Skal jeg bare ende opp på trygd resten av livet?

[AnonymDiskusjon]

Jeg tar dette fra begynnelsen. Da jeg gikk på barneskolen var alt for det meste bra for meg, men da jeg kom på den nye ungdomsskolen ble jeg mobbet svært mye, for det meste verbalt/psykisk. Jeg kunne ta igjen, men gjorde aldri det fordi jeg ikke var typen til det, jeg ble mer og mer innesluttet og gikk fra å være utadvendt og ha mange venner på barneskolen til å være en helt annen person og ha ingen venner på ungdomsskolen. Det skjedde hver dag, på bussen til, i timen, i friminuttene, på skolereiser, på bussen hjem igjen og jeg valgte å holde meg borte fra all slags sosial aktivitet utenfor skolen da mobberne ofte var tilstedes der (dette er en liten plass) og jeg sa ikke ifra om min situasjon fordi jeg var flau og skamfull over å være en "taper". Psyken min ble verre og verre og da jeg var på videregående trodde jeg at alt skulle bli bedre, fordi jeg valgte en helt annen skole enn den de fleste fra ungdomsskolen valgte.

 

Derimot ble jeg bare verre og hadde liten til ingen kontakt med andre elever, og gikk begge årene på yrkesskolen helt alene. Ikke før jeg var 19 år og ikke hadde noen venner, ingen lærlingplass, jobb eller skole å gå på, og jeg bare satt inne på rommet hele tiden, begynte foreldrene mine å spørre hva som feilet meg. Da var jeg så langt nede at jeg flere ganger vurderte å ta selvmord. Jeg fikk derimot hjelp via fastlegen min på min lokale DPS, men "bare" av en miljøterapeut. Der ble jeg diagnostisert med "sosial angst". Dette stemmer nok, men den kognitive behandlingen jeg fikk var mildt sagt lite effektivt. Samtidig kom jeg inn i NAV systemet og ble satt på det som da het attføring, i dag mener jeg det heter arbeidsavklaringspenger (AAP).

 

Mens jeg fikk denne behandlingen ble jeg sendt på forskjellige tiltak innen NAV som gjorde meg mye dårligere. Jeg ble sendt tiltak der folk gjerne var enda verre stilt enn meg, noen rett og slett mentalt tilbakestående, noen var tungt narkomane, alkoholikere, yrkeskriminelle og andre mennesker som ikke akkurat løftet min personlighet eller styrket mine sosiale antenner (som nesten var ikkeeksisterende). Oppgavene vi fikk var ofte helt banale og nedverdigende, som å sitte i timesvis og tvinne ledninger. Å være ung og se ut vinduet på folk som går til skole for å utdanne seg og folk som går til sine jobber mens du sitter der og vet du kan så mye mer, men sitter fast her med en narkoman som nesten ikke kan snakke og en 40åring med en mentalitet som en 7-åring, mens jeg tvinner ledning etter ledning... Det brøt meg så mye ned at jeg nesten tok til tårene over hvor i grøfta mitt liv hadde endt opp.

 

Nå har jeg vært i forskjellige slike tiltak etter NAVs anbefaling i flere år, og dermed også 4 år siden AAP begynte og neste år går fristen ut. Da må jeg enten være i jobb eller gå på trygd. Pengene kunne jeg ikke brydd meg mindre om, det er ikke det jeg er redd for å miste. Jeg tror faktisk jeg får mer penger av trygd. Poenget er at jeg ønsker å få livet mitt på rett retning, men jeg får det bare ikke til. Jeg har på nytt søkt hjelp fra psykiatrien og fått tilbud om å møte en sykepleier. Jeg vet ikke om det kommer til å hjelpe noe særlig, da livet mitt og min psyke fortsatt er ganske på bunn. Hva er vitsen med å gå til en sykepleier og fortelle om mitt liv, grave opp igjen all slags møkk fra fortiden (det er dette kognitiv behandling går ut på, å snakke om det som skjedde) og bli enda dårligere? Samtidig som jeg ikke gjør noe annet enn å sitte foran PCen døgnet rundt? Jeg kunne bare gått å lagt meg og aldri stått opp igjen, det er slik jeg føler det. Utdanning kan jeg forresten se langt etter ettersom jeg ikke tilfredsstiller kravene for universitet og høyskole (23/5 regelen). Ikke at det hadde vært noen garanti for at det hadde gått bra heller, med tanke på hvor krasjet hele livet mitt og mentaliteten min er.

