Import av ting fra utlandet

[Herr Brun]

Det behandlet jeg i innlegg #35. Jeg minner om hva skrev der om at jeg ikke har omtalt forholdet generelt, men TS' tilfelle, og jeg minner om at en nettbutikk enten vil befinne seg i utlandet eller ha tollkreditt og derfor bli annerledes case i forhold til tolloven.

Du behandlet det, men en henvisning til hvilke rettskilder som faktisk knesetter disse reglene hadde vært greit.

[Hjemlengsel]

Du behandlet det, men en henvisning til hvilke rettskilder som faktisk knesetter disse reglene hadde vært greit.

Jeg har alt berørt at dette er tolloven (og tilhørende forskrifter), men gjerne en nærmere gjennomgang for min del.

 

Tar man en vare inn i norsk tollområde har man plikt til å gi tollen melding om det. Tollovens paragraf 3-1. Gjør man dette via en speditør har speditøren fullmakt til å gi slik melding på vegne av "man" straks man har gjort en spedisjonsavtale (f eks ved å signere speditørens tolletikett). Igjen tollovens § 3-1 og forskrift gitt i medhold av den.

 

Den meldefullmakten speditøren har er avgrenset til "mans" offisielle adresse (folkeregisteradresse for privatpersoner, kontor- eller registrert lageradresse for enheter med org nr, et firma kan godt ha flere eiendommer og en person kan godt være registrert med både bostedsadresse og midlertidig oppholdsadresse hos folkeregisteret). Skal "man" ha den et annet sted må "man" først selv overta fortollingen eller dokumentere at en annen har overtatt som tollskyldner etter §2-3 og tihørende forskrift, det kommer jeg nærmere til. Evt kan man søke om saken og da enten stille de nødvendige garantier økonomisk eller innvilges såkalt tollkreditt av tollvesenet. I så fall kan tollvesenet, som er den som (på vilkår) disponerer over enhver vare som er ankommet Norge, men ennå ikke fortollet (det er f eks derfor man ikke f eks kan starte å losse en bil eller en båt som er ankommet Norge før tollvesenet har gitt grønt lys for dette, jfr tollovens § 3-4 og tilhørende forskrift og rundskriv). Når en speditør derimot har dokumentasjon på en annen eier av varene enn "man" - f eks ved en faktura fra selger til kjøper eller en underskrevet avtale dem imellom - har speditøren ved å få kopi av dette også fullmakt til å melde annen adresse enn "mans" opprinnelige.

 

Videre kan en vare forpasses, altså sendes fra A til B i ufortollet stand. Det kan transportør/speditør gjøre på selgers vegne i den grad selger ber om det (jfr vanlig avtale- og fullmaktsrett) og tollmyndighetene gir tillatelse til det (jfr tollovens § 4-21). Slik tillatelse er en kurant sak å få så lenge tollvesenet har autoristert "man" , "mans" speditør (det vil de alltid ha ved bruk av en lovlig ekstern norsk speditør) og "mans" transportør. De fleste "man" som er firma blir lett nok autorisert dersom tollvesenet har en viss erfaring med og tillit til dem og deres arbeid, slik at tollvesenet enten har gitt dem tollkreditt eller ville gitt dem dette uten videre om de søkte. Privatpersoner blir det ikke uten at de har hatt en (god) del med tollvesenet å gjøre. Men i prinsipp: Det er tollvesenet selv som suverent og uten begrunnelse gir/ikke gir tillatelse til forpasning av varer, det er ingen rett noen som helst har på noe som helst tidspunkt.Loven er klar nok "dersom tollmyndighetene gir tillatelse" og "på vilkår som følger av forpasningsordningen":

 

Altså: Så lenge en speditør verken har eller har bedt om noen rett til forpasning og heller ikke har noen annen lovlig og dokumenert eier av varen enn den som fakturaen er skrevet til og vedkommendes offisielle adresse har en speditør fullmakt til å ta varen dit og intet annet sted. Har man da villedet transportøren til å frakte den til annet sted (altså normalt for privatpersoner som ikke selv gjør avtale med transportør villedet butikken) kan det gå godt. Man kan imidlertid da også oppleve at speditør melder vare A til kjøper B og så sier tollvesenet "hei, kjøper B har ingen registerert adresse her så vi godtar ikke meldingen av disse varene hit". Da er det i første omgang speditørs oppgave å finne ut av hvor varen faktisk skal meldes etter loven og så få transportøren til å fåden dit. (Noe en transportør vil gjøre, men så visst ikke gratis om det betyr mer enn en smule arbeid, speditøren skal også ha betalt for sitt ekstraarbeid. De regningene pleier å komme etter en måneds tid og de sendes selvsagt til den som bestilte og i første omgang kanskje la ut for frakten på kjøpers vegne. Jeg antar imidlertid at disse vil fakturere den rett videre til sin kunde om selger kan bevise det er kunden som har gitt villendende opplysninger og ikke selger som har slurvet. Min egen arbeidsgiver hadde i hvert fall uten å nøle et sekund gjort det, om ikke dette var en velkjent og attraktiv kunde. og at saken var slik at man kunne si dette måtte være "unnskyldelig feil" hos kunden".)

 

Det blir spekulasjoner, men mitt heilt umiddelbare inntrykk er at noe slikt har skjedd i TS' sak. Selger har godtatt å sende til annen adresse (muligens slurv,muligens fordi vedkommene ikke kjenner norsk tollov?). Speditør har så prøvd å melde og toller har av en eller annen grunn forlangt fakturakontroll. Det er normalt ikke så vanskelig å gjennomføre for en toller det vanlige er at enten faktura eller pakkseddel ligger i lomme på en vareforsendelse, nettopp for å gjøre tollvesenets arbeid lettere og spare alle for en unødvendig fysisk pakkeåpning når det bare var den tolleren var ute etter. Fakturakontrollen har så vist annen adresse og hurtig sjekk har vist at den er bostedsadresse til en kjøper uten org. Så har tollvesenet - som har tilit til Posten som speditør og transportør - etter samtale med speditør/transportør rutinemessig tillatt forpasning av varen og fortolling på tollstedet til TS. Alt ihht paragrafene og forskriftene jeg viste til, og i kraft av at tollvesenet sitter med disposisjonsretten til varer som er meldt, men ennå ikke fortollet.

