Resultatet av den siste tids trend med tanke på familieliv

[Gjest medlem-141789]

Kva er resultatet av ein svakare familieinstitusjon?

 

Dei seinare åra har det blitt fleir og fleir skilsmisser, færre som gifter seg og ei svakare og svakare familieinstitusjon. Barn og unge får ikkje like trygge rammer no, som for nokre få år sidan. Kva slags konsekvenser kan dette ha fått for barna, og eventuelt kva konsekvenser får dette på lang sikt? Det er eit spørsmål som er for lengst tid for å spørre seg om. Og kanskje for lengst tid for å gjøre noko med, om det har negative resultat.

 

Her i dag kom eg over denne artikkelen på dagbladet. Som handlar om at røde kors begynner å bli uroa over barns psykiske helse. Dei kan fortelle det at dobbelt så mange unge får stilt ein diagnose på sin mentale helse. Altså tyder det på at eit eller anna er galt når det gjelder barna sine liv. Eller kva vil du meine at dette tyder på? Er manglande oppdragelse eller dårlige opplevingar årsaken til at folk begynner å mobbe? For det er jo eit faktum at vi ikkje lenger skal sjå på offeret for mobbing, men på den som utfører handlingen. Slik som ved alle andre gale handlingar. Er mobbing eit resultat av dagens familieinstitusjon? Klart det må være det. På ein eller anna måte må denne oppførselen stamme fra heimen. Denne økninga av mentale lidingar unge opplever skjer på grunn av ein svikt i samfunnet generelt. Er barna ofra på likestillingen og skilsmissenes alter? Som eit offer for dei som har ein stemme sin lykke? Synes du dette er riktig? Er du enig i denne politikken? Eller skal vi forandre på den, slik at dei som ikkje har ein stemme i vertfall får ha det trygt og godt i begynnelsen av livet? Har kanskje du lyst å være stemmene til dei som ikkje har ein stemme under dette valget?

 

No den siste tida har det vert mykje prat om fedrekvoten. Eg er ikkje for den, rett og slett fordi at familiene veit kva som er det beste. Av samme grunn som at økonomien er best i private hender og ikkje i det offentlige, vil det samme gjelde familielivet. Du vil kanskje spørre kvifor dette må være saken. Jo, det må være at det er kun familien som har informasjonen som skal til for å vite kva som er riktig å gjøre. Ikkje ein offentlig organisasjon som ikkje veit noko som helst anna enn stemmene til enkelte ideologiske politikarar. Høgre har nok riktig i denne saken. Og om du trur at kvinner ikkje greier sjølv å sei at dei gjerne vil jobbe litt og spør om mannen kan ta vare på ungen ein månad eller nokre veker trur eg du tar feil. Har den norske stat så lite tru på dette landets kvinner at dei meinar dei ikkje evner å tenke sjølv og vite sitt eige beste? Tydeligvis.

 

Så kva kan resultata være av den nye politikken? At folk nå blir gladare og ofrar seinare generasjonar. Som ikkje får ein trygg tilværelse i byrjinga av livet, som igjen kan føre til litt av kvart. Økonomisk vil dette garantert være dyrt, og ikkje minst vil mange sine liv bli sterkt prega i negativ forstand. Alt for at foreldra skal kunne finne seg ein ny partner som dei kan bruke til dei finner seg ein ny ein. Lenge leve den nye familiepolitikken seie eg. Så får vi fortsette å ofre barn og unge for egoistenes lykke.

 

Kilder: http://www.vg.no/nyh...?artid=10112695

Endret 6. august 2013 av medlem-141789

[Gjest Bruker-95147]

Det kan jo være så enkelt at jo flinkere vi blir til å isolere hver minste detalj i sammenhengene og finslipe disse for å oppnå perfekte resultater, jo flere "avvik" dukker opp. Nesten som den gamle regelen om at det finnes ingen uskyldige, det handler bare om hvor nøye og grundig man gransker individet.

 

Da jeg vokste opp sa de voksne at du må følge dine drømmer og bli noe. På den tiden var verden mye mer oversiktlig, og man drømte ikke så langt fra den virkeligheten man så og opplevde i nuet. Så da var det større samsvar mellom drøm og mulighet. Drømmene til de unge i dag, inneholder så mye jug at det er kun de flinkeste psykopatene som klarer å oppnå disse, og så blir disse kompetente psykotiske idolene solgt til oss som noe å strekke seg etter, men innerst inne vet vi at dette kun er tomhet inni den store tomheten, og skaper dermed enda større følelse av avmakt og "matrix"

 

Jeg forslår at vi slutter med å sette nye barn til verden - inntil vi har en god nok verden å tilby dem

Endret 7. august 2013 av Bruker-95147

[Camlon]

Kva er resultatet av ein svakare familieinstitusjon?

 

Dei seinare åra har det blitt fleir og fleir skilsmisser, færre som gifter seg og ei svakare og svakare familieinstitusjon.

Har det det?

 

 

 

Her i dag kom eg over denne artikkelen på dagbladet. Som handlar om at røde kors begynner å bli uroa over barns psykiske helse. Dei kan fortelle det at dobbelt så mange unge får stilt ein diagnose på sin mentale helse.

 

Altså tyder det på at eit eller anna er galt når det gjelder barna sine liv. Eller kva vil du meine at dette tyder på? Er manglande oppdragelse eller dårlige opplevingar årsaken til at folk begynner å mobbe? For det er jo eit faktum at vi ikkje lenger skal sjå på offeret for mobbing, men på den som utfører handlingen. Slik som ved alle andre gale handlingar. Er mobbing eit resultat av dagens familieinstitusjon? Klart det må være det. På ein eller anna måte må denne oppførselen stamme fra heimen. Denne økninga av mentale lidingar unge opplever skjer på grunn av ein svikt i samfunnet generelt. Er barna ofra på likestillingen og skilsmissenes alter? Som eit offer for dei som har ein stemme sin lykke? Synes du dette er riktig? Er du enig i denne politikken? Eller skal vi forandre på den, slik at dei som ikkje har ein stemme i vertfall får ha det trygt og godt i begynnelsen av livet? Har kanskje du lyst å være stemmene til dei som ikkje har ein stemme under dette valget?

