samboer som ikke bryr seg!

[AnonymDiskusjon]

Trenger virkelig råd... skal prøve å gjøre en lang historie så kort som mulig.

 

Det hele startet i 2005. Jeg fikk da en sønn med min daværende kjæreste. Jeg var sikker på at jeg kom til å bli alene mor i løpet av kort tid, men det var en sjanse jeg var villig til å ta. Ikke lenge etter at min sønn kom til verden ble jeg alene mor. Jeg synes det var helt greit. Vi bodde aldri sammen så det var aldri noe krangel om hvem som eide hva osv.. Jeg jobbet 100%, tok ferdig utdannelsen over nett på kveldstid og stor koste meg med sønnen min. Derfor fikk jeg heller aldri noen økonomisk hjelp hverken fra nav eller andre. De første årene fikk jeg ingen avlastning eller hjelp, men følte egentlig heller aldri noe behov for det.
Når han var fyllte to år, begyne faren å ha han annen hver helg. Jeg fikk da en del "meg" tid som var utrolig deilig. Det skal nevnes at jeg har en veldig liten familie. MIn mor har hatt hjerneblødning og er ikke frisk, min far har jeg ingen kontakt med og ellers ingen familie. Så jeg har heller aldri fått noen form for hjelp hverken økonomisk eller i form av barnvakt. Såå-- i 2007 møter jeg det jeg trodde var drømme mannen. En snill mann, omtenksom, hjelpsom, morsom en fantastisk fyr. Vi var sammen i omlag 2 år før vi fikk en datter sammen. Så begynte problemene. Vi kjøpte en enebolig sammen, denne ville vi pusse opp men vi ble enige om at dette skulle gjøres gradvis. det ble ikke slik. Han jobbet, jobbet og jobbe. Jeg jobbet fra ungene var i seng til jeg skulle legge meg. Etter vel 2 år var vi så og si ferdige med huset, Så alt skulle vel i utgangspuktet vært tilbake til det "normale" men det er det altså ikke.

Mannen min er helt forandret. Han hjelper ikke til med noe i huset, ikke med ungene, altså ingen ting. De siste 6 åra så er det meg som gjør følgende: Jeg vasker hus, klær, handler mat, lager mat, pakker sekkene til ungene, passer på at alt er på plass, vasker bilen, rydder, skifter på sengene, betaler alle regninger, passer på at pengene MINE strekker til, ergo. jeg gjør alt som skulle vært felles. Han bretter vel klær ca 2 ganger i mnd. Lager middag i gjennomsnitt 3 ganger i mnd, ellers trener han mye og er med i veldig mye frivillig arbeid. som rødekors, reddningsskøyta osv.. Han bruker sine penger på "sine regninger" telefon, gammel gjeld og treningsytstyr + han abonnerer på 100 forskjellige blader.

 

Han jobber turnus og har derfor en del fri på dag tid. Her forleden dag kom jeg hjem fra jobb sliten og med to unger, ikke har han handlet mat, eller lagd middag, huset ser ut som et bomba helvete og han har sotte hele dagen og sett på friends og andre tv serier. Jeg må jo da hive meg rundt, ned på butikken, lage middag, rydde opp etter middag. gjøre lekser med eldste mann og dusje/legge ungene.. Så må jeg bruke x antall kveldstimer på å rydde resten av huset, vaske klær og div.. dette mens han sitter i sofaen og veser over at jeg stresser sånn..

 

Han irriterer seg over den minste ting, om ikke ungene gjør som han sier så kan han gjerne kalle dem for noen inkompetente idioter, jævla drittunger, osv..
Jeg er jo så klart et fitte tryne, ekkle kjærring konstant sur og ei helvetes bitch. Jeg er jo sinnsyk i hode som mener at han ikke bidrar med noe og jeg er jo rene diktatoren. jeg bestemmer alt!?!?

Han er utrolig trassig.. er vi ute på noe sammen og han ikke får viljen sin så bare går han.. også må jo jeg følge etter siden det som regel er han som har bilnøkkelen.

 

I følge han da, så behandler jeg han som en dritt.. når jeg spør hvorfor så er alltid svare: ja vist ikke du har skjønt det til nå så skjønner du faen meg ingenting..

 

Jeg kjenner at jeg er så jævla lei! jeg er så jævla lei av å bli behandla som en forbanna dritt! Jeg vasker, rydder og styrer, jobber 100% tar meg av ungene. betaler stort sett alt av felles ting. Jeg kjøper alt ungene trenger og har aldri råd til så mye som en sokk til meg selv. han kjøpte seg just ny sykket til 9000, sykkel simulator til 5000 ny pc til 5000 noe programvare ting til 2000. men vist jeg sier at kan du betale maten nå.. nei det har han ikke råd til!

