Novelle: "En Vakker Dag"

[EirikYeah]

Min første og desidert mest personlige novelle, skrevet for en tid tilbake. Syns det kan være greit å ha fått den ut en plass...

 

EN VAKKER DAG

Det var sommerens fineste dag, og gutten gikk rolig ned mot den asfalterte veien. Sola skinte sterkt på den dypblå himmelen, og om mindre enn 12 timer ville dagen være over.

 

Busstoppet var strategisk plassert rett utenfor det nye kjøpesenteret, så da gutten nærmet seg det lille skuret av glass, sto allerede flere mennesker og ventet. Gutten ventet sammen med de andre, men i motsetning til dem visste han ikke hvor han skulle. Mens de andre kunne sagt at de skulle på jobb eller skole, ville gutten svart at han ikke var sikker. Alle rundt ham hadde en plan; et mål; en mening. Gutten hadde ingen av delene, han bare var der. Inne på bussen valgte han et ledig sete ved vinduet, nokså langt bak i bussen. Ved neste stopp kom en mann ombord og satt seg ved siden av ham. Senere kunne ikke mannen huske at noen satt ved vinduet til høyre for ham. Han husket aldri noen gutt, og selv når han tøyde hukommelsen sin til det ytterste, kunne han ikke være sikker på om det hadde sittet en gutt der den morgenen i juli.

 

Gutten satt i dype tanker og stirret rolig ut av vinduet, ut på verden. Plutselig ytret han rolig tre små ord; ”Dette er livet”. Han sa det ikke slik gamle menn kan si det, sittende ute på terrassen i solskinnet, med et kaldt glass øl ved siden av seg og kjøtt på grillen. Han sa det på en undrende, men resignert måte, som om han simpelthen konstaterte et faktum. Dette er livet, hverken mer eller mindre. Han svelget og så seg forsiktig om for å sjekke om noen hadde hørt ham. Selvsagt hadde ingen hørt ham. Bussen var nesten full, men ingen hadde registrert at en gutt ved vinduet hadde brutt stillheten. Gutten følte ensomheten sterkere enn noensinne, der han satt midt i en folkemasse, hvor ingen hadde hørt ham snakke.

 

Da bussen omsider nådde sentrum av byen der gutten bodde, gikk han rolig ut og så seg om. Menneskemengden virket trykkende, og det gutten ville mest i hele verden, var å komme seg bort. Gutten vandret gjennom et hav av mennesker; trålet seg vei gjennom byens mylder av uttrykksløse ansikter og grå jakker. En mann skubbet borti ham, men forsvant i mengden før gutten fikk snudd seg. Gutten så seg om etter en vei bort fra mengden, bort fra menneskene og fra lyden. Han lengtet etter et stille sted hvor han kunne sitte for seg selv og tenke i fred og ro. Etter en stund fant gutten et tre i en park som han satte seg ned foran. Han kjente solens varme i nakken mens han bøyde hodet og så ned i det lune gresset med halvt lukkede øyne. Scener fra det siste året utspilte seg i det mørkegrønne; mennesker gutten hadde møtt, ting han hadde gjort og steder han hadde sett. Han hadde hoppet alene i fallskjerm; sett verden suse mot ham og kjent mestringsfølelsen av å være i total kontroll over sitt eget liv. Han hadde reist verden rundt og truffet mennesker han aldri kom til å glemme, ansikter som nå smilte til ham fra hans egne minner, en halv verden borte. Gutten tenkte på det han hadde gjort og hva han hadde oppnådd, samtidig som han tenkte på alt det han aldri kom til å gjøre. Aldri ville han møte et menneske han kunne elske og som fant det i seg å elske ham tilbake; å ligge under månen å se sin egen sjel gjenspeilet i en livspartners øyne. Han kom aldri til å holde en nyfødt sønn i sine armer og se sine egne øyne i hans smilende ansikt. Han kom ikke til å reise de plassene han drømte om, eller realisere sine mål. Hans historie kom aldri til å bli skrevet ferdig.

 

Gutten sukket stille og reiste seg. Idet han flyttet på seg, rant en liten tåre nedover nesen og falt lydløst mot bakken, hvor den blandet seg med morgenduggen og forsvant.

 

Metodisk og grundig gikk gutten rundt i byen og besøkte de stedene han elsket høyest. Med triste øyne så han på alt det som tidligere hadde gitt ham så mye glede og lykke. For hvert sted han besøkte tenkte han med undring over at han aldri ville se det igjen, en tanke som ga ham en følelse av tristhet, men også fullkommenhet. Ved å si farvel oppnådde han sakte, men sikkert fred, og han begynte å bli lettere til sinns. Veien hjem ble lettere for hvert skritt.

 

Gutten nøt sin siste solnedgang alene på en bakketopp i nærheten av hvor han bodde. Han satt midt i en eng av nyslått gress og så solen kaste sine siste stråler over verden. Om gutten kunne fått ett eneste ønske, var det å ha en å dele øyeblikket med. For da solen gikk ned og kun fuglenes kvitring fylte stillheten, var det ingenting gutten ønsket seg mer enn å kunne legge armen over skulderen til en venn å si: ”Se så vakkert”.

 

Gutten satt lenge i ro og stirret utover verden, for en siste gang. Han ønsket å si farvel til en han var glad i, men anropet ble ikke besvart og dermed heller ikke guttens siste ønske. Alene gikk han rolig nedover mot skogen og tenkte på de rundt ham, som ikke kjente ham og som knapt nok så ham. Han var ikke lenger lei seg for sin egen del, men tanken på de som ikke kunne bli med ham der han skulle, gjorde vondere enn noe annet han hadde opplevd. Han stoppet ved et vakkert gammelt eiketre og så opp mot det. Treet hadde alltid stått der, så lenge gutten kunne huske. Det var først nå han forstod at det hadde ventet. Ventet på ham.

 

Gutten smilte, som til en gammel venn.

Endret 19. juli 2013 av EirikYeah