Tips - Avstandsforhold etter 3-4 år?

[Ohgenius]

Hei!

 

Jeg trenger virkelig noen gode råd og tips, for jeg har tenkt og tenkt men dette er et ufattelig vanskelig og sårbart tema for meg. Ønsker å høre hva andre tenker om dette, og håper noen vil ta seg tid til å lese dette.

 

De siste årene har jeg vært i et forhold med en kjempeherlig gutt i snart 3 år. Jeg er nå 19 år, og det har seg slik at vi har hatt en historie før disse årene. Vi ble sammen på ungdomsskolen, og var sammen i 1 år og nærmere 8 mnd. Vi valgte å gå fra hverandre ettersom vi brukte tid fra hverandre og mistet følelser. 4 mnd senere, fant vi hverandre til slutt og vi er fremdeles sammen den dag i dag. Andre gangen vi ble sammen, ble forholdet sterkere og vokste på en helt annen men positiv måte. Vi har altså kjent hverandre i nærmere 4-5 år, og vært sammen mesteparten av årene.

 

Det har seg slik at vi er ferdig med videregående, i hvertfall jeg og skal studere i en storby til høsten. Han derimot, har vært nølende og ubesluttsom på om han skal bli med meg. Jeg har valgt å studere noe som ikke finnes her i vår hjemby, og må derfor flytte. Det han ønsker å gå på, finnes overalt i hele Norge, men han vil ikke flytte herfra for å flytte til storbyen med meg. (Ikke fokus på å flytte sammen!). Eneste begrunnelsen er at han ikke ønsker det. Kanskje han ikke er moden nok, og ikke føler seg klar - men slik jeg ser det - har han muligheten til å flytte og starte et nytt kapittel i livet med en person han virkelig kjenner og stoler på istedet for å flytte til en ny by uten noen i det hele tatt.

 

Vi har et veldig seriøst forhold, til tross for at vi er så unge. Jeg blir selvfølgelig veldig såret når jeg ikke føler at han ønsker å reise verden rundt med meg eller erfare noe nytt sammen. I hvertfall når han sitt studie finnes i byen jeg ønsker til. For min del, kunne jeg dratt til hvilken som helst storby han ville i hele norge, men han ønsker ikke å dra fra denne lille byen vi befinner oss i, i det hele tatt.

 

Er det da "ok" at vi fortsetter forholdet? Vi klarer ikke å gi slipp på hverandre, men samtidig er det vanskelig for meg å innlede avstandsforhold når bakgrunnen er slik som den er. Vanligvis blir det dannet avstandsforhold basert på at kjæresten skal til utlandet eller at man møter en som bor en annen plass enn sitt eget.

 

Jeg forstår at jeg ikke kan tvinge han, og han selv skal velge! Men når vi skal prate om dette temaet, blir han stum og ønsker ikke å si noe. Alt han sier er "jeg vet ikke hva jeg skal si". Han er virkelig ikke en jeg vil gi slipp på. Samtidig vet jeg at det vil være vanskelig for meg å flytte vekk for å begynne på et nytt kapittel i livet og takle et brudd. Ønsker ikke å se han med andre jenter, og tanken på det gjør meg - argh.

Jeg trenger all tips, råd og erfaringer!

Endret 1. juli 2013 av Ohgenius

[kattungen]

Jeg tror det teiteste du gjør i den situasjonen er å forøske å presse ham til å bli med deg. Du risikerer at han ender opp med å forakte deg for å ikke respektere hans valg og meninger, og da er forholdet dødsdømt.

 

Hvor langt unna hjembyen skal du studere? Et avstandsforhold der man ser hverandre en gang eller to i måneden kan fungere dersom begge er innstilt på hvordan hverdagen kommer til å bli uten den andre parten i samme by.

[Ohgenius]

Jeg tror det teiteste du gjør i den situasjonen er å forøske å presse ham til å bli med deg. Du risikerer at han ender opp med å forakte deg for å ikke respektere hans valg og meninger, og da er forholdet dødsdømt.