 

Vi tjener begge ganske greit.. jeg har utbetalt ca 28 000 og bruker ca 22 000 på felles regninger, resten går til mat og ting til ungene. Han tjener ca 40 000 og betaler 4 000 som jeg vet i regninger, resten vet jeg ikke hva han bruker til. I tillegg har vi hybelintekter på 7 000 som han styrer.
Når jeg spør hva han bruker pengene til så er det jo selvfølgelig regninger.. men hvilke regning han har betalt klarer han ikke svare på.

 

Jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår at jeg bør gå i fra han.. det som bekymrer meg er jo selvfølgelig det økonomiske, Vet ikke om vi får igjen det vi har lagt i huset, og jeg har jo ikke råd til å sitte igjen med gjeld. Det bekymrer meg også veldig dersom eldste mann må bytte skole forde vi ikke har råd til å bo på denne siden av byen mer.. Han trives så godt på skolen her og har mange venner i området! Han har sterk ADHD og det er derfor veldig vanskelig for han å bli kjent med/akseptert av andre barn.. Årh.. jeg er så sinnsykt fortvila!

 

Er det virkelig normalt at menn er slik?

 

Hvordan fikser folk som går fra hverande med felles barn dette?
Hvordan evt. forberede barna?

 

Jeg vil vekk fra denne mannen men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare meg, og hvordan jeg skal klare å forsørge barna alene? Får man noe støtte i fra nav ell?

 

Takk for at du leste dette og legg gjerne igjen et råd eller 10!'

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 49526...0d6

Anonymous poster hash: 49526...0d6

[Alt-Ctrl]

Samlivsterapeut først. Funker ikke det, forlat han. Det der kan umulig være sunt.

[Emily1]

Ja, prøv parterapi.

[vidor]

Slik du legger fram dette virker det som reaksjonsmønstrene hans er veldig barnslige og tyder på omsorgssvikt og underutvikling/skjevutvikling i egen barndom, for han er tross alt en aldersmessig voksen mann med selvpåtatt forsørgeransvar men hvor man mangler forståelse for oppdragelse, ansvar og samliv. Det kunne nok kommet en del godt ut av å kommunisere bedre og utvikle seg emosjonelt og sjelelig, men dette tar tid selv med proff hjelp og du må heller ikke forvente for mye. Endringene er små og kommer over lang tid. Han føler seg sannsynligvis oversett men innser ikke at hans egen oppførsel er med på lage situasjonen han misliker og som du også ikke er fornøyd med. Du er jo basically trippelarbeidende når du har 3 barn (2 små og en stor) pluss jobben din og hjemmet.

 

Skal jeg være helt ærlig så ville jeg nok begynt å planlegge andre løsninger. Oddsen for at dette fungerer i lengden er etter min erfaring lav. Du får vurdere hva som er gangbar vei her, du som kjenner situasjonen best. En mer ansvarsbevisst mann som tar i et tak er vel det som trengs, og om han ikke er villig til å bidra til det så vet han ikke hva det vil si å være en del av en familie.

[Leo_]

Snakk med Familievernkontoret, de kan trolig hjelpe deg og gi deg gode råd. Det gjore jeg i alle fall og følte at jeg hadde mye igjen for det. Og nei, dette er ikke normal oppførsel.

[blackbrrd]

Aaaahrg

 

Høres ut som han har gammel kredittkortgjeld han betaler på eller noe hvis han har så lite penger tilgjengelig. Hvorfor er det han som får inn 7000kr i hybelleie når det er du som betaler regningene? Eier dere ikke 50% hver av huset?

 

Med 28.000 utbetalt, så skulle jeg tro du samme hva vil klare å ta hånd om barna økonomisk og hvis han oppfører seg som du sier, så kan neppe situasjonen blir noe verre ved et samlivsbrudd. Det vil bli trangere, men du vil ikke lide noen økonomisk nød og barna dine vil få alt de trenger. Etter hva jeg husker, så vil du endre skatteklasse hvis du blir aleneforsørger og muligens få noe bidrag utfra antall barn.

 

Anyway, det er tre ting du må få orden på: det økonomiske, arbeidsfordeling og det personlige. Det personlige og økonomiske synes jeg henger mye sammen her. Hvorfor har du ikke full oversikt her? Jeg har en kjæreste og selv om hun ikke har direkte innsyn i min økonomi, så vet hun i grove trekk alt om den og vi bor ikke engang sammen. At du har så liten oversikt sier til meg at det er litt mangel på tillit og det er derfor jeg mener at disse to tingene henger sammen.

 

Hvis du ikke klarer å gjenopprette tilliten mellom dere, så kast han ut/flytt ut, situasjonen som du har beskrevet er ikke en jeg hadde holdt ut. Tipper følelsen av frihet og kontroll alene er nok til at livet ditt hadde blitt mye bedre.

 

Leste innlegget ditt en gang til og ser du nevner gammel gjeld. Det er på tide du finner ut nøyaktig hva den er og hva han har gjort med den. At du skal sitte å betale ned på han sin gjeld (vet at du tar alle felles utgifter) er helt fjernt.