Røde Kors vil alltid være beskymret for barnas psykiske helse. Det kan like så godt komme av at vi diagnoserer flere barn nå, enn vi gjorde før. Selv om det har økt betyr ikke det at det er på grunn av skilsmisser.

 

No den siste tida har det vert mykje prat om fedrekvoten. Eg er ikkje for den, rett og slett fordi at familiene veit kva som er det beste.

Da bør du være for fedrekvoten. Uten fedrekvoten så er det ikke familiene som bestemmer, men arbeidsgiverene og penger. Det vil være mange som ønsker å ha pappapermisjon, men det gir ikke økonomisk mening og arbeidsgiveren vil ikke like det.

 

Det som heller bør gjøres er å gjøre ordningen mer fleksibel. Selvstendige arbeidsgivere burde ha muligheten til å søke unntak.

 

Av samme grunn som at økonomien er best i private hender og ikkje i det offentlige, vil det samme gjelde familielivet.

Det er ikke alltid riktig. F.eks. tror jeg ikke Norge ville ha fungert særlig godt med privat politi eller private veier. Alle partiene på stortinget er for en blandingsøkonomi. Det handler heller om hvor mye staten skal blande seg inn i økonomien. Da er jeg enig med deg at staten burde innblande seg mindre.

 

Jeg ser heller ikke hvordan pappapermisjon er relatert til skilsmisser. I england finnes det ingen pappapermisjon og det har ikke hjulpet med skilmisseraten. Om du ønsker flere som skal gifte seg så må vi begynne å gi incentiver til det. Vi kan ikke forvente at tradisjon vil holde i evig tid.

 

I Norge taper man penger på å gifte seg. Man vil få lavere pensjon, lavere bidrag og høyere skatter. Gir vi incentiver til å bli alenemor så er det hva folk vil gjøre.

[Gjest medlem-141789]

Har det det?

 

 

 

Her viser du jo kva eg skriv.

 

Røde Kors vil alltid være beskymret for barnas psykiske helse. Det kan like så godt komme av at vi diagnoserer flere barn nå, enn vi gjorde før. Selv om det har økt betyr ikke det at det er på grunn av skilsmisser.

 

Da må vi spør oss kva som har forandra seg. Det er skilsmissene og andre moderne tendenser som handler om familielivet.

 

Da bør du være for fedrekvoten. Uten fedrekvoten så er det ikke familiene som bestemmer, men arbeidsgiverene og penger. Det vil være mange som ønsker å ha pappapermisjon, men det gir ikke økonomisk mening og arbeidsgiveren vil ikke like det.

 

Arbeidsgiver har ingen ting han skulle ha sagt om permisjon, det er ein lovbestemt rett. Ein treng ikkje å befeste ein kvote til eit kjønn. Slik at man mistar det om man ikkje tar det i bruk. Eg vil også sei det at om dei ikkje greier seg utan mannen sin lønn vil det være rart om dei greier seg noko betre med ein kvote som må bli tatt ut av ein av partane. Kva med familiar der kvinna tener mest?

 

Det som heller bør gjøres er å gjøre ordningen mer fleksibel. Selvstendige arbeidsgivere burde ha muligheten til å søke unntak.

 

Kanskje det, eller rett og slett fjerne heile driten.

 

Det er ikke alltid riktig. F.eks. tror jeg ikke Norge ville ha fungert særlig godt med privat politi eller private veier. Alle partiene på stortinget er for en blandingsøkonomi. Det handler heller om hvor mye staten skal blande seg inn i økonomien. Da er jeg enig med deg at staten burde innblande seg mindre.

 

Det har jo sine sjølvsagte årsaker. Men alt dette er landsdekkande samarbeidsprosjekt. Som er til gagn for alle. Det å oppdra barn er ikkje landsdekkande samarbeidsprosjekt. Det er berre mor og far som tar vare på barna sine, kanskje ved hjelp av andre familiemedlemmer. Dei treng ingen offentlige inngrep, dei greier det helt fint sjølv. Og vil gjøre det som er best for dei og barnet. Det hadde vert bedre å berre sørge for at kvinner blir meir obs på å sette arbeid og seg sjølv først og resten etter. Ein treng ikkje ein stat som må lage ein kvote for å holde mannen heime med barn og sende dei i arbeid.

 

Jeg ser heller ikke hvordan pappapermisjon er relatert til skilsmisser. I england finnes det ingen pappapermisjon og det har ikke hjulpet med skilmisseraten. Om du ønsker flere som skal gifte seg så må vi begynne å gi incentiver til det. Vi kan ikke forvente at tradisjon vil holde i evig tid.

 

Det er relatert til slikt fordi staten lager ulike incentiver for å nå sine ideologiske ubegrunna mål. Problemet mitt er det moralske forfallet, ved at ein setter seg sjølv foran barn. Det er ikkje tradisjon, men vanlig folkemoral som er i forfall. Det er ikkje så viktig for meg om dei giftar seg, eller har ein avtale med staten som det i virkeligheten er.

 

I Norge taper man penger på å gifte seg. Man vil få lavere pensjon, lavere bidrag og høyere skatter. Gir vi incentiver til å bli alenemor så er det hva folk vil gjøre.

 

Ja, det har du rett i. Som er deler av poenget mitt. Nemlig det at det offentlige er i mot det at folk skal holde saman og ta vare på barna sine. I staden har dei incentiver som dette som ødelegger ungane. Om eg personlig hadde muligheten ville eg hatt det helt omvendt, incentiv til å gifte seg.

 

Edit: Skrivefeil, litt for tidlig på dagen for meg i ferien

Endret 7. august 2013 av medlem-141789

[knutinh]

Da bør du være for fedrekvoten. Uten fedrekvoten så er det ikke familiene som bestemmer, men arbeidsgiverene og penger. Det vil være mange som ønsker å ha pappapermisjon, men det gir ikke økonomisk mening og arbeidsgiveren vil ikke like det.

