Tenåring/voksen sønn - kommer han til deg?

[Annylise]

Hvordan er det for dere å være mor til tenåringssgutt eller ung voksen? Tenker mest på alderen mellom 14-20. Snakker dere åpent sammen om ting? Kommer han til deg med sine problemer? Tørr han å gråte foran deg, får du lov til å trøste han? Setter stor pris på at dere svarer spørsmålene mine! Jeg lærer best av andres erfaringer og så er det jo greit å høre hvordan andre mødre opplever å ha tenåringssønn i hus.

 

Jeg er nysgjerrig fordi jeg selv har to gutter. Den yngste er fremdeles i barneskolealder, men min eldste fyller snart 18 og jeg har i det siste vært litt bekymret for han. Før hadde vi er nærere forhold enn det vi har hatt i det siste året her. Før kom han til meg hvis det var noe han trengte hjelp med, om han trengte noen å snakke med osv. Men plutselig en dag virket han å holde litt avstand, likte ikke å motta klemmer fra meg og så ikke minst tror jeg han sliter med noe. Tror ikke det er dop og lignende da jeg har gått gjennom soverommet hans grundig flere ganger og han ser generelt sunn og frisk ut. Ikke mørke ringer under øynene og er heller ikke borte om nettene eller ute hver helg. Men det er noe annet. Kanskje han er deprimert? Kanskje han har kjærlighetsproblemer? Eller noe helt annet jeg ikke tenker på. Jeg har prøvd å snakke med han, men det er svært vanskelig. Han blir enten frustrert og sier at alt er bra, eller så kan han bli veldig sint og unngå meg resten av dagen/i flere timer. Jeg er ikke en masete mor, men når jeg vet at noe er galt, så vil jeg gjerne være tilstede og vise han at han ikke er alene.

 

Jeg savner de gangene han sendte meg melding hvis det var noe. Eller når han snakket til meg og var åpen og ærlig. Eller de gangene jeg kunne holde rundt ham uten at han trekker seg unna med en gang. Jada, han har nok plutselig blitt "voksen" og takler ting selv evt. Men alt snudde seg på en måte i løpet av ett år, ikke det engang. Og jeg kjenner sønnen min godt nok til å se at noe er galt, eller at noe foregår.

[AnonymDiskusjon]

Jeg, som 17-20 åring når jeg bodde på hybel og hadde lite erfaring kontaktet gjerne mor/far når det var noe. Jeg som 22 åring kontaktet mor når jeg var helt nedtrykt og hadde det forjævlig etter en hendelse som vil prege meg enten resten av livet eller i mange år fremover. Men der er folk forskjellige. Min bror som nå er 18 sier veldig lite til alle egentlig, men åpner seg om jeg ser han plages og jeg spør han om det er noe. Men det igjen er vanskeligere for foreldrene mine å oppnå når de spør han. Så av og til går kommunikasjonen via meg for å finne ut hva det er.

 

Håper det oppklarte noe.

Anonym poster: 16bf524ce0ed965b55f35c4ec4f0c094

[Annylise]

Jeg, som 17-20 åring når jeg bodde på hybel og hadde lite erfaring kontaktet gjerne mor/far når det var noe. Jeg som 22 åring kontaktet mor når jeg var helt nedtrykt og hadde det forjævlig etter en hendelse som vil prege meg enten resten av livet eller i mange år fremover. Men der er folk forskjellige. Min bror som nå er 18 sier veldig lite til alle egentlig, men åpner seg om jeg ser han plages og jeg spør han om det er noe. Men det igjen er vanskeligere for foreldrene mine å oppnå når de spør han. Så av og til går kommunikasjonen via meg for å finne ut hva det er.

 

Håper det oppklarte noe.

Anonym poster: 16bf524ce0ed965b55f35c4ec4f0c094

 

Hyggelig med svar!

 

Regner med at du er jente/kvinne? Jeg har selv ingen datter, så jeg vet ikke helt hvordan det er å ha en tenåringsdatter, men jeg regner med at det kanskje er lettere for jenter når det kommer til å snakke om ting, følelser og sånne ting mens guttene må man "mase" på litt.

