Sliter med diverse ting jeg ikke kan sette merkelapp på

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, da det er som et stort garnnøste uten begynnelse eller slutt, alt henger tett sammen.

 

Noen av tingene jeg sliter med har jeg alltid trodd vært fysiske problemer, men jeg begynner nå å tenke om det kan være psykisk, av grunner som forklares senere.

 

Først og fremst, så har jeg siden jeg mistet en forelder når jeg var såvidt 15 forandret meg mye. Selvfølgelig, hvem gjør ikke det? Før var jeg mer åpen, mer... herjete, kan man si. Nå er jeg mye mer lukket, stille og passiv. Jeg sliter med å prate med folk, blir veldig mye til at om jeg ikke har felles interesser med personen jeg prater med, så blir det veldig fort stille. VELDIG fort. Og en ting som jeg ikke har tenkt på før i det siste er at man har venner via felles interesser, og venner bare fordi man fungerer sammen. Den siste gruppa er så og si helt tom hos meg.

 

Sammen med dette, som også er tett knyttet til det, er at jeg sliter med å være sammen med flere enn en person av gangen. veldig sjelden fungerer jeg sammen med grupper, altså flere enn meg og en annen person. Jeg holder rett og slett kjeft, blir passiv, og bare sitter og hører på samtalen, og blir til slutt lei og går. Delvis fordi jeg sliter med grupper, men også fordi jeg sliter å snakke med folk, som nevnt i forrige avsnitt. Og en person som bare sitter passivt for så å gå, det er ikke en person som får seg venner iallefall.

 

Misforstå meg ikke, jeg har mange venner, og henger tidvis masse sammen med dem, men de er alle basert på felles interesser.

 

Jeg sliter også med kroppskontakt. Det er noe som kom etter min forelder døde. Jeg var såvidt tippa 15, og det er 8 år siden nå. Jeg har aldri hatt sex, aldri klina med noen, aldri vært direkte intim med noen, og sist gang jeg kyssa noen var for 9 når siden. Det har gått så langt, og sitter så dypt, at jeg har forsona meg med tanken om å dø uten å noen gang ha sex. Det skremmer meg ikke at jeg antakeligvis ikke kommer til å være intim med noen. Det som skremmer meg, er det faktum at jeg har forsona meg med den tanken. Den delen av hjernen min har gitt opp, og det er greit, sier resten av hjernen.

 

Når min forelder døde fikk jeg ikke tilbud om noe hjelp. Jeg var borte fra skolen i over tre måneder, satt alene eller sammen min andre forelder, som forsåvidt aldri har hatt noe forhold med meg som en forelder kanskje hør og bør. Mye borte på reise i jobb fram til dødsfallet til den andre.

 

Men som sagt, jeg fikk aldri tilbud om hjelp som f.eks psykolog, psykiater eller liknende. Jeg vil påstå at det skjedde en stor glipp her, jeg stengte meg inne fra alle i tre måneder i puberteten, ikke den tiden man skal sitte alene, for å si det slik. Og jeg vil tro det er sannsynlig grunn til mye av mine problemer.

 

Men nå sitter jeg her, flytta for å gå på skole, en ny start, tenkte jeg. Men etter to uker med fadderordning og fyll og fanteri, har jeg snakket med 4 av de som bor i studentskipnadsboligene her, og det er iallefall 50-60 stykker. Har ikke vært på en fest, ikke snakket med noen andre enn de jeg bor med og han som hjalp meg med TVen.

 

Jeg ville personlig heller sitte inne og se på tv-serier, film. Men noe fra tiden før min forelders død ligger ennå å lurer i hodet mitt, og man kan si det har ligget i dvale lenge, og nå våkner det, som en bjørn etter vinteren. Jeg VIL gå ut å treffe folk, snakke med folk, og tanken om å aldri ha sex har begynt å skremme meg, jeg SKAL komme meg forbi det.

 

Men dette er problemer som har vært her i 8 år, jeg har aldri før skrevet noe liknende som dette, jeg håper virkelig ikke det er for sent.

 

Men hvor skal jeg begynne? Psykolog? Psykiater? Jeg kan ikke legge mye penger i noe slikt heller, jeg er student, jeg får 7000 i måneden, hvor 3850 går til husleie. Resten av pengene trenger jeg til mat og annet viktig. Jeg kan heller ikke legge mye tid i det, jeg skal tross alt få en utdannelse, og jeg har sløst bort noen år på ingenting nå, det blir litt nå eller aldri, føler jeg, mtp. utdannelse.

