Balanse i forholdet: "Gi og ta"

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler jeg sliter litt i forholdet mitt. Det har vel skrantet de siste månedene, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ei jente i 20-årene, jeg og kjæresten bor ikke sammen.

Har snakket med kompiser/venninner om det, og jeg får høre at jeg er for snill, at jeg må slutte å gi så mye av meg seelv. Hvordan kan man egentlig gi for mye? Det jeg gjør for kjæresten min er noe jeg ønsker å gjøre, men jeg forventer også noe tilbake, som jeg ikke føler jeg får. Dermed blir jeg frustrert, og ja jeg klager over det dessverre. Han blir irritert på mitt mas, og vips er krangelen igang.

 

Noen eksempler: For meg er det naturlig å overraske med god middag når vi treffes, at jeg plutselig har tent stearinslys i hele huset og har vinflaska klar, at jeg har leid en film jeg vet han har lyst til å se, at jeg har satt opp tv¨n ved senga og ligger naken når han kommer, at jeg lager god frokost uten at han vet det og vekker han når den er ferdig etc. Jeg har også flere ganger hatt på meg sexy undertøy og sendt "kommer du snart"-bilde på forhånd. Vet han har elsket det, men jeg føler fortsatt ikke at det er verdt det.

Seksuelt tar jeg mye initiativ, og nå begynner jeg å gå lei. Jeg er lei av at jeg selv må sette igang ting, og at han bare ligger der. Han blir sur hvis jeg ikke viser initiativ til sex, men han gjør det jo heller ikke selv!

 

Jeg kunne feks ikke ha sex noen uker pga sykdom i sommer, og jeg gav blowjob hver gang vi møttes (nesten hver dag). Fordi jeg visste han savnet sex og jeg ville at han skulle ha det bra. Etter mas fra meg så "hjalp" han meg en gang, og da følte jeg meg egentlig bare dum fordi det virket ikke som han hadde lyst til det.

 

Og så til forventningene mine... Jeg forventer at jeg blir behandlet som en dame, at han er litt gentleman og holder opp ei dør i ny og ne. At han passer på meg ute, og gjerne holder en arm rundt meg for å vise at jeg er hans. At han gjør noe for meg innimellom, feks hvis jeg mangler salt når vi spiser middag ute så forventer jeg at han fikser det uten at jeg må be om det. Jeg forventer også en takk når jeg har laget middag, og at han viser meg ved hjelp av handlinger at han liker det jeg gjør for han. Feks hadde jeg blitt veldig glad om han uoppfordret foreslo å hjelpe meg med å støvsuge, da jeg gjerne vil gjøre det før vi setter oss ned med middag og kos i helgene.

 

Mulig jeg har mange krav, som er urealistiske, men jeg føler da egentlig at jeg gjør meg fortjent til det? Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke vil glede meg på den måten, han vet at jeg blir veldig glad for sånt. Det er ikke alltid jeg har lyst til å gi BJ tre dager på rad jeg heller, men jeg vet han blir veldig glad for det, og da får jeg jo lysten til å gjøre det for han, fordi jeg vet han blir glad.

 

Stort sett når vi er ute så går han fort avgårde og jeg henger etter, han setter seg og bestiller seg mat, og jeg ender opp med å betale for begge, fordi jeg har lært at det er høflighet å tilby det. Til hans forsvar så pleier han å kjøpe inn feks matvarer etter det "siden du betalte middagen", men jeg skulle ønske at jeg kunne føle meg som daten hans innimellom, at han tok litt vare på meg om dere skjønner.

 

 

Så til poenget. Er jeg urimelig? Forventer jeg for mye? Eller gir jeg for mye? Hvordan kan jeg eventuelt snakke med han om det her, uten at han går i forsvar? Faren hans er heller ingen gentleman på noe som helst vis, så han forsvarer seg med at han ser andre mannfolk fr seg dame uten å gjøre det, og derfor gidder heller ikke han.

Jeg blir litt såra over det, jeg tenker ofte på hvorrdan jeg skal gjøre helga super for han, hva skal jeg finne på denne dagen for at den skal bli bra, hva skal jeg overraske med i morgen osv.