 

Hvorfor reglene er slik? Vel, kunne man bestille ting levert til andre ville det være de og ikke en selv som satt med fortollingsansvaret. Det ansvaret er det altså kjøper selv som har så lenge kjøpet skjer innen norsk lovområde, og det har kjøper inntil forpliktelsen er lovlig overdratt andre. (Importør er for øvrig framdeles ikke fri, jfr § 2-4, men importør godtar da et solidaransvar og har tillit til at kjøper rydder opp i saken i forhold til tollmyndighetene, slik at det solidaransvaret er et papiransvar. Importøren har selvfølgelig også regressrett hos sin kjøper dersom det ikke er avtalt bort, og jeg ser ikke for meg en importør som vil gjøre noe slikt.) Kjøper skal ha det selv, fordi ellers oppstår følgende situasjon ved smuglingsforsøk: 1)Smuglingen lykkes,ingen trekkes til ansvar. 2) Smuglingen lykkes ikke og kjøper sier: "Jamen, kjære, jeg kan da ikke trekkes til ansvar for dette for det var ikke jeg som var mottaker og skulle ha disse varene. Jeg har bare gjort dette i beste mening og god tro og har jo ikke hatt noen gevinst av dette i det hele tatt. Dette gjorde jeg selvfølgelig bare på oppfordring fra den andre, og nettopp derfor blei også varene adressert dit" Altså en situasjon hvor smugling i beste fall betyr gevinst og iverste fall inndratt vare, men aldri noen strafferisiko.Derfor har man klare regler for hvem som er mottaker av en pakke inntil det kan dokumenteres annen avtale gjort: Den som betaler regningen for varen. "Kjøper" på godt norsk. Vil kjøper så blir fri å måtte håndere importen selv må kjøper aktivt handle videre og dokumentere hva som er gjort og hvorfor. Da kan man etterpå "nagle" kjøper dersom kjøper har foretatt seg noe ulovlig i forhold til tollovgivningen.

[Herr Brun]

Takk for den gjennomgangen! En henvisning til en lov med 17 kapitler med varierende antall paragrafer og en forskrift som jeg antar er minst like omfangsrik er fullstendig ubrukelig, men det innlegget var veldig opplysende!

 

En liten kommentar: Jeg vil tro en tillatelse til forpasning er et enkeltvedtak, og da må en slik tillatelse begrunnes. Tollvesenet er også underlagt et alminnelig saklighetskrav, som alle andre forvaltningsorganer, så de kan ikke bare skalte og valte som de føler for. Du gir inntrykk av at dette er noe de gjør fullstendig som de føler for, men selv det frieste forvaltningsskjønn er fortsatt i noen grad bundet.

 

Du jobber med transport/spedisjon, antar jeg?

[Hjemlengsel]

Takk for den gjennomgangen! En henvisning til en lov med 17 kapitler med varierende antall paragrafer og en forskrift som jeg antar er minst like omfangsrik er fullstendig ubrukelig, men det innlegget var veldig opplysende!

 

Jeg er ikke enig at en slik henvisning er fullstendig ubrukelig, men selvsagt blir det lettere og lettere å følge enhver tråd jo mer man går i detaljer. Her som ellers. Tolloven har for øvrig mer enn én forskrift, og en gang i mellom slår de hesten hverandre i hjel, så da man må se på hva som er mest ferskvare.

 

En liten kommentar: Jeg vil tro en tillatelse til forpasning er et enkeltvedtak, og da må en slik tillatelse begrunnes.

 

Om dette gjøres riktig vet jeg ikke, men akkurat som ved det meste av ligningsbehandlingen er det meste av tollbehandlingen unntatt fra forvaltningsloven og underlagt andre og skarpere regler.

 

Tollvesenet er også underlagt et alminnelig saklighetskrav, som alle andre forvaltningsorganer, så de kan ikke bare skalte og valte som de føler for. Du gir inntrykk av at dette er noe de gjør fullstendig som de føler for, men selv det frieste forvaltningsskjønn er fortsatt i noen grad bundet.

 

Tollvesenet må selvsagt følge opp saklighet om det skal beholde troverdighet, men det er likevel særdeles mye vurdering her som går på skjønn. Man kan sikkert få en begrunnelse for skjønnet om seks uker, men da er transportører og speditører forlengst i gang med nye oppgaver. Det er mye man etter tolloven kan gis rett til, og i hvor stor grad man faktisk får det går rett og slett på tillit. Man har ikke krav på noe som helst av det man etter tolloven kan gis rett til, dette er suverent tollerens/tollkontorets skjønn. I praksis er det likevel ikke vanskelig å få en del retter her, og det temmelig fort også, dersom tollerne har tillit til det man gjør. Mangler derimot tilliten er det fot ned for det meste.

 

Du jobber med transport/spedisjon, antar jeg?

 

Det er slett ikke hovedarbeidet, nei. Jeg må likevel håndtere det også innimellom, både hva gjelder inn til Norge og inn til andre land. Tilstrekkelig ofte til å holde fagkunnskapen varm. Vi har for øvrig til dels speditører som gjør deler av arbeidet, men man skal helst kunne kommunisere kort og effektivt med dem også når det er travle dager og blåser godt om ørene hos alle .

[Tullballj]

Som jeg skrev i innlegg helt i starten har jeg forstått hva som er en gave, så trenger ikke å gå mer inn på det. Det jeg sier i mitt siste innlegg for å ta det kort, er at det er lett å tolke loven feil og at et framgår ikke godt nok alle kriteriene for at en vanlig person skal skjønne alt.