 

Men det kjennes nesten ut som det er blitt veldig nå eller aldri mtp. mine sosiale vansker også.

 

Noen tanker?

 

EDIT: Sa at jeg trodde noen fysiske problemer kunne være psykiske... Jeg har siden min forelder døde, og jeg VET det aldri skjedde før den hendelsen, er at jeg svetter mye, ekstremt mye. Uansett om det er varmt eller kaldt. Aluminiumsklorid funka iblant, litt, ei stund. Vanlig deo fra Nivea funka også iblant, ei stund, litt nå og da. Egazil, som har dette som en av effektene, funka bra i starten, nå funker det som de andre preparatene litt nå og da. Jeg har dobla den anbefalte dosen fra legen etter å hatt pause noen dager, for å se, å det var ikke mer effekt, og noen dager med høy dose er det nesten ingen effekt. Akkurat som om det er psykisk. Og en ting har jeg lært: Hjernen kan lure kroppen til å gjøre VELDIG mye rart.

Anonymous poster hash: 751dc...cfb

Anonymous poster hash: 751dc...cfb

[Gormers]

Som student har du sannsynligvis mulighet til billig eller gratis psykolog :-)

 

Svette kan være tegn på angst.

 

Du kan forøvrig prøve å være venner med de som er mer utagerende/pratsom, da er det kanskje ikke så ille at du er innadvent. Ha venner over nettet, og fortsett og ha venner som deler samme interesse som deg. Flere jeg vet om som ikke er flink på å være særlig sosial utover å snakke om felles interesser.

Endret 27. august 2013 av Gormers

[AnonymDiskusjon]

Jeg må begynne en plass, og tanken på å være enslig (som partnermessig) føles veldig tung. Men så har jeg jo den flotte sperra som gjør at jeg klarer aldri komme meg lengre enn hei og ha det liksom.

 

Så bare det å ha venner er ikke en løsning alene. Og jeg har mange venner, og noen av dem forandrer meg helt, kanskje jeg stoler på dem mer enn andre, sliter litt med å stole på mange av vennene mine, har blitt utsatt for sånt før, med å finne ut at man ikke kan stole på dem i etterkant...

 

Uansett, det største problemet er nok det med å snakke generelt med folk, og det med kroppskontakt, da tenker jeg også som vennlig mellom menn, ikke bare jenter. Typ herjing og kødding på fylla, bare det å sitte tre stk i baksetet på en bil sliter jeg veldig med, ikke fordi det er trangt direkte, men fordi jeg sitter klistra opp i andre folk. Kunne fint sittet der mellom to store esker liksom.

 

Må se om høgskola har noen form for sosial rådgiver, forrige skola mi hadde det iallefall.

Anonymous poster hash: 751dc...cfb

[Gormers]

Gjør det :-)

 

Det kan kanskje være lettere å være sosial og skape et forhold over nettet.

[Klossmajoren]

Lykke til!

[AnonymDiskusjon]

Det er det som er så merkelig, over nettet, i visse sammenhenger, så går det greit.

 

Men ofte, så snakker man jo om interesser over nett. Sitter i biltrådene, PC-trådene, gamingtrådene samt TV-serietrådene her, f.eks. Spiller/spilte WoW, der er man jo mye mer anonym, men det var ofte man snakka om helt randome ting der som ikke hadde med spillet å gjøre, og heller ikke felles interesser.

 

Forsvant litt mer i massene der, selv internt i et guild der man kjente folk, selvom det kun var gjennom navnet på characters og evnt. hvor de var fra.

Anonymous poster hash: 751dc...cfb

[Gormers]

Det er vel ikke så rart at det ikke er problematisk i tekst over nettet. Kanskje hvis du hadde søkt ut "små" samfunn på nettet der folk kjenner hverandre, eller enkeltpersoner på datingsider etc, så kunne du ha funnet mer "faste" venner som du kan snakke med mer hverdagslige ting om, og ikke bare "random" ting og spesifikke fellesinteresser.

Endret 27. august 2013 av Gormers

[AnonymDiskusjon]

Det blir ikke helt det samme heller, for man er ikke (opptil) 100% anonym der, det ligger nok en del i det. Folk som ikke aner hvordan jeg ser ut, oppfører meg IRL osv, de ser meg som jeg var, mens der folk kan dømme meg lettere for handlinger, de ser meg som jeg er.

