Samboer som stjeler ifra jobben sin.

[Simen1]

1) Det vil sannsynligvis ikke hjelpe på holdningene til personen uansett. Av de jeg har vært borti har straff for en handling enten blitt sett på som tull for det de ser på som en bagatell, eller så har personen reflektert og lært før straffen i det hele tatt er idømt. Litt som å straffe en sjåfør der passasjeren omkommer, som om sjåføren ikke har det vondt nok allerede.

Det er ikke holdningene men handlingene som er problemet. Om det er straff som skal til før hun stopper tyveriet (med eller uten endring av holdninger) så mener jeg straff er riktig virkemiddel. Hovedpoenget er at tyveriet ikke kan fortsette.

 

2) I absolutt "beste fall" gir sjefen faen i hele greia, og man kan begynne å lure på hva som foregår mellom dem. Eller så får hun beholde jobben, men vil bli holdt under nøye oppsikt, som skaper spenninger på arb. plassen. Se pkt. 5 om stigma. Eller; lokalavdelingen eller konsernet sentralt setter i gang hele pakka med avskjedigelse og anmeldelse. Og vips, så er det ingen som brødfør familien.

Nøye oppsikt er det minste hun fortjener og bør tåle. Risiko for oppsigelse, rettsak og straff er selvsagt noe hun burde være klar over fra første lille ting som ble stjålet. Det er en naturlig og vel utmålt reaksjon på det alvorlige tyveriet hun har gjort. Det betyr selvsagt ikke at jeg håper på en fult utmålt straffereaksjon. Jeg håper handlingene kan opphøre med mindre konsekvenser for henne og familien.

 

3) Ved anmeldelse og straffesak vil det sannsynligvis ta veldig lang tid, pga. politiets ressurser osv osv., noe som vil skape en veldig lang (kanskje opptil flere år) periode med uvisshet, periodiske avhør, møter med kriminalomsorgen osv. Som igjen bidrar til frykt og usikkerhet i hverdagen. Skal hun da i det hele tatt søke ny jobb hvis hun kommer i fengsel eller får samfunnsstraff, som kommer i konflikt med jobben?

Ja, dette er konsekvenser av full og rettferdig reaksjon på grovt tyveri/underslag. At det kan bli vanskelig å få jobb i samme bransje eller andre bransjer med tilsvarende muligheter for tyveri er helt naturlig og fortjent. Dette vil også gå ut over trådstarter da de vil få dårligere familieøkonomi. Antagelig må hun betale for de varene det kan bevises at hun tok. Ja, hun bør selvsagt søke seg ny jobb for å kunne gjøre opp for seg og rette opp familieøkonomien hun har skadet. Ja, hun, for det er ingen andre som er skyld i tyveriet og konsekvensene av det. Konsekvenser hun hele tiden må ha vært klar over at hun risikerte.

 

Det kan være økonomisk smart av trådstarter å få bukt med problemet nå enn å la dette fortsette sånn at erstatningsbeløpet bare øker for hvert nye tyveri.

 

4) Har personen "lært" vil det trolig bli en periode for henne der alt står på vent (se pkt. 3), type ligger på sofaen hele dagen, er sliten og preget av alt. Har personen ikke "lært" vil det med all sannsynlighet bli sett på som svik av partneren, med påfølgende samlivsproblemer som kanskje ender i brudd, barnefordelingssaker osv. Og så har vi kanskje to rettsaker samtidig.

Det var da svært til medlidendhet du har for tyven. Som om hun ikke har skapt nok problemer i familien allerede. Fortsetter tyveriene risikerer de bare et ennå større oppgjør senere, ennå større konsekvenser for familieøkonomien osv. Det virker ikke som hun legger særlig skjul på tyveriene med utdelingen av varer så jeg er ganske sikker på at det vil bli avslørt før eller siden. Jo tidligere man tar tak i problemet jo mindre blir konsekvensene for familieøkonomien.