 

Det med at noen sier at faktura adresse og mottaker adresse må være den samme stiller jeg meg også undrende til. Det er greit nok at det ikke er lov å bestille en gave til noen fra utlandet i forhold til toll og mva, men jeg kan ikke finne noen steder at den som bestiller varen må være den samme som skal motta den.

 

 

[Teza]

Det jeg sier i mitt siste innlegg for å ta det kort, er at det er lett å tolke loven feil og at et framgår ikke godt nok alle kriteriene for at en vanlig person skal skjønne alt.

 

Det er helt riktig og tollvesenet er også klar over dette, så det er ikke snakk om å bli fengslet eller overkjørt av myndighetene for at du har gjort en feil.

 

Det med at noen sier at faktura adresse og mottaker adresse må være den samme stiller jeg meg også undrende til.

 

Fakturaadresse og leveringsadresse er to helt forskjellige ting og de treger ikke være de samme.

Det er dog kjøperen (fakturaadresse) som anses som importøren av varene.

 

Det er greit nok at det ikke er lov å bestille en gave til noen fra utlandet i forhold til toll og mva, men jeg kan ikke finne noen steder at den som bestiller varen må være den samme som skal motta den.

 

Den som bestiller varen må ikke være den som mottar varen. (igjen fakturaadresse og levringsadresse)

Den som bestiller varen er derimot importøren av varen, som over.

[Tullballj]

 

 

Det er helt riktig og tollvesenet er også klar over dette, så det er ikke snakk om å bli fengslet eller overkjørt av myndighetene for at du har gjort en feil.

 

 

 

Fakturaadresse og leveringsadresse er to helt forskjellige ting og de treger ikke være de samme.

Det er dog kjøperen (fakturaadresse) som anses som importøren av varene.

 

 

 

Den som bestiller varen må ikke være den som mottar varen. (igjen fakturaadresse og levringsadresse)

Den som bestiller varen er derimot importøren av varen, som over.

 

Da er vi to enig i det miste på de punktene:)

Endret 21. juli 2013 av NestenUtenkunnskap

[Hjemlengsel]

Fakturaadresse og leveringsadresse er to helt forskjellige ting og de treger ikke være de samme.

Det er dog kjøperen (fakturaadresse) som anses som importøren av varene.

 

Den som bestiller varen må ikke være den som mottar varen. (igjen fakturaadresse og levringsadresse)

Den som bestiller varen er derimot importøren av varen, som over.

For en bedrift/organisasjon med organisasjonsnummer, Brønnøysund-registrerte adresser, jevnlig kontakt med og opparbeidet tillit hos speditører/tollvesen, tollkreditt osv. Nei, på ingen måte, dette er den mest kurante ting av verden å ordne i praksis. En kopi av kjøpekontrakt/faktura til speditør og alt går som kniv i varmt smør. Er det flytting mellom ulike adresser samme juridiske enhet er registrert på, og kjenner speditør og tollvesen til dette siste fra før renger man ikke et eneste papir.

 

For en privatperson som uten noen form for dokumentasjon prøver å få pakken levert annet sted enn til sin egen tolladresse (les: folkeregistrerte adresse): Joda, speditøren kan endelig melde pakken til tollbehandling annet sted enn den registrerte adressen til kjøper, men det er tollvesenet som suverent avgjør om de har tenkt å godta det. Å be om det etter at enten speditør selv eller toller har funnet en faktura som antyder at den person/adresse som ønskes levert til overhodet ikke har bestilt varen og uten at speditøren har noen form for dokumasjon på at varen er lovlig overført denne mottaker etter at fakturaen er skrevet er ikke akkurat hva som oppfattes som "briljant ide" å be om tillatelse til hos en seriøs speditør. Og vil altså tollvesenet da ha tollbehandling hos fakturamottaker før varene flyttes så mye som en centimeter, ja så har de heile lovverket i ryggen. Et lovverk jeg har berørt nærmere i #42.

 

Nå tror jeg at jeg vil utfordre deg litt, Teza: Har du noen konkret lovhjemmel for at "den som bestiller varen må ikke være den som mottar varen" er automatisk riktig hva gjelder privatpersoner?

[Herr Brun]

Nå tror jeg at jeg vil utfordre deg litt, Teza: Har du noen konkret lovhjemmel for at "den som bestiller varen må ikke være den som mottar varen" er automatisk riktig hva gjelder privatpersoner?

Man trenger ingen lovhjemmel for å begrunne det, man trenger en lovhjemmel for å hevde det motsatte. Jeg antar tolloven forbyr det slik som du sier det, men utgangspunktet er jo at eiendomsretten også omfatter å sende varen sin til andre mennesker. Det er altså fravikelsen fra det som må begrunnes. (Hvilket jeg antar at du helt fint kan begrunne rettslig)

[henrikwl]

Takk for oppklaringen, Hjemlengsel. Da gjelder det altså varer som ikke er fortollet, noe jeg aldri tror jeg har vært borti - jeg trodde ikke det var mulig en gang å få sendt varen hjem ufortollet. Alltid når jeg handler fra utlandet så er det speditøren (Posten, UPS, DHL, FedEx) som gjør fortollingen og jeg betaler bare til dem på etterskudd - det må da være usedvanlig tungvindt å skulle omgå alt av rutiner for å få forsendelsen hjem ufortollet?

[Hjemlengsel]

Man trenger ingen lovhjemmel for å begrunne det, man trenger en lovhjemmel for å hevde det motsatte. Jeg antar tolloven forbyr det slik som du sier det, men utgangspunktet er jo at eiendomsretten også omfatter å sende varen sin til andre mennesker. Det er altså fravikelsen fra det som må begrunnes. (Hvilket jeg antar at du helt fint kan begrunne rettslig)

 

Ja heilt enig, man har full rett til å levere sin lovlige eiendom til hvem man vil så lenge man ikke overtrer lovens grenser for slik levering/overføring. Du legger derimot inn en forutsetning som ikke holder ved passering av tollgrense, nemlig at man har rett til å uhindret sende dem til andre. Ved ei tollgrense taper man man nemlig "inntil videre" all disposisisjonsrett i medhold av eiendomsretten, selv om eiendomsretten i seg selv ikke tapes. I hvilken grad man får noe disposjonsrett avhenger så heilt og fullt av lovverket på den grensa.