Endret 25. august 2013 av blackbrrd

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar jeg er veldig enig i det du skriver, men ting er vel som regel lettere sagt en gjort. Jeg tror ikke samboeren min har hatt en enkel oppvekst selv og har sikkert blitt mye påvirket av det. Føler på en mange måter at jeg er mora hans.. og slik skal de jo ikke være. Jeg tenker at det å ha en familie er på en måte som å drive et as.. alle på bidra, og bidrar du ikke blir du bytet ut. Jeg er utolig glad i denne mannen og det er ikke den ting jeg heller ønsker enn av vi skal ha det flott sammen. Men når jeg drar i en rettning så virker det nesten som han på trass drar andre veien.

Når det gjelder det økonomiske så bor vi i en dyr bydel. Skal man leie så finner man ingentin med to/tre soverom til under 15 000 pr.mnd. jeg vil tro at dersom vi selger vil jeg nok sitte igjen med noe egenkapital men det å kjøpe noe alene her er helt umulig. Det sier vel sitt når vi leiet ut hybel på 25 kvm til 7000..

Det er pengene som stresser meg, jeg har ikke lyst å flytte pga ungene. Men jeg har ikke sjans i havet til å eie dette alene! Så på denne måten føler jeg meg fanget. På en eller annen måte ville jeg jo fått ting til å fungere, problemet er også at jeg kan ikke belage meg på noe eller noen andre. Jeg har ingen som kan hjelpe. Og dersom jeg gjør det slutt.. hbor sjal jeg dra? Jeg har ingen steder å dra.. ingen familie og ikke lett å flytte inn til venner med to små.ikke har jeg råd til å leie noe heller før vi evt har solgt. Hadde jeg vist at livet var så vanskelig så hadde jeg kansje levd litt lettere

 

Anonymous poster hash: 49526...0d6

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar ja han er sykt barnslig. Og virker ofte som han skal ta igjen.. vist jeg gjør sånn skal han gjøre sånn og bla bla bla.. han har nok ikke hatt den beste oppveksten selv så en del stammer nok derfra. Men det jeg ikke forstår da er at han ikke selv er redd for at jeg skal gå.. det virker som han gir totalt faen i alt. Dersom jeg feks sier, jeg synes jo godt du kan hjelpe litt til med barna. Så er svaret alltid.. ja du vet vel best du, du som kan alt, vet alt osv. Han er så utrolig hyggelig med alle andre men så fort døra lukker seg så er jeg et fitte tryne, jævla stygg osv.. jeg tenker at han er på grensa til psykopat. Dersom jeg foreslår at vi rydder sammen.. det er jo ingen vits, ungene roter jo igjen i morgen. Så da skal vi aldri rydde da? Vi er plutselig blitt så forskjellige på alt. Det er ikke en ting vi er enige om.

 

Anonymous poster hash: 49526...0d6

[vidarkri]

Hvis dere har vært sammen i mange år så har du antagelig krav på midlertidig overgangsstønad fra NAV.

Det fungerer ikke slik at du er låst til en partner pga av økonomiske problemer.

 

Ex kona mi flyttet fra meg for noen år siden og hun er ufør men NAV dekker alt sålenge man har barn.

Det er ikke fett men mer enn nok til å overleve greit. Hun fikk også overgangsstønad i 2år og det dreide seg vel om borti 5000kr i mnd.

 

Ta kontakt med NAV og undersøk hvilke muligheter du har.

Barnevernet er også en instans som gir støtte til en mengde ting. Vi har f.eks aldri betalt barnehage eller SFO for unga våre pga at inntektene våre ikke strekker til.

Endret 26. august 2013 av vidarkri

[€uropa]

Er det virkelig normalt at menn er slik?

 

 

Nei.

 

De andre spørsmålene dine kan jeg ikke svare på, men du kan med fordel vente litt lenger før du får barn med neste mann.

[Gjest Slettet-Pqy3rC]

Høres ut som en fyr med lavt selvbilde som føler seg utstøtt og derfor unngår å involvere seg. Slike trenger konstant oppmuntring for all deltagelse i felleskapet. De må håndteres som barn eller bikkjer; "Så flink du er!", "Kjempefint!", "kan du hjelpe meg tror du, du er jo så flink" etc. Krav (masing) føles som kommandering vil antagelig virke mot sin hensikt.

 

Ingen lett greie.

 

De andre spørsmålene dine kan jeg ikke svare på, men du kan med fordel vente litt lenger før du får barn med neste mann.

 

Angående barn så er det ofte en samlivsendring som er medvirkende til å skape slik situasjon. Mor og barn får gjerne tette bånd. Er han en type som den jeg nevner over unngår de ofte å ta initiativ selv (altså det å inkludere seg) og dersom ikke mor inkluderer far godt nok i slike situasjoner vil han kunne føle seg utstøtt ganske fort.

Endret 26. august 2013 av Slettet-Pqy3rC