Ha kjæreste med eller uten problemer når en selv sliter?

[AnonymDiskusjon]

Hola!

Ønsker synspunkter/erfaringer rundt en problemstilling jeg har tenkt litt på. Ønsker å være anonym av personlige årsaker/gjenkjennbarhet:

 

For et mer seriøst forhold, der man selv f.eks. har psykiske problemer, er det da best med en partner som har tilsvarende problemer, eller en "frisk" person?

 

Jeg tenker da ikke på alvorlige lidelser, som fullblown schizofreni/psykose osv. som uansett krever mer fast/rutinert behandling/oppfølging fra helsevesen, "psykopat" eller "psykobitch", men mer type generell angst, føle seg utilpass/utenfor i hverdagen, problemer med nærhet osv. hvor man ellers "fungerer normalt" i hverdagen.

 

Mine tanker blir: Hvis man har en partner med lignende problemer har enkelte sagt til meg at det er lett at man kan dra hverandre ned osv., og at en "frisk" partner i større grad vil kunne støtte/takle deg. Det er selvsagt ingenting feil med det å være "frisk". Men det jeg lurer på er om det er like lett for en "frisk" partner å virkelig klare å forstå/sette seg inn i problemene en selv har?

 

Med en "likesinnet" kan man kanskje i større/stor grad forstå hverandre bedre på et dypere plan, og kanskje virkelig være mer "kvalifisert" støttende? Og at dette kan bidra til at man får et veldig sterkt bånd? Og kanskje det begge to i stor grad har savnet er en person som virkelig forstår en selv? Et seriøst forhold er jo ideelt sett for "livet ut", og da bør man jo helst ha nogenlunde samme bølgelengde?

 

Jeg personlig sliter mye med de tingene som er nevnt; det å stole på andre, nærhet osv., og i utgangspunktet er min tanke at en partner med lignende problemer er det beste (av grunnene nevnt over). Jeg føler at jeg som person er i vesentlig bedre stand til å forstå og sympatisere med personer som "sliter" nå etter at jeg selv har vært gjennom div., enn jeg var før "ting skjedde".

 

Med "friske" personer er mitt inntrykk at de ofte på en måte "forstår", men ikke sånn egentlig. Vet ikke hvordan jeg kan forklare det best mulig. Uansett; jeg vil gjerne høre andres meninger/erfaringer? =) Anonym poster: 11192809e74edc020e13299373ad7d72

[Kevlar]

Min personlige mening er at det er helt umulig å svare på slike spørsmål på generelt grunnlag, da både "friske" og "syke" er så forskjellige.

[vidor]

Så lenge man trives i hverandre sitt selskap så er det vel liv laga.

 

Et vanlig forhold med dagens forventninger er som regel vanskelig nok, og psykiske utfordringer pleier som regel å komplisere det ytterligere.

Har du to av samme sorten så blir det som regel værre, men som du sier så kan du være heldig å finne noen med forståelse og riktig innstilling for utvikling. Det lønner seg ofte å kjenne seg selv.

[Raven_Heart]

Jeg kan bare svare ut ifra egen erfaring, og den er at det gjerne går til helvete uansett.

 

Er man "frisk" og i et forhold med en som er "syk" så kan det skape et avhengighetsforhold der den syke gjør seg avhengig av den friske for støtte og anerkjennelse, samtidig som man, hvis man er langt nok nede, ikke kan godta dette.

Et typisk eksempel på dette er komplimenter, type "jeg syns du er/jeg liker <sett inn superlativ/personlighetskarakteristikk her>" hvorpå man får til svar at "Neshda, det er jeg ikke." eller "Nei, det gjør du ikke." Holder man på en stund blir det fort frustrerende for den "friske" parten, og man risikerer at h*n ikke tør å gjøre noe som utløser en slik reaksjon. Det være seg komplimenter, oppmuntring, klesvask, lufting av bikkja eller hva som helst.

 

Er begge "syke" risikerer man fort at de enten driver hverandre til vanvidd eller blir totalt avhengige av hverandre, med alt det fører med seg av utfordringer. Jeg vil også strekke meg såpass langt som til å si at man ikke automatisk er bedre "kvalifisert" til å støtte hverandre bare fordi man har de samme problemene, da de som sliter med angst, føler seg utilpass i hverdagen etc ikke nødvendigvis har den selvinnsikten og de kunnskapene om mekanismene bak som skal til for å kunne være til støtte og/eller hjelp. Det kan like gjerne bli flere problemer av det, samt krangling og helvete fordi man, ironisk nok, ikke føler seg forstått.

 

Mennesket er et merkelig dyr, og vi har for vane å bygge opp forklaringer på hvorfor ting er som de er, samt tro at vi er spesielle og at ingen i hele verden har det akkurat sånn som oss. Hvis man da setter sammen to som har angst e.l. og begge føler seg "spesielle" er det fort duket for katastrofe, da disse forklaringene sannsynligvis kollidere og skape en hel masse unødvendig pes og trøbbel. Dog, det sies jo at man tiltrekker seg hva man er.