 

Når ei vare skal sendes og ikke overleveres kjøper direkte kan det grunnleggende skje på to måter: Kjøper kan kontakte en transportør og få ham til å - for kjøpers regning - hente varen hos selger og bringe den til kjøper. Selger kan enten kontakte en slik transporter og be om det samme (for sin egen regning, men han kan selvsagt viderefakturere utleggene om DET er avtalt med kjøper) eller selger kan transportere selv. Fram til de varene når norskegrensa kan man - for norske myndigheters del i hvert fall - også gjøre hva man ønsker med dem, og ingen myndighet i Norge kan pålegge noen å ta de varene inn i norsk tollområde.

 

Hva så når transportøren kommer fra det store utland og krysser norskegrensa? Den kryssingen har transportøren (i praksis speditøren på transportørens vegne, men formelt transportøren) plikt til å varsle. Faktisk to ganger: Første gang etter tollovens § 3-1 før han krysser norsk grense, og da sammen med info om hvem som er mottaker + et ønske om hvor videre prosedyre skal finne sted) Normalt vil tollmyndighetene si "heilt OK" til ønsket her så lenge alle parter er velkjente av de samme myndigheter, men fra da av er det altså iflg § 3-2 tollmyndighetene aleine som kommanderer skuta fra det øyeblikk norskegrensa passeres og til de finner stemplet "frigitt". Men igjen: Så lenge transportør/speditør/avsender/mottaker er velkjente for tollvesenet og ikke anses som problembarn av den som mottar innmeldingen får man det altså stort sett som man vil i det stykket. Imidlertid på et vilkår: Varene skal bringes fram "direkte". Uten stopp som ikke er saklig begrunnet, med nødvendig kontroll ved stopp og innen en tidskvote gitt av tollvesenet.

 

I det øyeblikket man er kommet fram skal man så melde på ny. Fra da av er varene urørlige. Inntil tollvesenet har funnet "frigitt"-stemplet er det da totalt likegyldig om den som har bestilt transporten ønsker varene hit, dit eller noe annet sted. Varene er da "frosset" og det forblir de til tollvesenet er ferdig med sitt arbeid. Det går uttrykkelig fram av §§3-3 ti 3-7. Så foretar tollvesenet de førstekontrollene de ønsker (dvs, normalt foretar de ikke noe som helst annet enn å sjekke papirer i tre minutter dersom de har tillit til partene, men da kan de foreta hva de ønsker i så måte og i noen tilfeller gjør de det).

 

Når så tollerne er ferdig med førstekontroll vil transportøren/speditøren på hans vegne normalt be om å få flytte varene til enten frilager eller tollager, avhengig av videre planer med dem, slik at kjøretøy etc blir frigitt. Fra da av er disposisjonensretten over varene tapt for selger (evt kjøper om eiendomsretten iflg avtalen har gått over til ham, det avhenger jo av deres avtalte vilkår) og det forblir den til "frigitt"-stemplet kommer fram. Alle regler her går fram av tollovens kapittel fire (vel lovens lengste kapittel ) og forskrifter og rundskriv i tilknytning til disse paragrafene.

 

Hvorvidt varene etter førstekontroll så skal frigis for noe som helst før deres arbeid er helt ut avsluttet og de har formelt gitt importtillatelse og fastsatt toll/MVA soms skal betales før den trer i kraft er tollvesenets sak suverent å avgjøre. De har da også alle fullmakter til å anvise hvor videre tollbehandling skal finne sted om ikke speditør her fortoller for egen regning (siden speditør da faktisk er fysisk her og ingen andre steder har speditør i et slikt tilfelle med noen unntak rett til å få gjort arbeidet her også).

 

Så avhenger alt av tilliten. Speditør/transportør kan få myndighet til nesten hva som helst (frilager, uttak av stikkprøver, forpasning, gjenutførsel...) på bakgrunn av den generelle tillit og de papirer de legger fram. Speditør kan også få null rådighet fram til tollerne er ferdig med sitt arbeid. Alt avhenger av tillit og hva tollerne mener "bør" gjøres med transportør As vare speditert av B, meldt sendt av C og meldt med D som mottaker, og med de papirere som pt foreligger i saken. Alt i medhold av kapittel fire og tilhørende regelverk.

 

Normalt er arbeidet gjort på kort tid: Speditøren utarbeider tolloppgjør i TVINN-systemet (noe han trolig startet opp med straks han fikk førstemelding umiddelbart etter tolleren og så kopi av papirer). Tollerne sjekker papirer, tar noen stikkprøver i forhold til fakturaer/pakksedler, sjekker litt varer fysisk og utarbeider så et tolloppgjør. Det fordeler så speditøren på den enkelte forsendelse, krever inn (om man ikke har gjort avtale med speditøren om at han selv legger ut) eller belaster det enkelte firmas tollkreditt etter mottatt fullmakt, får tollernes "blåstempel" i TVINN-systemet og varen er frigitt. Alt dette er i praksis kurant nok når partene kjenner hverandre og har tilliten på plass.

 

Man har derimot ikke rett til noe som helst annet enn at tollerne faktisk gjør i deklaringssaken ihht til de prosedyrer som gjelder og ikke klør seg under haken og ser tanketomt ut i lufta mens det gror mose på varene (noe for øvrig de færreste tollere heller er særlig interessert i, for det kommer nye varer heile tida). Og vel, vare meldt til en person av ukjent opphav og med null tollkreditt har ikke samme gjennomslagskraft når speditør skal be om noen forføyningsrett før "case closed" hos tollmyndighetene som vare sendt til velkjent kunde med tollkreditten i orden, heller ikke i slike tilfeller når tollerne vet en speditør de stoler på har påtatt seg utleggsansvar. Derfor oppnår bedrifter og speditører/transportører som tollere stoler på og vet har orden i syskrinet en del andre ikke oppnår.

