AnonymDiskusjon Skrevet 22. juni 2013 Del Skrevet 22. juni 2013 Da var sommerferien her igjen, og jeg har som vanlig ingen planer annet enn å dø hjemme... Jeg har noen venner, men ikke mange. Jeg skulle gjerne snakket med enkelte av dem i flere timer, gjerne funnet på noe. Men jeg tenker alltid at de har ting å gjøre, selv om de har sagt at de ikke skal noe spessielt i ferien.. Så jeg er redd for å ta kontakt nå i ferien selv om jeg har snakket mye med noen av dem før, og det er hyggelige mennesker. Men jeg vil ikke komme i veien kan man si... Så jeg klarer liksom ikke helt å ta kontakt og spørre om ting... Dette er ikke alt. Jeg skulle også gjerne dratt ut og møtt nye mennesker, men pga. at jeg er så beskjeden, så klarer jeg ALDRI å ta en liten tur ut, og kanskje hilse på folk. Blir ganske deprimert til tider... Føler jeg ikke klarer noe når det kommer til det å møte mennesker og snakke osv... Føler meg veldig håpløs på dette... Noen som vil dele noe? Noen som er i samme situasjon? Anonym poster: 2d1be04100656648e31e330270d5d180 1 Lenke til kommentar
KinderLinda Returns Skrevet 22. juni 2013 Del Skrevet 22. juni 2013 Du burde ikke være redd for å ta kontakt med vennene dine, eller tilogmed bekjente! Om du forteller dem om det du skriver her, vil de klart forstå deg, og det kan gjøre situasjonen din mye lettere! Jeg er ikke i samme situasjon som deg, men jeg vet hvordan det er å være redd for å være til bry, eller ikke passe helt inn. Du virker jo som en rimelig person, og jeg er sikker på at mange av vennene dine vil være sammen med deg, selv om de kanskje ikke sier det! Lenke til kommentar
B25S Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 Du burde ikke være redd for å ta kontakt med vennene dine, eller tilogmed bekjente! Om du forteller dem om det du skriver her, vil de klart forstå deg, og det kan gjøre situasjonen din mye lettere! Om h*n forteller det til vennene sine så vil de sannsynligvis synes det er rart og etterhvert ta avstand. Dette gjør de selvfølgelig etter at de har prøvd å inkludere vedkommende fordi de synes synd på h*n, noe som er et veldig dårlig grunnlag for sosial aktivitet. Det kommer på ingen måte gjøre situasjonen lettere. 6 Lenke til kommentar
Skandinav Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 Vi snakker altså om ikke ukjent selvbildeproblematikk. Ikke uvanlig er det i ferie og helligdager slik problematikk kommer til overflaten. Erfaringsvis er det heller ikke uvanlig at når hjelpebehovet er som minst på dette området, det vil si når det ikke er ferie, så bes det i betraktelig mindre grad om hjelp. Det er nesten som om man glemte hvordan ferien forrige gang var. En kan jo både forklare og forstå seg på problemet til man blir helt fjern. Det hjelper overhode ikke å synes synd på deg heller. Kjære TS, med mindre du hadde tenkt å gjøre noe selv for å løse dine problemer, så finnes det ingen akutt løsning på problemet. Etter ferien, når alle er tilbake i jobb, da foreslår jeg at du får hjelp med ditt selvbilde slik at det ved neste ferie ikke trenger å bli som det er nå. Lenke til kommentar
emwa Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 Jeg har det slik som deg. Er diagnotisert med moderat/alvorlig depresjon, og sommerferien er helt forferdelig. Jeg går på vgs, men har aldri hatt noen venner der. Sitter bare stille i klasserommet , og klyper meg selv for ikke å begynne å gråte. Slik har det vært det siste skoleåret. Man burde regnet med at jeg gledet meg til ferie. Men det gjør jeg ikke. Jeg er så skamfull og flau over meg selv. Med en gang jeg våkner, kommer de dårlige tankene. Når jeg går på skole, får livet mitt litt struktur. Da har jeg liksom noe å forholde meg til. Det hjelper egentlig litt, selv om jeg alltid satt alene på skolen. Det er ikke så veldig bra hjemme heller, da jeg har et dårlig forhold til mine foreldre. Men jeg har faktisk en jobb. Jeg vet ikke om det