Jeg klarer ikke være sånn man burde ovenfor barn?

[AnonymDiskusjon]

Det ble kanskje en veldig rar emnetittel, men la gå.

Jeg er en stor kar, starten av 20-åra, og misliker barn generelt. (Fra 0-8 år i alle fall.)

 

Men en ting jeg savner å kunne gjøre, er å være sånn jeg skal ovenfor dem, mao være et forbilde, prate med dem, liksom være.. Ja, sånn man skal være.

 

Se for dere scenarioet nå: En tattovert kar som du anser som å være en hardbarket fyr, vært ute en vinternatt før, dere har sikkert sett åssen en sånn kar er ovenfor lillesøstra si, dattera si, eller evt andre småbarn. Du forventer det ikke fra han, men han er en kjernekar som prater med barna som om ikke noe var et problem, tar dem med ut på aktiviteter, spise is, whatsoever. Du hadde ikke forventet det når du så han.

 

Nå vil jeg bare si at det var bare et eksempel, jeg er ikke tattovert, ser heller ikke akuratt hardbarka ut, men jeg er bare stor. Stor som i kraftig bygd og høy.

 

Men greia er at jeg klarer ikke det som denne personen ovenfor hadde gjort. I alle fall når foreldrene mine er rundt, da klarer jeg bare ikke å kommunisere med dem, fordi jeg blir flau over det, aner ikke hvorfor, men tanken om at foreldrene mine kan sitte å tenke "Tnåå, se åssen han tar seg av ungene da dere!" er noe jeg ikke liker tanken ved.

 

Og ja, jeg er onkel til ei yngre jente, og jeg vil gjerne være et forbilde for hu, selvom jeg nesten aldri ser hu. Jeg vil være som den hardbarka fyren jeg beskrev ovenfor.

 

Jeg ser for meg at dette kan gå på selvtillit og selvbilde, dèt å bare drite i hva andre tenker, uansett hvor kleint og evt flaut det måtte være.

 

Noen som vet hvordan jeg har det, og hva jeg eventuelt skal tenke her? Hvordan kan jeg være et forbilde, som ikke er forventet, og som jeg ikke "klarer" å utføre i praksis?

 

Tenker dere fikk dere en latter av denne tråden, hehe. (Er ikke akuratt morsomt da, men.)

Anonymous poster hash: 496f6...53f

[Dr. Brodsky]

Ikke at jeg klarer å sette meg helt inn i situasjonen din, men jeg ser for meg at øvelse gjør mester.

 

Du trenger ikke leke typiske barnslige barneleker. Du trenger ikke snakke med "babystemme". Du trenger ikke tulle og tøyse.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar.

 

Neida, trenger jo ikke gjøre alt dette, men er ikke det forventet?

Skal jeg bare sitte der som en sliten kar og prate med vanlig mørk stemme?

 

Hvordan skal jeg da bli et forbilde ?

Anonymous poster hash: 496f6...53f

[Dr. Brodsky]

Vis de noe du liker. Ta de med på litt voksenting de vanligvis ikke er med på.

 

Selv tok jeg i dag med meg datteren min på snart 2 år da jeg skulle skifte dekk etter en punktering. Selv om hun ikke skjønte så mye, så var hun helt i hundre av en så enkel ting som å få lov til å trille reservehjulet ut av garasjen. Og enda bedre var det da hun fikk ansvaret for å passe på ventilhettene mens jeg fylte luft.

 

Joda, de liker tull og tøys også, men slikt får de så mye av så om du vil bli den spennende onkelen ville jeg satset på å vise de litt nye ting.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar!

 

Vel, det triste er at hu jeg er onkelen til er for flau til å snakke med meg (Hu er vel rundt 6-7 år nå?) fordi hu ser meg såpass sjeldent. (Var avstand som var stresset, men er mye kortere nå da.)

 

Men ja, dere har vel rett, får se om jeg ikke får tatt hu med på noe morsomt snart! Er bare det at jeg klarer ikke se for meg at jeg skal kunne være noen form for forbilde, eller at jeg klarer å ta vare på unger, hehe.

Anonymous poster hash: 496f6...53f

[peachh]

Jeg tror ikke det skal mye til for barn i den alderen til å se opp til en voksen. Du må bare få henne til å like deg, noe hun garantert vil hvis du bare er blid, prater til henne (prat som du gjør til vanlig, ikke gjør til stemmen ellernoe), tuller og tøyser litt. Jeg trodde egentlig ikke jeg likte barn, helt til jeg startet på SFO i første klasse... Jeg skjønner veldig godt at du syntes det er flaut å snakke med henne når foreldrene dine er rundt. Jeg syntes og det var små skummelt å kommunisere mye med barna, leke med dem og være barnslig, rundt de gamle ansatte, når jeg først startet der. Du burde få henne på tomannshånd, ta henne med på et eller annet. Hvis dere ikke har så god kontakt fra før, bør du kanskje begynne i det små - spør om hun vil gå til butikken å kjøpe en is feks. Og når du først får et barn i den alderen til å prate, så prater de som regel som en foss.