Er dette vanlig i ett langtidsforhold?

[Ideal]

Støtter Kammizez, meget gode poenger!

[Vestlandsfantomet]

Det er sikkert fint npk å løpe rundt å knulle de tispene man vil, men da sitter jeg snart like fint i det, med enda ett barn til. + Muligens diverse kjønnssykdommer.

 

Jeg elsker det barnet jeg har, det er min første prioritet.

Men per nå, er jeg tilfreds med det. Om det vil endre seg vet jeg ikke, det vil jeg heller ikke spekulere i.

Å flytte hjem igjen, til venner og familie, er også vanskelig, da dette innvolverer flytting over 50 mil. Da ser jeg ikke barnet mitt mer enn annenhver ferie.

 

Men vi har diskutert det, og hun er ikke flyttevillig.

Vil ikke forsøke engang.

 

Vi er på alle måter ett vellykket par. Vi har hus, bil, barn, husdyr, gode jobber og en stor familie.

 

Alt er bra, ihvertfall utenfra.

 

De få jeg har snakket med, skjønner ikke at vi ikke har det bra når de ser oss. Alt ser fantastisk ut utenfra.

 

Vi krangler ikke eller skriker til hverandre.

 

Og ja, mye frustrasjonen ligger hos meg.

 

Kommunikasjonen oss imellom er bra, men kvaliteten er så som så.

[Dan-Levi]

Jeg tror du umulig kan ha lest innlegget.

"Det virker nyttesløst, jeg visste ikke jeg hadde så mange feil, mangler, som min bedre halvdel tømmer seg for i disse timene."

"Når jeg tenker på oss og vårt forhold, så får jeg hodepine med en gang"

"Jeg føler meg sliten, men kan ikke vise det. Hva har jeg å være sliten for?"

"samlivet mitt stinker, tenker på det hele tiden."

 

Klarte du altså ikke å få såpass med informasjon ut av dette, at du forsto at kilden til lidelsen er den terroriserende kjerringa? Det fremstår jo som åpenbart for meg, og jeg er ikke en gang akademiker.

 

Trådstarter: S K I L S M I S S E

Livet er for kort til at du skal lide hele veien!

Jeg ville forsøkt å ha en alvorlig sitdown aller først, det kan hende at ting ikke er forsent.

Trådstarter: Du kan ikke leve i et forhold som ødelegger deg, uansett kilden til vanskelighetene. Ut i fra hva du skriver så virker det veldig som at den du bor sammen med ikke er et godt menneske for deg, men om du utdyper litt det om familien din du ikke har kontakt med, og hva slags øvelser du utfører ihht parterapi og hvor støttende kona di er ihht disse øvelsene, så kan det kanskje være noe mer fornuftig flere av oss kan komme med.

 

Edit: Tenkte meg om litt med svaret.

Endret 15. august 2013 av Dan-Levi

[Mann_1970]

Det er noe med forhold som man "holder ut" mens man jobber med seg selv for å innbille seg at det egentlig er ganske bra... been there done that....

 

Derfor, når man finner en partner, i mitt tilfelle en kjæreste og etterhvert kone, som er den rette, da blir alt anderledes. Brikkene faller på plass og man skjønner ikke at man holdt ut livet med den forrige de årene det varte.

 

Exa hadde ei endeløs liste over alt som måtte endres ved meg, og når man da treffer ei som sier "det er deg jeg elsker, akkurat slik du er", så blir livet plutselig ganske anderledes.

 

Jeg tror aldri du blir lykkelig der du er, men er 110% sikker på at det finnes ei dame der ute som du blir lykkelig med !!

 

Lykke til

[Lykketrolling]

Kommunikasjonen oss imellom er bra, men kvaliteten er så som så.

 

Hadde kommunikasjonen mellom dere vært så bra som du sier, hadde du hatt denne samtalen med henne i stedet for oss. Du sier hun vil ha et nytt barn, hun nekter å flytte, det er du som har alle problemene ifølge terapeuten osv. Det sier meg at du er seriøst undertrykket. Du går til og med så langt som å si at det er ting med henne du ikke liker så mye, men lar være å si det til terapeuten? Det er helt feil. Er det noe du ikke liker med henne, må du si det til henne og terapeuten. Det er derfor terapeuten er der i første omgang.

 

Den eneste løsningen på dette problemet er at du og hun setter dere ned og snakker sammen om problemet på tomannshånd, og finner ut av det. Om hun ikke vil er nok løsningen å si du vil forlate henne. Som saken er tror jeg rett og slett hun ikke tar deg alvorlig. Om det er tilfellet, og hun gir blaffen i at du sier du flytter, bør du flytte ut for noen dager eller uker. Det er ikke nøye hvor du drar, bare du ikke drar tilbake til henne. Selv ungen kan klare seg med henne noen dager. Da burde hun klare å åpne øynene og skjønne hvor alvorlig problemet er.

 

I mellomtiden kan du spørre deg en enkel ting: Er du sammen med henne fordi du faktisk elsker henne og trives sammen med henne, eller er det fordi du er redd for å være alene?

[Vestlandsfantomet]

Var ny time hos terapauten nå.

 

Jeg virker være ett svært tvilsomt tilfelle, så spesiell at han måtte tilkalle forsterkninger.

 

Har fått time alene nå, en psykolog skal konferere med meg.

En skal observere. Så skal de sammen finne tiltak og løsninger for meg.

 

Jeg trodde jeg var normal, men det er jeg tydeligvis ikke.

 

Hva er det jeg egentlig gjør feil?

 

Jeg har ikke store forventninger til min partner, ikke irriterer jeg meg over småting.

 

Jeg kan egentlig ikke si så mye vondt om henne, det er jo henne jeg elsker.

 

Jeg kan ikke si meg skyldig i annet enn at jeg sliter litt med kommunikasjonen.

 

På disse årene har jeg forandret meg mye, jeg har lært av tidligere feil og passet på å ikke gjenta meg selv.

 

Jeg tenker mye på oss, så mye at jeg får hodepine av det.

 

Og hva som kan skje...

 

Hvorfor gjør jeg dette, burde egentlig bare gjøre det slutt.

 

Det blir nok vondt en stund, men det går over, sikkert.

 

Men jeg klarer ikke, hva med mitt barn, som bare kommer til å se pappaen sin annenhver ferie.

 

Jeg kan bare ikke....

 

Dette kan virke litt ensidig, men jeg kan kun snakke for meg.. Hadde jeg visst hvordan hun var skrudd sammen 100%, så hadde vi strengt tatt ikke hatt problemer, tror jeg.

[Ideal]

Du er redd for forandring, hvis du fant deg ei annen dame kunne hun vært kjempehyggelig og grei mot deg, det vet du ikke før du har prøvd. Det eneste du faktisk vet er at dama du har nå ødelegger deg totalt ved å være ekstremt lite smidig, i stedet for dialog holder hun en konfrontasjonslinje der hun kjører deg ned psykisk og anklager deg for å stå bak alt som er feil, men vi vet alle at man må være to for å danse tango.

 

Jeg synes du burde hoppe i det, siden du vet hvor dårlig du har det nå, mens hvis du prøver med en annen dame kan du jo faktisk få det overraskende bra - hvorfor ikke bare la det stå til.

Endret 28. august 2013 av Ideal

[vidarkri]

Dette er ganske typisk kvinner. Jeg har vært i noe ala samme slags forhold.

Når hun får tynt nok av livskiten ut av deg så forlater hun deg på bar bakke med barnebidrag, lån på et hus du aldri får sette foten i igjen og et hav av "Hva faen skjedde nå"? spørsmål.