hjelper så mye å jobbe. Nå for tiden sitter gråten langt oppe i halsen, og jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å begynne å gråte. Det skjedde i går, da jeg var på jobb. Jeg holdt nesten på å begynne å gråte flere ganger. Herregud. Hvordan skal dette gå? Jeg er et psykisk nervevrak. Jeg er faktisk ganske ordentlig og hyggelig, og snakker til folk. Men jeg føler ofte at veldig mange glemmer meg. Det er ikke slik at jeg ignorerer folk på skolen, og er overlegen. Jeg smiler til folk når jeg ser de, og hilser. Tror en del ikke hadde forstått at jeg har det slik jeg har. Og jeg er ganske sikker på at de andre synes jeg er snill og ordentlig. Men jeg har faktisk ingen venner. 1 Lenke til kommentar
Labelle Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 (endret) Er i ganske lik situasjon selv. De beste vennene mine har flyttet, og jeg har ingen jeg kan henge med lenger. Heldivis har jeg funnet en veldig god venn, Naturen <3 Tilbringer mye tid ute og det gjør virkelig noe med et menneske. Tenker bare positivt og alt av negative tanker blir glemt på fjellet. Hvis du sitter på sofaen hele dagen da blir det fort værre. Endret 23. juni 2013 av Mørkeblå Lenke til kommentar
Countryman Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 Jeg har vært der jeg og, men dette er som regel noe man "vokser av seg", om det skulle være til trøst. Den beste hjelpen du kan få får du av deg selv. Om man allerede er klar over og kan bevisstgjøre hvilket problem man har, slik det kan virke i denne situasjonen, har du allerede dratt en fordel. En fordel som burde fortelle deg at du bør ta deg selv i nakken, ring kompisen/venninna di og spør om å finne på noe, slutt og tenk at du er en belastning for andre for det er du ikke. Du er best. Lenke til kommentar
Snillingen Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 Finn noen sosiale aktiviteter hvor du kan få venner og mestringsfølelse, alle bør ha noe de føler seg best i. kanskje melde deg inn i en friluftsgruppe, kampsoport, politisk parti(har sommerleir). i tillegg finnes det mange aktivitetstilbud på sommeren, opplevelsesreiser osv. De dummeste du kan gjøre er å gjøre ingenting med problemet. Lenke til kommentar
KinderLinda Returns Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 Om h*n forteller det til vennene sine så vil de sannsynligvis synes det er rart og etterhvert ta avstand. Dette gjør de selvfølgelig etter at de har prøvd å inkludere vedkommende fordi de synes synd på h*n, noe som er et veldig dårlig grunnlag for sosial aktivitet. Det kommer på ingen måte gjøre situasjonen lettere. Okei... beklager? Lenke til kommentar
B25S Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 Okei... beklager? Leste den rosa teksten nå. Du er unnskyldt. 5 Lenke til kommentar
KinderLinda Returns Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 Leste den rosa teksten nå. Du er unnskyldt. Kanskje, isteden for å kritisere andres seriøse forslag, du skal gi TS et svar selv? Hvordan vet du hva som kan hjelpe han og ikke? Det værste jeg ser på dette forumet er folk som lurker rundt i alle tråder for å kritisere, og ikke for å hjelpe. 2 Lenke til kommentar
Gjest Slettet-w7DZlO15 Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 Sommerferien og depresjon Eksisterer ikke for meg. Og det føles jævlig godt. Lenke til kommentar
Countryman Skrevet 23. juni 2013 Del Skrevet 23. juni 2013 ...alle bør ha noe de føler seg best i... Det finnes ikke en eeeneste "ting" her i verden jeg føler meg best i...og det føles vanvittig avslappende og behagelig... Lenke til kommentar
€uropa Skrevet 24. juni 2013 Del Skrevet 24. juni 2013 Det hjelper i hvert fall ikke å sitte på rumpa og vente på at noen skal ta kontakt med deg. Hvis du føler deg ensom, må du selv plukke opp telefonen eller komme deg ut av huset og ta kontakt med andre mennesker. 1 Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå