Date: skal / skal ikke... Hvorfor overnervøs?

[heartlife]

Jeg har nettopp vært gjennom brudd med kjæresten min for 3 måneder siden. Han var jeg sammen med i 8 måneder. Nå er det ut igjen å lete..... Jeg har avtalt date etter date den siste tiden, men trekker meg fordi jeg blir så overnervøs hele tiden. Men for å finne kjærligheten må man jo våge.. og en date er jo bare en date. Men allikevel. I dag har jeg en avtale om en date igjen, og lurer på om jeg makter dette...

 

Hva er jeg egentlig redd med å date? Er det andre her som kjenner seg igjen, og hva er dere redd for med en date? Jeg er vel redd for avslag.... noe jeg burde takle men det går på selvtilliten, i tillegg er jeg redd for det motsatte : at fyren skal være innpåtrengende. Samtidig er jeg usikker på hva jeg egentlig vil, for jeg har brent meg veldig på masse i følelseslivet mitt tidligere.

 

Noen som kjenner igjen den overnervøse følelsen?

[johanf]

Ikke legg for mye i det. Ikke avtal dates. Avtal å møtes uforpliktende for en prat og sett en tidslimit på det. Én eller to timer holder lenge, til førsteinntrykket. Bli også enige om å ikke si noe om hverandre før noen timer etter eller dagen derpå, for å forhindre at du står i spotlighten og må forklare han du møtte at det kanskje ikke var så mye gnist.

 

Det er helt normalt å være nervøs, men prøv å ikke legg så mye i de møtene.

[krikkert]

Å bli avvist etter en date er litt som å komme på jobbintervju men ikke få jobben.

 

I begynnelsen handler det ikke bare om at du ikke fikk jobben / ikke passet godt nok sammen med den fyren - det er en total avvisning av deg som person, en erklæring om at du rett og slett ikke er bra nok. Det er en selvtillitsdödare - men bare i begynnelsen. Etterhvert får du en litt mer "devil may care"-innstilling hvor du innser at det er ikke så farlig om det ikke går videre herfra.

 

Og da lander du drømmejobben/drømmedaten.

[heartlife]

Vet. Det går veldig mye på selvtilliten dette med dating. Jeg utsatte daten i dag, for jeg må tenke meg om før jeg klarer det. Jeg er så nervøs.... Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg var så nervøs.......Hva er det jeg egentlig er så redd, hvorfor føles det med dating katastrofalt ut for meg..... hvorfor så redd....

 

Da kom ale følelsene mine frem for meg. Jo jeg har opplevd mye opplevelser som gjør at jeg føler har gått på selvtilliten løs. Og jeg er litt sårbar nå om dagen, for jeg sliter litt med en hard jobb jeg har, itillegg til at jeg takler dårlig det følelsesmessige, grunnet at jeg har vært dum før og vært svak og latt meg bruke av menn jeg har møtt på dater før den forrige kjæresten min. Jeg vil ikke la de bruke meg igjen, men jeg er også redd for en annen ting: jeg er hysterisk redd for å ikke bli likt. Jeg høres teit ut som tenker sånn for alle kan jo ikke like alle, men det er vel det som er sårt med å være singel. En vil jo så gjerne hoppe inn i et godt og flott forhold med en gang, men det krever faktisk jobbing for å ha muligheten til å komme dit og.

Men nå har jeg altså katastrofetanker og fant ut at jeg trives jo godt alene uten den angsten. Jeg har jo barna mine. Men savner ekstremt en partner og....

 

Er noe som heter : Den som intet våger, intet vinner. Men samtidig er det noe som heter: Brent barn avskyr ilden... og det er det jeg gjør. Samtidig så synes jeg selv at jeg ser såpass pen ut at jeg ikke kan forstå at jeg har gått på så mye smell.... Og vil heller gå rundt å føle meg vel med meg selv i stedet for å føle meg dritt med avslag eller menn som ønsker å utnytte meg.

[krikkert]

Jeg kjenner ingen i gode forhold som har kommet rett dit. Men jeg kjenner veldig mange som har glemt all den harde jobbinga.

 

Partnere dukker opp. Men det er verdt å huske på motstykket til at alle gode menn er opptatt: Hvis en fyr er singel er det gjerne en god grunn til det...

[heartlife]

Du har rett i det. Kan godt være en grunn til at jeg har følt jeg har brent meg på feile menn en del. Det er jo gjerne en grunn til at de var single.....Føler det sånn at alle de beste mennene er opptatte.

 

Nå får han som jeg planla date med i dag, tåle å måtte vente noen dager til på møtes. Noen menn takler ikke at date blir forskjøvet. Men det med date er ikke lett heller.Tror de fleste blir litt nervøs til det.

 

Kanskje de fleste som er single føler det samme som meg?... Kanskje de føler at de bare har blitt brukt og utnytta og hvis en mann vil ha de så er det noe i veien med han liksom? Kanskje de sitter med samme følelsen..... Så jeg er gjerne ikke så alene om motgangen i denne prosessen og søken om å finne den rette. Er det foreks andre her inne som kan si at de føler at de har møtt masse motgang i søk etter kjærligheten? Og den som våger intet vinner sies det... Jeg må våge for å vinne, samtidig må jeg finne en som jeg tror kan fungere med meg, ikke lett denne nettdatingen. Vet liksom ikke hva jeg skal se etter i en person... væremåten , interesser og verdier i livet har vært viktig for meg.. utseende, har ikke vært så viktig men jeg tenker litt på at jeg bør gjerne være litt kresen der og...hehe ikke lett!