 

Har så tollerne funnet en faktura/pakkseddel som ikke stemmer med adressat har man grunnleggende bedt om vrangvilje. Da må man regne med det blir full pakkeåpning (også i medhold av samme kapittel) og behandling derfra. Når så tollerne har funnet hva en speditør utmerket godt vet kan oppfattes som smuglingsforsøk er det ikke akkurat briljant ide å begynne å be om å få forføye over varen etter forgodtbefinnende. Som nevnt i forrige innlegg: VIL tollvesenet ha tollbehandling hos fakturamottaker før varene flyttes en centimeter har de heile lovverket i ryggen. Det vil de av en eller annen merkverdig grunn mye lettere når de finner en pakke til en privatperson de aldri har hatt med å gjøre og med en mistenkelig faktura vedlagt enn når de finner en pakke fra firma X til firma Y som de kjenner utmerket godt til og vet det aldri er noe tull med (og har noen likevel sovet i timen og man oppdager det etterpå så bare belaster man tollkreditten uten mer ekstraarbeid.)

 

I utgangspunktet er det den som står som avsender som er ansvarlig for at tollere og speditør får riktige papirer, altså firmaet som sendte i saken denne tråden gjelder. Altså vil da dette firmaet få de mindre behagelige spørsmål om hvorfor fakturadresse og mottakeadresse ikke stemmer overens og om hvorfor det ikke er levert relevante papirer som dokumenterer en overdragelse. Akkurat dette er altså senders ansvar, men sender vil likevel bli behandlet noe ulikt etter hvorvidt selger er "AS Orden i sykrinet" i nabolandet, et stort seriøst firma i nabolandet som man vet har rutiner på pakkingen (men også kan foreta en feilpakking) sammenlignet med om selger er "AS Notorisk Rotekopp" i Sverige eller "AS Lille meg" i Indre Langtvekkistan som tollerne går ut fra ikke har fjerneste begrep om norsk tollov. Er det derimot kjøper selv som har ordnet transporten er det kjøper som vil få tollere og speditør på nakken her. På bakgrunn av den vurderingen og de papirerene de faktisk har vil så toller (gjerne i samråd med en erfaren speditør, men toller har alltid siste ordet og vil bruke det ut fra tilliten til speditøren) avklare "hva nå" etter hvert som saken går frem. Speditørens ansvar er at tollbehandling skjer, og nekter tollerne videre tollbehandling med lov i hånd er det også speditørs ansvar å ordne returtillatelse og reekspedere varen, tilintetgjøre pakken eller avstå pakken til tollmyndighetene. Her kommer så forholdsordren inn fra avsender, den følger speditører så langt det er teknisk mulig dersom den er forståelig. Derimot er det tollernesom avgjør hva som skal skje, verken selger, kjøper eller speditør. Tollerne har sitt regelverk de arbeider etter og så lenge de arbeider og arbeider iflg det er det som skjer til sjuende og slutt deres avgjørelse. Som altså i stor grad påvirkes av både senders, mottakers og speditørs tillit hos tollvesent. Normalt er den stor, og derfor går også heile prosessen på to-tre dager og man får det man rimelig behøver av tillatelser underveis.

 

At det normalt er slik når firmaer håndterer en import betyr likevel ikke at det behøver være slik, og derfor blir det feil å kategorisk si at "den som bestiller varen må ikke vare den som mottar varen" og at "fakturaadresse og leveringsadresse er to helt forskjellige ting og de treger ikke være de samme" Oftest er det rett og heilt kurant når kjøper og mottaker har organisasjonsnummer, adressene er i tråd med Brønnøysundregisteret, alle har tillit og derfor normalt også tollkreditt (og kan i hvert fall få dem om den ønsker) osv. Det er likevel ingen lovhjemmel det jeg kjenner til for at det skal være slik, derimot er det hjemler nok tvert gjennom tolloven for at "kan varen", "kan tollmyndighetene bestemme", "kan tollmyndighetene tillate", "kan tillatelse gis", "kan pålegges" "kan disponeres" osv osv. De eneste retter man etter tolloven har etter å ha valgt å føre varer inn i norsk tollområde er rett til å bli tollekspert (jfr §4-25 som gir hjemmel til å nekte dette "inntil pliktige opplysninger eller oppgaver om varen er meddelt" - altså ikke lengre enn det) og rett til å få etter eget valg gjenutføre eller tilintetgjøre en vare uten videre tollplikt når den varen ikke på noen måte er ulovlig prøvd tatt over grensen (§ 4-26). Mener tollvesenet smugling har vært forsøkt/forberedt kan man ikke engang kreve det siste. At man ofte i praksis vil få mye mer retter ved "yrkesimport" og med tilliten på plass hos alle parter betyr likevel ikke at noen har krav på slike retter. Stikkordet ved fortollingsarbeid er "tillit" og ikke "uten videre rett på". Det siste gir tolloven svært lite av....

[Teza]

For en privatperson som uten noen form for dokumentasjon prøver å få pakken levert annet sted enn til sin egen tolladresse (les: folkeregistrerte adresse): Joda, speditøren kan endelig melde pakken til tollbehandling annet sted enn den registrerte adressen til kjøper, men det er tollvesenet som suverent avgjør om de har tenkt å godta det. Å be om det etter at enten speditør selv eller toller har funnet en faktura som antyder at den person/adresse som ønskes levert til overhodet ikke har bestilt varen og uten at speditøren har noen form for dokumasjon på at varen er lovlig overført denne mottaker etter at fakturaen er skrevet er ikke akkurat hva som oppfattes som "briljant ide" å be om tillatelse til hos en seriøs speditør. Og vil altså tollvesenet da ha tollbehandling hos fakturamottaker før varene flyttes så mye som en centimeter, ja så har de heile lovverket i ryggen. Et lovverk jeg har berørt nærmere i #42.