 

Det som heller bør gjøres er å gjøre ordningen mer fleksibel. Selvstendige arbeidsgivere burde ha muligheten til å søke unntak.

Jeg er også skeptisk til fedrekvoten.

 

Det koster penger å ha barn, økonomisk er det et stort tapsprosjekt. Hvis man ikke vet om det på forhånd så har man gjort noe dårlig research. Hvis far tjener 100.000 mer per år enn mor og far lar det forhindre seg fra å ta pappa-perm så virker det som om man har:

1. Kjøpt alt for dyrt hus (prioritert feil)

2. Prioriterer flatskjerm over pappatid (prioritert feil)

3. Pappa/mamma bruker økonomi som unnskyldning for å dekke over egentlige preferanser (synes det er kjedelig på jobben - eller kjedelig å passe barn)

 

I denne debatten (og mange andre likestillingsdebatter) så virker det som om mange har som utgangspunkt at _likhet_ er målet, og at valgfrihet er greit bare så lenge alle velger likt. Jeg synes det er et rart utgangspunkt. La oss anta at flere mødre enn fedre liker å ha alenetid med barnet. Hvorfor er det feil av dem (mødre såvel som fedre)? Er det rimelig å anta at barnet har det bedre sammen med en far som blir "tvunget"*) til å passe med dem, enn en mor som gjerne vil passe dem?

 

Mange arbeidsgivere ønsker kanskje arbeidstakere som aldri er syke, som aldri får barn og som er gift med jobben. Poenget er at de kan ikke forvente eller kreve dette av arbeidstakere i Norge, og en arbeidsgiver som gikk offentlig ut med slike holdninger ville oppleve å bli buet ut. Det er et sosialt gode som vi som lever i Norge i dag er heldige å ha.

 

Jeg tror at det er viktigere å se på foreldrepermisjon for studenter og foreldre hvor mor er arbeidsledig enn å endre så mye på vilkårene for "normal-foreldrene". Om noe så burde man forenkle vilkårene og digitalisere søkeprosessen slik at saksbehandlerne i NAV kunne frigjøres til andre oppgaver.

*Skattemyndighetene vet godt at jeg har betalt skatt i endel år, så hvorfor må NAV ha dokumentasjon fra arbeidsgiver på at jeg er i betalt jobb?

*Hvorfor er det slik at dersom far ikke har levert søknad for sin del av permisjonen før mors periode er over, så bortfaller _hele_ den videre retten til permisjon?

*Hvorfor er det spesielt tilrettelagt for at far skal ta ut "fedrekvoten", mens dersom han skal ha mer så blir det mer dill? (tenk deg hvilket bråk det ble om kvinner som søkte lederjobber måtte fylle ut mer informasjon enn menn som søkte lederjobber...)

*Hvorfor må man sende inn egen søknad for å få utsatt uttak av foreldrekvoten

*Hvorfor er systemet så innfløkt at man ved å trikse med datoer, ferier, 80% vs 100% etc kan få flere dager mer i permisjon enn de som ikke kjenner triksene?

 

Jeg liker enkle løsninger. Hent automatisk inn dokumentasjon på at du har blitt mor/far og summen av betalt skatt siste 3 år. Utbetal en engangssum som tilsvarer gjennomsnittet av en årsslønn for mor og far. Pålegg (som man allerede gjør?) arbeidsgivere å tillate foreldre å ta ut inntil 2 års ubetalt permisjon i barnets første to leveår. Mor og far bør være modne nok til å styre resten (er de ikke det så har samfunnet uansett et problem med at de skal forme en liten tass til en tenkende, fornuftig borger).

 

-k

*)"Det er opp til deg om du vil ta ut pappa-permen, men tar du den ikke ut så får ikke mor den heller, og barnehageplass for en tass på 6mnd kan du bare glemme".

Endret 7. august 2013 av knutinh

[Imsvale]

Og om du trur at kvinner ikkje greier sjølv å sei at dei gjerne vil jobbe litt og spør om mannen kan ta vare på ungen ein månad eller nokre veker trur eg du tar feil. Har den norske stat så lite tru på dette landets kvinner at dei meinar dei ikkje evner å tenke sjølv og vite sitt eige beste? Tydeligvis.

 

...

 

Alt for at foreldra skal kunne finne seg ein ny partner som dei kan bruke til dei finner seg ein ny ein. Lenge leve den nye familiepolitikken seie eg. Så får vi fortsette å ofre barn og unge for egoistenes lykke.

 

Hvis kvinner og/eller foreldre vet best selv, så må de få lov til å finne seg nye partnere også om de vil. Eller vet de ikke best selv allikevel? Bestem deg.

[Gjest medlem-141789]

Hvis kvinner og/eller foreldre vet best selv, så må de få lov til å finne seg nye partnere også om de vil. Eller vet de ikke best selv allikevel? Bestem deg.

 

Det er ein forskjell på å vite best for seg sjølv og i generell forstand. Eg trur i vertfall at dei er glad i barna dei får og veit kva som er best for dei, då under permisjon. Samtidig som dei kanskje veger seg sjølv tyngst som går utover barna i neste augneblink.

[Imsvale]

Det er ein forskjell på å vite best for seg sjølv og i generell forstand. Eg trur i vertfall at dei er glad i barna dei får og veit kva som er best for dei, då under permisjon. Samtidig som dei kanskje veger seg sjølv tyngst som går utover barna i neste augneblink.

 

Syns du uttaler deg på ganske tynt og spekulativt grunnlag her.

 

1) Det kan ikke være noen tvil om at det diagnostiseres langt mer i dag, uten at det nødvendigvis betyr at sykdomsraten har gått opp. Vi har mye mer fokus på og bevissthet rundt mental helse. Skal man forestille seg at mobbing og ensomhet ikke fantes for et ønskelig antall tiår siden? (Spiseforstyrrelser skal jeg medgi trolig har økt kraftig, på grunn av åpenbare samfunnsendringer.)