 

5) Selv om min mening er at fengselsvesenet/kriminalomsorgen i Norge er veldig bra lagt opp, med lav tilbakefallsrate og fokus på tilbakeføring i samfunnet vil man fortsatt ha det stemplet ved seg, ikke bare i bygdesnakk og rykter, men også registrert i strafferegisteret/"på rullebladet". Som igjen vil legge store begrensninger på reise, jobbmuligheter m.m. I utgangspunktet vil personen aldri mer i sitt liv jobbe i noen jobb som krever "plettfri vandel", og vil med all sannsynlighet havne bakerst i køen i alle andre stillinger som på noen måte sjekker vandel, eller hvor det kommer fram på alle måter. Både folk flest og samfunnet er latterlig dømmende.

Selvsagt. Risikoen for slike konsekvenser må hun ha vært klar over fra første tyveri. Særlig ettersom dette har gjentatt seg så må hun ha overveid hvorvidt det er verd risikoen for de konsekvensene du nevner. Er man med på leken må man tåle steken.

 

Det jeg mener er helt riv ruskende galt er om trådstarter lar seg selv bli medvirkende ved at han vet om tyveriene og ikke gjør noe med det. Det er ikke bare moralsk bra, men også økonomisk og sosialt smart å distansere seg fra tyveriet.

 

(Her vil jeg samtidig trekke frem et ganske bra sitat, fra en muslim tror jeg, som var på TV2-nyhetene ellerno for mange år siden. Vedkommende tok fram et hvitt A4-ark, og sa "du ser et hvitt ark". Men etter å ha lagd en prikk på arket med en tusj fortsatte han/hun med "men nå vil folk flest kun se den svarte prikken, og ikke det hvite arket for øvrig". Det var om ære eller noe sånt, men passer veldig bra på hele greia med rulleblad og stigma).

Selvsagt. Likevel tenkte hun "den risikoen tar jeg". Da nytter det ikke å komme i ettertid å si at "jeg gidder ikke være med på steken og vil bare ligge på sofaen og synes synd på meg selv".

 

Jeg sier ikke at tyveri er bra, selv om jeg er godt kjent med mange som forsyner seg med post-its++ fra arb. plassen sin, uten at det blir sett på som noe big deal. Moral er veldig subjektivt og relativt, se bare på respekt for fartsgrenser (var en tråd her om det og moral ganske nylig).

Som sagt, det er forskjell på grovt tyveri/underslag og å stjele en postitblokk eller ligge 5 km/t over fartsgrensa. Strafferammene er en indikasjon på hvor stor forskjell i alvorlighetsgrad det er.

 

Jeg ville i samme situasjon trolig selv forsøkt å få slutt på tyveriene selv, men ikke fordi at bedriften er så jævla viktig for meg, eller fordi "stjeling er galt". Heller for å beskytte min samboer mot alt det unødvendige styret en offentlig oppvask vil gi. Om så til det nivå å hjelpe med å dekke over eventuelle spor, men gjerne fortsatt så lenge videre stjeling opphører. Min prioritet, og lojalitet, ligger da for faen hos kjæresten min.

Bare vær obs på at så stor loyalitet at du vil dekke over spor vil gjøre deg til medvirkende. Veldig bra om trådstarter får henne til å stoppe før det blir oppvask med arbeidsgiver og rettsvesen. Det er absolutt verd en krangel eller ti.

[Vice]

Min prioritet, og lojalitet, ligger da for faen hos kjæresten min.

Synes det er større grunn til å legge lojaliteten ovenfor barna. De fortjener ikke å ha en mor som driver med systematisk grovt tyveri. Endret 22. juli 2013 av Vice

[Malvado]

Tja...

Personlig så synes jeg det blir feil å ta kontakt med arbeidsgiver direkte og fortelle om stjelingen.

I bunn og grunn så har jo samboeren din et problem med å stjele, kleptomani er det noe som heter og dette er en forstyrrelse som er vanskelig å ha kontroll på (man stjeler selv om man ikke nødvendigvis har en økonomisk nød av en eller annen årsak).

