Er jeg sær/dum som tenker sånn?

[Den utvalgte]

Uenig.

Endret 19. juli 2013 av Den utvalgte

[Extraterrestrial]

Det kan virke som du overdriver litt, men jeg forstår også hva du mener. Første eksempelet var greit nok, da ville dere bare vært fem stykker, hvorav du ikke liker to. Det andre eksempelet er jeg litt på kanten, hadde det ikke vært Pelle som hadde hatt festen så hadde jeg ikke sett en feil med å dra, da det vil være mange andre der, og lett å ignorere de du ikke liker.

[AnonymDiskusjon]

Oi! Masse svar!

 

Nei, det er nok ikke noe dop i dette bildet gitt, dette er rett og slett god gammel tillit som har blitt brutt alt for mange ganger i forskjellige settinger, alt fra å si konfidensielle ting videre til baksnakking og brudd på avtaler.

 

Nesten hver gang de har fått mulighet til å snakke til meg, så skal de bare diskutere hvorfor jeg ikke gidder å prate med dem, når jeg har forklart det sikkert 100 ganger.

 

Det er derfor jeg ikke ønsker å være i veldig nærhet av dem.

 

(Kan godt hende at det ser ut som en stor deal, det er egentlig bare generelt masse tillitsbrudd. Og jeg driter egentlig i hvorvidt det er noe å lage så mye oppstyr ut av, men jeg anser det som en prinsippsak. Er folk drittsekk mot meg, forså å ikke slutte etter X antall advarsler, så er jeg heller ikke interessert i å sosialisere meg med dem.)

 

Og ja, jeg kan såklart ignorere dem, men det er da problemet med at dè vil prate med mèg, som er det jeg vil unngå. Anonym poster: ff17d4b29219a0047fd276c035b3a98b

[Hugo_Hardnuts]

Alle gode kompiser har en irriterende kamerat.

 

Hvordan føles det å være den irriterende kameraten til folk?

Spørs på hvilken forklaringsmodell man tillegger det og hvor ofte man opplever at det blir slik, vil jeg tro. Noen er raske til å legge det på seg selv. For noen tar det lenger tid. For andre igjen er det alle andre det er noe feil med. Og noen forklarer det med personligheter som ikke matcher.

 

Alle har vi vel opplevd å møte på personer som vi ikke kommer overens med, eller være i sosiale situasjoner hvor vi ikke føler oss hjemme. Jeg har i hvert fall det. Er en litt introvert type som det tar tid å bli kjent med. Som regel går det seg til og jeg pleier å komme overnes med ganske mange ulike typer. Men noen ganger merker jeg jo også at folk tar min introversjon som arroganse, og for noen kan det være en umiddelbar deal-breaker. Og andre ganger er det jeg som finner et eller annet med noen uspiselig og derfor styrer unna dem. Alt i alt har jeg dog ingen problemer med å opprette og beholde sosiale relasjoner, og da blir det ikke så vanskelig å tåle de gangene det ikke går.