Hva vil det si å være en god person?

[Mindwheeel]

Hvis man sier at det å være ydmyk er en dyd, skaper det ikke da et problem med at gode folk anser seg selv som gode? Hva skjer med god-statusen jo mer ydmyk man er, går den opp eller ned?

 

Minner meg om noe fantastisk jeg hørte en gang: "At jeg er så ydmyk gjør at jeg er bedre enn alle andre."

 

 

Kanskje ekte ydmykhet , som også kan manifestere seg som intens intellektuell skepsis og openmindedness ( to sider av samme sak naturligvis: å ikke anta at man vet mer enn man gjør om noe som helst og isteden holde alle muligheter åpne) , transcenderer hele den konseptuelle "bra - dårlig" dikotomien? Kanskje det heller handler om en direkte situasjonellt orientert måte å leve livet på? En måte å leve der man regner alt som mulig og hele tiden er klar for å endre kurs totalt i neste sekund dersom informasjonen man mottar gjennom sanseinntrykkene , og mønstrene man kan legge merke til i hele denne informasjonsflyten , skulle indikere det?

Endret 24. juli 2013 av Hamolinadir

[IHS]

Vel det er riktig at alle utenom Jesus Kristus er syndere, det er likevel slik at du kan bli en god person gjennom Jesus Kristus, så det er verdt å prøve Å bli en fullgod person på egenhånd er umulig, menneskets egne onde natur hindrer mennesket i dette så derfor gå mot en bedre verden gjennom Jesus Kristus, så blir alt bra

Matt 7:13 "Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den"

Joh 10:9 "Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst"

Ef 2:18 "Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far"

Joh 14:6 "Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg"

Kan ikke bli annet enn inspirert av disse bibelsitatene selv om jeg ikke skjønner stort angående hva det kan bety. Angående det siste sitatet hørte jeg fra et sted at den opprinnelige teksten sa "JEG ER er veien, sannheten og livet". Altså at et annet navn på jesus er "Jeg ER" altså et symbol for det bevisste øyeblikk da man er i direkte kontakt med seg selv om livet med total ærlighet, oppmerksomhet og tilstedeværelse. Hvis hele jesus-skikkelsens mening tolkes som en symbolsk referanse til det bevisste øyeblikk , får plutselig alle historiene mange nye lag med mening. Men som sagt: Jeg vet ingenting om disse tingene, bare prøver å gjøre mitt beste på bakgrunn av informasjonen jeg har tilgjengelig, og klar til å endre kurs i neste sekund dersom gode nok grunner skulle tilsi det

Jesus Kristus er menneskets egentlige "jeg" eller i hvertfall det nye menneskets "jeg" Mennesket er egentlig ikke ondt, det har bare blitt det, da det har vendt ryggen til sitt sanne "jeg" dvs. Gud og blitt egoister, hvor da egoet er det falsk jeg, som ødelegger alt. Kristendommen er veien hjem til seg selv, hjem til Gud.

Endret 24. juli 2013 av IHS

[Mindwheeel]

Kristendommen er veien hjem til seg selv, hjem til Gud.

 

Men kanskje det også finnes andre veier? Kanskje dette et punkt der mange kristne har blitt offer for en gedigen misforståelse? Kanskje Jesus ikke var den eneste av "guds sønner"?

[IHS]

Men kanskje det også finnes andre veier? Kanskje dette et punkt der mange kristne har blitt offer for en gedigen misforståelse? Kanskje Jesus ikke var den eneste av "guds sønner"?

Nei, han er ganske tydelig i sin tale.

[Civilix]

Kanskje ekte ydmykhet , som også kan manifestere seg som intens intellektuell skepsis og openmindedness ( to sider av samme sak naturligvis: å ikke anta at man vet mer enn man gjør om noe som helst og isteden holde alle muligheter åpne) , transcenderer hele den konseptuelle "bra - dårlig" dikotomien? Kanskje det heller handler om en direkte situasjonellt orientert måte å leve livet på? En måte å leve der man regner alt som mulig og hele tiden er klar for å endre kurs totalt i neste sekund dersom informasjonen man mottar gjennom sanseinntrykkene , og mønstrene man kan legge merke til i hele denne informasjonsflyten , skulle indikere det?

 

Nei, det å være ydmyk er noe annet enn å være naiv.

[LonelyMan]

Det å være god er en observasjon. Om du definerer din egen godhet så vil du alltid lande feil i andres øyne.

 

Det å være god, er å:

 

1: Alltid overføre alle dine penger til min konto på lønningsdagen din.