 

Det første jeg hadde prøvd er å få gjort noen tiltak for at hun/han skal få det bedre, psykolog behandling, terapi osv er veien å gå, så må man få sørget for at arbeidsgiver blir klar over situasjonen (at hun er under behandling og har stjålet ting), men anbefaler her at man er litt forsiktig og leverer tilbake det som er mulig og nevner ikke hva annet han /hun kan ha stjålet.

 

Om man ellers har et bra forhold til samboeren sin så blir det jo feil å ødelegge det helt om dette er et problem som kan behandles (hvis hun / han er kleptoman) , hvis ikke får man nesten spørre seg om man ønsker å fortsette med samboeren sin om man har helt forskjellige synspunkt som dette.

[frevild]

Jeg synes du må involvere henne og gi henne en mulighet til å slutte frivillig med tyveriene. Du kan jo fortelle henne at hun ikke kan fortsette å stjele, påpeke at du ikke vil ha tyvegods inn i husholdningen eller vil at barna skal vokse opp med vinningskriminalitet.

 

Det er selvsagt et helt fair standpunkt.

 

Å rapportere henne til selskapet/kjeden er unødvendig om du får henne til å slutte frivillig, og det virker også feigt.

[AnonymDiskusjon]

Synes det er større grunn til å legge lojaliteten ovenfor barna. De fortjener ikke å ha en mor som driver med systematisk grovt tyveri.

Tja...

Personlig så synes jeg det blir feil å ta kontakt med arbeidsgiver direkte og fortelle om stjelingen.

I bunn og grunn så har jo samboeren din et problem med å stjele, kleptomani er det noe som heter og dette er en forstyrrelse som er vanskelig å ha kontroll på (man stjeler selv om man ikke nødvendigvis har en økonomisk nød av en eller annen årsak).

 

Det første jeg hadde prøvd er å få gjort noen tiltak for at hun/han skal få det bedre, psykolog behandling, terapi osv er veien å gå, så må man få sørget for at arbeidsgiver blir klar over situasjonen (at hun er under behandling og har stjålet ting), men anbefaler her at man er litt forsiktig og leverer tilbake det som er mulig og nevner ikke hva annet han /hun kan ha stjålet.

 

Om man ellers har et bra forhold til samboeren sin så blir det jo feil å ødelegge det helt om dette er et problem som kan behandles (hvis hun / han er kleptoman) , hvis ikke får man nesten spørre seg om man ønsker å fortsette med samboeren sin om man har helt forskjellige synspunkt som dette.

Jeg synes du må involvere henne og gi henne en mulighet til å slutte frivillig med tyveriene. Du kan jo fortelle henne at hun ikke kan fortsette å stjele, påpeke at du ikke vil ha tyvegods inn i husholdningen eller vil at barna skal vokse opp med vinningskriminalitet.

 

Det er selvsagt et helt fair standpunkt.

 

Å rapportere henne til selskapet/kjeden er unødvendig om du får henne til å slutte frivillig, og det virker også feigt.

 

Takk for absolutt alle gode råd her i en fortvilt situasjon.

 

Forsøk med å bringe dette opp for henne har bare medført hissige og til dels vemmelig utrykk og handlemåter overfor meg.

 

Klart det er en sykdom som kleptomani. Men når ungene som er 12 år pluss får dette med seg så er det ikke kjekt. Og tror at det skal være slikt.

 

Som jeg skrev tidligere så virker det som om hun får heltestatus til de hun deler ut disse godene med. Goder som hun har stjelt ifra arbeidsgiver.

 

Det er en meget fortvilende situasjon å være i. Men det som utløste det situasjonen sist, var at sjefen ringte hjem til henne og spurte om noen penger som manglet i oppgjøret.

 

Dette var for cirka to uker siden.

 

Da tippet det virkelig over for meg. Da var alle grenser brutt, og da snakker en om alt og alle grenser.

 

Som nestleder på denne filialen så kan hun finne alle smutthullene og skjule mye.

 

Jeg er sint og lei meg for at hun skal kunne få lov til å gjøre slikt.

