Arv - fordeling og personlig utarbeidet kontrakt

[darkness|]

Denne saken har fire involverte parter: To foreldre og to barn.

 

Pga uenigheter i familien om hvordan fremtidig arv skal fordeles, har ene barnet presset de tre andre partene til å signere på en kontrakt denne personen har utarbeidet.

 

Kontrakten inneholder kort oppsummert:

All arv skal fordeles direkte mellom de to barna.

Foreldrene kan ikke gi penger til barne- og oldebarn eller noen av barna, hvor summen er større en på 1000kr uten å informere begge barna.

 

Når en av foreldrene faller fra, skal datteren arve personlige eiendeler etter mor, og sønnen etter far.

 

 

Spørsmålet mitt er, hvor gyldig er en slik kontrakt? Er det i heletatt stuereint å "presse" noen til å signerer på noe slikt?

[Antatra]

Hvis denne disposisjonen skal være et testament må den følge reglene i arveloven.

 

§ 49 sier at det skal være 2 vitner som skal underskrive testamentet. Videre sier § 61 at disposisjoner til fordel for et testamentvitne er ugyldig.

 

Idet de to arvingene er vitner for det felles testamentet som er forsøkt opprettet, vil ikke dette være gyldig.

 

Hvis dette anses som et testament vil testator i alle tilfeller fritt kunne tilbakekalle hele testamentet.

 

Det å presse noen til å opprette testament eller avtale, gjøre at denne blir ugyldig. Dette er det derimot ikke alltid like lett å bevise.

 

Anses disposisjonen som en avtale vil dette følge av avtaleloven § 29.

Endret 6. juli 2013 av Antatra

[darkness|]

Det anses som en avtale, så vidt jeg forstår. Kan en slik avtale være bindende? La oss si at en eller begge foreldrene ønsker å oppheve avtalen.

 

Hva kan regnes som personlige eiendeler? Og vil ene barnet ha anledning til å hente ut det barnet mener er personlige eiendeler hvis den andre forelderen sitter i uskiftet bo?

[darkness|]

Har lest paragraf 29 nå, og ser at den eller paragraf 31 muligens kan benyttes. Men det jeg lurer på er om man egentlig kan inngå slike bindende avtaler når det gjelder arv.

 

Et testament ville jo kunne oppheves ved å lage et nytt testament. Vil ikke en slik avtale kunne oppheves?

 

Kan man gjøre avtaler om sine egne midler i all fremtid? En ting er den dagen man går bort, men denne avtalen styrer jo i faktum hva man kan bruke sine egne midler på mens man er i live.

[Antatra]

Felles for både avtaler og testamenter er at de er disposisjoner. Felles for disposisjoner er at de blir ugyldige ved press/tvang o.l.

 

Forskjellen er at "avtaler" er livsdisposisjoner, mens disposisjoner som gjelder hva som skjer med ting etter eller ved død, er dødsdiposisjoner. Avtaler som gjelder arv vil pr. def. måtte gjøres i testaments form.

 

Hva man kaller disposisjonen er irrelevant. Ser man hver disposisjon for seg, kan man si at det som gjelder arv til barna, må gjøres i testaments form, mens avtalen om det å gi gaver i levende live synes mer som en avtale.

 

Ved uskifte vil ikke boet skiftes, og barna får ikke ut noe som helst.

 

Hva som er personlige eiendeler er et tolkningsspørsmål som ikke kan svares generelt på. Typisk vil morens smykker o.l. anses som hennes, mens fars gevær eller verktøy kan være hans personlige eiendeler.

Endret 6. juli 2013 av Antatra

[Herr Brun]

Man har betydelig større mulighet til å bestemme over midlene sine i live enn man har til å bestemme hva som skal skje med dem etter at man er død... Men et testamente er en ensidig disposisjon som kan endres ensidig, mens en avtale selvfølgelig ikke kan endres/oppheves av bare den ene parten. Testator kan også inngå arvepakt etter arveloven pgf 56, og vil da ikke kunne endre testamentet sitt.

[Occi]

Når en av foreldrene faller fra, skal datteren arve personlige eiendeler etter mor, og sønnen etter far.