 

Hvor langt unna hjembyen skal du studere? Et avstandsforhold der man ser hverandre en gang eller to i måneden kan fungere dersom begge er innstilt på hvordan hverdagen kommer til å bli uten den andre parten i samme by.

 

Han vet valget er opp til han selv, og at jeg ikke kan velge for han. Jeg skal studere ca 5 timer unna, og det er ikke den største avstanden, men når bakgrunnen for avstanden er basert på at han bare er usikker og egentlig ikke ønsker å ta det videre til det neste "nivået" blir det kanskje ikke det beste avstandsforholdet? Han forteller på en måte at om jeg reiser, så blir det slutt - og samme når han velger å bli her.

[kattungen]

Han vet valget er opp til han selv, og at jeg ikke kan velge for han. Jeg skal studere ca 5 timer unna, og det er ikke den største avstanden, men når bakgrunnen for avstanden er basert på at han bare er usikker og egentlig ikke ønsker å ta det videre til det neste "nivået" blir det kanskje ikke det beste avstandsforholdet? Han forteller på en måte at om jeg reiser, så blir det slutt - og samme når han velger å bli her.

 

Hvis det siste du påpeker faktisk er det han sier, "Dersom du reiser så er forholdet over", må du nesten bare godta det. På samme måte som du ikke kan velge for ham, bør ikke han kunne ha nok makt over deg til å holde deg tilbake fra noe du virkelig vil.

 

Har han sagt noe om hvorfor han ikke ønsker å forlate hjembyen? Kanskje han trives godt der, har yngre søsken han føler ansvar for, familie han føler han har forpliktelser ovenfor, venner, jobb etc? Eller er det bare blank avvisning og "jeg blir her samma faen"?

[Ohgenius]

Hvis det siste du påpeker faktisk er det han sier, "Dersom du reiser så er forholdet over", må du nesten bare godta det. På samme måte som du ikke kan velge for ham, bør ikke han kunne ha nok makt over deg til å holde deg tilbake fra noe du virkelig vil.

 

Har han sagt noe om hvorfor han ikke ønsker å forlate hjembyen? Kanskje han trives godt der, har yngre søsken han føler ansvar for, familie han føler han har forpliktelser ovenfor, venner, jobb etc? Eller er det bare blank avvisning og "jeg blir her samma faen"?

 

Han vet ikke, og han ønsker ikke å flytte hjemmefra. Det er begrunnelsen hans. Han har ingen yngre søsken, og kun en eldre søster som har flyttet ut for lenge siden. Han jobber ikke, og mesteparten av vennene reiser og flytter til en annen by. Føles som avvisning, men tydeligvis er jeg ikke grunnen til at han velger å bli her, men pga han selv.

[Holyashell]

Lev ditt liv der du er. Du kommer til å bli kjent med nye folk, om han ikke vil gi forholdet en mulighet tror jeg du vil angre om du sitter og venter på at han skal modne. Du kjenner han selvfølgelig best. Du kan også være hans når/dersom han kommer på besøk, uten å nekte deg selv å bli kjent med nye folk når han ikke er der. Du trenger ikke lete etter potensielle partnere, men sannsynligvis finner du ut at ventetid er kjedelig. Det du har tilgjengelig rett foran deg er mye mer spennende.

 

Det finnes en mulighet for at han sliter med noe annet, en reell utenforliggende årsak til at han ikke vil flytte. Om han ikke vil fortelle deg alt kan du heller ikke hjelpe han.

[Extraterrestrial]

Avstandsforhold kan funke, absolutt. Saken er bare den at det krever litt av partene i et sånt forhold. Det dummeste du gjør er ihvertfall å tvinge/presse han, det fører ingenting godt med seg. Det kan være at han gir etter og blir med, men han kommer nok mest sannsynlig ikke til å være lykkelig. Mitt forslag er egentlig bare at dere får prøve dere på et avstandsforhold, og gjøre det beste ut av det neste skoleår. Går det ikke, så går det ikke - men da har dere ihvertfall prøvd. Lykke til.