 

Var til utredning av ADHD, de mener jeg ikke har det, jeg mener de tar feil, kommer til å stå på mitt også. Ikke ute etter noe pillerter her, har ekstrem blod og nålskrekk, så lengre enn et nikk fra en psykiater var alt jeg ville ha, forklare litt hvorfor jeg følte meg som jeg gjorde inni meg. Som jeg ennå gjør, forsåvidt.

 

Uansett, poenget, jeg kjenner til tide at jeg slipper meg mer løs, men det er veldig sjeldent, og kun sammen med visse personer, som blir nesten som en nøkkel for meg, slipper den gamle meg ut for litt frisk luft liksom. Men det er et par-tre personer som bor LANGT unna meg nå. Og er jeg sammen med en av dem pluss noen jeg ikke kjenner så godt, så sperrer jeg meg selv inne.

 

Men følelsen jeg sitter med til daglig er den vanlige rastløsheta, slite med konsentrasjon/fokus på annet enn ting jeg virkelig brenner for. Sliter også med å dagdrømme/falle bort til tider, sliter kanskje ikke med det da.

 

Ironisk nok, noe som motsier min førstepost, er at jeg har munndiare. Men den kommer når jeg snakker med folk, og jeg først kommer igang, da er det umulig å stoppe meg. Enten skal de få vite alt, eller ingenting. Men det blir jo veldig ofte til at jeg aldri åpner kjeften fra starten av, så få ser noe til det problemet.

 

Men uansett, det jeg skulle sett, var at jeg fikk hjelp for 8 år siden, og fortsatte å være mitt gamle jeg. Saken er vel den at det er for sent, tross alt 8 år siden. Men jeg vil ha hjelp nå, komme meg ut av skallet jeg har lagd meg før det blir for tykt til at jeg klarer å bryte meg gjennom det.

 

Og om noen skulle tro det, så har jeg aldri prøvd noe sterkere enn alkohol, og selv det er par-tre ganger i året, og av 50 fyller siden jeg var 16 (var litt mer aktiv på flaska før, kanskje en gang i måneden?), så har jeg hatt det gøy på TRE. Mye grunnet mine sosiale vansker da.

 

Nå tror jeg faktisk dere vet mer om meg enn noen andre, uten å fjerne anonymiteten min da, visse saker får dere bare plundre over, de får dere ikke vite, for da vet hele verden det (kallenavnet på forumet blir brukt IRL også, så...)

Anonymous poster hash: 751dc...cfb

[AnonymDiskusjon]

Jeg ser mye av problematikken her, mye av dette sliter jeg også med. Jeg mistet en foreldrer da jeg var 12, og dette har preget meg lenge samt forandret meg til nok det verre. Prater og slår meg mer løs med enkelte folk, men oppgjennom tiden har jeg vel egentlig kastet fra meg alt av venner, bortsettfra en. Og denne personen har jeg heller ikke så mye til felles med, men det er mye intern og grei humor. Jeg er forresten ei jente på 22. Hobbyene og interessene mine gjør det ganske vanskelig å finne greie venner, så den er litt problematisk.

 

Men du kan da fortsatt forandre deg til det bedre, egentlig hvilken som helst vei du føler for. Mange trives alene, men siden du skriver at du gjerne vil bli ditt gamle jeg, så regner jeg med at du vil ha en forandring. Men det krever nok litt pushing og våging av å gå ut av komfortsonen din, det er klart. Men hvordan man skal gå frem er vel egentlig vanskelig for andre å vite.

 

Om det så er forum, chat, guild eller annet så er kanskje det stedet å begynne og kanskje finne andre som har det mye likt som deg? Det sosiale ute er det ikke like lett å få noen ting nyttig ut av, da folk allerede har venner og er sosiale med andre, og ofte mange.