 

Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 2e5c2...e75

[Force]

Jeg går på ung ufør, bare bra det Mer enn nok til å leve av. Du kan jo nyte livet mye mer enn de fleste Det er bare gå til byen og ta en drikk hvis du vil midt på dagen vs andre må jobbe til kl 4, turnus, og sånt, så må de hjem fordi kona eller mannen krever det. Men ikke du og jeg.

[Force]

Glemte en ting til, jeg er avholdsmann og røyker ikke. Det jeg sa om drikk er bare en eksempel.

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke akkurat det jeg ser på som å leve livet. Jeg er jo praktisk talt i en "trygdet" tilværelse nå som jeg mottar penger fra NAV og ikke gjør noe annet enn å sitte foran PC'en døgnet rundt. Min sosiale angst gjør det også krevende bare å gå ut døra. Bare det å møte mine foreldre i samme hus gjør meg kvalm.

Anonymous poster hash: 2e5c2...e75

[AnonymDiskusjon]

Det jeg ser på som langsiktige mål er:

 

*En fast jobb

*Venner

*Kjæreste

*Eget sted å bo

*Stabilitet

*Kanskje utdanning

*En hobby (musikk, sjakk, politikk)

 

Alt dette ser jeg på som nesten uoppnåelig på grunn av min angst for andre mennesker. Jeg har vanskeligheter bare å ha øyekontakt med folk. Bare i dag da jeg tok meg en tur på butikken følte jeg nesten at jeg skulle besvime og følte at alle så på meg. Jeg liker meg faktisk mest foran PC'en for da er jeg for meg selv og trygg. Men på lang sikt hjelper ikke dette meg i det hele tatt. Når jeg tenker på at jeg kan komme til å sitte alene i en leilighet resten av livet ønsker jeg bare å hoppe foran en buss.

Anonymous poster hash: 2e5c2...e75

[Henholland1]

Jeg går på ung ufør, bare bra det Mer enn nok til å leve av. Du kan jo nyte livet mye mer enn de fleste Det er bare gå til byen og ta en drikk hvis du vil midt på dagen vs andre må jobbe til kl 4, turnus, og sånt, så må de hjem fordi kona eller mannen krever det. Men ikke du og jeg.

Tror du har misforstått hva det vil si å nyte livet..

[Imsvale]

Tror du har misforstått hva det vil si å nyte livet..

 

Fordi det har du fasitsvaret på?

[Gavekort]

Prøv å få deg generell studiekompetanse. Ta de fagene du mangler som privatist så er det bare å søke til høyere utdanning til neste gang. Du skal få utdanningsstipend eller bostøtte til å ta utdanningen din, så er det bare å ta ting et steg om gangen. Leve av NAV resten av livet er hverken bra for deg eller samfunnet. Det er fortsatt ikke for sent til å begynne på nytt. Kanskje du finner motivasjon ved å begynne på skole igjen, for å sitte på rompa hele dagene gjør vondt verre.

[Henholland1]

 

Fordi det har du fasitsvaret på?

Nei, men man kan da ærlig talt ikke si at man lever livet når man lever på trygd og sitter og super alkohol mens andre er på jobb. Minner mye om typen som henger på den lokale puben og drikker alkohol 24/7 som aldri kommer seg noen vei her i livet, og til slutt må dra til thailand for å finne seg noe..

[Gjest Slettet+45613274]

Jeg går på ung ufør, bare bra det Mer enn nok til å leve av. Du kan jo nyte livet mye mer enn de fleste Det er bare gå til byen og ta en drikk hvis du vil midt på dagen vs andre må jobbe til kl 4, turnus, og sånt, så må de hjem fordi kona eller mannen krever det. Men ikke du og jeg.