 

2) Hva mener du med «de seneste årene»? Det er ingen vesentlig endring de siste 20–25 årene (edit: bomma med 10 år – trøtt ), skal man dømme ut fra grafene vist over. Selv om du tar utgangspunkt i enda tidligere år, så må du forklare denne stagnasjonen. Har individualiseringen også stagnert, mener du? Det tviler jeg sterkt på.

 

En gjennomgående trend i innlegget ditt er at du fremholder at vurderinger gjøres best av det private (underforstått dem det angår), samtidig som du ser ut til å ville diktere (eller iallfall sette spørsmålstegn ved) hva som er best for andre. This does not compute.

 

Innlegget baserer seg på at ting blir verre for barn og unge, og det kan jeg ikke se er tilstrekkelig vist (se pkt. 1) til å ha som akseptabelt premiss. Jeg syns du vil mer enn du kan vise.

Endret 7. august 2013 av Imsvale

[knutinh]

Det er ein forskjell på å vite best for seg sjølv og i generell forstand. Eg trur i vertfall at dei er glad i barna dei får og veit kva som er best for dei, då under permisjon. Samtidig som dei kanskje veger seg sjølv tyngst som går utover barna i neste augneblink.

Mennesket kan ta hensyn til seg selv, venner, familie, "flokken" og hele samfunnet. I varierende grad.

 

Et spørsmål er kanskje hvor stor frihet man skal gi hver enkelt til å velge selv. Hvis mor heller vil ha en spennende affære enn å være hjemme i et dødt ekteskap, en traurig jobb og vaske klær for barn på 10-12 år, hvem skal nekte henne det?

 

-k

[Gjest medlem-141789]

Mennesket kan ta hensyn til seg selv, venner, familie, "flokken" og hele samfunnet. I varierende grad.

 

Et spørsmål er kanskje hvor stor frihet man skal gi hver enkelt til å velge selv. Hvis mor heller vil ha en spennende affære enn å være hjemme i et dødt ekteskap, en traurig jobb og vaske klær for barn på 10-12 år, hvem skal nekte henne det?

 

-k

 

Fordi det er traumatisk for barna og far at mor driver på slik. Samtidig vil respekt for mor gå ned til bunnen, fordi ho er kun ein svikande pervo.

Endret 8. august 2013 av medlem-141789

[Gjest medlem-141789]

Syns du uttaler deg på ganske tynt og spekulativt grunnlag her.

 

1) Det kan ikke være noen tvil om at det diagnostiseres langt mer i dag, uten at det nødvendigvis betyr at sykdomsraten har gått opp. Vi har mye mer fokus på og bevissthet rundt mental helse. Skal man forestille seg at mobbing og ensomhet ikke fantes for et ønskelig antall tiår siden? (Spiseforstyrrelser skal jeg medgi trolig har økt kraftig, på grunn av åpenbare samfunnsendringer.)

 

Det er ikkje berre dette diagnosene går ut på. Flust med personar som f.eks. sliter med angst. Det må også være ein sjølvfølge at økt mengde folk som er så sjuke at dei er villige til å bli diagnosert betyr fleir som sliter med den mentale helsen sin. Det er ikkje noko å ein gong diskutere. Ein kan sjølvsagt spekulere i om folk som blir sjuke på fysiske måtar også berre er meir villige til å gå til doktor, men personlig vil eg tru at dette er ein økning.

 

2) Hva mener du med «de seneste årene»? Det er ingen vesentlig endring de siste 20–25 årene (edit: bomma med 10 år – trøtt ), skal man dømme ut fra grafene vist over. Selv om du tar utgangspunkt i enda tidligere år, så må du forklare denne stagnasjonen. Har individualiseringen også stagnert, mener du? Det tviler jeg sterkt på.

 

Du kan ikkje tenke deg at dette vil ha ein etterslepande virkning?

 

En gjennomgående trend i innlegget ditt er at du fremholder at vurderinger gjøres best av det private (underforstått dem det angår), samtidig som du ser ut til å ville diktere (eller iallfall sette spørsmålstegn ved) hva som er best for andre. This does not compute.

 

Vel, etter det eg har hørt er det ikkje koslig for barn at foreldra skill seg. Barn er også veldig avhengig av mor den første tida etter dei er født, samt at folk nesten forstår det kva som er i deira interesse når det gjelder kven som skal være heime med barna.

 

Innlegget baserer seg på at ting blir verre for barn og unge, og det kan jeg ikke se er tilstrekkelig vist (se pkt. 1) til å ha som akseptabelt premiss. Jeg syns du vil mer enn du kan vise.

 

Det er ein klar og tydelig trend i det at unge får meir og meir psykiske lidelser etter kvart som dei under skilemissealderen veks opp. Samt at desse problema dette fører med seg har ein akslererande virkning ved at det skapar lite moralske barn. Kanskje fordi dei opplever at dei viktigaste personane i deira liv ikkje ser ut til å tenke på dei, men kun seg sjølv. Og at dei heller vil ut å finne seg andre.

[knutinh]

Hvem skal...

Fordi...

Legger du merke til noe rart med spørsmål og svar her? Leste du spørsmålet mitt?

 

Vil du forby ved lov alt som du finner umoralsk og utrivelig? Det høres ut som stater jeg er glad jeg ikke er oppvokst i...

 

-k

[knutinh]

...Det er ein klar og tydelig trend i det at unge får meir og meir psykiske lidelser etter kvart som dei under skilemissealderen veks opp. Samt at desse problema dette fører med seg har ein akslererande virkning ved at det skapar lite moralske barn. Kanskje fordi dei opplever at dei viktigaste personane i deira liv ikkje ser ut til å tenke på dei, men kun seg sjølv. Og at dei heller vil ut å finne seg andre.