 

Jeg har liksom fått for meg at ei dame som med glede gir mat og sex fordi hun vil at mannen skal ha det bra, er drømmedama. Men jeg får egentlig bare en sur og bortskjemt guttunge ut av det, så kanskje jeg har tatt feil?

 

Anonymous poster hash: aa8b8...b9e

[Gjest Bruker-95147]

Den første tanken som slo meg, var en "feil" i selve trådtittelen - hvis du endrer den fra "gi og ta", til "gi og få", og legger til ordet "tålmodighet", hva sier det deg?

 

Jeg har bare gode erfaringer, etter at jeg selv endret meg litt - altså, gir mitt beste, uten å forvente noe spesielt tilbake - gleden ved å gi har man uansett

 

Ja, også er jeg like tålmodig som en snill hest

 

Her er et bilde av en sånn typisk yndlingshest

 

[AnonymDiskusjon]

Den første tanken som slo meg, var en "feil" i selve trådtittelen - hvis du endrer den fra "gi og ta", til "gi og få", og legger til ordet "tålmodighet", hva sier det deg?

 

Jeg har bare gode erfaringer, etter at jeg selv endret meg litt - altså, gir mitt beste, uten å forvente noe spesielt tilbake - gleden ved å gi har man uansett

 

Ja, også er jeg like tålmodig som en snill hest

 

Her er et bilde av en sånn typisk yndlingshest

 

Tak for svar! Jeg vet at jeg ikke burde forvente ting tilbake når jeg gir for å glede han, men for mitt velvære er det litt nødvendig å føle at jeg blir satt pris på. Jeg føler han tar meg for gitt og ikke gidder gjøre noe for at vi skal ha det bra sammen. Desto lenger det har vært sånn, desto mer legger jeg merke til det og savner det..

Forholdet har vart i to år, og det var vel kun de tre-fire første månedene han la litt engasjement i det. Jeg vet ikke om jeg orker mer, men samtidig er jeg redd det er jeg som er for kravstor.

 

Jeg lurer også litt på hvorfor jeg skulle gi mindre, som noen har rådet meg til. Jeg tror ikke det gjør noe godt, jeg tror ting bare blir verre da. Men sånn det er nå føler jeg vel at det er litt enveiskjøring..

 

Anonymous poster hash: b6107...d28

[Slettet---]

Typisk og falle for "Bad-boy" karen eller? Hadde jeg vært deg hadde jeg funnet en annen fordi det er så sykt mange andre gutter der ut i verden.

[Vannlinjen]

Hadde også en kjæreste som "ingenting gav". Til slutt så gadd jeg ikke mer og gjorde det slutt.

 

Du kan gi og gi av deg selv så lenge du vil, men om vedkommende ikke verdsetter det du gjør, og ikke viser det på noen som helst måte, så vil jeg ikke si at det er verdt å bli værende med den personen.

 

Hvis han kun har vist engasjement i de første par månedene, ut av hele 2 år, ja da er det drøyt, spesielt med tanke på at han blir "irritert".

 

Vær litt barsk, forsøk å ta opp problemstillingen en siste gang. Er han helt fraværende og stiller seg likegyldig til hvordan du føler deg, så får nok være nok. Du er for god for ham og burde ikke ta til takke med slik usmakelig oppførsel.

Endret 30. august 2013 av Vannlinjen

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Jeg lurer også litt på hvorfor jeg skulle gi mindre, som noen har rådet meg til. Jeg tror ikke det gjør noe godt, jeg tror ting bare blir verre da. Men sånn det er nå føler jeg vel at det er litt enveiskjøring..

 

Anonymous poster hash: b6107...d28

 

Kanskje du skulle forsøke å legge bort dine egne forventninger, og også legge bort alle de ekstratjenestene som du gjør, fordi du "forventer" at disse skal gjøre ham glad. Hvis dere ikke har snakket om disse ekstratjenestene, og at det er noe du tror han liker best, kan det jo hende at du tar feil, og at det er derfor han ikke ser verdien i det, og heller ikke gjengjelder på samme måten.

