Hva er det med kvinner og forfall egentlig?

[hermosa]

Du er virkelig en sjarmerende mann, Kalkunkrøll. Jeg blir rent forelsket .

Endret 6. juli 2013 av hermosa

[Red Frostraven]

For en gangs skyld er jeg litt enig med trådstarter.

 

Det kroppslige forfallet blant nordmenn og damer er veldig stort.

 

Jeg var en lubben ungdom, men skjerpet meg i voksen alder fordi jeg ble mer ansvarsbevisst og voksen.

Samtidig så skjer det motsatte med mange voksne: Uten sine foreldre til å passe på kroppen sin forfaller den raskt og permanent.

 

Fedme er et selvforskyldt problem, og er praktisk talt utelukkende forårsaket av manglende selvdisiplin.

Rent biologisk er det et visst forfall som er naturlig med hensyn til størrelse og form på nese, hake, ører og rumpe -- men fedme skyldes kalorier tatt inn > kalorier forbrent.

[Skosåle]

Kan faktisk si meg litt enig her.

Det er utrolig mange av de engang deilige jentene på min alder som forfaller i stor fart, selv om det fortsatt er mange av de som enda duger, heldigvis!

[JokerN_]

Absolutt. En stor andel av gamle kjente som man trodde kom til å være deilige resten av livet, som ikke rekker å få seg jobb engang før de har kommet langt i forfallingsprosessen.

 

Men fortsatt, klarer ikke å ta TS seriøst. Rett og slett litt provoserende.

[Staketten]

Det holder vel med én gang det, da. Eller har du fått "snøret i bånn" hos noen?

Ja, berre ein gong er framleis heile ein gong for mykje.

[Gjest medlem-141789]

Du veit å få sagt det TS, skulle ønske at eg også var like awsome som deg. Alle damer over 21 (slik som meg) er ikkje fine nok for min banan. Einaste problem er at deira vannmelon ikkje blir våt med tanke på meg.

[nebrewfoz]

Fedme er et selvforskyldt problem, og er praktisk talt utelukkende forårsaket av manglende selvdisiplin.

For noen er forfallet av intellektuell art, tydeligvis...

 

Nå drev også selveste Aristoteles og filosoferte om ting langt borte, ting han ikke hadde greie på, men som han i kraft av sin "visdom" mente at han greit kunne uttale seg om. Dette var den mest utbredte "vitenskaplige" metode fram til opplysningstiden snudde opp ned på gamle dogmer og markerte starten på en rivende vitenskaplig utvikling som forhåpentligvis ikke blir nevneverdig hindret av tullete innslag fra alskens fundamentalister, uansett retning og magnitude.

 

Hva med å basere propagandaen din på noe som ligger litt nærmere fakta, Frostræva?

Hvor er bevisene for påstanden "praktisk talt utelukkende forårsaket av manglende selvdisiplin" ?

 

Det finnes soild forskning som viser til både sterke genetiske og epigenetiske (f.eks. stressinduserte) årsaker til fedme.

 

Du sier du "var en lubben ungdom, men skjerpet deg i voksen alder" - kanskje du bare vokste av deg 'valpefettet', som man sier? Kanskje du bare har et inflatert inntrykk av din egen "selvdisiplin" ? Kanskje du bare fulgte det som er en naturlig 'kurve' for din kropp utfra dine genetiske/epigenetiske karakteristika?

 

Hvordan kan du vurdere din viljestyrke opp mot en annen persons viljestyrke? Hvis du klarer å si nei takk til nok en kjøttkake, og en annen person klarer det samme, har dere da lik viljestyrke?

 

Før trodde man at jo mer man trente (innenfor forsvarlige grenser), jo bedre O2-opptak fikk man. "Sunn fornuft" kalte man det. Nå vet man bedre. Noen personer responderer veldig godt på trening, andre responderer veldig dårlig, og når tidlig et O2-opptaksnivå som de ikke kommer over. Viljestyrken har ingen målbar effekt. (Den kan selvsagt bety mye når man snakker om toppidrett, men det er ikke akkurat det vi diskuterer her.)

[Red Frostraven]

Kalorier inn -> kalorier ut + forandring i fett og muskelmasse

 

Antall kalorier du trenger i løpet av en dag som kommer utelukkende fra sunn mat -> Ingen negativ vektøkning

 

Jeg kjenner ikke til at stress øker mennesker sin vekt uten at de spiser mer/for mye eller spiser for mye usunn mat.

 

Men du har kanskje kilder på at en betydelig andel av overvektige i dag spiser det de behøver i form av sunn mat og likevel går opp i vekt og ikke opplever noen positiv effekt fra å gå eller sykle hjem?

 

Jeg MÅ trene to til tre ganger i uken OG spise hovedsakelig sunn mat OG moderere inntaket av søtsaker for å ikke gå opp i vekt.

 

Da jeg sluttet å trene for to år siden gikk jeg opp ett kilo annenhver måned fordi jeg ikke reduserte matinntaket, fram til jeg begynte å trene igjen og begynte å spise sunnere i januar (og har gått ned igjen 6 kilo.)

 

Jada.

Jeg er sikkert bare HELDIG som klarer å gå ned i vekt, og det er sikkert genetikk som gjør at jeg klarer å spise sunn mat og gå ned i vekt.

Jeg veide 107 kilo da jeg var 20, og gikk ned 20 kilo med trening alene i løpet av tre år.