Fyttigrisen for en holdning. Hadde det bare gått ut over deg ville jeg ikke klaget, men jeg er tross alt, en av de som betaler for dine frynsegoder.

 

Endret 15. august 2013 av Slettet+45613274

[Imsvale]

Nei, men man kan da ærlig talt ikke si at man lever livet når man lever på trygd og sitter og super alkohol mens andre er på jobb. Minner mye om typen som henger på den lokale puben og drikker alkohol 24/7 som aldri kommer seg noen vei her i livet, og til slutt må dra til thailand for å finne seg noe..

 

Å nyte livet er en særdeles subjektiv greie. Om fyren trives med det, så kan vel ikke du komme og si at han «gjør det feil». Eventuelt må han selv finne ut at det ikke var så stas i lengden likevel.

[BuffyAnneSummers]

Har du tenkt på medisinering???

Min storesøster fikk skikkelige panikkanfall og hadde en groende angst i sosiale sammenheng. Jeg ba henne om å fortelle alt til legen og se om de kunne hjelpe. Nå går hun på antidepressiva og fungerer mye bedre. Sist hun var på uplanlagt langtidsbesøk så glemte hun pillene sine, og da vi dro en liten tur på butikken begynte hun å slite med å puste og følte seg ekstremt dårlig igjen (psykisk og fysisk). HVIS det blir foreslått medisinering så se på medisinene som ett pr krykker.. bortsett fra at det er psyken som trenger litt hjelp, og ikke ett brukket bein. Du må fremdeles prøve å gjøre ditt beste for å forbedre ditt liv og faktisk ha lyst til å gjøre dette. Husk at det er kun du som kan bearbeide dine problemer, og det krever dessverre en viss innsats. (ikke at jeg tror du ikke gir en innsats allerede, just food for thought..)

[iniestagram]

Syns det er litt vel drastisk å faktisk anbefale folk antidepressiva. Dette er midler som føkker med psyken til folk, og i det lange løp tror jeg absolutt ikke det er noen god løsning.

 

"Husk at det er kun du som kan bearbeide dine problemer, og det krever dessverre en viss innsats."

 

Du sier det selv i siste setningen at dette kan han fint klare å komme seg unna uten å støtte oppunder en korrupt legemiddelbransje.

[BuffyAnneSummers]

Syns det er litt vel drastisk å faktisk anbefale folk antidepressiva. Dette er midler som føkker med psyken til folk, og i det lange løp tror jeg absolutt ikke det er noen god løsning.

 

"Husk at det er kun du som kan bearbeide dine problemer, og det krever dessverre en viss innsats."

 

Du sier det selv i siste setningen at dette kan han fint klare å komme seg unna uten å støtte oppunder en korrupt legemiddelbransje.

Jeg anbefalte ikke antidepressiva spesifikt, jeg forklarer at det hjalp min søster med lignende problemer. Hvis han har gått slik i flere år og bare butter hodet i veggen gjentatte ganger så syns jeg ikke at medikamenter er slik ett drastisk tiltak, HVIS det er noe som er aktuelt overhode.

[Kortsluttning]

Jeg går på ung ufør, bare bra det Mer enn nok til å leve av. Du kan jo nyte livet mye mer enn de fleste Det er bare gå til byen og ta en drikk hvis du vil midt på dagen vs andre må jobbe til kl 4, turnus, og sånt, så må de hjem fordi kona eller mannen krever det. Men ikke du og jeg.

Du tenker ikke på at om alle skulle gjort som deg, så hadde ikke staten hatt mulighet til å hjelpe deg selv om du faktisk hadde blitt ordentlig syk. Eller uten jobb.

 

Om det var en spøk, så er det veldig upassende!

Endret 16. august 2013 av Malvado
Kommentar som var i grenseland på personangrep fjernet.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er selv ung ufør, men ikke så ung lenger. Jeg anbefaler overhodet ikke å leve på stønad resten av livet. Er man streng med økonomien, klarer man seg greit, men ikke regn med å klare å holde bil f.eks.