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet. Dersom det er slik at vi får påvist flere psykiske lidelser i dag enn tidligere (og det tror jeg stemmer) så er det flere mulige forklaringsmodeller:

-Samfunnet har blitt mer glad i å stille diagnoser (der man tidligere bare stemplet folk som "idioter", "tungsinn" etc)

-Vi har fått mye mer materiell velstand - med denne velstanden så følger det (paradoksalt nok) mer tid og fritid hvor man gruble over hvor fælt man har det. En sulten bonde nærmere ekvator har kanskje mer enn nok med å fø familien sin og rekker ikke å tenke på at pappaen gav ham for lite oppmerksomhet som barn.

-Endringer i familie og samfunn (bl.a. skilsmisser, tida barn bruker i barnehager/skole/SFO, fokus på penger/"vellykkethet") kan tenkes å gjøre dem mer sårbar for psykiske problemer.

-Samfunnets reaksjon på skilsmisse og den enkeltes følelse av utenforskap kan i seg selv tenkes å gjøre det vanskeligere for skilsmissebarn. Jeg tenker (uten sammenligning forøvrig) at sprøytenarkomane og de som er utsatt for overgrep kanskje får et vanskeligere liv fordi samfunnet reagerer på en spesiell måte mot dem - enten setter dem på en pidestall eller ikke tør å snakke med dem, eller lar dem forstå at de er "uvanlig". Dersom 90% skilte seg så ville dette bli normen, og kanskje ville skilsmissebarn da ha enklere for å håndtere skilsmisser (det er store forskjeller mellom kulturer mhp hvordan familie og oppdragelse løses)

 

-k

Endret 9. august 2013 av knutinh

[Camlon]

-Samfunnets reaksjon på skilsmisse og den enkeltes følelse av utenforskap kan i seg selv tenkes å gjøre det vanskeligere for skilsmissebarn. Jeg tenker (uten sammenligning forøvrig) at sprøytenarkomane og de som er utsatt for overgrep kanskje får et vanskeligere liv fordi samfunnet reagerer på en spesiell måte mot dem - enten setter dem på en pidestall eller ikke tør å snakke med dem, eller lar dem forstå at de er "uvanlig". Dersom 90% skilte seg så ville dette bli normen, og kanskje ville skilsmissebarn da ha enklere for å håndtere skilsmisser (det er store forskjeller mellom kulturer mhp hvordan familie og oppdragelse løses)

Mye av det du skriver er riktig, men det der er ikke riktig.

 

Grunnen til at skilsmisse er så ille for barn, handler lite om hva som er normalt eller ikke. Det var få skilsmissebarn på min barneskole, men vi synes bare det var interesant at de hadde to hjem.

 

Grunnen til at skilsmisse er ille for barn er fordi

1. De mister ofte sin far. Enten fordi kona nekter å samarbeide og han gir opp, eller fordi faren drar av gårde

2. Mange mødre drar vekk med barna etter skilsmisse, ergo barnet mister ikke bare sin far men også sin omgangskrets

3. Ved skilsmisse er det ofte store krangler om omsorgsrett og penger. De vil ofte snakke dritt om kona/mannnen til barna sine.

4. Etter skilsmisse så må man ha to hjem. Dette er dyrere og barna kan nå oppleve større finansielle vanskligheter

5. Etterhvert finner de seg en ny mann/kone. Det kan være tøft for mange barn å akseptere det nye familiemedlemmet. Spesielt om barnet ikke liker stefaren/stemoren.

 

Ergo, 90% skilsmisserate ville ha vært veldig negativt.

Endret 9. august 2013 av Camlon

[Camlon]

Jeg er også skeptisk til fedrekvoten.

 

Det koster penger å ha barn, økonomisk er det et stort tapsprosjekt. Hvis man ikke vet om det på forhånd så har man gjort noe dårlig research. Hvis far tjener 100.000 mer per år enn mor og far lar det forhindre seg fra å ta pappa-perm så virker det som om man har:

1. Kjøpt alt for dyrt hus (prioritert feil)

2. Prioriterer flatskjerm over pappatid (prioritert feil)

3. Pappa/mamma bruker økonomi som unnskyldning for å dekke over egentlige preferanser (synes det er kjedelig på jobben - eller kjedelig å passe barn)

Du har misforstått poenget. Det handler ikke om hva de har råd til, det handler om hva som gir økonomisk mening. Hvis en mann tjener 500K kroner og kona tjener 300K kroner, så gir det ikke mening for mannen å bli hjemme. For hver uke man blir hjemme taper man 2000 kroner. I tilegg er ikke kona spesielt interesert i å gå på jobb, ikke fordi hun mener det er best for barnet, men fordi hun foretrekker å være hjemme med babyen.

 

Og selv om man trosser de argumentene, så må man prate med arbeidsgiveren. Selvfølgelig kan man kreve å ta noen måneder, men det kan straffe seg i fremtiden.

 

I denne situasjonen så mente både mor og far at det var best om babyen fikk et nærere forhold til sin far. Men på grunn av hensyn helt irrelevant til barnes beste, så vil mor ta alle ukene.

 

I denne debatten (og mange andre likestillingsdebatter) så virker det som om mange har som utgangspunkt at _likhet_ er målet, og at valgfrihet er greit bare så lenge alle velger likt. Jeg synes det er et rart utgangspunkt. La oss anta at flere mødre enn fedre liker å ha alenetid med barnet. Hvorfor er det feil av dem (mødre såvel som fedre)? Er det rimelig å anta at barnet har det bedre sammen med en far som blir "tvunget"*) til å passe med dem, enn en mor som gjerne vil passe dem?

Problemet er at systemet idag mangler fleksibilitet. Dagens system fungerer ikke for selvstendig næringsdrivende, når mor har en viktig jobb, eller for studenter som får barn. Systemet idag er for firkantet.

 

Jeg tror en tredeling ville ha vært det beste. De først 15 ukene er for mor. De neste 30 ukene er valgfrie og de siste 10 ukene er for far. Hvis far er en selvstendig næringsdrivende så bør det være mulig å søke unntak.