[Snylter]

Havet er fullt av fisk.

[kattungen]

Han vet ikke, og han ønsker ikke å flytte hjemmefra. Det er begrunnelsen hans. Han har ingen yngre søsken, og kun en eldre søster som har flyttet ut for lenge siden. Han jobber ikke, og mesteparten av vennene reiser og flytter til en annen by. Føles som avvisning, men tydeligvis er jeg ikke grunnen til at han velger å bli her, men pga han selv.

 

Er det aktuelt for ham å fortsette forholdet da, som et avstandsforhold?

[Ohgenius]

Er det aktuelt for ham å fortsette forholdet da, som et avstandsforhold?

 

Jeg tror han gjerne vil prøve, og det vil jeg og.. Avstandsforhold føler jeg og vil være litt vanskelig basert på denne bakgrunnen og hva som oppledet til det. Kommer jo ikke til å vare om han ikke i det hele tatt har tenkt til å flytte på seg, eller meg selv for den slags skyld.

 

Avstandsforhold kan funke, absolutt. Saken er bare den at det krever litt av partene i et sånt forhold. Det dummeste du gjør er ihvertfall å tvinge/presse han, det fører ingenting godt med seg. Det kan være at han gir etter og blir med, men han kommer nok mest sannsynlig ikke til å være lykkelig. Mitt forslag er egentlig bare at dere får prøve dere på et avstandsforhold, og gjøre det beste ut av det neste skoleår. Går det ikke, så går det ikke - men da har dere ihvertfall prøvd. Lykke til.

 

Vi kan jo prøve, men er kjipt å flytte for å starte for seg selv samtidig som man må takle et brudd. Føler jeg kanskje vil gjøre det verre for meg selv, og skape problemer for meg selv. Selvfølgelig må man jo prøve når man virkelig vil, men hva har man å se fram til - at forholdet fremdeles er der etter 5 år?

 

Lev ditt liv der du er. Du kommer til å bli kjent med nye folk, om han ikke vil gi forholdet en mulighet tror jeg du vil angre om du sitter og venter på at han skal modne. Du kjenner han selvfølgelig best. Du kan også være hans når/dersom han kommer på besøk, uten å nekte deg selv å bli kjent med nye folk når han ikke er der. Du trenger ikke lete etter potensielle partnere, men sannsynligvis finner du ut at ventetid er kjedelig. Det du har tilgjengelig rett foran deg er mye mer spennende.

Det finnes en mulighet for at han sliter med noe annet, en reell utenforliggende årsak til at han ikke vil flytte. Om han ikke vil fortelle deg alt kan du heller ikke hjelpe han.

 

Tror han egentlig bare ikke vet hva som er årsaken eller problemet. Er nok bare "lysten" det går på, men slik jeg ser det vil han pga. meg og pga utdanningen, men han vil ikke flytte herfra.

Endret 3. juli 2013 av Ohgenius

[kattungen]

Jeg tror han gjerne vil prøve, og det vil jeg og.. Avstandsforhold føler jeg og vil være litt vanskelig basert på denne bakgrunnen og hva som oppledet til det. Kommer jo ikke til å vare om han ikke i det hele tatt har tenkt til å flytte på seg, eller meg selv for den slags skyld.

 

 

 

Vi kan jo prøve, men er kjipt å flytte for å starte for seg selv samtidig som man må takle et brudd. Føler jeg kanskje vil gjøre det verre for meg selv, og skape problemer for meg selv. Selvfølgelig må man jo prøve når man virkelig vil, men hva har man å se fram til - at forholdet fremdeles er der etter 5 år?

 

Det kan jo hende han endrer mening etter at dere har vært i avstandsforholdet en stund, og vil flytte etter? Det er sånn man ikke vet før man har prøvd.