 

Det er mange ulemper med å være ufør. Det sosiale kan fort bli dårlig. Fordi man ikke har noen jobb å gå til, så får man ikke noe nettverk. Selv er jeg ikke noe bra på å holde på venner, så pr idag har jeg så og si ingen venner - og jeg passerte nylig 40 år. Dag ut og dag inn med minimalt med venner er en kjedelig og trist hverdag. Men det vel dessverre trådstarter alt om ...

 

Men til saken som trådstarter ønsker å diskutere.

 

Medisin kan være et alternativ, men kan du unngå det, så dropp det. Det flater deg ut følelsesmessig, og går du på dette i flere år, kan du få store problemer med å takle å kjenne på følelser igjen. Hvis det per idag er din eneste utvei, så forsøk det selvfølgelig.

 

Angående den sosiale angsten, så bunner jo dette i opplevelsene du hadde på ungdomsskolen og vgs. Derfor er det viktig at du jobber deg gjennom følelsene dine i forhold til dette. Ikke kom og så at det ikke har noe så si pr idag, for det er jo dine opplevelser fra den tida som gjør at du idag har sosial angst. På en eller annen måte må du rydde opp i tankene og følelsene dine i forhold til dette. Antakelig holder det ikke med psykiatrisk sykepleier, du bør ha en psykolog som kan dette med sosial angst. Ikke godta en sosionom heller, om helsevesenet tilbyr deg det. Dette kan fastlegen din hjelpe deg med.

 

Følelser har alt med saken å gjøre - enten du liker det eller ikke.

 

Opphold på DPSer kan være en start hvis du er så langt nede som at du tenker å ta livet av deg (jeg vet at du ikke skrev noe slikt, men jeg vet at tankene lett går den veien når man er langt nede). Der kan du få hjelp til å komme deg litt på beina igjen. Jeg sier ikke at alt blir bra, men du kommer inn i en boble, avskjermet fra resten av verden der du kan jobbe med deg selv, og får forhåpentligvis de verste tankene unna. Og kanskje få hjelp til å håndtere den sosiale angsten.

 

Etterhvert kan du begynne å utfordre deg selv på det sosiale. Selv så hadde jeg et slags behandlingsopphold (over 2 år, flere opphold på samme sted), som tok selvtilliten min dit den burde være. Før så klarte jeg omtrent ikke å si et ord i forsamlinger. Idag er det nesten sånn at jeg kan holde spontane taler om det trengs. Men du må tørre å utfordre deg selv når tiden kommer. Det er bare du selv som kan hjelpe deg selv. Andre kan bare være der og vise deg litt av veien, og være støttende.

 

Når du endelig har kommet deg såpass på beina at du tør å være ut med folk, vil jeg forresten anbefale en aktivitet som innebærer at du har med en fast gjeng med folk å gjøre. Frivilligarbeid? Røde kors? En idrett av noe slag? Trenger jo ikke være så intensivt, f.eks. curling eller annen idrett der presisjon er det viktigste. Finn deg en hobby du trives med, og bruk den til å komme deg ut blant folk. Selv har jeg funnet en idrett å holde på med. Jeg har ikke funnet noen gode venner der enda, men jeg jobber med saken. Og det er som helsefolk sier - aktivitet hjelper på psyken.

 

Utdanning håper jeg du får til etterhvert, men alt blir ikke bra bare av du flytter til et nytt sted. Det har du kanskje skjønt allerede, men jeg ville bare presisere det.

 

Å holde på venner er for mange en helt naturlig ting, og går som en drøm. Men for mange, muligens trådstarter også, og i alle fall meg, så er det å holde på venner en stor jobb. Når man "mister" årene i barndommen og/eller ungdommen der man lærer slikt, så kan det være veldig vanskelig å lære slikt etterpå som voksen. Derfor er det viktig at du tar tak i ting så fort som mulig.

 

Til slutt vil jeg anbefale Erik Bertrand Larsin sin bok "Bli best med mental trening". Det er kanskje ikke en bok du er klar for akkurat idag, men etterhvert når du ser for deg at du kan sette deg konkrete mål, så er denne boka virkelig nyttig. Jeg har klart å legge til meg vaner og legge fra meg uvaner med teknikken fra boka. Ikke alle uvaner er borte (noen sitter for dypt enda), men på enkelte ting har det vært utrolig effektivt.