Så fikk jeg tre barn og gikk totalt opp 14 kilo i løpet av 6 år uten nevneverdig treningsopplegg, og lå på circa 100 kilo.

 

Siden Desember 2012 har jeg gått ned 7 kilo fordi jeg begynte å trene igjen, og ser for meg at jeg ligger på idealvekten min på ~85 kilo i løpet av høsten og vinteren.

Lavere kommer jeg simpelthen bare ikke; På 80 har jeg vaskebrett og et ansikt som ser sykt ut på grunn av mangel på underhudsfett, så jeg tenker meg at jeg legger meg på 85 kilo -- med synlige magemuskler men med litt underhudsfett i ansiktet.

[Gjest medlem-141789]

Hva med å basere propagandaen din på noe som ligger litt nærmere fakta, Frostræva?

Hvor er bevisene for påstanden "praktisk talt utelukkende forårsaket av manglende selvdisiplin" ?

 

Det finnes soild forskning som viser til både sterke genetiske og epigenetiske (f.eks. stressinduserte) årsaker til fedme.

 

Det eksisterer forskning som tyder på at det eksisterer ein samanheng mellom genetikk og høg vekt. Men det er jo eit faktum at å ete meir mat enn man forbrenner er den einaste årsaken til at man går opp i vekt. Det som trulig er genetisk er annlegg for tenking og følelsar. Når du har blitt utdelt ein hjerne er det ein tendens for at du vil ha litt av dei same eigenskapane som foreldra dine har, då ikkje fult ut og kan blir forandra på i svært høg grad. Men vil som regel bli forsterka gjennom oppdragelse. Så her har du ein god blanding. Forbrenning er kanskje også til dels arvelig, men denne er det mulig å betre.

 

Hvordan kan du vurdere din viljestyrke opp mot en annen persons viljestyrke? Hvis du klarer å si nei takk til nok en kjøttkake, og en annen person klarer det samme, har dere da lik viljestyrke?

 

Kor sterk lyst man har til å ete er også ein del av følelsesspekteret og er til dels arvbart, desverre. Men uansett kor sterk lyst man har, er det mulig å temme det til sin eigen fordel. Nokon må nok ha sterkare sjølvdisiplin enn andre og for nokon bli det for vanskelig. Så det er enkelte som er meir uheldige enn andre. Men det er likevel slik at du blir ikkje overvektig med mindre du eter meir enn du forbrenner. Og sistnevnte kan bli forbetra dersom man trenger ofte, uansett genetikk meinar eg.

Endret 8. juli 2013 av medlem-141789

[PSV]

Riktig at det å bli feit går på genene, men det er matlystgenen som går i arv, ikke fettgenet.

[nebrewfoz]

Riktig at det å bli feit går på genene, men det er matlystgenen som går i arv, ikke fettgenet.

Jeg kjenner ikke til forskning på noen av de 'genene' du omtaler her - og de finnes vel heller ikke i form av enkeltstående gener, men det er et faktum at to personer som spiser det samme og beveger seg like mye, kan oppleve at den ene går opp i vekt mens den andre ikke gjør det. Kroppens forbrenning kan være så forskjellig. Vi er ikke som serieproduserte bilmotorer der det er liten variasjon fra ett eksemplar til et annet.

 

Men det er riktig at kroppens forbrenning kan endres, f.eks. ved at man legger om kostholdet. Samme kalori-inntak, men basert på andre matvarer. Dette kan faktisk gi vektreduksjon, og da blir jo argumentet om 'kalorier inn - kalorier ut' stående i et litt latterlig lys.

[Horten Market]

TS har helt rett i observasjonen. En del kvinner midt i tyveårene mister yppigheten. De utstråler "mødre", selv om de ikke er det, som om naturen forteller oss at disse damene burde vært gift og ha stiftet familie, så ikke noe å hente for deg her.

 

Men jeg kan oppmuntre med at mange kvinner får en ny rennesanse midt i tredveårene. Smakfullt sminket, veltrent, sexy, selvsikre. Mye å se frem til der. Av og til har jeg blitt sjokkert over å møte igjen jenter jeg kjente da de var 18-20, som da var "ingenting", som nå er de vakreste dronninger.

[Budeia]

Absolutt. En stor andel av gamle kjente som man trodde kom til å være deilige resten av livet, som ikke rekker å få seg jobb engang før de har kommet langt i forfallingsprosessen.

 

De problemene vi har i dag med forfall av utseende, er små i forhold til tidligere tider (med unntak av helseproblemer pga fedme og bruk av sterke stoffer som "meth").

I tidligere tider var man voksen ved konfirmasjonsalderen, og ganske gammel i 40-årsalderen. Dvs utslitt.

De hadde mindre muligheter til å fikse opp grått hår, manglende tenner, gule tenner, osv.

 

I dag er du som et barn i konfirmasjonsalderen, og du er på en måte fortsatt en umoden voksen i 40-årene, som fortsatt har barnet i seg (gjelder ganske mange personer).

 

Ikke desto mindre er det et problem at kvinneligheten har reist sin vei:

 

For ca 100 år siden lagde man en karikaturtegning av fire sigarrøkende kvinder som bærer kvindeligheden til graven. "Norske Damer bærer Kvindeligheden til Graven".

"Gudskelov, nu er den da afvejen. Damerne har lenge været lej'n!"