 

Men jeg skjønner veldig hva du mener. Husker selv da jeg var tenåring, det var ikke alle jeg lett ville åpne meg til. Mamma var nok den jeg mest gikk til hvis noe virkelig gikk galt. Men da min lillesøster var tenåring, var det vanskeligere for foreldrene mine å snakke med henne, men hun åpnet seg ofte for meg og da ble det litt sånn at det gikk via meg først, sånn som du sier ang. broren din.

 

Så der tenker jeg at jeg alltid har vært den sønnen min har gått til om noe har vært galt eller noe han lurer på. Han har ikke det samme forholdet til pappaen sin, der er det mer "overfladisk" De er veldig gode venner og finner på ting sammen, men han åpner seg ikke til han på den samme måten som han gjør/gjorde med meg. Dette sluttet som sagt for rundt ett år siden og da var han 16. Men kanskje han har funnet en annen han heller går til... han har verken kjæreste eller noen storesøsken. Kompiser har han jo men tror ikke de snakkr med hverandre om "vanskelige" ting. Derfor er jeg litt redd for at han holder det for seg selv. Jeg er redd noe har skjedd han, noe han har vært utsatt for og istedenfor å fortelle det, så blokkerer han istedenfor. (?)

 

Jeg overdriver sikkert helt med tankene mine, men jeg SER det på sønnen min at han skjuler noe. Min mann er enig, men han går ikke rundt og bekymrer seg like mye som meg. Har ikke prøvd å få noe ut av han på en stund nå,så jeg lurer på om ejg skal prøve å snakke med han etterpå. Jeg vil bare ikke gå fram på en dårlig måte. Jeg tenkte noe slik: "Kan jeg få snakke litt med deg? Bare oss to" og så begynner jeg med å fortelle noe jeg slet med da jeg var ung. Jeg ble voldtatt som 19 åring og gikk til psykolog i 3 år etter det. og dette vet ikke sønnen min (ingne vet det, bortsett ifra foreldrene mine, søstra mi og mannen min), men jeg lurer på om det er det jeg må fortelle ham for å få han til å åpne seg for meg igjen.

 

Noen innspill?

[AnonymDiskusjon]

Er nok gutt/mann.

 

Inviterer du sønnen din til en alvorsprat på denne måten kan det hende han låser seg enda mer. Er det noe spesielt som har skjedd siden du bekymrer deg?

 

Anonym poster: 16bf524ce0ed965b55f35c4ec4f0c094

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en gutt i starten av 20-årene, og jeg vil gjerne fortelle mitt synspunkt på saken.

 

Jeg var også en som pratet mye med moren min om problemer, mest udetaljert, men nok til at hu ga meg hennes synspunkt på ting.

 

Jeg for min del, har fra veldig ung alder av følt ting som var påkjenninger for meg, og erfart at livet ikke er noe bra sted. Jeg har da også fra ung alder av lagt opp til en negativ, delvis pessimistisk og depressiv tankegang,

 

Nå vet jeg ikke åssen sønnen din er i væremåte, men om jeg ikke er i noe spesielt godt humør (altså i normalthumør), så virker jeg kanskje ganske nedstemt, sur, irritert, selvom jeg bare er meg selv, rett og slett. Jeg får dårlig samvittighet, fordi jeg føler på meg at mamma kanskje føler det er hennes feil, eller at hun kanskje føler på at hu ser det er noe galt, men ikke kan hjelpe. Jeg ville ikke fortelle hun om problemene mine mer, fordi jeg ville takle dem selv, isolere meg, sånn at jeg kunne bare få slite i fred, sånn at ikke hun, eller noen andre skulle føle at de kunne gjort mer. (Hun har allerede mistet èt barn, da vi er ofre for et selvmord.)