 

Sitter og tenker på de andre på jobben som kan havne under mistanke om at det er de som stjeler.

 

Takker alle sammen for bidrag i denne tråden og setter pris på at dere tar dere tid til å hjelpe til.

 

 

 

Anonym poster: 345ba4091b2cfe49a46e8c88bfaf4ed7

[AllFather]

En pakke med barberhøvler er vel rundt 100kr er det ikke? (Har skjegg, så barberer meg ikke).

500 pakker høres helt ekstremt ut.

[Spartapus]

Sitter her og rister på hodet. Dette er samboeren din, du er selv tjent med at hun stjeler og hun har ryggdekning pga. sitt gode forhold til sjefen? I så fall, hvem bryr seg? Dere sitter jo godt i det! Men så sier du at du vil tyste på henne - din livsledsager - fordi...ja, hva tjener du egentlig på det? Du får færre ting, hun mister jobben og forholdet kan godt ryke. Jeg synes det virker helt bisarrt å føle sterkere lojalitet til et hvilken som helst firma enn personen man elsker. Jeg skulle forstått det hvis hun stjal fra et hjem for foreldreløse barn, eller noe i den dur.

[Herr Brun]

Sitter her og rister på hodet. Dette er samboeren din, du er selv tjent med at hun stjeler og hun har ryggdekning pga. sitt gode forhold til sjefen? I så fall, hvem bryr seg? Dere sitter jo godt i det! Men så sier du at du vil tyste på henne - din livsledsager - fordi...ja, hva tjener du egentlig på det? Du får færre ting, hun mister jobben og forholdet kan godt ryke. Jeg synes det virker helt bisarrt å føle sterkere lojalitet til et hvilken som helst firma enn personen man elsker. Jeg skulle forstått det hvis hun stjal fra et hjem for foreldreløse barn, eller noe i den dur.

Det er en ganske sterk kjerne av sannhet i at forbrytelser ikke lønner seg. På sikt er helt klart det beste både for trådstarter, samboer og ikke minst barna at samboeren slutter å stjele. Jo lengre tid som går, jo verre sitter hun i det når hun blir tatt.

[Spartapus]

Det er et legitimt argument! Man tjener mer på å stjele i stor skala, men fallhøyden er dess større. Hvis man skal stjele i stor skala er det viktig å kun gjøre det i en kort periode, hvis hun skal fortsette med dette burde hun hvertfall begrense det til det små og umerkbare. Hun burde absolutt ikke fortsette å stjele så mye som hun gjør nå over lengre tid, for før eller siden vil en eller annen tilfeldighet avsløre henne.

 

Men det gir fortsatt ingen mening for samboeren hennes å gå bak ryggen hennes til arbeidsgiver, med mindre de ikke er på god fot lenger. Det TS burde gjøre er å råde samboeren til å nedskalere og kanskje ta en pause fra stjelingen. Skal man bryte loven må man være smart.

[Herr Brun]

Dersom du leste tråden ordentlig ville du kanskje sett at trådstarter har konfrontert samboeren, og basically blitt bedt om å dra til helvete og ikke legge seg borti stjelingen. Det er åpenbart at samboeren ikke vet sitt eget beste og har et stort problem.

[nomore]

Det man skal gjøre er å ikke stjele i det hele tatt. Alt annet er bare tullete råd.

[Emancipate]

En pakke med barberhøvler er vel rundt 100kr er det ikke? (Har skjegg, så barberer meg ikke).

500 pakker høres helt ekstremt ut.

Ca 130 kroner for en pakke er en vanlig pris.

 

Sitter her og rister på hodet. Dette er samboeren din, du er selv tjent med at hun stjeler og hun har ryggdekning pga. sitt gode forhold til sjefen? I så fall, hvem bryr seg? Dere sitter jo godt i det! Men så sier du at du vil tyste på henne - din livsledsager - fordi...ja, hva tjener du egentlig på det? Du får færre ting, hun mister jobben og forholdet kan godt ryke. Jeg synes det virker helt bisarrt å føle sterkere lojalitet til et hvilken som helst firma enn personen man elsker. Jeg skulle forstått det hvis hun stjal fra et hjem for foreldreløse barn, eller noe i den dur.

