Vil jeg mitt eget verste?

[AnonymDiskusjon]

Som tittelen spør, så er det dette jeg ikke forstår. Jeg er deprimert og har vært dette veldig lenge, ser ingen poeng i å leve og mine spådommer om fremtiden er pessimistiske.

 

Men av og til virker det som at en del av meg bare ønsker alt vondt for meg selv. Som om at jeg ønsker at alt skal ende i grøften. Hvorfor? Hva er meningen med dette?

 

Har lyst til å drikke, men jeg vet at det ikke hjelper, den ubehagelige følelsen i brystet blir bare verre. Sterkere ting takler jeg ikke, blir som å tømme ut masse ubehagelige følelser fra en kran og la det renne...

 

For meg er det et mysterium hvordan du selv kan være så selvdestruktiv.

 

Anonym poster: 422a43e0321bb922a2ca139a691b5558

[Isbilen]

Det er sånn det er å være deprimert. Raseriet er vendt innover.

Det ble en gang sagt at "bitterhet er som å ta gift i håp om at den andre skal ta skade av det", det synes jeg er en fin beskrivelse.

[No Matter What You Say]

Nå er ikke han her psykolog eller den slags men, det gir man jo blanke faen i når man først er down.

 

http://m.youtube.com/watch?v=yLKdq-J5NE4

Endret 8. juli 2013 av Fasit

[Staketten]

Depresjon er ein vond sirkel som ikkje alltid kan brytast frå innsida.

[Gjest Bruker-95147]

Slipp fortiden! Fremtiden er garantert uviss, så derfor kan du også trygt glemme den også. Da stå du igjen med det eneste du kan være sikker på, nemlig; NUTIDEN

 

I nutiden skaper du altså fremtiden - så da er det bare å være der du er til enhver tid - samle oppmerksoheten om det du til enhver tid holder på med, om det så gjelder noe så simpelt som å gå på do ... Få med deg det som skjer rundt deg og inni deg, og ikke døm - hverken deg selv eller de andre. La verden få være i fred, og konsentrer deg kun om å sanse at du faktisk lever akkurat nu, og det er også det eneste du vet

 

Minst mulig tvang og kontroll, både hva angår deg selv og de andre. Kroppen din hater deg hvis du er slem med den - hvis den har mest lyst til å gjøre ingenting - ja, la den få lov å bestemme det! Kort sagt; vær i baksetet på din egen bil, og la hjertet ditt bestemme farten og styringen. Det kan aldri bli feil, men det krever at du ber ditt eget ego dra en viss plass - fordi det er bare egoet ditt som jamrer seg nå, og du behøver ikke høre på den typen sutring - men du skal heller ikke være slem med egoet. Tanker er som ville hester, og hvis du forsøker å springe etter en vill hest - så vet du at den bare fortsetter å springe og springe og ... Men den mister fort interessen for å springe, hvis den merker at ingen gidder komme halsende etter. Så når dine tanker og følelser oppfører seg som ville hester, så skal du gjøre med dem som den gode mor, hvor den lille 4årigen sønnen plutselig sier en dag: Mamma, jeg vil ikke bo sammen med deg og pappa - jeg vil flytte fra dere ... Den gode mor tar selvfølgelig sitt barn på alvor og bruker hjertet for det det er verdt. Hun smører en god nistepakke, og passer på at pjokken får med seg sine favoritt-kosebamser - følger gutten til utgangsdøra, og vinker til den lille rømlingen når han stabber ned oppkjørselen og sier: "Lykke til, kjære sønnen min, og ikke glem å skrive brev til mamma og pappa"

 

Mor vet jo selvfølgelig at den lille mannen kommer bare noen få meter ut i verden, før hjemlengselen tar helt overhånd, og han snur og skynder seg tilbake til der hvor den gode mor står med åpne armer og sier: "Velkommen hjem kjære barnet mitt - så godt å se deg hjemme"

 

Sånn skal man behandle sine egne tanker og følelser - da blir verden et rolig og fredelig sted

 

Lykke til!

