Erfaringer med pågående familie

[AnonymDiskusjon]

Har en familie (hovedsaklig foreldre) som jeg egentlig aldri har kommet særlig godt overens med. Bor langt unna og snakker et par ganger i måneden på telefonen. Siste årene vært alt fra 2-10 besøk i året. Nå skal jeg få barn og presset til mer kontakt med familien er veldig stort. Har allerede fått høre at jeg vil ødelegge mye uvurdelig for både dem og mitt barn om de ikke får ha det tette forholdet de ønsker. Noen råd eller erfaringer med lignende?

 

Bare for å unngå feiltolkninger så bør det nevnes at det aldri har vært misshandling eller lignende. Vi har bare svært forskjellige personligheter og er den typen mennesker som uansett nyheter kan gi deg dårlig selvbilde etter 2 minutter.

 

Sitter på en måte litt fast mellom deres konstante mas om mer kontakt og å ikke kunne forsvare for meg selv og ikke ha noe kontakt, om det er forstålig?

 

 

Interessert i all tilbakemelding. Anonym poster: 1755614a5b60a73a7687de704f72ed27

[kattungen]

Hvor tett forhold ønsker de? Og spesifiserer de nøyaktig hva som vil "ødelegges" for barnet hvis de ikke har det kontaktnivået din familie ønsker, eller er det bare "uvurderlig"?

 

Litt avhengig av hvor langt unna de bor er ikke 2-10 besøk i året en uting. Selv besøker vi familie som bor langt unna ca en gang i måneden, men det kan fint hende at det tallet halveres når vi får barn nettopp fordi barn krever mer av oss som foreldre, og fordi det er vår oppgave å tenke på barnets beste. Hvis du mener at besøk 2-10 ganger i året og telefonisk kontakt et par ganger i måneden er til barnets beste, så er det din rett som forelder å holde på den avgjørelsen til barnet kan uttrykke sin egen mening.

[AnonymDiskusjon]

Hvor tett forhold ønsker de? Og spesifiserer de nøyaktig hva som vil "ødelegges" for barnet hvis de ikke har det kontaktnivået din familie ønsker, eller er det bare "uvurderlig"?

 

Litt avhengig av hvor langt unna de bor er ikke 2-10 besøk i året en uting. Selv besøker vi familie som bor langt unna ca en gang i måneden, men det kan fint hende at det tallet halveres når vi får barn nettopp fordi barn krever mer av oss som foreldre, og fordi det er vår oppgave å tenke på barnets beste. Hvis du mener at besøk 2-10 ganger i året og telefonisk kontakt et par ganger i måneden er til barnets beste, så er det din rett som forelder å holde på den avgjørelsen til barnet kan uttrykke sin egen mening.

 

Det er nok bare "uvurderlig" ja....

 

Åja, kanskje det ikke er så uvanlig? Kommer fra en liten bygd hvor hele familien bor. Det var "ille nok" når jeg flyttet til nærmeste by, men de siste par årene har vi bodd på andre siden av landet. Jeg tror også det kommer til å bli stort press på barnet direkte når han/hun når en viss alder. Det er allerede snakk om at siden vi kommer så sjeldent så får vi sende ungen neddover for sommeren etc. Jeg bare ser problemet vokse og vokse fordi dette er ikke noe jeg vil vurdere en gang. Jeg ønsker ikke at mitt barn skal være der alene å føle på den autoritære og kritiske foreldrestilen jeg vokste opp med. Det er trist for jeg syns nok en gang alt dette styret ødelegger gleden ved noe i livet som burde være utelukkende positiv for meg (samme når jeg fikk første bil, flyttet, begynte å studere et studie ikke de likte etc). Anonym poster: 1755614a5b60a73a7687de704f72ed27

[AnonymDiskusjon]

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var 1 år, og de kommuniserte veldig dårlig. Jeg bodde hos pappa, og var annenhver helg hos mamma. (Som forøvrig ikke hadde noe nært forhold til sine foreldre.) Det enda opp med at jeg hadde lite kontakt med min mormor og min morfar. Farfar døde før jeg ble født, og farmor da jeg var åtte år. Det ble derfor et sårt punkt for meg å se at "alle" de andre barna hadde god kontakt med sine besteforeldre. De gjorde kjekke aktiviteter med dem, og lærte dem ting fra gamle dager som ikke mange foreldre kunne gjort på samme måte.

 

Min mormor og morfar prøvde og ta mer kontakt med meg etter hvert som jeg ble eldre, men vi fikk aldri noe nært forhold. Jeg har blitt sint på både mamma og pappa, fordi de ikke lot meg treffe dem oftere.

 

Dette var ikke samme situasjon som den du er i, men poenget var at det kan faktisk skapes et "uvurderlig" forhold mellom besteforeldre og barnebarn. Jeg synest dere bør svelge litt stolthet og legge til rette for dette. Så får barnet selv avgjøre mer når det vokser til. Men selvsagt går jo dette begge veier, og de bør jo også komme på besøk til dere. (Om dere ønsker dette da.) Anonym poster: 8992d7bfb28208685a3c9056b405a29b

[BuffyAnneSummers]

Altså, TS, noe av det foreldrene dine foreslår kommer jo ikke på tale før ungen er gammel nok til å ta noen lunde vare på seg, f.eks det å være hos dem i sommer. Dette gjør man selvsagt ikke med småbarn, eller unger som er lett å ''påvirke'' ved å lokke dem med godteri eller leker.

 

Ellers syns jeg at du skal gi dem klar beskjed om at du er mor, og at hvis de ønsker å ha større kontakt med barnet så må de finne seg i dine regler, og ikke motstride dine regler eller sette inn sine egne som du ikke ønsker at barnet skal forholde seg til.

 

Du er mor, bruk det til din fordel for å sørge for at barnet ditt får ett godt forhold med sine besteforeldre.