 

Hvis du føler du ikke har noe å se frem til, at det at forholdet fremdeles er der etter fem år ikke gjør det verdt å leve i et avstandsforhold, så har du egentlig svaret på hva du bør gjøre rett foran deg. Da er det dårlig gjort mot både deg selv og ham å la dere begge leve en løgn, så lenge du ikke ser noen glede i at forholdet kan bestå.

[Ohgenius]

Det kan jo hende han endrer mening etter at dere har vært i avstandsforholdet en stund, og vil flytte etter? Det er sånn man ikke vet før man har prøvd.

 

Hvis du føler du ikke har noe å se frem til, at det at forholdet fremdeles er der etter fem år ikke gjør det verdt å leve i et avstandsforhold, så har du egentlig svaret på hva du bør gjøre rett foran deg. Da er det dårlig gjort mot både deg selv og ham å la dere begge leve en løgn, så lenge du ikke ser noen glede i at forholdet kan bestå.

 

Jeg ser en glede i at forholdet kan vare etter ett år, om jeg vet han er kommer. Men å satse på at han kommer etter fem år, er usikkert og vanskelig å se fram til. Det kan være han endrer mening, men "å miste hva man har - før man finner ut hva man hadde" er ikke helt det jeg ønsker. Vil jo gjerne han skal se betydningen av meg, forholdet og verdsette det nå, men man kan jo håpe.

[Bruker-279008]

Hvis du elsker ham er det bare å prøve. Du får ikke tvunget ham til å bli med, men du kan heller ikke la deg stoppe av at han synes det er skummelt å forlate mors trygge rede. Du burde i alle fall ikke gi ham opp, for når han en dag skal flytte ut (forhåpentligvis ikke så lenge til) vil det være mye tryggere å flytte inn med deg enn å bo med venner eller i et kollektiv. Så får du kreve at han i det minste kommer og besøker deg. Jeg er enig i at man bør gi opp når slaget er tapt, ikke kjempe videre og ødelegge enda mer, men du burde ikke slå opp med ham fordi du frykter at slaget kanskje vil tapes snart. Og hvis du ser at det ikke fungerer med avstandsforholdet, og at han ikke viser tegn til å ville flytte, så får du heller kalle et tapt slag for et tapt slag da. Og hvis forholdet overlever dette, er dette et sunnhetstegn.

[Ohgenius]

Hvis du elsker ham er det bare å prøve. Du får ikke tvunget ham til å bli med, men du kan heller ikke la deg stoppe av at han synes det er skummelt å forlate mors trygge rede. Du burde i alle fall ikke gi ham opp, for når han en dag skal flytte ut (forhåpentligvis ikke så lenge til) vil det være mye tryggere å flytte inn med deg enn å bo med venner eller i et kollektiv. Så får du kreve at han i det minste kommer og besøker deg. Jeg er enig i at man bør gi opp når slaget er tapt, ikke kjempe videre og ødelegge enda mer, men du burde ikke slå opp med ham fordi du frykter at slaget kanskje vil tapes snart. Og hvis du ser at det ikke fungerer med avstandsforholdet, og at han ikke viser tegn til å ville flytte, så får du heller kalle et tapt slag for et tapt slag da. Og hvis forholdet overlever dette, er dette et sunnhetstegn.

 

Han vet aldri når han er klar til å flytte ut. Han mener plutselig at det ikke er pga han ikke vil flytte, men bare generelt pga han ikke vil. Vi har også pratet om at det vil kanskje være litt for "fort" å flytte inn sammen, og at han kanskje vil flytte ut alene før han flytter ut med meg. Dette er så surrete, og argumentene hans er uklare. Vet ikke hva jeg skal gjøre av meg! hehe..

[kattungen]

Jeg ser en glede i at forholdet kan vare etter ett år, om jeg vet han er kommer. Men å satse på at han kommer etter fem år, er usikkert og vanskelig å se fram til. Det kan være han endrer mening, men "å miste hva man har - før man finner ut hva man hadde" er ikke helt det jeg ønsker. Vil jo gjerne han skal se betydningen av meg, forholdet og verdsette det nå, men man kan jo håpe.