 

[AnonymDiskusjon]

Takk for at noen har brukt litt av tiden deres til å svare her.

 

 

 

Nå er ikke han her psykolog eller den slags men, det gir man jo blanke faen i når man først er down.

 

http://m.youtube.com/watch?v=yLKdq-J5NE4

Kunne aldri ha fått meg selv til å gjøre noe sånt. Har følelsen/trangen av å se over skulderen min nesten hele tiden.

 

 

 

Depresjon er ein vond sirkel som ikkje alltid kan brytast frå innsida.

Lurer på hvordan, slik jeg ser det er det objektivt sett noe jeg må akseptere, noe som aldri går bort.

 

 

 

Slipp fortiden! Fremtiden er garantert uviss, så derfor kan du også trygt glemme den også. Da stå du igjen med det eneste du kan være sikker på, nemlig; NUTIDEN

 

I nutiden skaper du altså fremtiden - så da er det bare å være der du er til enhver tid - samle oppmerksoheten om det du til enhver tid holder på med, om det så gjelder noe så simpelt som å gå på do ... Få med deg det som skjer rundt deg og inni deg, og ikke døm - hverken deg selv eller de andre. La verden få være i fred, og konsentrer deg kun om å sanse at du faktisk lever akkurat nu, og det er også det eneste du vet

 

Minst mulig tvang og kontroll, både hva angår deg selv og de andre. Kroppen din hater deg hvis du er slem med den - hvis den har mest lyst til å gjøre ingenting - ja, la den få lov å bestemme det! Kort sagt; vær i baksetet på din egen bil, og la hjertet ditt bestemme farten og styringen. Det kan aldri bli feil, men det krever at du ber ditt eget ego dra en viss plass - fordi det er bare egoet ditt som jamrer seg nå, og du behøver ikke høre på den typen sutring - men du skal heller ikke være slem med egoet. Tanker er som ville hester, og hvis du forsøker å springe etter en vill hest - så vet du at den bare fortsetter å springe og springe og ... Men den mister fort interessen for å springe, hvis den merker at ingen gidder komme halsende etter. Så når dine tanker og følelser oppfører seg som ville hester, så skal du gjøre med dem som den gode mor, hvor den lille 4årigen sønnen plutselig sier en dag: Mamma, jeg vil ikke bo sammen med deg og pappa - jeg vil flytte fra dere ... Den gode mor tar selvfølgelig sitt barn på alvor og bruker hjertet for det det er verdt. Hun smører en god nistepakke, og passer på at pjokken får med seg sine favoritt-kosebamser - følger gutten til utgangsdøra, og vinker til den lille rømlingen når han stabber ned oppkjørselen og sier: "Lykke til, kjære sønnen min, og ikke glem å skrive brev til mamma og pappa"

 

Mor vet jo selvfølgelig at den lille mannen kommer bare noen få meter ut i verden, før hjemlengselen tar helt overhånd, og han snur og skynder seg tilbake til der hvor den gode mor står med åpne armer og sier: "Velkommen hjem kjære barnet mitt - så godt å se deg hjemme"

 

Sånn skal man behandle sine egne tanker og følelser - da blir verden et rolig og fredelig sted

 

Lykke til!

 

Takk for et langt svar! Du skriver bra.

 

Vet at du egentlig har rett, men hva om det virkelig ikke er håp? Hvem sier at jeg i det hele tatt er istand til å oppnå noe eller å være en normal person, være meg selv og vise det? Jeg klarer liksom ikke å la fortiden ligge, fordi det har ødelagt meg helt som person.