2: Alltid smile og gjøre meg glad

3: Aldri gå bak ryggen min

4: Gi meg det beste du har å tilby

5: Bøye deg ned for meg, slik at munnen din er ved høyden av livet mitt

6: .. At du susser meg

7: Du slår på tv'en min og du vet det uten at jeg behøver å si det

8: Du vet hvordan du skal steke baconet godt, uten å ødelegge det

9: Du handler på butikken, alt jeg vil ha, uten at jeg må skrive liste

10: Du bærer meg til sengs uten at jeg behøver å si når jeg skal dit

11: Når det blir for varmt så slår du på air condition for meg, uten at jeg må si antall grader

12: Du bytter sokkene mine når jeg ligger i senga, og du løfter kun teppekanten der føttene er

13: Du sørger alltid for at det er nok varmt vann til en dusj når jeg behøver å dusje

14: Håndklede og er alltid på plass når tiden er inne

15: Du pusser tennene for meg og du er ansvarlig for å åpne munnen min

16: Når jeg vil ha egg og bacon, så sier jeg ægBken, og du forstår med en gang hva jeg vil ha

 

Dette er definisjonen på å være god mot noen.

 

Å være god = Å være tilbøyelig

Endret 27. juli 2013 av LonelyMan

[CypheroN]

Mange gode svar her! Selv om det er enkelte her inne som jeg ikke helt forstår hva de sikter til... Jeg klarer ikke helt å se hvordan moral/etikk og eventuelt religion skal spille en så veldig stor rolle her...

Hvordan mener du da at man skal tolke eller vurdere hva som gjør en person god? Moral og etikk (begrunnet i religion eller ei) er vel grunnmuren for ens handlinger og intensjoner? Jeg mener moralsk handlingsmønster er avgjørende når man snakker om godhet.

 

For eksempel: Hva er 'moralsk' riktig mellom pliktetikk, hvor det det vil være min plikt å utføre handling X, og jeg følger dette av prinsipp, uavhengig av hva dette fører til, eller konsekvensetikk, hvor f.eks det kan være moralsk lovlig å lyve med gode intensjoner, fordi konsekvensene for handlingen er god, og målet er viktigere enn veien dit. Hva med utilitarisme, en slags kollektiv, universal hedonisme hvor man må lyve mye for å føre til kollektiv lykke for folket (det er godhet i at flertallet blir lykkelige av dine uttalelser)? Er denne person mindre god enn en som alltid forteller sannheten for pliktens skyld? Og hvordan skal man egentlig finne ut hva som er 'godt', for kan moral være en absolutt sannhet, om den er menneskeskapt og ikke gitt av noen religion eller autoritet (som heller ikke gir det legitimitet for å kalle det absolutt, men som kan oppfattes slik innenfor visse rammesystem)?

 

LonelyMan ser ut til å være på en av sine syretripper med ett innlegg om bacon og hvordan dette skal stekes.

Endret 28. juli 2013 av CypheroN

[SonicDragon]

Godhet ergo ISFJ personlighet XD

Endret 28. juli 2013 av Epic Score

[SmoothCriminal]

Jeg vil si en god person er omsorgsful, ydmyk og er hyggelig.

[thePurpleMakedoniaPumpkin]

IHS skrev (På 13.7.2013 den 12.16):

Å være som Jesus Kristus.

Og hvordan oppnår jeg det da?

[Larzen_91]

Etter min mening handler det "å være en god person" om at man gjør så mange gode handlinger som mulig og så få dårlige handlinger som mulig. Hva denne fiktive personen faktisk tenker blir litt håpløst å forholde seg til, da vi ikke kan vite det. Enkelte kan jo fremstå som egoistiske fordi de opparbeider seg mye makt og kapital, men det er hvordan de bruker disse ressursene som teller. Om de har mye ressurser har de også potensiale til å gjøre mye godt.

Kristendom som nevnes over her kan i så måte komme litt til kort på den fronten, da man i prinsipp kan ha levd et forferdelig liv, i den forstand at man har vært grusom mot alle rundt seg, men om man angrer på slutten av livet blir man tilgitt uten konsekvenser. Jeg tenker hvertfall at om man har vært ugreit mot noen er det vedkommende man må gjøre opp for seg mot, og ikke en usynlig tredjepart.

[pedr0a]

On 7/13/2013 at 12:46 AM, Javisst said:

Som overskriften sier, hva vil det si å være en god person? Er dette handlingsberettiget? Altså er det dine handlinger iløpet av livet som avgjør dette, eller er dine tanker/tenkemåte også innblandet?

 

For å spesifisere litt min mening over: Se for deg en fiktiv person som er veldig trivelig... En hverdagshelt rett og slett! Denne personen ofrer seg ofte for at andre skal trives og er bare glad for det. Denne personen er godt likt av alle i sin omgangskrets og fremstår som den perfekte personlighet.

 

Er dette en god person?

 

Dersom vi nå tenker oss at denne personen har litt indre demoner og har konstant negative tanker om seg selv og verden generelt, til tross for sine gode gjerninger, er h*n fremdeles en god person?

Tja, hva er en god person.

Alle vet sånn ca hva man mener, men å definere hva et godt menneske er vil alltid variere fra person til person. 

En person som er god for noen, vil ikke nødvendigvis være god for andre. 

Når du spør om X person er god, så spør du også om godhet kan være objektiv. 