[Imsvale]

Det er ikkje berre dette diagnosene går ut på. Flust med personar som f.eks. sliter med angst. Det må også være ein sjølvfølge at økt mengde folk som er så sjuke at dei er villige til å bli diagnosert betyr fleir som sliter med den mentale helsen sin.

 

Nei, det må det ikke. Med økt anerkjennelse for mental helse, økt bevissthet rundt emnet, økt satsing på psykisk helsevern, og ikke minst økt aksept i samfunnet for mentale problemer, er det fullt ut forventet at mange flere vil være åpne for å søke/motta hjelp for psykiske lidelser.

 

Slik kan du få økt diagnostisering, uten økning i antall lidelser. Du må vise til mer enn denne statistikken, for der er ingen klar sammenheng. Eventuelt hoppe over statistikken, og argumentere direkte (uten premiss) for at skilsmisser er et onde for barna det angår. Det er vanskelig å være uenig i det isolert sett, men alternativet er ikke rosenrødt det heller.

 

Det er ikkje noko å ein gong diskutere.

 

Hvorfor ikke? Er det her jeg skal kalle deg forutinntatt?

 

Ein kan sjølvsagt spekulere i om folk som blir sjuke på fysiske måtar også berre er meir villige til å gå til doktor, men personlig vil eg tru at dette er ein økning.

 

De fleste vanlige fysiske sykdommer har lenge vært mye enklere å forholde seg til, de har mer aksept i samfunnet, og de er ofte vanskeligere å holde skjult. Men også her gjelder det samme for fysiske sykdommer som er vanskeligere å forholde seg til, så lenge de lar seg skjule. Noe er flaut, annet er ikke. Dette er selvsagt relevant for hvorvidt folk tar en tur til behandler, samme om det er fysisk eller psykisk.

 

Du får personlig tro hva du vil, men det er vel ikke av så stor betydning for tråden, enn så lenge det ikke er en ren «hva tror du?»-tråd. Du argumenterer ut ifra et premiss. Premisset holder ikke, og argumentet ditt kollapser. Jeg venter heller på at du argumenterer uten dette premisset.

 

Du kan ikkje tenke deg at dette vil ha ein etterslepande virkning?

 

Jeg sier ikke at skilsmisser ikke har effekter på barna. Du svarte ikke på spørsmålet: Hva mener du med de senere årene? Er det 60-tallet du tar utgangspunkt i, så er det veldig lett å si det. Er det derimot 90-tallet eller senere, så stemmer det ikke at vi har fått flere og flere skilsmisser. First things first.

 

Vel, etter det eg har hørt er det ikkje koslig for barn at foreldra skill seg.

 

Er det bedre at man opprettholder et dårlig ekteskap, spesielt hvor f.eks. mannen er voldelig eller på annen måte utrivelig? Det er ikke særlig koselig heller. Evinnelig krangling kan også vanskelig sies å være gunstig for barna, så vi må også se på årsakene bak skilsmisser (som er mangfoldige). Vi kan ikke bare skjære alle over én kam og bare kalle foreldrene egoistiske. Det er én veldig viktig grunn (av sikkert mange) til at skilsmisseraten har gått opp siden 60-tallet, og det er likestilling. Mange flere kvinner fikk egen inntekt, og dermed var det realistisk å bryte et dårlig ekteskap hvor de tidligere ofte ikke hadde noe valg. Så det er av betydning hvilket tidsrom du ønsker å snakke om.

 

Det er ikke uten grunn at folk skiller seg, og det er ikke først og fremst fordi folk er promiskuøse. Utroskap er dessuten tegn på et allerede sviktende forhold, så det er mer en virkning enn en årsak. Så igjen blir det interessant hva som er alternativet til skilsmisse, og hvordan dette påvirker barna.

 

Barn er også veldig avhengig av mor den første tida etter dei er født, samt at folk nesten forstår det kva som er i deira interesse når det gjelder kven som skal være heime med barna.

 

Jeg har vel allerede sagt det jeg mener her, og ser ennå ingen grunn til å endre på det.

 

Det er ein klar og tydelig trend i det at unge får meir og meir psykiske lidelser etter kvart som dei under skilemissealderen veks opp. Samt at desse problema dette fører med seg har ein akslererande virkning ved at det skapar lite moralske barn. Kanskje fordi dei opplever at dei viktigaste personane i deira liv ikkje ser ut til å tenke på dei, men kun seg sjølv. Og at dei heller vil ut å finne seg andre.

 

Det eneste du har lagt som grunnlag her er statistikk om antall diagnoser. Det holder ikke. Vi kan fint snakke om problemer ved individualisme, og ved økende antall skilsmisser, osv. Men rammene du har satt for diskusjonen her hviler på et sviktende premiss.

 

Endringer over tid i befolkningen

 

Flere forhold kan gi inntrykk av at forekomsten av psykiske lidelser øker i befolkningen. Andelen nye uførepensjoner som er tildelt for en psykisk lidelse, har økt de siste 15 årene. Det har også vært en sterk økning i antallet som er behandlet for psykiske lidelser.

Resultater fra USA og Europa gir imidlertid ingen støtte for at det skulle ha skjedd en forverring i folkehelsen med økt forekomst av psykiske lidelser. Undersøkelsene NCS og NCS-R (tabell 1) viser for eksempel omtrent samme utbredelse av ulike lidelser i 1990 og 2003. I Norge viser de fire Helse- og levekårsundersøkelser fra Statistisk sentralbyrå i 1998-2008 ingen særlige endringer i psykiske plager (FHI-rapport 2011:2, FHI-rapport 2009:8).

 

http://www.fhi.no/artikler/?id=42699

[knutinh]

Du har misforstått poenget. Det handler ikke om hva de har råd til, det handler om hva som gir økonomisk mening. Hvis en mann tjener 500K kroner og kona tjener 300K kroner, så gir det ikke mening for mannen å bli hjemme. For hver uke man blir hjemme taper man 2000 kroner. I tilegg er ikke kona spesielt interesert i å gå på jobb, ikke fordi hun mener det er best for barnet, men fordi hun foretrekker å være hjemme med babyen.