 

Den eneste dokumentasjonen en speditør eller tollvesenet trenger er handelsfakturaen, med mindre det er et produkt du må ha tillatelse til å importere. Dvs at det eneste importøren (kjøper) må ha av dokumentasjon er fakturaen for kjøpet.

 

Når dette fortolles inn i Norge, vil den som utfører fortollingen bruke avsenders adresse og fakturamottakers adresse på fakturaen for innfortollingen.

For dette tilfellet er det normalt at transportøren av godset også sørger for fortolling enten selv eller via annen agent, med mindre det er spesifisert at fakturamottaker ønsker at en spesifikk speditør skal fortolle.

Hvis annen speditør skal fortolle vil varene bli holdt igjen på transportørs/speditørs tolllager til kopi av innfortolling foreligger (eller evt. et godsnummer til et annet tolllager).

Godset vil da normalt bli sendt til leveringsadressen på fakturaen dersom det er oppgitt.

Ofte vil det stå stemplet fra den som fortollet varen at pakken ikke skal åpnes/brukes før etter 10 dager i tilfelle tollvesenet skulle komme tilbake med ønske om å sjekke innholdet.

 

 

Nå tror jeg at jeg vil utfordre deg litt, Teza: Har du noen konkret lovhjemmel for at "den som bestiller varen må ikke være den som mottar varen" er automatisk riktig hva gjelder privatpersoner?

 

Loven er ikke skrevet på den måten, det er ikke skrevet hva som er lov, men hva som ikke er lov.

Kan derfor ikke vise til noen lovtekst for dette.

 

Men jeg lagde tidligere en innførsel/eksport/TET veiviser som i detalj forklarer hvordan du skal fortolle ihht gjeldene regelverk.

Denne er fremdeles gyldig med tanke på at den er litt gammel nå.

 

Ved hjelp av denne kan du faktisk fylle ut tolldeklaresjonen selv og ta den med til nærmeste tollkontor og betale avgiftene i skranken.

 

Veileder-Tvinn-TET.pdf

 

 

Anbefaler denne til de som ønsker å sette seg inn i fortolling.

Kan du det som står i denne veiviseren gir jeg deg 95% sjangse for å bestå eksamen på fortollingskurset.

 

PS. De som holder fortollingskurset i Oslo fikk også en kopi av denne (etter ønske), da de syntes den var meget god.

Endret 21. juli 2013 av Teza

[Herr Brun]

Great wall of text is great. Poenget mitt var at det du sier om mistet disposisjonsrett ved grensekryssing osv følger av lov, om loven tenkes borte kunne man sendt til hvem man ville også internasjonalt. Det er altså ikke den som påstår at det er tillatt å sende noe som må vise til en lov som tillater det, det er den som hevder det er forbudt som må vise til en lovtekst som forbyr.

[Hjemlengsel]

Den eneste dokumentasjonen en speditør eller tollvesenet trenger er handelsfakturaen, med mindre det er et produkt du må ha tillatelse til å importere. Dvs at det eneste importøren (kjøper) må ha av dokumentasjon er fakturaen for kjøpet.

 

Det er riktig, om du mener "trenger for å klare å sette i gang fortollingsarbeidet". Av en eller annen grunn har vi imidlertid opplevd at tollvesenet er interesset i både opprinnelsessertifikater, sluttbrukererklæringer, fraktbrev og en del annet før tollbehandlingen er ferdig. Kan du da forklare sammenhengen mellom de ettterlysningen og t "den eneste dokumentasjonen en speditør eller tollvesentet trenger er handelsfakturaen"? Og nei, vi snakker ikke om varer som krever noen søknad for å importere.

 

Når dette fortolles inn i Norge, vil den som utfører fortollingen bruke avsenders adresse og fakturamottakers adresse på fakturaen for innfortollingen.

 

For dette tilfellet er det normalt at transportøren av godset også sørger for fortolling enten selv eller via annen agent, med mindre det er spesifisert at fakturamottaker ønsker at en spesifikk speditør skal fortolle.

 

For TS' tilelle er det vel normalt at Posten og deres ansatte speditører står for fortollingen?

 

Hvis annen speditør skal fortolle vil varene bli holdt igjen på transportørs/speditørs tolllager til kopi av innfortolling foreligger (eller evt. et godsnummer til et annet tolllager).

 

MÅ de det, eller KAN de det?

 

Godset vil da normalt bli sendt til leveringsadressen på fakturaen dersom det er oppgitt.

 

Ofte vil det stå stemplet fra den som fortollet varen at pakken ikke skal åpnes/brukes før etter 10 dager i tilfelle tollvesenet skulle komme tilbake med ønske om å sjekke innholdet.

 

 

Og hva betyr det - tillit fra tollvesen og transportør og derfor en tillatelse til frigivning fra tollager før ferdigbehandling, eller rett til å få en slik behandling av varen dersom det passer en?

 

Jeg vet for øvrig ikke hva jeg skal legge i "ofte" her, for jeg har sett et par tusen pakker fortollet til Norge, og jeg har sett tre slike stempeltilfeller. Betyr det at vi har vært særdels i uheldig når "ofte" blei delt ut eller betyr det at jeg skal ta "ofte" med ei stor klype salt?

 

Veileder-Tvinn-TET.pdf

Anbefaler denne til de som ønsker å sette seg inn i fortolling.

 

Jamen, dette er jo ikke noe annet enn en forenkla bruksansvisning for TVINN. Heilt fin som det, men poenget her var altså ikke "hvordan fyller jeg ut TVINN". Det var "hvilke retter har jeg som speditør (eller egenspeditør)". Da må man nok studere lovverk en del mer enn bruksanvisninger for hvordan man fyller ut feltene på blanketter i TVINN...

 

Du hevder at:

 

Fakturaadresse og leveringsadresse er to helt forskjellige ting og de treger ikke være de samme.

Det er dog kjøperen (fakturaadresse) som anses som importøren av varene.

 

Den som bestiller varen må ikke være den som mottar varen. (igjen fakturaadresse og levringsadresse)

Den som bestiller varen er derimot importøren av varen, som over.