 

Jeg vil kanskje anbefale å prøve å gå til en behagelig psykolog som du kan prate litt med, eventuelt få andre synspunkter fra. Kanskje han vet hvor du bør begynne. Noe annet er at du kanskje bør være bevisst på å gå ut av komfortsona di, rett og slett gå ut og, idk, ha litt smalltalk med random personer. Jeg hadde mye angst før, og dette var den beste terapien, selv om den var litt teit og kleint å få til

 

Anonymous poster hash: ca4f4...f49

[Kammizez]

Å måtte oppleve at en forelder dør i en alder av 15 år, høres helt klart ut som en situasjon hvor du har krav på en psykolog. Uansett, skjedd er skjedd, men det er aldri for sent å oppsøke en psykolog nå. Det høres helt klart ut som du lider av depresjon og sosial angst. Ta deg en tur til en psykolog, og ta det opp. Løsningen på sosial angst, er å utsette seg selv for ukomfortable sosiale situasjoner, steg etter steg. Såklart er dette lettere sagt enn gjort. Folk som sier det bare er å hoppe i det, har tydeligvis aldri opplevd å være deprimert med sosial angst. Depresjon fører med seg en uutholdelig tiltaksløshet, og å måtte hoppe ut i skumle situasjoner, er nesten umulig for noen som har vært deprimerte over lengre tid.

 

Om du føler at situasjonen ikke kan la seg løses, så er vel medisinering neste steg. Når det gjelder ADHD, så kan du alltids ta det opp med psykologen, og evt. ta en ny test.

[AnonymDiskusjon]

Du sier det akkurat som det er, det er ikke bare å hoppe i det heller, for det er tøffe greier å ha med å gjøre til vanlig, om man ikke skal pushe seg langt over komfortgrensen sin i tillegg.

 

Nå klarte jeg å forsove meg til skola idag, så imorra får jeg høre med dem om de har en sosialrådgiver her.

Anonymous poster hash: 751dc...cfb

[AnonymDiskusjon]

Har fått ordna meg time på mandag klokka 9, så får hu fortelle meg hva jeg skal gjøre videre. Blir vel henvisning til psykolog eller psykiater, alt etter som.

 

Så får vi se hva tiden bringer, egentlig. Kjenner meg ofte veldig tung innvendig, så får håpe at det hjelper å få snakka med noen som man faktisk kan si alt til (til lovens grenser+/-), med samvittigheten i behold, og viten om at ingen andre kommer til å få vite det

Anonymous poster hash: 751dc...cfb

[AnonymDiskusjon]

Dette er egentlig eneste plassen jeg kan skrive sånt, føler jeg. En del av historien som jeg aldri har nevnt her. Forsåvidt heller ikke til sosialrådgiveren, som vil at jeg skal gå ut på skolepuben på onsdag. Eller, teknisk sett forrige onsdag, men jeg feiga ut, delvis pga. mine problemer, delvis pga. et merkelig sterkt ønske om å gjøre ferdig skolearbeid. Aldri følt en slik trang før... Alt kan vel spores til mine problemer kanskje.

 

Men, det jeg ikke har sagt her, og ikke har sagt til sosialrådgiveren heller. Jeg har EN venn, som jeg kan snakke med alt om. Det har ingenting å si hva det er, uansett hvor flaut det er, jeg møter ingen rare ansiktsuttrykk, ingen latter, bare forståelse. Vi kan snakke om sex, til en viss grad, grunnet meg blir det jo grenser på det da. Men rett og slett alt. Sex, folk, helt randome ting, dypt personlige ting.

 

Det høres ut som en person man kunne fått følelser utenfor det venner skal ha? Riktig. Dessverre. Jeg var klar over at det gikk bare en vei (fra meg til henne), og også siden jeg skulle flytte, så jeg sa det til henne, i håp om at det skulle hjelpe å få følelsene vekk.

 

Det fungerte ikke. Det vil si, vi har holdt kontakten, men følelsene er enda der. Jeg vet to måter å få de vekk på. Si det til henne, eller kutte kontakt. Jeg har prøvd det første.

 

Så kom den telefonen fra henne som endra mye. Det høres kanskje teit ut, men når hun sa det slik, så ble det som det ble. Men hun vet jeg har følelser for henne, og det har aldri blitt prata om direkte. Alt som har blitt sagt har gått over tekst, aldri telefon eller Skype. Det eksisterer ikke IRL, bare på Facebook og SMS. Så å høre henne si at hun rett ut leita etter et ligg, det var ekkelt. Det er kanskje naturlig å synes det, hva vet jeg? Men det fikk meg til å tenke.

 

Det kommer til å spise enda mer på meg enn bare følelsene alene, og det kommer ikke til å gjøre ting lettere mtp. problemene mine. Så jeg bestemte meg brått, sletta henne på Facebook, Skype, mobil, alt. Det verste som skjer at jeg må forklare hvorfor, det beste som skjer er at hun ikke merker det, av en eller anna grunn.