Du har misforstått poenget. Det handler ikke om hva som gir økonomisk mening, men om hva som er meningen med livet. Staten, du eller Gullars bør ikke bestemme hva som er meningen med livet mitt.

 

-k

[Camlon]

Du har misforstått poenget. Det handler ikke om hva som gir økonomisk mening, men om hva som er meningen med livet. Staten, du eller Gullars bør ikke bestemme hva som er meningen med livet mitt.

 

-k

Hvis det er meningen din at staten ikke skal innblande seg i det hele tatt. så bør ikke staten gi foreldrepermisjon i det hele tatt. Kvinnene som blir gravide kan da forhandle med arbeidsgiveren om å få permisjon. Etter liberalistisk logikk vil det gi 100% valgfrihet, men våres valg er ikke bare begrenset av staten. Vi blir ofte begresenet av jobb, bedrifter og familie.

 

Du vet at uten staten så ville ikke kvinner hatt permisjon i det hele tatt. Mange arbeidsgivere ville valgt å ikke ansette unge kvinner eller å sparke dem rett før de skal føde. Siden vi har permisjon burde ikke da staten ha lov til å bestemme hvordan det er best å strukturere permisjonen. Grunnen til at vi har pappapermisjon er fordi staten mener det er til barnets beste at de får mer kontakt med sin far.

 

Men burde ikke familier få velge det selv? Men som vist i innlegget du siterte, det er ofte ikke et fritt valg. Man ender ofte med at hensyn som er irrelevant til barnets beste fører til at faren ikke tar pappapermisjon.

Endret 10. august 2013 av Camlon

[Gjest medlem-141789]

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet. Dersom det er slik at vi får påvist flere psykiske lidelser i dag enn tidligere (og det tror jeg stemmer) så er det flere mulige forklaringsmodeller:

-Samfunnet har blitt mer glad i å stille diagnoser (der man tidligere bare stemplet folk som "idioter", "tungsinn" etc)

 

Nei, eg trur som regel at folk som reiser til psykolog har problemer som dei ser dei trenger hjelp med. Om man skal forklare det på ein anna måte trur eg det må være at folk har lettare for å reise til psykolog nå enn før for å få hjelp til å få orden i livet. Men det er heller usannsynlig at det skal skje nesten ein dobling basert på dette.Det ville også vert svært usannsynlig at dette var faktum, fordi psykiske lidelser gir enorme problemer, og at folk skal ha lettarefor å gå til psykolog nå enn før er tvilsomt.

 

-Vi har fått mye mer materiell velstand - med denne velstanden så følger det (paradoksalt nok) mer tid og fritid hvor man gruble over hvor fælt man har det. En sulten bonde nærmere ekvator har kanskje mer enn nok med å fø familien sin og rekker ikke å tenke på at pappaen gav ham for lite oppmerksomhet som barn.

 

Det er faktisk totalt feil, vi sliter med nok tid i dag og er mykje meir stressa enn bonden ved ekvator. Samtidig har vi flust med underholdning, så vi tenker stort sett minimum. Faktisk vil eg tru at vi lettare kan sjå vekk fra våre problem i dag enn før, Om det er sunt er heller tvilsomt. Så ein meir fornuftig forklaring må være det at mennesker har fleir problem i dag når det kjem til dette vi prater om no.

 

-Endringer i familie og samfunn (bl.a. skilsmisser, tida barn bruker i barnehager/skole/SFO, fokus på penger/"vellykkethet") kan tenkes å gjøre dem mer sårbar for psykiske problemer.

-Samfunnets reaksjon på skilsmisse og den enkeltes følelse av utenforskap kan i seg selv tenkes å gjøre det vanskeligere for skilsmissebarn. Jeg tenker (uten sammenligning forøvrig) at sprøytenarkomane og de som er utsatt for overgrep kanskje får et vanskeligere liv fordi samfunnet reagerer på en spesiell måte mot dem - enten setter dem på en pidestall eller ikke tør å snakke med dem, eller lar dem forstå at de er "uvanlig". Dersom 90% skilte seg så ville dette bli normen, og kanskje ville skilsmissebarn da ha enklere for å håndtere skilsmisser (det er store forskjeller mellom kulturer mhp hvordan familie og oppdragelse løses)

 

Dette er heller tvilsomt, som ein skreiv før er det mange problemer i seg sjølv at folk skiller seg. Samtidig reagerer ikkje samfunnet på at nokon har skilte foreldra. Faktisk får barna fordeler, ved f.eks. høgare stipend. Slike ting som SFO og barnehage vil ikkje skape psykiske problemer hos barn, det er om barnet blir plassert for tidlig eller i for lang tid det vil skape problem. Kanskje fordi at barnet kan føle at dei viktigaste personane i livet vil ikkje vil ha dei.

 

_________________________________________________________

 

Nei, det må det ikke. Med økt anerkjennelse for mental helse, økt bevissthet rundt emnet, økt satsing på psykisk helsevern, og ikke minst økt aksept i samfunnet for mentale problemer, er det fullt ut forventet at mange flere vil være åpne for å søke/motta hjelp for psykiske lidelser.

 

Det er ikkje blitt økt anerkjennelse, økt bevissthet og spesielt ikkje økt satsning på psykisk helsevern. Ventetidene i psykiatrien er etter det eg har hørt svært lang og mange kjem ikkje til psykolog før etter eit år. Det er samtidig ganske tvilsomt at store problem som psykiske lidelser (forresten er ikkje depresjon og slike ting ikkje direkte diagnoser, det må seriøse psykiske lidelser til for å få ein diagnose) skal bli ignorert av dei ramma. Dette er ofte svært invalidiserende ting. Og at folk liksom før ignorerte slike problem før er heller tvilsomt.