 

Så du kommer aldri til å flytte tilbake til hjembyen, selv ikke etter at utdannelsen er ferdig? For det kan jo være omvendt: du kan "komme tilbake" til ham etter fem år.

[Ohgenius]

Så du kommer aldri til å flytte tilbake til hjembyen, selv ikke etter at utdannelsen er ferdig? For det kan jo være omvendt: du kan "komme tilbake" til ham etter fem år.

 

Er ikke sjangs i denne lille byen. Arbeidsmarkedet er ikke til å skryte av her! Er en grunn tli jeg må ta studiet mitt i en annen by, hvis ikke hadde jeg virkelig vurdert og tenkt på å bli igjen.

Føler som sagt grunnen er:

- Vil ikke flytte hjemmefra

- Har venner og er kjent i hjembyen

 

Samtidig fant han ut at hvis han skulle studere, måtte han ha dratt på BI fordi han glemte visst å søkte på universitetet i byen. Det var vel pga. han var giddalaus og ikke orket å egentlig lete seg igjennom for å finne seg en skole. Så det ble og et problem. I fjor høst nevnte han at han virkelig ville vekk fra denne byen, så jeg vet ikke hva som endret meningen - kanskje realiteten?

Endret 3. juli 2013 av Ohgenius

[Bruker-279008]

Hvis han virkelig mener at han kunne blitt med om han hadde søkt på noe, minner jeg bare på at restetorget åpner i starten av august på www.samordnaopptak.no - kanskje noe interessant legges ut? Ellers forstår jeg ham litt, det blir vanskelig å få masse venner i en helt ny by hvis han jobber mens alle andre på hans alder studerer.

[Ohgenius]

Hvis han virkelig mener at han kunne blitt med om han hadde søkt på noe, minner jeg bare på at restetorget åpner i starten av august på www.samordnaopptak.no - kanskje noe interessant legges ut? Ellers forstår jeg ham litt, det blir vanskelig å få masse venner i en helt ny by hvis han jobber mens alle andre på hans alder studerer.

 

Å bare finne noe på restetorget er litt for mye å be om kanskje. Vil gjerne at han skal gå på noe han ønsker. Han kunne forsåvidt blitt igjen i hjembyen for å jobbe, og komme om ett år på studiet han ønsker som ikke er på BI - men det ønsker han heller ikke. Han vil teste ut studiet.

[Bruker-279008]

Ånei, jeg mente ikke at han bare skulle finne noe tilfeldig, men at han i alle fall burde titte innom i tilfelle hva han har lyst til blir lagt ut.

 

Å bare finne noe på restetorget er litt for mye å be om kanskje. Vil gjerne at han skal gå på noe han ønsker. Han kunne forsåvidt blitt igjen i hjembyen for å jobbe, og komme om ett år på studiet han ønsker som ikke er på BI - men det ønsker han heller ikke. Han vil teste ut studiet.

 

Hvorfor ønsker han ikke å gjøre det? Han blir jo nødt til å studere før eller siden uansett, så hvorfor ikke starte neste år, og så i tillegg kunne flytte sammen med kjæresten sin? Det må være mye tryggere og bedre det enn å flytte inn i f.eks et kollektiv.

[Ohgenius]

Ånei, jeg mente ikke at han bare skulle finne noe tilfeldig, men at han i alle fall burde titte innom i tilfelle hva han har lyst til blir lagt ut.

 

Hvorfor ønsker han ikke å gjøre det? Han blir jo nødt til å studere før eller siden uansett, så hvorfor ikke starte neste år, og så i tillegg kunne flytte sammen med kjæresten sin? Det må være mye tryggere og bedre det enn å flytte inn i f.eks et kollektiv.

 

Han mener at et friår er bortkastet, og at det vil være kjipt å måtte jobbe hver dag. Han er ikke så interessert i folkehøgskole, reise osv.