Anonymous poster hash: 2d3cf...c5c

[LarZen]

Det er jo ganske så klart at du MÅ inn i det psykologiske helsevesenet. Det beste jeg gjorde var å gå på dagposten på psykiatrisk, var på et opplegg hvor jeg var der hver dag samens med andre som hadde problemer.

 

En gjorde forskjellige ting som å gå turer,gruppe terapi,kunst å uttrykk osv.

 

Ting jeg hatet til å starte med men som ga resultat.

 

Så når du har gjort det så må du helt sikkert over til konsultasjon med jevne mellomrom til en psykolog. Du tenker som nå at hva skal det hjelpe å snakke med en fyr eller dame?

 

Det er utrolig hva du kan finne ut av deg selv og forstå ved å gå til en psykolog. Det tar tid og det kan føles som det er helt bortkastet til å starte med, men når du begynner å åpne deg opp å virkelig begynne å pirke på de små grå så begynner det å skje ting.

 

Jeg er ung ufør og har ikke vært i jobb på mange år og kommer nok mest sannsynlig aldri til å være i psykisk stand til å være det igjen. I starten var det vanskelig å tenke at en er "ferdig" og bare skal drive dank.

 

Og det er nok helt normalt å tenke slik, men ved hjelp av psykolog og ved å omfavne mine problemer og forstå dem. Så er det å leve min jobb, det å komme seg igjennom en dag uten å måtte gå på tunge medisiner for å sløve ned hjernen og heller ta all dritten som kommer å slå det sønder å samens mentalt.

 

Det er en jobb for resten av livet og som er vanskelig og hardt som faen. Og noe jeg er stolt av å bære med meg. Noe det er nok vanskelig for dem som ikke er eller har vært psykisk syk til å forstå.

 

Nå ble det litt mye om meg, men poenget er at du må få hjelp. Og du må lære deg å forstå deg selv. For når du gjør det så kan du starte kampen. Og om du så blir ufør, så er det ikke noe du må være for resten av livet. Du kan tilogmed jobbe i tillegg om du så måtte.

 

Du kan også prøve deg i jobb igjen om du vil for å få tilbake din ufør om det ikke skulle fungere.

 

Det er ikke nedverdigende å være ufør, ei å være psykisk syk. Du er nok sterkere en du selv tror.

 

 

[AnonymDiskusjon]

Prøv å få deg generell studiekompetanse. Ta de fagene du mangler som privatist så er det bare å søke til høyere utdanning til neste gang. Du skal få utdanningsstipend eller bostøtte til å ta utdanningen din, så er det bare å ta ting et steg om gangen. Leve av NAV resten av livet er hverken bra for deg eller samfunnet. Det er fortsatt ikke for sent til å begynne på nytt. Kanskje du finner motivasjon ved å begynne på skole igjen, for å sitte på rompa hele dagene gjør vondt verre.

 

Jeg har alle de fagene jeg må ha for å få studiekompetanse, men mangler erfaring i henhold til 23/5 regelen. Denne regelen er den eneste måten jeg kan få høyere utdanning, men jeg har aldri hatt en jobb før og kan dermed ikke fylle opp disse årene. Jeg har bare vært i tiltak hos NAV og disse er ikke nok til å fylle opp de fem årene som er kravet. Jeg må med andre ord jobbe i noen år før jeg har lov til å studere. Det er heller ingen lett sak å få jobb etter utdanning heller, jeg har jo ingen erfaring eller referanser. Og på grunn av at min sosiale angst bunner i hendelser fra skolen så er det å begynne på skole noe som er svært vanskelig.

 

Har du tenkt på medisinering???

