Historieinteressert?

[Spartapus]

Med denne tråden har jeg lyst til å sondere historieinteressen på diskusjon.no. Jeg har selv vært over gjennomsnittet interessert helt siden slutten av tenårene; jeg har en fem-årig utdanning innen historie, jobbet tidligere innen feltet og har det fortsatt som en hobby der jeg investerer mye tid og penger i bøker, blader og reisevirksomhet.

 

Er du selv interessert i historie? Er det noen perioder, områder eller tema som opptar deg mer enn andre, og i så fall hvorfor? Er interessen kun en hobby, eller studerer eller har du studert faget? Kanskje du til og med har eller har hatt en relevant jobb?

 

Det er først og fremst disse spørsmålene jeg tenker det er interessant å få svar på, men det er ikke nødvendig å følge dem slavisk da ikke alle spørsmålene er like aktuelle for alle (det er f.eks. ikke nødvendig at alle som ikke har studert historie spesifiserer det). Hvis man vil ha sin egen vinkling på innleggene så er det selvfølgelig fritt frem. Målet med tråden er kun å få en uhøytidelig oversikt over hvem som er historieentusiastene på diskusjon.no og hva de er opptatt av.

 

For å skille mellom historie- og samfunnsinteresse foreslår jeg at vi for trådens skyld setter et tak på hva som regnes som historie i 1991, med Sovjetunionens fall.

[Gunfreak]

Er interesert i historie, for det meste militærhistorie, men må jo kunne ting rundt selve krig for å forstå noe så da får jeg jo med meg, det politiske, teknologiske, filosofiske og økonomiske delen av historie.

 

Min hoved interesse er delt i 2. Fra ca. 300 f.kr til år null. etter det faller interessen min en del, og vokner ikke før 1500 ved renesansen. Men andre hoved intersse starter under Amerikanske revolusjonen, og forsetter til slutten av amerikanske borgerkrigen.

 

Så Fra 300 f.kr til år null og Fra 1775 til 1865.

 

Jeg har bare studert historie på hobbybasis, men har gjort det i 10+ år nå De fleste bøker jeg har er om Napoleons krigene, så har jeg noen om Antikken, med romere, grekere og kartagere,

 

Samt enkelt bøker spredd fra 1600 til 1945

[TheHawk]

Har veldig stor interesse for historie. Jeg er litt som Gunfreak. Går mest mot militærhistorie, men liker å lese meg opp på politikken, filosofiene, vitenskapen og den økonomi delen av historien.

 

Jeg har veldig stor interesse for alt mellom 1910 - 1949. Så det vil si oppbyggingen til 1. VK og helt ut til den ferdige opprullingen av 2. VK. Ting før eller etter dette har jeg kun vag interesse for, men finner jeg en god bok eller artikkel leser jeg dette gjerne.

 

Har holdt på på hobbybasis i ca. 10 år litt av og på. Fikk min interesse i slutten av 8. klasse og har vært det siden det.

 

Har en mengde bøker om alt mellom 1910 og 1949. Alt fra detaljerte bøker om utvikling av våpen og deres bruksområder/taktikker til bøker om sultkatastrofer, oppbygging av Sovjet o.l.

[krikkert]

Hobbyinteressert i krigshistorie (romersk og napoleonskrigene), og profesjonelt interessert i rettshistorie.

[Tomeito]

Meget historieinteressert, men må innrømme at interessen var større før. Har tatt master i historie på UiO (ferdig i fjor), og må si at jeg har slitt med motivasjonen etter dette. Hadde lenge en liten drøm om å gå videre (doktorgrad), men med stor mangel på motivasjon har jeg valgt å legge det på hylla inntil videre. Dermed blir det PPU og læreryrket for min del, i hvertfall frem til jeg finner ut at jeg vil prøve meg på høyere nivå.

 

Har vært glad i historie siden ungdomskolen da vi hadde om den kalde krigen, som var min første store historieinteresseområde. Men det gikk fort over til middelalderen, og det er middelalderen som er mitt hovedområde og som jeg også skrev masteroppgave om. På andreplass kommer nok antikken før tidlig nytid. Selv om den kalde krigen var det som "virkelig" fikk meg interessert i historie, så synes jeg faktisk at nyere historie (post den franske revolusjon) er det kjedeligste. Mye av dette kan vel være fordi man eksponeres av nyere historie, spesielt andre verdenskrig, så mye at jeg ble litt lei. Og kanskje fordi jeg har en trang til å gå mot strømmen (selv om ikke middelalderhistorie akkurat er veldig uvanlig).

