Døde Henrik Wergeland som muslim?

[StilleVann]

Tenkte det kunne være interessant å ta opp dette temaet, i og med at det er noe jeg har fundert over siden jeg leste et par kilder.

 

I følge disse kildene:

 

http://www.bt.no/meninger/kommentar/kommentar_arkiv/landro/article603388.ece#.UgF28JK9CPs

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Wergeland_og_religionene

 

http://www.utrop.no/15389

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Henrik-Wergeland---en-religios-visjonar-for-var-tid-6291496.html#.UgF6CJK9CPs

 

skrev Wergeland i et brev til faren sin, 17. mai 1845, like før han døde: «Mine begreper om Guds storhet og egen litenhet oppfyller meg med sterk trøst. Jeg dør som deist; som en Allahs oppriktige dyrker ...»

 

Og at han skal ha sagt noe liknende ved dødsleiet til Wilhelm Lassen.

 

Det noen av disse kildene også hevder er at Wergeland kun brukte ordet Allah som et navn på Gud, og at dette ikke gjør han til muslim.

 

Så, hva tenker dere? Har det seg slik at en av Norges største nasjonaldiktere faktisk var muslim?

 

Diskuter.

[LonelyMan]

Det spiller vel ingen rolle så lenge verken kristendom eller islam er norske ideer til å begynne med (om jeg forstod deg rett, i at det var merkelig at han var muslim og ikke kristen)

Endret 6. august 2013 av LonelyMan

[Battaman]

Om du er kristen, muslim eller nasjonalist er det kanskje viktig, for meg personlig spiller det ingen rolle.

[Baltazar94]

Wergeland var ingen muslim.

Og bruk av ordet allah gjør ingen til muslimer forddi allah er et ord for Gud på arabisk, og brukes også av kristne i muslimske land.

 

Personlig ville jeg imidlertid aldri bruke ordet allah uansett, fordi allah er som kjent også navnet på den muslimske avguden. Og det er alt for lett å misforstå, slik det også gjøres her.

[Mladic]

Wergeland var ingen muslim.

Og bruk av ordet allah gjør ingen til muslimer forddi allah er et ord for Gud på arabisk, og brukes også av kristne i muslimske land.

 

Personlig ville jeg imidlertid aldri bruke ordet allah uansett, fordi allah er som kjent også navnet på den muslimske avguden. Og det er alt for lett å misforstå, slik det også gjøres her.

Men han var da ikke araber, og hvorfor skulle han bruke et arabisk ord for gud når han nettopp kunne si "Gud".

[Baltazar94]

Men han var da ikke araber, og hvorfor skulle han bruke et arabisk ord for gud når han nettopp kunne si "Gud".

 

Kanske det var på moten på den tiden blant de av overklassen som ville skille seg ut.

 

I dag er det jo også slik at nye eksotiske ting er mote blant overklassen, og de tenker som regel ikke over hva de selv gjør eller sier.

[Ståle Nordlie]

...

skrev Wergeland i et brev til faren sin, 17. mai 1845, like før han døde: «Mine begreper om Guds storhet og egen litenhet oppfyller meg med sterk trøst. Jeg dør som deist; som en Allahs oppriktige dyrker ...»

...

 

Hva er det å diskutere? Han sier jo selv rett ut at han er deist, og dermed er han per definisjon ikke muslim.

http://no.wikipedia.org/wiki/Deisme .

 

 

Førsteinntrykket mitt, uten å ha lest noen sammenheng, er at bruker han ulike ord på Skaperen ("Gud", "Allah") fordi han ikke ser på seg selv som tilhenger av noen spesifikk religion.

Endret 9. august 2013 av Ståle Nordlie

[Gjest Bruker-95147]

Religiøs toleranse forble altså et vanskelig tema i 1800-tallets Norge, og nettopp derfor kan det være grunn til å se nærmere på «De tre». I religiøs sammenheng er diktet spesielt interessant fordi Wergeland her prøvde å vise hvordan gudsdyrkelsen hos en jøde, en muslim og en kristen var likestilt og likeverdig, for, som han sa, «Enhver Religion har et mildt og kjærligt Hjerte». Diktets grunntema er at alle tre ber til den samme guddom, om enn på hvert sitt vis: Deres religiøse «Lovsang vil være den Højeste behagelig, om Udtrykket er forskjelligt», som det sies. Wergeland åpner diktet med en medrivende prosalyrisk skildring av naturlig religiøsitet i en ramme av «et naturligt Karavanserai i en uhyre Platan med Rum, Ly og friskt Vand for en heel Karavan». Åpenbart er det her et drag av det som har fått benevnelsen orientalisme heftet ved seg, men ved å plassere en mullah, en rabbiner og en munk på reise i «en Ørken etsteds i det brændende Syrien» klarer Wergeland å tilføre sin orientalisme troverdig menneskelighet. De tre reisende fremfører sin lovprisning etter å ha hørt morgensangen til tre fugler, en markering av at de står overfor samme skaperverk og samme åpenbarte guddommelighet. De bruker også nesten samme ord: Muslimens «Græsset selv / sig i Bøn mod Østen vender» finner sitt ekko i den kristnes «Se, hvor Græssets tætte Klynger / bøje sig for Ham». Likevel beholder hver enkelt sin religions særegne assosiasjoner: Mullahen blir minnet om «Prophetens store Bud» og «Kaabas Kuppelhvælv», den kristne munk taler om «et Kors af Guld», «en Kalk af Naaden» og «Helgener i Engles Favn», mens rabbinerens tanker vendes mot «Zion», det «Salomonske Tempel» og «Israels Stammer». Sidestillingen av tre likeartede bønner er effektfull og gir poetisk kraft til grunnideen om konfesjonenes felles grunnlag i troen på én styrende guddom. Som de andre diktene i Jøden forteller «De tre» at religiøs fordom truer frihet, menneskelighet og moral, mens religiøs toleranse er i samsvar med Guds vilje.