 

Jeg for min del har bodd sammen men en kvinne som aldri har sagt at hun elsker meg, og hun innrømmer aldri sine egne feil. Det er bare 2 av hennes "skavanker", men i løpet av 30 år, har jeg sett at hun gjør mange små "usynlige ting" som sier meg at hun både elsker meg og aksepterer at hun tar feil av og til. I førsten ble jeg litt betuttet over at hun ikke var som alle andre, men nå er jeg veldig glad for nettopp at hun er av den mer stille sorten.

 

Bare tenk over hvor skummelt det er å si: Jeg elsker deg ... Det er ett tveegget sverd, hvor den ene eggen sier noe om hvor betydningsfull noen synes man er, mens på den andre siden sier den eggen: Du har med å gjøre alt det som jeg liker, ellers kommer jeg til å slutte å elske deg ...

 

Sånt kan skape ufrihet og dårlige forhold - og hvis man skal være lenge sammen med noen, er jeg sikker på at man skal bruke minst mulig tvang og kontroll, men sørge for at "døren bestandig er åpen"

 

[Leo_]

TS, jeg forstår godt hvordan du føler det. Det ER en frustrerende situasjon du er i. Jeg ser at du har fått råd om å "kutte i godene du gir" for å på en måte balansere det. Jeg tror desverre ikke det er veien å gå. Du bør nok tenke nøye gjennom hvordan du vil ha det (hvilket jeg tror du allerede har). Du LIKER å gjøre spesielle ting for din kjære, det gir deg glede, ikke sant? Jeg synes ikke du skal gi avkall på dine gleder. Du forventer (med rette) en del ting igjen, de tingene du beskriver virker på ingen måte urimelige, bortsett fra at han skulle på forhånd vite at du ville ha salt... (satt på spissen, jeg forstår hva du mener)

Generellt sett forandrer ikke folk seg OVENFOR værandre. Dvs. at jeg tror ikke du kommer til å forandre deg ovenfor din kjære, ikke mye i alle fall. På samme vis vil jeg si at jeg tviler på at han kommer til å forandre seg ovenfor deg.

Selvfølgelig bør du jo gi forholdet en sjanse og fortelle han I KLARTEKST (jepp, KLARTEKST, dere er fra forskjellig planet) hvordan du vil og forventer at et forhold du er i skal være. Problemet her er nok at det skal så ufattelig mye til for å gjøre en varig forandring på et forhold, men som sagt det er alltids verd å prøve.

Selv har jeg sett dette fra begge sider av bordet. Da jeg var i 20-årene og i mitt første langvarige forhold (6år +-) var jeg nok ikke ulik din kjære på en del punkter. Jeg ble gjort oppmerksom på dette, litt av min daværende samboer, men også av familie og venner. Jeg var ikke oppmerksom nok på dette og kunne ikke snu på dette i tide og forholdet tok noen uheldige vendinger. Til slutt skar det seg. I motsatt retning har jeg i et senere langvarig forhold vært den som i alle fall i perioder har dratt en uforholdsmessig stor del av lasset, og klarte heller ikke å endre på det før jeg selv var så fed up at brudd var eneste alternativ. Det ER vanskelig å forandre seg ovenfor en spesifikk person, jeg klarte det i alle fall ikke,

I ditt tilfelle vil jeg råde deg til å gjøre ETT ærlig kraftig forsøk på en reell to-veis kommunikasjon. Det hjelper INGENTING om du bare forteller og han bare hører ordene du sier. Han MÅ forstå og kunne sette seg inn i din tankemåte, OG han må akseptere den. Samtidig må han kunne gi deg konstruktiv tilbakemelding på hvordan HAN vil ha det. Skjer ikke dette er jeg redd du pisker en død hest ved å hale ut dette forholdet. Jeg mener det IKKE er verd å streve og streve og streve for å oppnå det forholdet man ønsker med en person som ikke er kompatibel med et sånt forhold. Har man gjort et skikkelig forsøk og enten misslyktes, eller at det bare faller tilbake til gamle vaner mener jeg at det er bedre å gå videre. Livet er så ufattelig mye enklere om man er i et forhold med noen som ikke må endres på for å være kompatibel, da kan man heller bruke tid og energi på å glede værandre.