Av nysgjerrighet; er dette en (relativt) vanlig praksis? Har aldri hørt om noe lignende.

Hele arvedramaet fremstår for meg som absurd, men dette er åpenbart noe som er forskjellig fra familie til familie.

[darkness|]

Man har betydelig større mulighet til å bestemme over midlene sine i live enn man har til å bestemme hva som skal skje med dem etter at man er død... Men et testamente er en ensidig disposisjon som kan endres ensidig, mens en avtale selvfølgelig ikke kan endres/oppheves av bare den ene parten. Testator kan også inngå arvepakt etter arveloven pgf 56, og vil da ikke kunne endre testamentet sitt.

 

Så det du sier er at barna også må være enig i at avtalen opphører? Foreldrene kan ikke endre eller ugyldiggjøre avtalen alene?

 

[darkness|]

 

Av nysgjerrighet; er dette en (relativt) vanlig praksis? Har aldri hørt om noe lignende.

Hele arvedramaet fremstår for meg som absurd, men dette er åpenbart noe som er forskjellig fra familie til familie.

 

I det øyeblikket det dreier seg om mye penger så oppstår slike "absurde" situasjoner. Har sett mange tilfeller hvor arv splitter familier.

 

I dette tilfellet ble avtalen signert nettopp for å bevare husfreden, men det er bare ene parten som "tjener" på den.

 

 

[Herr Brun]

Så det du sier er at barna også må være enig i at avtalen opphører? Foreldrene kan ikke endre eller ugyldiggjøre avtalen alene?

Forutsatt at det faktisk er en avtale: Ja.

[darkness|]

Forutsatt at det faktisk er en avtale: Ja.

 

Hva mener du med forutsatt at det faktisk er en avtale?

[Herr Brun]

Det blir en slags sirkelargumentasjon. Dersom den er en avtale, kan den ikke ensidig endres. Det er liksom det som er kjernen i konseptet avtale...

[Antatra]

TS

 

Du forutsetter at det er en avtale, når det kan være et en "avtale" som må anses som et forsøk på et testament.

 

Hva gjelder at de to barna skal arve foreldrene, så er det ikke en avtale i sin egentlige forstand. Slike "avtaler" må følge reglene for testament. Det gjør de ikke i det tilfellet du skisserer, altså er "avtalen" ugyldig.

 

Begrensingene i å gi gaver kan vel anses som en avtale. Selv om den er ensidig og ikke akkurat vanlig.

 

Når du i tillegg har dette elementet av tvang/press som du nevner, er det lite trolig at dette hadde stått seg i en rettssak.

Endret 6. juli 2013 av Antatra

[frevild]

Denne saken har fire involverte parter: To foreldre og to barn.

 

Pga uenigheter i familien om hvordan fremtidig arv skal fordeles, har ene barnet presset de tre andre partene til å signere på en kontrakt denne personen har utarbeidet.

 

Kontrakten inneholder kort oppsummert:

All arv skal fordeles direkte mellom de to barna.

Foreldrene kan ikke gi penger til barne- og oldebarn eller noen av barna, hvor summen er større en på 1000kr uten å informere begge barna.

 

Når en av foreldrene faller fra, skal datteren arve personlige eiendeler etter mor, og sønnen etter far.

 

 

Spørsmålet mitt er, hvor gyldig er en slik kontrakt? Er det i heletatt stuereint å "presse" noen til å signerer på noe slikt?

 

Så det krangles altså om arv mens foreldrene lever.

 

Det virker som om noen trenger en påminnelse om at arv er det som eventuelt blir igjen når noen dør. Så lenge foreldrene er i live, er det de og kun de som bestemmer hvordan de skal bruke pengene og eiendelene sine, hvem de vil gi gaver til etc. Ingen barn kan kreve av foreldrene at det skal bli noe igjen, ingen barn har rett til å legge seg opp i hvordan foreldrene bruker sine penger.

 

Ved å få denne avtalen får denne sønnen derfor en rett han etter norsk rett ikke er ment å ha.