 

Min storesøster fikk skikkelige panikkanfall og hadde en groende angst i sosiale sammenheng. Jeg ba henne om å fortelle alt til legen og se om de kunne hjelpe. Nå går hun på antidepressiva og fungerer mye bedre. Sist hun var på uplanlagt langtidsbesøk så glemte hun pillene sine, og da vi dro en liten tur på butikken begynte hun å slite med å puste og følte seg ekstremt dårlig igjen (psykisk og fysisk). HVIS det blir foreslått medisinering så se på medisinene som ett pr krykker.. bortsett fra at det er psyken som trenger litt hjelp, og ikke ett brukket bein. Du må fremdeles prøve å gjøre ditt beste for å forbedre ditt liv og faktisk ha lyst til å gjøre dette. Husk at det er kun du som kan bearbeide dine problemer, og det krever dessverre en viss innsats. (ikke at jeg tror du ikke gir en innsats allerede, just food for thought..)

 

Både fastlegen og miljøterapeuten jeg var til frarådet meg å begynne på noen medisiner. Jeg har vurdert å begynne med det de gangene jeg har drevet på med aktiviteter, da motivasjonen ofte har ligget på bunn, spesielt med de horrible oppgavene man får på de tiltakene til NAV. Faktisk tror jeg at jeg hadde vært i bedre form i dag om NAV hadde kastet meg rett inn i en søkeprosess for jobb istedenfor å kaste meg inn i tiltak som jeg personlig mener har gjort meg dårligere.

 

 

Jeg er selv ung ufør, men ikke så ung lenger. Jeg anbefaler overhodet ikke å leve på stønad resten av livet. Er man streng med økonomien, klarer man seg greit, men ikke regn med å klare å holde bil f.eks.

 

Det er mange ulemper med å være ufør. Det sosiale kan fort bli dårlig. Fordi man ikke har noen jobb å gå til, så får man ikke noe nettverk. Selv er jeg ikke noe bra på å holde på venner, så pr idag har jeg så og si ingen venner - og jeg passerte nylig 40 år. Dag ut og dag inn med minimalt med venner er en kjedelig og trist hverdag. Men det vel dessverre trådstarter alt om ...

 

Men til saken som trådstarter ønsker å diskutere.

 

Medisin kan være et alternativ, men kan du unngå det, så dropp det. Det flater deg ut følelsesmessig, og går du på dette i flere år, kan du få store problemer med å takle å kjenne på følelser igjen. Hvis det per idag er din eneste utvei, så forsøk det selvfølgelig.

 

Angående den sosiale angsten, så bunner jo dette i opplevelsene du hadde på ungdomsskolen og vgs. Derfor er det viktig at du jobber deg gjennom følelsene dine i forhold til dette. Ikke kom og så at det ikke har noe så si pr idag, for det er jo dine opplevelser fra den tida som gjør at du idag har sosial angst. På en eller annen måte må du rydde opp i tankene og følelsene dine i forhold til dette. Antakelig holder det ikke med psykiatrisk sykepleier, du bør ha en psykolog som kan dette med sosial angst. Ikke godta en sosionom heller, om helsevesenet tilbyr deg det. Dette kan fastlegen din hjelpe deg med.

 

Følelser har alt med saken å gjøre - enten du liker det eller ikke.

 

Opphold på DPSer kan være en start hvis du er så langt nede som at du tenker å ta livet av deg (jeg vet at du ikke skrev noe slikt, men jeg vet at tankene lett går den veien når man er langt nede). Der kan du få hjelp til å komme deg litt på beina igjen. Jeg sier ikke at alt blir bra, men du kommer inn i en boble, avskjermet fra resten av verden der du kan jobbe med deg selv, og får forhåpentligvis de verste tankene unna. Og kanskje få hjelp til å håndtere den sosiale angsten.

 

Etterhvert kan du begynne å utfordre deg selv på det sosiale. Selv så hadde jeg et slags behandlingsopphold (over 2 år, flere opphold på samme sted), som tok selvtilliten min dit den burde være. Før så klarte jeg omtrent ikke å si et ord i forsamlinger. Idag er det nesten sånn at jeg kan holde spontane taler om det trengs. Men du må tørre å utfordre deg selv når tiden kommer. Det er bare du selv som kan hjelpe deg selv. Andre kan bare være der og vise deg litt av veien, og være støttende.