 

Litt av denne motstrømstankegangen har også resultert i at jeg ofte har syntes at norsk historie har vært kjedelig. Men jeg endte opp med en masteroppgave der Norge var 50% av oppgaven, så...

 

Etter hvert som min historieutdannelse ble mer og mer seriøs og "avansert", ble det mindre og mindre av det å lese historiebøker etc utenfor pensum. Fikk litt nok av det der. Håper jo da at interessen skal dukke opp igjen om ikke lenge, fordi jeg er veldig glad i historie og da altså spesielt middelalderhistorie.

 

Kan også legge til at Indiana Jones-filmene og arkeologi tidlig var det jeg ville, men fant tidlig ut at arkeologer flest ikke akkurat finner skjulte skatter i templer og sloss med nazister til hverdags, så da gikk det over til historiefaget.

[Spartapus]

Tendensen er at blant hobbyhistorikere og på nettfora er det størst interesse for militærhistorie, mens det er lite representert om i det hele tatt ved norske høyskoler/universiteter. Spesielt 2. verdenskrig er det bred interesse for, også blant mennesker som ikke typisk har akademiske hobbyer.

 

Selv har jeg interessert meg mest for europeisk middelalder, spesielt korstogene, Bysants og normannerne, som igjen har ført til at jeg har lest en del om andre, berørte tema som den katolske kirken, den islamske verden i samme periode og sentralasiatiske nomadefolk. Interessen strekker seg egentlig helt tilbake til senantikken, folkevandringene og de forvandlingene Romerriket gikk gjennom på tiden, da det legger mye av grunnlaget for europeisk middelalder. Jeg er også relativt velorientert på de gamle grekerne, Aleksander og Romerriket fra og med senrepublikken, og har syslet med kinesisk og japansk historie. Jeg har ellers lest sporadisk om tidlig nytid, den franske revolusjon, napoleonskrigene og 2. verdenskrig, men det har aldri vært hovedinteressen. De eneste store "sorte hullene" i historielesningen min er Amerika, India og Afrika sør for Sahara, som jeg knapt har investert tid i - ennå. Jeg har en feit bok om den amerikanske borgerkrigen liggende.

 

Meget historieinteressert, men må innrømme at interessen var større før. Har tatt master i historie på UiO (ferdig i fjor), og må si at jeg har slitt med motivasjonen etter dette. Hadde lenge en liten drøm om å gå videre (doktorgrad), men med stor mangel på motivasjon har jeg valgt å legge det på hylla inntil videre. Dermed blir det PPU og læreryrket for min del, i hvertfall frem til jeg finner ut at jeg vil prøve meg på høyere nivå.

 

Har vært glad i historie siden ungdomskolen da vi hadde om den kalde krigen, som var min første store historieinteresseområde. Men det gikk fort over til middelalderen, og det er middelalderen som er mitt hovedområde og som jeg også skrev masteroppgave om. På andreplass kommer nok antikken før tidlig nytid. Selv om den kalde krigen var det som "virkelig" fikk meg interessert i historie, så synes jeg faktisk at nyere historie (post den franske revolusjon) er det kjedeligste. Mye av dette kan vel være fordi man eksponeres av nyere historie, spesielt andre verdenskrig, så mye at jeg ble litt lei. Og kanskje fordi jeg har en trang til å gå mot strømmen (selv om ikke middelalderhistorie akkurat er veldig uvanlig).

 

Litt av denne motstrømstankegangen har også resultert i at jeg ofte har syntes at norsk historie har vært kjedelig. Men jeg endte opp med en masteroppgave der Norge var 50% av oppgaven, så...

 

Etter hvert som min historieutdannelse ble mer og mer seriøs og "avansert", ble det mindre og mindre av det å lese historiebøker etc utenfor pensum. Fikk litt nok av det der. Håper jo da at interessen skal dukke opp igjen om ikke lenge, fordi jeg er veldig glad i historie og da altså spesielt middelalderhistorie.

 

Kan også legge til at Indiana Jones-filmene og arkeologi tidlig var det jeg ville, men fant tidlig ut at arkeologer flest ikke akkurat finner skjulte skatter i templer og sloss med nazister til hverdags, så da gikk det over til historiefaget.