 

Slik kan du få økt diagnostisering, uten økning i antall lidelser. Du må vise til mer enn denne statistikken, for der er ingen klar sammenheng. Eventuelt hoppe over statistikken, og argumentere direkte (uten premiss) for at skilsmisser er et onde for barna det angår. Det er vanskelig å være uenig i det isolert sett, men alternativet er ikke rosenrødt det heller.

 

Statistikken taler sitt klare språk. Forandring i samfunnet når det gjelder skilsmisser har ein akslererande verking ved at barn blir mindre moralske og at dermed både dei ramma og andre som kanskje blir mobba eller liknande får problem. Skilsmissene og ulike moderne tendensar skapar enorme problem for ungar og når dei blir eldre. Alt for venstreorientert politikk og egoisme.

 

Hvorfor ikke? Er det her jeg skal kalle deg forutinntatt?

 

Det er her du skal akseptere faktum.

 

De fleste vanlige fysiske sykdommer har lenge vært mye enklere å forholde seg til, de har mer aksept i samfunnet, og de er ofte vanskeligere å holde skjult. Men også her gjelder det samme for fysiske sykdommer som er vanskeligere å forholde seg til, så lenge de lar seg skjule. Noe er flaut, annet er ikke. Dette er selvsagt relevant for hvorvidt folk tar en tur til behandler, samme om det er fysisk eller psykisk.

 

Nei, fordi at psykologar og folk generelt i helsevesenet har taushetsplikt. Folk vil ta kontakt viss dei kan få løst problemet, både før og no i dag. Spesielt det som virkelig er eit problem.

 

Du får personlig tro hva du vil, men det er vel ikke av så stor betydning for tråden, enn så lenge det ikke er en ren «hva tror du?»-tråd. Du argumenterer ut ifra et premiss. Premisset holder ikke, og argumentet ditt kollapser. Jeg venter heller på at du argumenterer uten dette premisset.

 

Kvifor? Argumentet mitt er så sterkt som eit argument kan forblitt.

 

Jeg sier ikke at skilsmisser ikke har effekter på barna. Du svarte ikke på spørsmålet: Hva mener du med de senere årene? Er det 60-tallet du tar utgangspunkt i, så er det veldig lett å si det. Er det derimot 90-tallet eller senere, så stemmer det ikke at vi har fått flere og flere skilsmisser. First things first.

 

Unge, altså mellom 0 - 30 år. Altså dei født mellom 80 til i dag. Etter kvart som giftemål vart mindre vanlig og skilsmisser vart meir.

 

Er det bedre at man opprettholder et dårlig ekteskap, spesielt hvor f.eks. mannen er voldelig eller på annen måte utrivelig? Det er ikke særlig koselig heller.

 

Det er veldig få som skiller seg på grunn av at kona eller mannen er voldelig.

 

Evinnelig krangling kan også vanskelig sies å være gunstig for barna, så vi må også se på årsakene bak skilsmisser (som er mangfoldige).

 

Krangling er vanlig, det er noko alle gjør. Det er ikkje koselig, men ikkje skadelig. Samtidig er det verre for barna om foreldra skillest eller noko slikt.

 

Vi kan ikke bare skjære alle over én kam og bare kalle foreldrene egoistiske.

 

Ikkje alle, men stort sett er det på grunn av eigen vinning. Dei burde tenkt på det før dei fekk barn i vertfall.

 

Det er én veldig viktig grunn (av sikkert mange) til at skilsmisseraten har gått opp siden 60-tallet, og det er likestilling. Mange flere kvinner fikk egen inntekt, og dermed var det realistisk å bryte et dårlig ekteskap hvor de tidligere ofte ikke hadde noe valg. Så det er av betydning hvilket tidsrom du ønsker å snakke om.

 

Jepp, altså fekk egoismen utfolde seg. Det gjør den ikkje bedre. Samtidig er det litt rart at mannen ikkje braut ekteskap før dette.

 

Det er ikke uten grunn at folk skiller seg, og det er ikke først og fremst fordi folk er promiskuøse. Utroskap er dessuten tegn på et allerede sviktende forhold, så det er mer en virkning enn en årsak. Så igjen blir det interessant hva som er alternativet til skilsmisse, og hvordan dette påvirker barna.

 

Altså på grunn av egoistiske foreldre. Alternativet til skilsmisse vil nok være det at dei oppfører seg som mennesker og ikkje dyr. Folk er ikkje bruk og kast. Samtidig vil lite påvirke barna om dei får ein god og trygg oppvekst. Det er nemlig det viktigste.

 

Det eneste du har lagt som grunnlag her er statistikk om antall diagnoser. Det holder ikke. Vi kan fint snakke om problemer ved individualisme, og ved økende antall skilsmisser, osv. Men rammene du har satt for diskusjonen her hviler på et sviktende premiss.

 

Det er ingen problem med individualisme, problemet kjem når den går ut over andre. Eg trur nok det er godt etablert det at skilsmisser er problematisk og svært skadelig for barn. Samt at seinare viten om at barn sliter meir nå enn før mest sannsynlig stammer fra dette.

 

http://www.fhi.no/artikler/?id=42699

 

Du burde seriøst sjekke opp i korleis dei har komen fram til tala dei kjem med. Vi har ingen anna kunnskap om folkehelsen enn den vi får fra helsevesenet. Når det kjem fram at fleir kjem inn med psykiske sjukdommar, er det det einaste vi veit. Folkehelsen er forverra og det til dei grader i den psykiske delen av den.

[Budeia]

Forverringen kan også ha med skadelige stoffer i vaksiner å gjøre, og skadelig underholdning.

 

En skilsmisse kan nok gå bra med tanke på at familien fortsatt klarer å backe opp ungdommen på vei ut i voksenlivet. Men så uforstandige som mange er, er det klart at mange skilsmisser også går dundrende dårlig, og at mange ungdommer rett og slett ikke får den oppbackingen de trenger på vei ut i voksenlivet. I stedet kan det være at de ikke får komme i gang med livet pga konflikter i kjølvannet av skilsmissen.