 

Tanken på å gå på butikken liker jeg ikke, fordi da møter jeg på folk. Uansett hvor jeg går, så er jeg alltid bevist på hvor folk er, hvor langt borte de er, spesielt hvis jeg er med noen andre. Da regulerer jeg volumet lsik at minst mulig hører hva jeg sier, til og med de jeg snakker til sier "hæ" iblant. Jeg har blitt mye bedre, men egentlig bare på å skjule usikkerheten, og trene på smilet som sier "jeg er en lykkelig person, ikke tro noe annet". Det er så innøvd at det føles som at det betyr noe annet. Som at smilet egentlig utrykker/dekker for tristhet/depressive tanker.

 

Sist jeg var på kino så satt jeg hele tiden bevisst på de andre som satt der, liker ikke å sitte foran folk. Jeg har bare lyst til å kunne gå på slike steder uten å sitte å tenke på hvordan jeg drikker, eller spiser popcorn. Er jeg varm så kan det godt tenkes at jeg lar være å ta av meg jakken pga. jeg sitter stiv som en stokk, og føler at det er ubehagelig å gjøre noe i tilfelle jeg ser teit ut. Det er som når du tenker over hvordan du går, hva du gjør med hendene, om folk legger merke til det. Det føles håpløst.

 

Og jeg er i tillegg "sosialt tilbakestående". Ikke det at jeg har noe imot folk som er det, men det er noe som holder meg mye tilbake. Går fint noen ganger, men jeg har ofte liksom ikke noe å bidra med, vet bare ikke hva jeg skal si. Ikke det at jeg kommer på noe. Jeg er ikke litt morsom en gang, og liker heller ikke å snakke (selv om jeg egentlig tror jeg liker det, ihvertfall tanken på å gjøre det naturlig, uten å være helt ukomfortabel). Er veldig ukomfortabel folk, uansett om det er familie eller en fremmed person. Også med sjanglende høy promille, er jeg usikker og innesluttet og tenker over hva jeg skal si (selvsagt kommer jeg ikke på noe). Forskjellen da er bare at jeg da klarer å uttrykke selvsikkerhet, noe som enhver person har inni seg.

 

Jeg eier ikke struktur, rutiner eller lyst for den saks skyld til å gjøre noe. Bare det å spise eller gå på do kan føles som et ork (selvsagt klarer jeg det fysisk). Og hjertet dunker hver gang jeg tenker på at jeg burde gjøre noe, f.eks. det å spise. Faktisk burde jeg gjøre det nå... Men jeg utsetter ting, prokrastinerer, noe jeg har gjort siden jeg vasr liten egentlig, i forskjellig grad. Blir stresset/redd hver gang jeg tenker på sånt, og det gir ikke mening. Jeg burde være istand til å gjøre dette, men det har jeg ikke vært på mange år.

 

Og så klarer jeg ikke å bli kvitt den urolighetsfølelsen eller angsten, hva enn man skal kalle det. Før var den ikke så intens, men den utvikler seg og blir større og annerledes. Verste følelsen jeg vet om..

 

Bare for argumentets skyld så er jeg heller ikke særlig glup, kanskje innenfor interessene som jeg har, men ikke noe annet. Håper jeg får lysten til å drive med interessene igjen. Jeg er ikke flink til å uttrykke meg muntlig, mye bedre skriftlig dog. Og dette er viktig for å kunne lykkes i både jobb og sosialt.

 

Hadde sikkert vært enklere å hatt en "condition" som abperger, da hadde jeg kunnet forklart det med noe ihvertfall. Men de som har det har det ikke enkelt heller da...

 

Men i bunn og grunn så ser jeg mange objektive grunner til å gi opp og hvordan jeg kommer til å dø uten særlig mange venner, uten kjæreste, uten å ha oppnådd noe egentlig. Jeg er ikke en selvstendig person, men jeg er heller ikke avhengig av noen. Jeg er bare, passiv. Livet følger ikke meg, jeg følger det.

 

 

Men takk for at du prøver. Er fint å se slik omtanke fra folk du ikke engang kjenner. Anonymous poster hash: 1aeb8...86f