 

Kanskje sønnen din rett og slett har fått et lite "virkelighetssjokk", og forstått at han må ta tak i ting selv, vokse, erfare, og kanskje han ikke vil bry deg mer med ting? Vise at han er stor gutt nå? Såklart, skal man ta problemene selv, så kommer det jo enda større påkjenninger, kanskje dette er grunnen til at han virker nedstemt? At han vil isolere seg?

 

Kanskje du burde prøve å gi han litt rom for å utvikle seg, fikse seg selv? Jeg fikk til tider følelsen av at jeg ikke hadde blitt "moden nok" i tankegangen enda, så når jeg gikk i mine depressive perioder og folk forsøkte å hjelpe meg, så ble jeg smålig irritert, for da tenkte jeg at det kunne jo ødelegge sjangsen min for å klare dette selv, jeg vil jo bli selvstendig! Vise at jeg er en mann!

 

Dette ble kanskje veldig rotete, men håper det var forståelig. Anonym poster: 0e7f67be03b5655bad098bd18159a025

[€uropa]

Jeg er ikke mor, men jeg er en sønn på 20 år. Jeg tok/tar veldig sjelden med meg problemene mine til foreldrene mine hvis det ikke er noe som berører familien. Det handler om at jeg er voksen og både kan og vil løse mine egne utfordringer og at jeg trenger rom til å leve mitt eget liv og ikke kjenne pusten til hønemor i nakken hele tida. Jeg tror at det er slik for de fleste.

 

Å fortelle sønnen din at du ble voldtatt vil sannsynligvis ikke få ham til å føle seg bedre eller å få mer lyst til å åpne seg. Du får dette til å handle om deg. Det høres nesten ut som du mener at du har krav på å få vite hva han tenker og komme med innspill. Slik jeg ser saken fra sønnen din sin side, er atferden din kontraproduktiv. At du maser og presser ham bidrar til å gjøre ham mer irritert og tilbaketrukken. Du må bare stole på at din voksne sønn klarer å styre sitt eget liv og at han allerede vet at han kan snakke med deg hvis han trenger det.

[Slendrian89]

Du fikk ikke så mange svar fra mødre med tenåringssønner, men jeg kan også komme med et innspill.

Jeg er en mann på 24 som har et meget tett forhold til min mor. Det kan være mange årsaker til det, men blant annet er hennes væremåte ovenfor meg en del av det. Hun har aldri maset på meg, men latt meg komme til henne med tanker/synspunkter og lignende.

 

Det skal sies at jeg flyttet fra en liten bygd i Nordland og til Stavanger for å gå på videregående da jeg var 16, og siden den gang har jeg bodd hjemmefra. Jeg har i perioder vært veldig lenge borte fra mamma, og det har antageligvis gjort at vi har et utmerket forhold i dag. Noen ting holder jeg selvfølgelig for meg selv, men har jeg noe på hjertet så får jeg svar. Hun er også veldig objektiv når hun gir tilbakemeldinger, noe som gjør henne til et godt menneske å betro seg til.

 

Jeg kjenner ikke sønnen din, men ut fra måten du beskriver han, så tror jeg det er best om du lar han være. Det du kan gjøre er å være der for han på andre måter enn verbalt. Også nevne det for han i en koselig setting, at han kan komme til deg med problemer, hvis han har lyst.

 

Lykke til =)

[Annylise]

Hei og tusen takk for svar alle sammen!

 

Det er vel minst like bra å høre fra unge menn selv som å høre fra mødre med tenåringssønn. Jeg føler selv at det er sjeldent jeg graver og maser, og jeg har fått høre av han selv at jeg alltid har vært lett å snakke med, og at jeg verken sier for mye eller for lite. Så jeg er vel litt overrasket over at vi ikke har snakket om sånne ting på veldig lenge nå, spesielt fordi jeg før var vant med at hvis det var noe så pleide han å komme til meg. Men helt siden det startet med at jeg skjønte at det var noe og forventet at han skulle si noe til meg, og han ikke gjorde det, så begynte jeg å bekymre, tenke osv. Men kanskje han rett og slett bare har lyst til å takle ting selv litt mer. Han trenger meg vel ikke like mye som før, tror jeg forstår det mer nå, etter å ha lest innleggene deres. Det var jammen ikke dumt å få tilbakemeldinger på et forum, jeg var litt skeptisk i starten!