 

Når det gjelder spørsmålet om avtalen står seg rettslig, er svaret ikke helt enkelt. Som Antatra har skrevet, må en avtale om arvefordeling inngås i testaments form.

 

Spørsmålet er imidlertid hvem som skal påberope seg at avtalen ikke er satt opp som et testament. Et av barna? Vedkommende har jo selv signert på at fordelingen skal skje iht. avtalen, og det er da ikke sikkert at han/hun kan påberope seg at man ikke fulgte testamentsreglene.

[Antatra]

Ettersom det er preseptoriske rettsregler vil også partene i avtalen kunne påberope seg ugyldighet. Også eventuelt andre arveberettigede kan gå til søksmål.

 

Men hvis dette er de to eneste livsarvingene, og ingen av foreldrene protesterer, så vil lite skje.

[Herr Brun]

For øvrig har jo ikke en slik avtale noe vern mot tredjemann, så hvilke rettsmidler har man dersom mor og far gir ting vekk til andre enn livsarvinger?

[Antatra]

Da faller man vel tilbake på de ordinære reglene for tredjemanns-konflikter ved ensidige disposisjoner.

 

Avtalen begrenser jo ikke det tilfellet hvor andre enn livsarvinger mottar gaver. Det er vel heller ingen rådighetsbegrensninger, men bare krav om varsel.

[darkness|]

Kan presisere situasjonen litt mer.

 

Pr. Dags dato er det én gjenlevende forelder. Denne forelderen ønsker nå å kunne forskuttere arv til barnebarn. Årsaken til at sønnen ikke ønsker at dette skal forekomme er fordi han har et barn, og søster har to. Han mener derfor at penger kun skal fordeles direkte til barna for å unngå at ene siden skal få mer enn andre.

 

Det har vært konflikt i familien i flere år, og han kom da med denne ferdigskrevne avtalen som han fikk alle partene til å signere. De andre tre signerte for å blidgjøre han og beholde freden i familien. Ingen har noen gang turt å ta dette opp til diskusjon (dette inkluderer foreldrene) fordi de vet at det ville skapt et helvete. Nå er altså ene forelderen gått bort, og den andre sitter i uskiftet bo. Den gjenlevende forelderen ønsker å gi ut deler av arv til barnebarn, men tør ikke pga denne avtalen som de ble presset til å signere på. Den gjenlevende forelderen føler seg avhengig av sønnen, og vil ikke gjøre seg til uvenns med han.

 

Som utenforstående lurer jeg bare på hvor ståa er dersom det likevel skulle komme opp til diskusjon.

Endret 6. juli 2013 av darkness|

[frevild]

Ettersom det er preseptoriske rettsregler vil også partene i avtalen kunne påberope seg ugyldighet. Også eventuelt andre arveberettigede kan gå til søksmål.

 

Men hvis dette er de to eneste livsarvingene, og ingen av foreldrene protesterer, så vil lite skje.

 

Det har du sikkert helt rett i - men kan du henvise til rettskilder? For det er ikke opplagt at det er slik: Hvis arvingene A og B er enige om hvordan arven fra C skal fodeles dem i mellom, skulle utgangspunktet være at A og B ikke kan slå beina under denne enigheten ved å henvise til formregler for Cs disposisjon. Mao. at de er innbyrdes uberettiget dertil på avtalegrunnlag.

 

Situasjonen ligger også langt unna den typiske testamentssituasjon:C skriver testament til fordel for A, mens B forbigås; her innebærer hensynet til B at man må ha formregler. Men i vårt tilfelle - hvor B har akseptert opplegget - kan en jo si at B ikke har behov for slikt vern.

[Antatra]

Jeg er enig i resonnementet og ser problemet. Likevel ikke helt sikker på hvordan jeg skal angripe det.

 

I dette tilfellet er det likevel ikke et helt rent eksempel. Alle parter avtaler hvordan arven skal fordeles, og det en av foreldrene som vil dele ut i strid med denne avtalen. Jeg kan ikke se at denne forelderen skal være bunnet av denne avtalen.

 

At barna kan avtale at de etter arvefallet og skifte skal dele arven mellom seg på en bestemt måte tenker jeg umiddelbart at må stå seg.