 

Når du endelig har kommet deg såpass på beina at du tør å være ut med folk, vil jeg forresten anbefale en aktivitet som innebærer at du har med en fast gjeng med folk å gjøre. Frivilligarbeid? Røde kors? En idrett av noe slag? Trenger jo ikke være så intensivt, f.eks. curling eller annen idrett der presisjon er det viktigste. Finn deg en hobby du trives med, og bruk den til å komme deg ut blant folk. Selv har jeg funnet en idrett å holde på med. Jeg har ikke funnet noen gode venner der enda, men jeg jobber med saken. Og det er som helsefolk sier - aktivitet hjelper på psyken.

 

Utdanning håper jeg du får til etterhvert, men alt blir ikke bra bare av du flytter til et nytt sted. Det har du kanskje skjønt allerede, men jeg ville bare presisere det.

 

Å holde på venner er for mange en helt naturlig ting, og går som en drøm. Men for mange, muligens trådstarter også, og i alle fall meg, så er det å holde på venner en stor jobb. Når man "mister" årene i barndommen og/eller ungdommen der man lærer slikt, så kan det være veldig vanskelig å lære slikt etterpå som voksen. Derfor er det viktig at du tar tak i ting så fort som mulig.

 

Til slutt vil jeg anbefale Erik Bertrand Larsin sin bok "Bli best med mental trening". Det er kanskje ikke en bok du er klar for akkurat idag, men etterhvert når du ser for deg at du kan sette deg konkrete mål, så er denne boka virkelig nyttig. Jeg har klart å legge til meg vaner og legge fra meg uvaner med teknikken fra boka. Ikke alle uvaner er borte (noen sitter for dypt enda), men på enkelte ting har det vært utrolig effektivt.

 

Anonymous poster hash: 2d3cf...c5c

 

 

Jeg har prøvd en del forskjellige ting, både kurs fra NAV og jeg begynte også i en sjakklubb. Dette var interessant, men det var svært tøft for meg og jeg måtte slutte etter et par ganger, det var rett og slett for vanskelig å møte opp. Den ene gangen kjørte jeg halvveis bort men måtte snu og kjøre hjem igjen fordi jeg ble så dårlig. Det var ofte jeg ikke møtte opp på NAV kursene også. Jeg møtte alltid opp første gangen, men fraværet ble dårligere etterhvert som jeg følte det ble vanskeligere for hver gang.

 

Når det gjelder venner så er det ikke akkurat lett for noen som er i midten av tjueårene å bare gå bort og spørre om man vil være venner, slik man gjorde når man var små barn. Jeg føler kravene til å ha et "liv" er større nå enn noen gang før, og det å forklare til folk som spør hva jeg gjør på er alltid svært tungt, for det kommer alltid reaksjoner og flere spørsmål når jeg svarer "ingenting". Det er også en av grunnene til at jeg ikke ønsker kontakt, da jeg kanskje må forklare hvorfor jeg er uten skole eller jobb.

 

Det er jo ganske så klart at du MÅ inn i det psykologiske helsevesenet. Det beste jeg gjorde var å gå på dagposten på psykiatrisk, var på et opplegg hvor jeg var der hver dag samens med andre som hadde problemer.

 

En gjorde forskjellige ting som å gå turer,gruppe terapi,kunst å uttrykk osv.

 

Ting jeg hatet til å starte med men som ga resultat.

 

Så når du har gjort det så må du helt sikkert over til konsultasjon med jevne mellomrom til en psykolog. Du tenker som nå at hva skal det hjelpe å snakke med en fyr eller dame?

 

Det er utrolig hva du kan finne ut av deg selv og forstå ved å gå til en psykolog. Det tar tid og det kan føles som det er helt bortkastet til å starte med, men når du begynner å åpne deg opp å virkelig begynne å pirke på de små grå så begynner det å skje ting.

 

Jeg er ung ufør og har ikke vært i jobb på mange år og kommer nok mest sannsynlig aldri til å være i psykisk stand til å være det igjen. I starten var det vanskelig å tenke at en er "ferdig" og bare skal drive dank.