 

Kjenner meg godt igjen i dette forløpet. Jeg fullførte også en master i middelalderhistorie (om svenske korstog i Baltikum), som i grunn gikk utmerket men jeg valgte allikevel å ikke gå for doktorgrad. Delvis fordi jeg var lei av å skrive akademisk, delvis fordi jeg ikke ville komme ut på arbeidsmarkedet som en fyr i slutten av 20-årene som aldri har hatt en vanlig jobb og med doktorgrad i noe "ingen" arbeidsgivere spør etter. Jeg tror fortsatt det var en god avgjørelse.

 

Jeg følte meg også ganske overeksponert for moderne historie og spesielt 2. verdenskrig, så jeg gikk bevisst inn for å finne noe mer sært og uopptråkket. Såvidt jeg vet er jeg den første som skrev en avhandling om mitt tema på universitetet i Oslo, om ikke i hele Norge. Jeg kjenner meg også veldig igjen i dette med å bli lei av å drive med historie på en strengt akademisk og vitenskapelig måte; det ødelegger for mye av den opprinnelige gleden og entusiasmen. Jeg ville allikevel anbefale å prøve og komme inn i det igjen, men på dine egne premisser. Det er utrolig mange velskrevne og engasjerende bøker der ute, de er bare sjelden på et pensum på universitetet.

 

Jeg konkluderte forøvrig det samme angående arkeologi; til tross for all romantiseringen er det i virkeligheten et tørt og for min del altfor realfaglig studium. Jobbmulighetene er enda verre enn for historikere og hvis man først får en stilling som arkeolog består det av å sitte ute i vær og vind året rundt mens man børster støv av en eller annen forsteinet klump. Lønna er heller ikke noe å skryte av, men det er den ikke for historikere heller; da jeg gikk fra en fagrelevant stilling til å bli en sjelløs byråkrat gikk jeg opp 50k i lønn.

[Tomeito]

I løpet av mitt studieforløp i historie så var vel det nærmeste jeg kom innom militærhistorie å lese noen kapitler i Hobsons "Krig og strategisk tenkning" i et emne om tidlig nytid. Hvorfor det er dette som er vanligst blant mange hobbyhistorikere og andre historieinteresserte (ofte uten utdannelsen) er vel kanskje pga spenningen, aktualiteten og at det er vanlig populærhistorie. Noe det samme med andre verdenskrig, som man på VGS og ungdomsskole bruker tid på å gjennomgå, men som man på UiO brukte lite tid på i seg selv og bare fokuserte på årsaker/grunner til det og resultatene. Typisk kontinuitet/overblikk vs. dybde/enkelthendelser. Tok faktisk opp dette på første seminar i historie fagdidaktikk i dag, fordi andre verdenskrig jo bare er ett av mange punkter i læreplanen.

 

Historieinteressen vil nok returnere, selv om den er absolutt ikke borte. Ser jeg det gå en dokumentar på tv, ser jeg den hvis jeg har tid. National Geographic er en populært kanal. BBC-dokumentaren om antikken/sivilisasjonens fremvekst som gikk på NRK i våres syntes jeg var kjempebra. Samme med dokumentaren om 1066 med Robert Bartlett, den var også fornøyelig (og jeg har møtt Bartlett). Angående den amerikanske borgerkrigen, viste NRK en dokumentarklassiker fra 80-tallet, en tid tilbake. Det jeg så, var veldig bra. Må snart få rota meg til å lese Tore Skeies siste bok (se nedenfor så skjønner du hvorfor), samt jeg har flere bøker på lista. Er jeg i en bokhandel, bruker jeg en del tid på å bla i historiebøker, da spesielt de med middelaldertema. Men det er så mye annet som tar tid. Studiene (jeg er faktisk seriøs student som bruker mye tid på dette), skjønnlitteratur (prioriteres ved lesing fremfor faglitteratur), tv-serier (dokumentarer kan gjelde, men igjen tar fiksjon førersetet).