 

Så lenge vi snakker hva den dette heilt teknisk sett "trenger å være" eller "må være" for å klare fylle ut skjemaet har du selvfølgelig 100 % rett. Men betyr det at du har krav på å få ting slikt du ønsker? Etter tolloven er nok svaret der nei, og det har jeg gått nærmere inn på i forrige innlegg. Tollovens kapittel 3 og 4 nevner en god del om hva du "kan få" (dersom tilliten er i orden) men den nevner svært lite om hva du "skal ha"....

 

Derfor meiner jeg framdeles det blir totalt feil å snakke om "må ikke være" og "trenger ikke å være". Den siden avgjør nemlig tollmyndighene og ikke en selv. Selvfølgelig kan man om man er selvspeditør be om hva som helst som ikke er spesifikt forbudt, akkurat som enhver annen speditør kan. "Be om" betyr likevel verken "har rett på" eller "får automatisk".

 

Så i den grad vi snakker om "trenger ikke å være"/"må ikke være" = tekniske mulig å be om annet", ja 100 % enig med deg. Derimot er det viktig å få fram at dette er ikke noe man på noen som helst måte har "rett på" eller "krav på", dette er noe man får når tilliten er på plass hos alle parter.

 

Og som jeg har vært inne på i andre innlegg. Når en toller kommer over en faktura som ikke stemmer med pakkemottaker hos en privatperson og det ikke er noen opplysninger i TVINN om at noen eiendomrett er overført - ja så skal man ikke undres på om tolleren ikke deler oppfatningen om å få bruke en annen persons privatadresse som mottaker.

[Hjemlengsel]

Great wall of text is great

Den oppfatningen deler jeg ikke. Derimot er noen store vegger av tekst iblant nødvendig for å få fram et poeng Ikke alt lar seg forklare på tre linjer, selv om en del i dag later til å tro at det som ikke kan er ikke verd en forklaring.

 

Poenget mitt var at det du sier om mistet disposisjonsrett ved grensekryssing osv følger av lov, om loven tenkes borte kunne man sendt til hvem man ville også internasjonalt.

Om man utelukkende legger til grunn tanken "alt som ikke er spesifikt forbudt er tillatt" har du rett. Hva er din begrunnelse for at det rettsprinsippet skal rå uten innskrenkning? Jeg lærte dette som det anglosaksiske rettsprinsipp, men Norges juridiske tenkning har også en fot i den germanske rett. Der er prinsippet som kjent (?) at "alt som ikke er spesifikt tillatt er forbudt".

 

Det er altså ikke den som påstår at det er tillatt å sende noe som må vise til en lov som tillater det, det er den som hevder det er forbudt som må vise til en lovtekst som forbyr.

Ja, og min henvisning til det var da også gitt i innlegget før jeg utfordret...

[Tullballj]

Spennende å se hvor mye diskutert denne tråden har blitt. Jeg lurer på om noen vet hvor lenge jeg eventuelt må vente på et svar på en klage? Har posten noe svarfrist?

 

Jeg har for øvrig fått avsender til å sende pakken på nytt og jeg skulle også slippe å betale noe for å få den sendt igjen. Posten har også trukket tollkravet på pakken som ble sendt i retur. Forventer nytt krav på den nye forsendelsen, men nå vet jeg at det ikke er en pakke i følge loven. Har også bestilt den til mitt navn for å unngå tull en gang til selv om det egentlig skal være unødvendig. Må sende pakken på nytt fra meg til henne. Kommer til å fortsette å bestille pakker til andre, men for å få denne raskt gjør jeg det på denne måten nå.

 

Det er for øvrig dhl som leverer pakken til posten, så pakken er meldt til posten før ankomst. Bruker nesten alltid de til ting som koster mer enn 200kr.

 

Nå håper jeg det løser seg og at pakken kommer fram. Sist ble den sendt i retur etter å ha ligget en liten uke på postkontoret og den ble først sendt til min adresse, ikke mottaker sin adresse. Venter fortsatt på en forklaring fra posten, da de ikke kunne si hva som hadde gått galt på kundeservice eller på postkontoret den havnet på.

Endret 22. juli 2013 av NestenUtenkunnskap

[Teza]

Her var det mye på en gang...

 

1.

Det er riktig, om du mener "trenger for å klare å sette i gang fortollingsarbeidet".

 

2

Av en eller annen grunn har vi imidlertid opplevd at tollvesenet er interesset i både opprinnelsessertifikater, sluttbrukererklæringer, fraktbrev og en del annet før tollbehandlingen er ferdig.

 

Kan du da forklare sammenhengen mellom de ettterlysningen og t "den eneste dokumentasjonen en speditør eller tollvesentet trenger er handelsfakturaen"? Og nei, vi snakker ikke om varer som krever noen søknad for å importere.

 

1.

For å kunne fortolle en vare kjøpt av en privat person fra utlandet trenger man en faktura.

 

2.

La oss dele denne litt opp, det er vanskelig å gi deg et godt svar uten å kjenne til forsendelsen du tenker på:

 

Opprinnelsessertifikat (faktura erklæring/EUR1/certificat origin):

 

La oss si at trådstarter har kjøpt varen sin f.eks i Tyskland.

Han mottar varen og etter en tids bruk finner ut at produktet ikke fungerer slik det skal, kontakter selger i Tyskland som ber han sende varen til sitt verksted i Tyskland for reparasjon.

 

Kjøper leverer produktet inn til speditør for retur til Tyskland for at varen skal repareres. Speditøren utsteder en midlertidig utførsel (eksportfortolling ut av Norge) og et T1 dokument (transitt dokument for å kunne transportere til Tyskland gjennom Danmark). Speditøren kontakter mottaker og får vite hvem som fortoller for mottaker. Alt speditøren i Norge trenger for denne utførselen, er kopi av inngående faktura fra da varen ble importert til Norge.

 

Nå vil speditøren i Tyskland se på fakturaen som følger med godset.