 

Og det er nok helt normalt å tenke slik, men ved hjelp av psykolog og ved å omfavne mine problemer og forstå dem. Så er det å leve min jobb, det å komme seg igjennom en dag uten å måtte gå på tunge medisiner for å sløve ned hjernen og heller ta all dritten som kommer å slå det sønder å samens mentalt.

 

Det er en jobb for resten av livet og som er vanskelig og hardt som faen. Og noe jeg er stolt av å bære med meg. Noe det er nok vanskelig for dem som ikke er eller har vært psykisk syk til å forstå.

 

Nå ble det litt mye om meg, men poenget er at du må få hjelp. Og du må lære deg å forstå deg selv. For når du gjør det så kan du starte kampen. Og om du så blir ufør, så er det ikke noe du må være for resten av livet. Du kan tilogmed jobbe i tillegg om du så måtte.

 

Du kan også prøve deg i jobb igjen om du vil for å få tilbake din ufør om det ikke skulle fungere.

 

Det er ikke nedverdigende å være ufør, ei å være psykisk syk. Du er nok sterkere en du selv tror.

 

 

 

Jeg gikk for et par år siden en gang i uken til en miljøterapeut, men jeg følte det var nytteløst og gjorde ting verre. Hun var helt stille og bare så på meg noen ganger, og jeg hater komplett stillhet når det er mer enn en person i et rom. Jeg misliker også sterkt å snakke om meg selv og livet mitt, selv til en i helsevesenet. Det å grave opp i fortiden hjalp ikke, det gjorde meg bare enda sintere og jeg fikk lyst til å finne og drepe de som var onde mot meg for mange år siden. Spesielt da jeg møtte igjen en av de som plaget meg, da jeg var i en alder av 21 år, og jeg fikk de samme slengkommentarere mot meg som jeg fikk på ungdomsskolen. Da følte jeg sinne og tristhet som aldri før og det eneste som stoppet meg fra å ta selvmord var tanken om hevn. Noen ganger vil jeg flytte herfra og skaffe meg en liten hytte på fjellet hvor jeg kan være alene resten av livet, men det er ikke det jeg vil når jeg får roet meg ned litt og tenker langsiktig og fornuftig.

 

Blir et langt innlegg dette, men jeg vet ikke hvordan jeg tar kommentarer i spoiler.

 

Anonymous poster hash: 2e5c2...e75

[BuffyAnneSummers]

Hva er det du føler når du skal prate med folk eller når du sier at du blir ''dårlig''?

 

Edit: Syns det er merkelig at de fraråder deg å begynne med medisiner, da de kan hjelpe deg med å takle følelsene dine bedre ved å flate dem ut. Det er fint mulig å slutte med dem og når man føler at man har ett godt nok grep om livet. Hva er det du selv tenker om medisinering?

Endret 16. august 2013 av BuffyAnneSummers

[Anvilycus]

Jeg husket da jeg gikk på Haugerud i år 2003-2005! Det var en gutt der som alltid satt alene og hadde ingen venner. Han skrev også dikt til en jente. Jeg gikk i samme klasse med denne gutten. Da han gikk på barneskolen hadde han veldig mange venner, men da han begynte på ungdomskolen begynte andre mennesker å se ned på ham. Han var en veldig intelligent gutt på barneskolen. På ungdomskolen fikk han bare karakter 1,1,1,1,1,1,1,1,1,1 i alle fag. Han satt der alene hvert eneste friminutt og fy livet må ha vært et helvete for den gutten.

 

På fotball laget hadde han heller ingen venner. Dermed var det ingen som passerte han ballen. Han ble benket hver eneste kamp.

 

Det sosiale status er viktig i ungdoms og tenårings årene!

Du er enten

 

1. Har høy sosial status med mange babes, venner og er populær

2. Har lav sosial status og er en taper

 

Du vet selv hvilken kategori du havner i og velkommen til ungdomskolen.

Om du får gode karakterer på skolen er også avhengelig av sosial status på skolen.

Har du lav sosial status [ingen venner] blir skolen mørk og deprimerende. Du får dårligere karakterer. Har du høy sosial status [Masse venner] blir skolen lyst og du får lyst til å lese til prøver. Du får gode karakterer.

Endret 16. august 2013 av Anvilycus