Deprimert

[fvpdjcoljdivc]

Hei, jeg er en jente på 16 år som ikke vet helt hvordan jeg skal komme meg videre.

Jeg sliter med depresjon, men jeg vil helst ikke si det til noen så venner tror jeg søker etter et eller annet slags middel for oppmerksomhet. Noen av mine venner har sett mine småkutt som jeg lagde for noen år tilbake for jeg har gått med t-skjorter, men jeg sluttet med engang etter at jeg syntes selv at det var latterlig og dumt som at det skulle hjelpe meg for mine problemer. Og foreldrene mine kan jeg ikke prate med, for de forstår ikke. De krangler ganske ofte, og jeg har ikke så godt forhold med dem. En gang så moren min at jeg hadde plutslelig begynt å nappe øyenbryn og kalte meg for syk i hodet og at jeg burde starte å gå til en psykolog. Og hun har sett mine småkutt på armene og bare så på meg og gikk igjen. Jeg har blitt mobbet gjennom barneskolen og ungdomsskolen, men har alltid fått kommentarer som eldre at jeg er så morsom, rar, sprudlende og burde starte på drama linjen. Senere på ungdomsskolen ble jeg sett på som klassens klovn ettersom det var lettere å gjøre seg selv til latter. Jeg hater å vise at jeg er svak til personer, det er bare min nærmeste vennine som har sett meg gråte av alle jeg kjenner. Det var enklere å slenge en vits tilbake og le med til de som slengte dritt. Men jeg er så utrolig følsom, og hver gang jeg er for meg selv blir jeg så utrøstelig.

Jeg ble kjent med en gutt over nett for 1 år tilbake, som gjorde meg så utrolig lykkelig og glad, men han bor helt nederst i Norge og jeg bor helt øverst. I det siste har det ikke gått så bra, og vi har begynt å gå veldig lei hverandre begge to. Men i det siste har han prøvd å såre meg med vilje fordi han '' vil høre meg gråte '' når han vet at jeg er dårlig på å vise følelser når jeg er med andre. Jeg er veldig dårlig på '' kjæresteforhold '' Han har slitt selv med å passe inn og selvskading, men det virker som han har er virkelig på bedringens vei, og har begynt se ned på meg. I går ble jeg så sint og trist igjen at jeg fant nærmeste barberblad og kuttet meg oppover hele armen. Og jeg vet selv at det kommer ikke til å hjelpe, men jeg blir bare fylt med så mye sinne. Og jeg vet ikke hvorfor alt skjer først nå, etter alle årene, det er først nå når jeg tenker på fortiden at jeg blir sint på alle som har mobbet meg. Jeg er redd for at det samme skal skje når jeg starter på videregående. Men jeg antar at det sikkert er flere som sliter med selvtillit og depresjon i dette forumet, noen som tror de kanskje vet om noe som kan hjelpe uten å måtte prate med noen om det?

[Klossmajoren]

Du kan jo prøve å lese bøker... litt selvhjelp og slikt kanskje? Og som iStereo sa, så kan du gå til helsesøster. De har taushetsplikt, så der kan du føle deg trygg.

Endret 30. juli 2013 av Klossmajoren

[Gjest Slettet+3124]

Har du prøvd å snakke med helsesøster?? Hun har taushetsplikt og kan ikke snakke med andre, om deg og dine problemer. Hun kan også sette deg i kontakt med de rette instansene i helsevesenet. På meg så høres det ut som at du trenger litt «profesjonell» hjelp til å takle hverdagen din! Det er ikke greit å skade seg selv!

 

Ta mot til deg og oppsøk helsesøster, de kan det de driver med, og det hjelper litt å snakke med en objektiv part!!

[Saft Suse]

Støtter de andre svarene med å prøve ut profesjonell hjelp. Kanskje trenger du bare noen å snakke med om vanskelighetene dine. Noen som ikke vil dømme deg for det.

 

Slet selv med en dyp depresjon i din alder grunnet nettopp mobbing, men sta og stolt som jeg er var jeg sikker på at det her skulle jeg klare selv, og det har altså tatt meg nesten ti år å rydde opp i det på egen hånd. Ikke en rute jeg anbefaler å følge. Anbefaler deg å heller søke hjelp nå.