 

Om man anser noe som godt vil alltid være subjektivt. Så kan man diskutere om man allikevel kan si at visse handlinger objektivt er gode, men hvis en handling er "objektivt god", men ikke anses som god av andre, kan handlingen da være god? 

Kanskje. Fordi selv om noen gjør handling X som en person ikke synes var greit der og da, så kan det hende at personen senere innser at handling X faktisk var en god handling. 

Hadde forsåvidt vært interessant å vite om personer på tvers av kulturer klarer å enes om handlinger som er "gode", altså universielle gode handlinger. 

Når man selv tenker ut "objektive gode handlinger" vil disse alltid være farget av kultur og erfaring. Jeg antar at filosofer fra Europa har et annet syn på hvilke handlinger som er gode enn de som er fra feks Asia.  Skal man nærme seg objektivitet må man få med de som er forskjellig fra en selv. 

 

Hva som utgjør en god person kan også bestemmes ut ifra hvilke handlinger som anses som "onde" eller "slemme". Onde mennesker er dermed nødvendig for at det skal eksistere gode mennesker. Eller kan det eksistere gode mennesker i en verden uten ondskap? Trenger mennesker ondskap for å selv være gode? 

[IHS]

On 3/29/2021 at 1:21 PM, thePurpleMakedoniaPumpkin said:

Og hvordan oppnår jeg det da?

Ved å la han leve gjennom deg.

[medlem-560559]

Javisst skrev (På 13.7.2013 den 0.46):

Hallo!

 

Dette var et spørsmål jeg utav det blå begynte å gruble over på jobb her en dag, og som jeg rett og slett ikke klarte å finne frem til en konklusjon på...

 

Som overskriften sier, hva vil det si å være en god person? Er dette handlingsberettiget? Altså er det dine handlinger iløpet av livet som avgjør dette, eller er dine tanker/tenkemåte også innblandet?

 

For å spesifisere litt min mening over: Se for deg en fiktiv person som er veldig trivelig... En hverdagshelt rett og slett! Denne personen ofrer seg ofte for at andre skal trives og er bare glad for det. Denne personen er godt likt av alle i sin omgangskrets og fremstår som den perfekte personlighet.

 

Er dette en god person?

 

Dersom vi nå tenker oss at denne personen har litt indre demoner og har konstant negative tanker om seg selv og verden generelt, til tross for sine gode gjerninger, er h*n fremdeles en god person?

 

Hva er deres meninger om saken?

Det må være en person som har levd et liv uten å gjøre en eneste ondskapsfull ting. Aldri fortalt en eneste løgn, aldri spredt sladder og sagt et stygt ord eller tenkt stygt om noen, aldri stjålet noe eller hatet noen og har han vært sint har det altid vært for en veldig god grunn, hver eneste gang. Et slikt menneske har eksistert, han het Jesus. Det finnes ingen andre.

[PgUp]

Engel1 skrev (7 timer siden):

Det må være en person som har levd et liv uten å gjøre en eneste ondskapsfull ting. Aldri fortalt en eneste løgn, aldri spredt sladder og sagt et stygt ord eller tenkt stygt om noen, aldri stjålet noe eller hatet noen og har han vært sint har det altid vært for en veldig god grunn, hver eneste gang. Et slikt menneske har eksistert, han het Jesus. Det finnes ingen andre.

Var han et menneske eller gud?

[medlem-560559]

PgUp skrev (20 minutter siden):

Var han et menneske eller gud?

Begge deler! Gud og menneske kom sammen i Jesus.

[PgUp]

Engel1 skrev (3 minutter siden):

Begge deler! Gud og menneske kom sammen i Jesus.

Så ikke 100% menneske da. Mer 50%. Ikke rart han var bedre enn oss ekte mennesker. 

Endret 15. mai 2021 av PgUp

[medlem-560559]

PgUp skrev (Akkurat nå):

Så ikke 100% menneske da. 

Jo. 100% menneske. Han måtte lære seg å gå og var sulten og trøtt. Men han er samtidig Gud.

[PgUp]

Engel1 skrev (9 minutter siden):

Jo. 100% menneske. Han måtte lære seg å gå og var sulten og trøtt. Men han er samtidig Gud.

Hvis han er 100% menneske, altså akkurat som oss andre mennesker, kan han vel ikke være gud samtidig. Hvis ikke alle mennesker er gud. 

[medlem-560559]

PgUp skrev (3 minutter siden):

Hvis han er 100% menneske, altså akkurat som oss andre mennesker, kan han vel ikke være gud samtidig. Hvis ikke alle mennesker er gud. 

Mener du Adam før fallet ikke var 100% menneske? Jesus er 100% menneske, det er Gud som møter oss der vi er. Gud kan møte heroinmissbrukere selvmordskandidater kreftsyke osv også på dødsleiet. Vil Gud gjøre seg kjent som et menneske kan han det. Ingenting er umulig for Gud.