[Dr. Brodsky]

Jeg har aldri snakket med foreldrene mine om problemer jeg har hatt, verken da jeg var tenåring og bodde hjemme, eller nå som voksen. Det har heller aldri vært noen interesse for dette, verken fra meg eller dem.

 

Jeg har et veldig bra forhold til foreldrene mine, det er ikke det det står på.

 

Min eldste søster (15 år) snakker derimot med foreldrene våre om alt. Hun yngste (13 år) er mer som meg igjen. Folk er forskjellig.

 

Du burde forresten slutte å gå gjennom tingene hans. Jeg kan ikke se at det skal kunne komme noe ut av det, annet enn at han blir sur.

Endret 4. august 2013 av Phileas Fogg

[Annylise]

Jeg har aldri snakket med foreldrene mine om problemer jeg har hatt, verken da jeg var tenåring og bodde hjemme, eller nå som voksen. Det har heller aldri vært noen interesse for dette, verken fra meg eller dem.

 

Jeg har et veldig bra forhold til foreldrene mine, det er ikke det det står på.

 

Min eldste søster (15 år) snakker derimot med foreldrene våre om alt. Hun yngste (13 år) er mer som meg igjen. Folk er forskjellig.

 

Du burde forresten slutte å gå gjennom tingene hans. Jeg kan ikke se at det skal kunne komme noe ut av det, annet enn at han blir sur.

 

Ja, skjønner så klart at alle er forskjellige. Men blir litt annerledes her når han først var en som alltid kom for å snakke og plutselig aldri gjør det lenger... når ens sønn plutselig forandrer oppførselen litt. Man blir jo lett forvirra og (?)unødvendig bekymret etc. Og det med snoking på rommet hans, er selvfølgelig ikke noe jeg gjør hele tiden, men det var en periode jeg på det høyeste følte at noe var på gang. Og den perioden (var et par uker) så luska jeg rundt et par ganger. Men har ikke gjort det siden, da han har all rett til et privatliv. Jeg er som sagt ikke en mor som blander seg inn i absolutt alt...

 

Men den egentlige grunnen til at jeg stakk innom her igjen var at jeg bare ville oppdatere med at vi snakket litt sammen under middag i dag. Var bare oss to i dag og da begynte vi å snakke om hvordan høsten skulle bli og om han gleder seg osv. Og jeg setter så stor pris på den samtalen! Akkurat som i gamle dager tenkte jeg. Han fortalte også beskjedent om en jente han liker svært godt. Bare å få høre det gleder meg veldig. Det føltes som jeg har fått "svar" på bekymringene mine, føler jeg kan slappe av litt igjen. Ikke alltid lett å være mor... Bekryming står skrevet på panna!

 

Takk igjen for alle svar. Dette blir nok siste gang jeg titter innom.

[Pubé]

Tror ikke det er dop og lignende da jeg har gått gjennom soverommet hans grundig flere ganger og han ser generelt sunn og frisk ut.

Bare jeg som reagerer på dette? Å ransake rommet hans flere ganger for å sjekke etter narkotika fordi han har tatt avstand for deg (noe som er ganske normalt i den alderen) vil jeg se på som et grovt tillitsbrudd ovenfor han. Hadde du hatt gode grunner til det ser jeg på det som noe helt annet, eller om han lar deg vaske/rydde rommet og/eller hente skittentøy, oppvask osv.

[En Gedi]

Små barn små problemer, store barn store problemer Har selv en ung voksen gutt i huset som er et surrehue. Men man er jo veldig glad i barna sine uansett. Gi gutten litt tid, at voksne mennesker ikke snakker med foreldrene sine om alt hele tiden er jo slik livet er. Ikke lett den alderen fra 18 til 24 år når man skal ut i livet og klare seg selv. Mange feiler flere ganger før de klarer det, ikke alltid like lett å snakke om det.