 

Selve masteroppgaven min endte også egentlig opp med å være noe jeg på fohånd egentlig ikke ville at den skulle bli. Startet med ideer om noe svulstige mentalitetshistoriegreier og i hvertfall ikke Norge, men endte opp med en ganske streit politisk kultur-oppgave som inneholdt i stor grad Norge(sammenligning av det "politiske spillet" i Norge og England på 1200-tallet). Var vel en del av en selvrealiseringsprosess denne retningsendringen, samtidig som at veileder var flink til å selge noen av sine ideer. Jeg angrer ikke på valg av tema egentlig, men sett i ettertid skulle jeg kanskje ønske at oppgaven min ikke hadde endt opp med å være så rett fram og streit. Hvorfor endte jeg opp med middelalderen som hovedområde? Tror myten om kong Arthur spilte inn (selv om dette jo egentlig skjer tidlig i tidlig middelalder), også en romantisering rundt ridderen (noe som jeg fikk dekket littegrann i arbeidet med masteroppgaven), samt at jeg er storfan av fantasylitteratur, hvor jo middelalderen ofte er inspirasjon.

[Mr.Duklain]

Har vært interessert i historie siden jeg var veldig ung.var vell på barneskolen jeg var med på en utflukt der vi hadde om vikinger at jeg ble interessert, området jeg vokset opp i har mye historie så det har også hatt mye og si. Liker all type historie men favoritt epoken min er Folkevandringstiden også andre folkevandringer fasinerer meg.

Endret 27. august 2013 av Mr.Duklain

[Mr.Duklain]

Har ingen formell utdanning i historie men har lyst til å studere historie og bli lærer.

[Sci]

Har interesse for historie, men ikke så dyptgående. Jeg interesserer meg mest for det som foregikk før ca år 1000. Men også noen andre felt finner jeg interessante.

 

Har ikke studert historie på noe vis, annet enn å ha lest litt på egenhånd og sett noen dokumentarer. Kan en del om ulike aspekter ved evolusjon, som jo også på mange måter er en slags "biologisk historie", men det blir jo ikke helt det samme.

[elghunk]

Har nettopp tatt en årsenhet i historie. En bok av Sverre Bagge var utrolig kjedelig. Tror jeg leser mer fritt i stedet. Jeg er fascinert av hvordan mennesker fanges inn av samtiden og dens historiske tilblivelse. Spesielt hvordan våre tanker og verdier blir bestemt av andre og kanskje tilfeldige historiske episoder. Muligens kalles dette mentalitetshistorie, men jeg har ikke fått tid til å lese dette ennå. Nå leser jeg om 2. verdenskrig og er irritert på Andrew Roberts og boka Storm of War for at den tilsynelatende hevder at den tyske invasjonen av Jugoslavia førte til utsettelse av Barbarossa og samtidig hevder at det ikke førte til utsettelse av Barbarossa. Dessuten er det mange begivenheter som har forskjellige datoer i ulike kilder og dette er irriterende. Er det så vanskelig å finne ut når Slaget om Midway var? Jeg har tre kilder og tre forskjellige perioder for slaget. Wikipedia er en av disse. Jeg har en bok om Holocaust på vei, så en dag vil jeg kanskje forstå debatten om Holocaust bedre.

[Spartapus]

Sverre Bagge traff jeg på en doktordisputas for mange år siden (om sentralisering av kongemakten i Norge i høymiddelalderen, eller fraværet av det). Han er en av de middelalderhistorikerne som perioden virkelig har gått til hodet på og han konverterte til katolisismen. Ellers er han på ingen måte en populærhistoriker men en rendyrket akademiker som skriver bøker kun for forskningens og undervisningens skyld og ikke for å underholde, og det vises kanskje. Er man interessert i temaet er bøkene hans allikevel interessante; jeg synes Europa Tar Form er den beste introduksjonen til europeisk middelalder på norsk.

[Tomeito]

"Europa tar form", som sikkert er den boken man møter på en årsenhet, liker jeg godt. Aldri møtt Bagge, men synes han skriver på en god, akademisk måte. Er man vant med mer "spennende" populærhistorie, er det kanskje ikke så engasjerende, men tror at "Europa tar form" er den boka jeg har brukt og lest i flest ganger. Siste boka til Bagge, "From viking stonghold to christian kingdom", er også en finfin bok om den norske middelalderen.

 

Det er klart at folk har forskjellige preferanser, og at en mer akademisk bok rettet mot først og fremst studenter og andre historikere fort kan bli oppfattet som kjedelig. Men det er nå en gang slik når man studerer, ofte er pensum ikke så ekstremt spennende. Men informativt er det som oftest, og det å (s)øke kunnskapen og forståelsen etc mener jeg er ytterst spennende.

