Resultatet av den siste tids trend med tanke på familieliv

[knutinh]

Hvis det er meningen din at staten ikke skal innblande seg i det hele tatt. så bør ikke staten gi foreldrepermisjon i det hele tatt. Kvinnene som blir gravide kan da forhandle med arbeidsgiveren om å få permisjon. Etter liberalistisk logikk vil det gi 100% valgfrihet, men våres valg er ikke bare begrenset av staten. Vi blir ofte begresenet av jobb, bedrifter og familie.

 

Du vet at uten staten så ville ikke kvinner hatt permisjon i det hele tatt. Mange arbeidsgivere ville valgt å ikke ansette unge kvinner eller å sparke dem rett før de skal føde. Siden vi har permisjon burde ikke da staten ha lov til å bestemme hvordan det er best å strukturere permisjonen. Grunnen til at vi har pappapermisjon er fordi staten mener det er til barnets beste at de får mer kontakt med sin far.

 

Men burde ikke familier få velge det selv? Men som vist i innlegget du siterte, det er ofte ikke et fritt valg. Man ender ofte med at hensyn som er irrelevant til barnets beste fører til at faren ikke tar pappapermisjon.

Foreldrepermisjon er ikke et gode som kommer dalende ned fra himmelen. Det er en ytelse betalt av oss (skattebetalerne). Hvis jeg skulle være uenig i måten foreldrepermisjon utbetales på, så er det ikke en opsjon for meg å slutte å betale (den andelen av skatten) som går til å finansiere foreldrepermisjon for så å bruke disse pengene på en privat løsning.

 

Mao: enten man er liberalist eller illiberal så kan man ha meninger om måten foreldrepermisjon gjøres på. Hvis vi for diskusjonens skyld antar at totalt antall foreldrepermisjonsdager holdes omlag konstant, og at felleskapets utgifter holdes omlag konstant så kan vi fokusere på hvilken måte disse kan reguleres på som er "rasjonell" og "rettferdig" (neppe samme sak).

 

Foreldrepermisjon kan tenkes å være "lønnsomt" for samfunnet selv om det muligens er "ulønnsomt" for arbeidsgivere. Se f.eks fødselstall for Norge kontra Italia eller Japan og tenk på framtidige pensjoner og helsevesen. Staten har retten til å gjøre slike avveininger på samme måte som de krever skatt fra oss.

 

Jeg synes at Norske borgere (og dermed politikere) er generelt for opptatt med å fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt, hva som er til mitt beste og hva som er til min families beste. Vi er (fremdeles) et konformt, monokulturelt samfunn med kombinasjonen av protestantisk kristen tradisjon, arbeider-rørsle og nasjonal-romantikk.

 

Som tidligere anført: en anonym byråkrat (eller debattant på et nettforum) vet ikke detaljene om livet mitt eller livet til min familie. De vet ikke om jeg leser bøker for barna eller surfer på mobilen når vi er sammen. De vet ikke om barna får en bedre oppvekst av å ha to mest mulig like foreldre eller om de har det bedre med ujevn fordeling av oppgavene. Nok en gang er det en (velment) konform mal som skal tres ned over hodet på alle, uavhengig av egne evner og preferanser. Og siden Norsk samfunn er preget av at staten tar og staten gir, så har staten i praksis de maktmidlene de trenger for å tvinge oss til å gå i takt.

 

Jeg opplever at venstre-siden pusher veldig for at barn skal i barnehagen fra de er 12 mnd. Jeg opplever at barnas livskvalitet er helt uinteressant for disse politikerne, det er først og fremst en kjønnskamp (få mor tilbake i jobb så fort som mulig), dernest en økonomisk sak (ha mest mulig av befolkningen i arbeid). Det finnes meg bekjent veldig lite forskning som gir oss innsikt i hva dette gjør med de små, spesielt når svært mange barnehager har ufaglært arbeidskraft som ikke engang snakker Norsk. Politikere som bruker pappa-permen til å skrive bok. Når de samme politikerne skal belære meg mhp hva som er bra for mine barn så kommer piggene relativt fort ut...

 

-k