett: det som er et faktum er at ting har igrunn blitt mer el mindre sånn som jeg spådde. Han må alltid, uansett hva det er høre med dama si før han kan bli med på noe. Og nei, hun trenger ikke å være med hver gang jeg møter han, men hun må liksom alltid godkjenne det, og om det ikke passer for henne, så blir det ikke noe av.

Og det er helt umulig å komme innom på besøk hvis jeg sier at jeg er i nærheten, og sier jeg har tid til å komme på besøk. Det er noe som må avtales lang tid i forveien, helst 4-5 dager før...... Og det er noe som har frustrert særlig mamma, siden hunofte ikke vet når hun har mulighet til å komme før dagen er der

 

Jeg vil da tro det er normalt for mange å avtale med sin partner hva man bruker tiden sin på. Spesielt om man har et lite barn.

 

Og det med å komme på besøk, hvorfor er det de som skal tilpasse seg deres livsstil? Hvorfor skal de innrette seg etter at din mor tydeligvis ikke klarer å planlegge noen dager frem i tid?

 

Jeg er en sånn person som misliker tilfeldige besøk på døra. Jeg foretrekker at folk avtaler besøk hjemme hos meg eller andre sosiale greier. Gjerne i god tid. Selv om jeg tilsynelatende er en kjedelig fyr som er mye hjemme og sjeldent går ut så har jeg ofte andre planer som jeg ikke ønsker å legge til side fordi det passer for noen andre å besøke meg når de tilfeldigvis er i nærheten og har tid. Og jeg er singel og bor alene...