 

Når det er slik at man får forskjellige svar på et spørsmål i forskjellige kilder (primær eller sekundær) er jo helt sentralt i historie. En ren faktaopplysning burde det vel være konsensus om, men det er jo ikke alltid like sikkert. At historikere (og andre for den saks skyld) kan komme til forskjellig svar på samme spørsmål med samme kildemateriale er jo også noe som gjøre selve historiedisiplinen interessant. Man må jo huske på at alle fremstilling av fortiden (altså historie) er den eller de personene som fremstiller den sitt syn. Det er han/hun/de som bestemmer hva som skal være med, de plukker ut, de tolker, de vurderer. Historikeren er en forteller, uten at man kanskje skal gå så langt som Hayden White som hevder at all historiefremstilling er fiksjon siden det er historikeren som etter eget skjønn setter sammen de i utgangspunktet adskilte bitene av fortiden til en sammenheng.

 

Uansett er siste setning i elghunks innlegg svært sentralt for historiefagets nyttighet

[elghunk]

Jeg tror at sprikende oppfatninger om fakta rett og slett kan handle om slurv fra forfatterens side. Jeg har vært noe irritert på at Molotov-Ribbentrop pakten er så vanskelig å tidfeste. Noen skriver at den ble signert 23. august, mens andre skriver at den ble signert 24. august. Max Hastings skriver i Inferno at den ble signert 23. august, mens Andrew Roberts i The Storm of War skriver at den ble signert 24. august. Roberts' versjon ble bekreftet av tysk Wikipedia artikkel om denne pakten. Der står det at avtalen har 23. august som dato, men at selve signeringen fant sted etter at klokken var passert 12 og dermed neste dag. Da er det slurvete av Max Hastings å skrive at pakten ble "signert" 23. august.

Andre ganger er det lettere å forstå hvorfor ulike datoer brukes, for eksempel Altmark-affæren. Der har jeg sett både 14, og 16. februar som datoer. Forklaringen synes å være at forfølgelse av skipet begynte 14. februar mens bordingen skjedde den 16. februar.

Jeg er positiv til all "dekonstruering" av fakta, men det er tilsynelatende en stor jobb å finne de konstruerte faktaene først. Verst blir det når samme forfatter motsier seg selv. Andrew Roberts skriver i den nevnte boka at Barbarossa ikke ble utsatt av invasjonen i Jugoslavia/Hellas fordi klimaet ikke tillot en invasjon av Sovjetunionen før i slutten av juni. Senere skriver han i samme bok at invasjonen i Jugoslavia førte til at Hitler måtte utsette Barbarossa.

Jeg forsøker å finne fram til bøker som er anerkjent og som jeg derfor antar er nøyaktige og motsigelsesfrie, men det er visst vanskelig. Bagges bok om Europa hadde i det minste ikke slike problemer som jeg kunne se. Heller ikke Steinar Imsens bok om senmiddelalderen bød på slike problemer.

Jeg håper jeg har valgt en god bok for å lese om Holocaust: LONGERICH, PETER:HOLOCAUST

Endret 5. september 2013 av elghunk

[Tomeito]

Akkurat de datoene som er problemet her vet jeg lite om, men ved å sjekke mange nok kilder vil man nok finne ut hvilken som er "riktig". Hvilken dato man sier at det er rett etter midnatt er vel kanskje også bare en smaksak. Selvmotsigelse bør dog lukes bort fra bøker/artikler etc.

 

Det spørs om man velger en "pensum"-bok/faglitterær bok eller en mer populærhistorisk bok når man skal lese en historiebok. Sistnevnte kan kanskje være mer spennende enn førstnevnte, mens førstnevnte oftest er mest anerkjente. Det er jo mulig å sjekke diverse utdanningsinstitusjoners pensumlister for relevante emner og se hva de har der og om det er noe man ønsker å sjekke ut av dem. Ofte velges pensumbøker ut nettopp fordi de er nøyaktige og anerkjente, selv om man ikke skal sluke alt som står i dem uselvisk.

 

Du har kanskje tatt årstudium i historie på Høgskulen i Volda? Der er både Bagge og Imsen på pensum for emnet norsk og europeisk oversynshistorie 500-1500 (eller noe i den duren). Har vært sensor der de to siste semestrene.