Det er ikke snakk om lojalitet til firmaet, men til barna. Har du overhodet ikke lest tråden???

[Malvado]

nomore : Det er lett å si noe sånt, men vanskelig å gjennomføre for noen personer som lider av psykiske problemer, jeg tror personlig at dette gjelder for samboeren til trådstarter og at han derfor må først og fremst sørge for at hun får hjelp, så får han etterpå se hva han kan gjøre uten at det ødelegger familien helt.

 

Personlig om jeg hadde oppdaget at min kone stjal i stor skala så har jeg prøvd å funnet ut hva som plager henne, hun har jo aldri hatt behov for det før. Er det den økonomiske situasjonen eller er det pga at hun får et kick ut av det?

 

Kona hans ser ut til å få et kick av å stjele, i tillegg så får hun "positiv feedback" når hun gir tyvegodset til andre , hun greier derfor ikke å la være siden hun er avhengig av den feedbacken hun får.

[nomore]

Eg vet det, poenget var rådet. Det ble jo regelrett rådet til at tyveri i mindre og umerkelig skala eller større skala sjeldent er ok. Det var det eg siktet på som tåpelig.

[frevild]

 

Takk for absolutt alle gode råd her i en fortvilt situasjon.

 

Forsøk med å bringe dette opp for henne har bare medført hissige og til dels vemmelig utrykk og handlemåter overfor meg.

 

Klart det er en sykdom som kleptomani. Men når ungene som er 12 år pluss får dette med seg så er det ikke kjekt. Og tror at det skal være slikt.

 

Som jeg skrev tidligere så virker det som om hun får heltestatus til de hun deler ut disse godene med. Goder som hun har stjelt ifra arbeidsgiver.

 

Det er en meget fortvilende situasjon å være i. Men det som utløste det situasjonen sist, var at sjefen ringte hjem til henne og spurte om noen penger som manglet i oppgjøret.

 

Dette var for cirka to uker siden.

 

Da tippet det virkelig over for meg. Da var alle grenser brutt, og da snakker en om alt og alle grenser.

 

Som nestleder på denne filialen så kan hun finne alle smutthullene og skjule mye.

 

Jeg er sint og lei meg for at hun skal kunne få lov til å gjøre slikt.

 

Sitter og tenker på de andre på jobben som kan havne under mistanke om at det er de som stjeler.

 

Takker alle sammen for bidrag i denne tråden og setter pris på at dere tar dere tid til å hjelpe til.

 

Anonym poster: 345ba4091b2cfe49a46e8c88bfaf4ed7

 

Spørsmålet du kanskje bør stille deg er hva nøyaktig du vil oppnå - og om det å melde i fra er den beste måten å gjøre dette på.

 

Hva skjer hvis du melder ifra? De vil trolig ta tak i problemet, og konfrontere din samboer. Hun kan miste jobben og/eller få straff. Det jeg lurer på, og som du må vurdere, er om dette vil løse noe. Hvis hun har en sykelig trang til å stjele, vil hun da få en "wake-up call", ta til forstanden og slutte hvis hun blir oppdaget? Eller kan det være hun vil fortsette, bare på en annen arena (f.eks. fra butikker)?

 

Og har du tenkt til å fortelle at du meldte henne, eller vil du fortie dette? Hva hvis hun spør deg, skal du lyve? Hvis ikke, hvordan vil hun reagere på at det var du som sa ifra?

 

Personlig vil jeg si at det er så soleklart uakseptabelt med tyveri at hun må finne seg i at du - av hensyn til deg selv og til barna - setter ned foten og forteller at hun skal slutte nå. Mulig dere kan finne profesjonell hjelp.

 

Er for øvrig enig med nomore. Det er tøvete å argumentere med at tyveri liksom er greit.