Dersom det står en opprinnelseserklæring på fakturaen som sier at varene opprinnelig kommer fra Tyskland, vil speditør fortolle godset midlertidig inn i Tyskland og mva blir midlertidig belastet mottaker i Tyskland via intrastat (tollsystemet i EU).

Denne mva får mottaker i Tyskland tilbake gjennom intrastat når varen fortolles ut fra Tyskland for retur til Norge.

 

Men, dersom det ikke er en fakturaerklæring på fakturaen må det betales toll ved fortolling i Tyskland, og dette tollgebyret er ikke refunderbart.

Speditør i Tyskland gir derfor beskjed til speditør i Norge at mottaker i Tyskland ikke vil betale toll på denne forsendelsen.

 

Det er da 2 muligheter, enten betaler avsender i Norge tollgebyret og varen fortolles som normalt, eller så skaffer avsender i Norge et opprinnelsessertifikat (EUR1 i dette tilfellet).

 

For at mottaker skal kunne få utstedt et EUR-1 sertifkat på dette godset må han enten få en ny faktura fra selger hvor det er påført en opprinnelseserklæring eller selger i Tyskland er nødt til å utstede et EUR1 sertifikat og sende til Norge.

Når ett av disse dokumentene er mottatt hos speditøren i Norge, kan denne utstede et nytt EUR1 dokument som kan sendes til speditøren i Tyskland.

 

Når dette er på plass vil varen fortolles midlertidig inn i Tyskland.

For at dette skal være lønnsomt må vi snakke om store verdier i tollgebyr.

Det koster minimum 1000 kroner å få utstedt EUR1 i Norge.

(speditørs arbeid, budbil til tollvesen for å få det stemplet, budbil tilbake og curer ned til Tyskland)

 

Når varen kommer tilbake til Norge etter reparasjon vil den bli gjenninnført mot den midlertidige utfortollingen og det betales ikke mva for annet enn verdien på reparasjonen med mindre det er en garantireparasjon.

 

Her er det dog en ny fallgruve, dersom varen sendes tilbake til Norge med en annen transportør enn den som eksporterte, er det ikke sikkert denne

vil innfortolle denne varen mot den midlertidige utfortollingen.

Da risikerer mottaker i Norge å måtte betale ny mva i Norge.

For å rette opp i dette må kjøper be speditøren som sendte varen ut av Norge om å sende kopi av utførselen til den som fortoller det inn igjen, og denne må søke tollvesenet om å få endret innfortollingen for at mottaker skal slippe å betale mva 2 ganger i Norge.

 

---

 

Dette er grunnen til at jeg forteller folk som handler fra utlandet, at dersom de ikke vet nok om hva som skal stå oppført i handelsfakturaen fra selger, kan de anse at det er billigere å kjøpe nytt utstyr kontra å benytte seg av garantien.

 

---

 

Sluttbrukererklæringer:

Dette er egntlig ikke relvant for private, enkelte selgere stiller krav til importør av varer.

 

F.eks når USA solgte M6 lastebiler til Norge måtte Norge signere sluttbrukr erklæring på at varene ikke skal selges videre til f. eks Kina.

Det kan være mange forskjellige typer av disse, f.eks at produktet kun skal selges i Norge og ikke til utenlanske kjøpere.

 

---

 

Fraktbrev:

Kan være mange grunner til dette, er kunen del av godset som skal sendes og de trengr kopiav fraktbref for å identifisere rette varene på fakturaen.

 

---

 

Alt i alt er dette ting som en privatperson som importerer til eget bruk, ikke vil komme bort i.

[Teza]

Så i den grad vi snakker om "trenger ikke å være"/"må ikke være" = tekniske mulig å be om annet", ja 100 % enig med deg. Derimot er det viktig å få fram at dette er ikke noe man på noen som helst måte har "rett på" eller "krav på", dette er noe man får når tilliten er på plass hos alle parter.

 

Det er den som betaler for frakten som bestemmer hvordan varen skal transporteres og leveres.

Dersom denne gør ting riktig vil ikke noen andre legge seg opp i dette men utføre jobben som beskrevet av fraktbetaler.

 

Når en toller kommer over en faktura som ikke stemmer med pakkemottaker hos en privatperson

 

Forstår ikke hva du mener med dette, vennligst forklar litt bedre.

[Teza]

Jamen, dette er jo ikke noe annet enn en forenkla bruksansvisning for TVINN. Heilt fin som det, men poenget her var altså ikke "hvordan fyller jeg ut TVINN". Det var "hvilke retter har jeg som speditør (eller egenspeditør)". Da må man nok studere lovverk en del mer enn bruksanvisninger for hvordan man fyller ut feltene på blanketter i TVINN...

 

Fra side 104 har du det meste.

[Tullballj]

I dag ringte tollavdelingen i posten meg. Fikk på en måte en slags løsning. Damen jeg snakket med var veldig grei og forklarte tingene greit. Hun sa at det som hadde skjedd var at pakken var blitt sendt til min adresse på bakgrunn av at navnet mitt sto på fakturaen. Det var vanlig i posten sa hun, men hun kunne ikke gi meg noe svar på hvor dette var skrevet.

 

Hun henviste til posten.no, men jeg kan som sagt ikke se at det står noe om det der. .Greit nok, kommer til å ta det til meg neste gang jeg bestiller noe. Hun sa det ikke er noe problem å oppgi navnet til den som skal motta varen på fakturaen og som mottaker, selv om jeg bestiller.

 

Når det gjelder at pakken ble sendt i retur så hadde det ikke noe med tollavdelingen å gjøre. Hun sa rett og slett at det ble oppdaget at pakken skulle omadresseres pga posten min var det. Den skulle egentlig sendes til ferieadressen min, men på en eller annen måte har noen trodd at den skulle returneres og sendt den til tyskland. Det beklaget hun og de skulle betale for eventuelle ekstra utlegg.

 

Fikk da på en måte litt klarhet i sakene hva som har skjedd og fikk en beklagelse fra posten, så er ikke ille det.