[elghunk]

Nei, tok årsenheten på universitetet i Nordland.

 

Var ikke på noen forelesninger, men noen av foreleserne produserte svært grundige "oppsummeringer" som studentene kunne tygge på. Jeg tror ikke jeg vil gå videre fordi jeg ikke liker det som er pensum på bachelor-graden. Hvorfor skal jeg lese om Sør-Amerikas historie når jeg har så mye mer å lære om europeisk historie?

 

Jeg vil først og fremst lære om europeisk historie fra 1900-tallet av, slik at jeg kan forstå mer av nyhetsbildet. Jeg er veldig klar over hvor uhyre interessant det er å lese om Antikken og eldre historie, men det får jeg vente med. Jeg vil gjerne lese om kulturer som har vært svært annerledes enn vår egen. "De gamle perserne giftet seg med mor"- var en overskift på forskning.no om en ny historisk undersøkelse. Jeg liker slike ting som en kan sammenligne vårt eget samfunn med, samtidig som en ikke bruker samtiden som en absolutt målestokk for å felle verdidommer over fortiden.

 

Aller mest fascinerende er å lese om mennesker som ikke var fanget i det nett av mening som historien har spunnet rundt dem. Mennesker med syke og avvikende meninger som at kvinner også er mennesker like verdifulle som menn,eller at vanlige folk også bør få delta i politikken, er det spennende å lese om.

 

Dette er selvfølgelig mer spennende enn å finne riktige datoer!

[nybb]

Er særdeles interessert i historie. Er 20 år, så kan meget lite, men kan jevnt mere enn en gjennomsnittlig ungdom i dag, spesielt norsk historie fra 1814 til rundt 1945. Norsk historie er utvilsomt mest givende for meg.

 

Skal ta lektorutdanning i engelsk neste år, og det blir nok å ta historie også for å kunne undervise i det. Men jeg trenger vel ikke 5-årig master for å kunne undervise i Historie 1 og 2 på videregående?

[Ezmeralda]

Jeg er også utrolig interessert i historie, men i forhold til resten her ligger jeg veldig langt etter. Har ikke hatt historie siden jeg sluttet på ungdomsskolen (går media, 3vgs), men fikk både historie og historie og filosofi i år, veldig fornøyd. Har alltid vært utrolig interessert i faget og lærer fort, elsker filmer og serier basert på historie (selvom mange av dem ikke er 100% historisk korrekte), som feks. Gladiator, Apocalypto, Spartacus, Pianisten, Vikings og mange mange fler, også de som er mer fantasy som Game of Thrones.

 

Jeg har også rommet mitt stappet fullt av div. "historiske" gjenstander. Blandt annet en slags bagg fra 2. verdenskrig, et amerikansk og franskt flagg fra 1800-tallet og et gammelt sverd fra Japan. Historie generelt fascinerer meg veldig.

Ser også nesten daglig på dokumentarer, ofte om historiske hendelser osv. Hva som er favorittepoken min er vanskelig å si da jeg ikke har kommet så langt i undervisningen enda, men Antikkens Roma og Athen, Maya, Aztekerne og Inka er veldig innenfor min interesse. Også gamle egypt. Og 2. verdenskrig. Ahjkhfkjf er så mye!

[KKake]

Er interessert i historie og da spesielt Europa rundt år 0 - 1500. Synes folkevandringstiden og tiden da Europa ble til er spennende. Leser bare litt historie på hobbybasis, men har litt lyst til å studere det. Studerer ingeniørfag nå, men har tenkt på å ta PPU etterhvert og å kanskje ta et årsstudium i historie i tillegg.

[Tomeito]

Er særdeles interessert i historie. Er 20 år, så kan meget lite, men kan jevnt mere enn en gjennomsnittlig ungdom i dag, spesielt norsk historie fra 1814 til rundt 1945. Norsk historie er utvilsomt mest givende for meg.

 

Skal ta lektorutdanning i engelsk neste år, og det blir nok å ta historie også for å kunne undervise i det. Men jeg trenger vel ikke 5-årig master for å kunne undervise i Historie 1 og 2 på videregående?

Nix. Trenger "bare" 60 studiepoeng. Det gjelder jo egentlig alle fag. Kan undervise uten det også, men kanskje ikke på vgs. Trenger heller ikke lektorutdanning/PPU etc, men det hjelper nok