 

Men når jeg sitter her nå, så kjennes det bare godt å få gjort det, som om det hjalp allerede nå.

 

Men uansett om det hjelper eller ikke, så må jeg få henne ut av hodet mitt før jeg kan gå videre på den fronten. Og det er mange andre fronter jeg må komme meg videre på i livet før jeg kan utforske den fronten skikkelig.

 

Men det gjør meg trist, fordi jeg vet at det sekundet jeg må si til henne hvorfor jeg gjør det, så mister jeg en god venn, for kontakten vi har idag, den kommer ikke til å bli gjenopptatt senere. Det blir til at vi blir bekjente som sier hei på gata når vi møtes.

 

Men hvilke andre alternativer har jeg? Når jeg først er borte fra hennes Face og Skype, så er det vanskelig å bortforklare. Så det er gjort. Men jeg vil gjerne ha henne som en venn, som det har vært, men uten følelsene. Men jeg ser at det går ikke, det ødelegger meg for mye til at det er verdt det.

 

Men en anna ting jeg har merka med meg selv, er at siden jeg sliter med å være rundt folk til en viss grad (Det er ikke som om jeg sitter hjemme hele tiden og sturer, jeg kjenner jo folk på hobbybasis f.eks), den eneste måten jeg klarer å vise at jeg bryr meg er å hjelpe folk. Et eksempel er når desperate venner ringer og spør om jeg kan kjøre dem hjem fra fylla. Jeg vil at de skal ha det bra, og den eneste måten jeg føler jeg kan vise det, er med gjerninger,. For å si det slik, hadde jeg tatt penger for alle vennene jeg har kjørt hjem fra fest, så hadde jeg ikke trengt studielån. Liknende med hjelp med bil og PC osv.

 

Jeg er generelt sett veldig flink til å ignorere meg selv, heller bry meg om andre, la meg komme som andreprioritet. Noen ganger har det gått fysisk ut over meg, men jeg har fortsatt gjort det frivillig.

 

Og det jeg stusser over med det hele, det er det faktum at jeg bestemte meg for å kutte kontakten med min kvinnelige venn KUN for min egen del. Det skjer så sjeldent at det overrasket meg virkelig. Hun ser (forhåpentligvis) på meg som en god/nær venn, så hun har jo et tap i det også. Og det dreit jeg i.

 

Problemet med det er, for meg og mine problemer, er det en positivt eller negativ endring?

Anonymous poster hash: 751dc...cfb

[Hèxacôres]

Til TS :

 

Trenger du noen å prate med i natten, så send meg gjerne skypen din.

Jeg har selv mistet min mor av kreft, og kjenner meg egentlig igjen i mye av det du skriver.

 

Da har du hvertfall tilbudet.

[AnonymDiskusjon]

Er vanligvis ikke så sent oppe at det gjør noe, begynte sent på skola sist jeg var så sent oppe. Takk for tilbudet, men vet ikke om jeg vil være mindre anonym enn anonym akkurat nå.

 

Idag får jeg ikke sov fordi jeg gjorde de valgene jeg gjorde, fikk meg til å tenke litt mer enn jeg burde :/

 

Får se hva utfallet blir iløpet av uka...

Anonymous poster hash: 751dc...cfb

[AnonymDiskusjon]

Ah, er ikke rette plassen (skulle vært under samliv), men det er tøft å få melding og telefoner, bare for å ignorere dem.

 

Og som en som alltid vil svare for seg, så blir det verre når meldinga inneholder et spørsmål, om enn så simpelt som "I live?"

 

Får bite DET i meg iallefall. Kjørte en MADRS-test på NHI, bare for å se. 29 poeng, 35 er innleggelse, 25 er medikamentbehov.

 

Huffda :O

Anonymous poster hash: 751dc...cfb

[Mahogany]

Jeg kan kanskje ikke bidra med veldig mye, men kan bidra med det bitteille jeg har, som kaskje kan få deg til å føle deg bedre for en liten stund.

Jeg er nettopp ferdig med å lese The Perks Of Being A Wallflower (og har sett filmen), og din historie minte meg en del om den. Kanskje ikke all verdens til hjelp, men jeg synes den har hjulpet meg utrolig mye, i alle fall.