sliter med å komme over eksen og få orden på livet mitt

[AnonymDiskusjon]

trenger virkelig noen gode råd før det går riktig galt...

 

jeg er en ung mann på 19 år og for 3 år siden så følte jeg meg som kongen på skolen. jeg gikk første året videregående med en kjempe god selvtillit og jeg prøvde å være glad i alle, og det var jeg også, på skolen og hilste på alle og var generelt et positivt menneske. dette gjorde at jeg ble en av de mer populære og jeg hadde den stereotypiske livsstilen til en typisk populær vgs-kid (festing, bra klesstil, spise mye på kafe, den type liv folk formidler på instagram).

jeg var veldig interessert i jenter så jeg lærte fort at det ikke holdt å bare være snill og grei mot alle. derfor ble jeg etterhvert mot slutten av førsteklasse litt cocky og da følte jeg interessen hos det motsatte kjønn økte veldig. var interessert i det single livet og bare knulle rundt (veldig påvirket av amerikanske filmer og tv serier), men hver gang jeg var på fest og det var nummeret før det smalt så ble jeg veldig usikker og droppet det (en annen ekstra grunn er at jeg aldri ble helt hard). dette bør være nok til å danne et grunnlag over hvem jeg er på den tiden.

bestemte meg så for å finne på noe med en jente som jeg har hatt et veldig godt øye til. og det ble full klaff. dette var i samme periode som jeg flyttet i min egne lille leilighet og alt som hører til (stor tv, stereo. virkelig inntatt ungkarslivet). blandet med mine hormoner, at det var på starten av sommeren, frihetsfølelsen, alle følelsene egentlig, så var dette en helt syk lykkerus som kun kan beskrives som konstant glede og kiling i hele kroppen.

 

dette varte til høsten, da ble det slutt. jeg ble bløt og pusete og dette betydde slutten for forholdet da det er svakt å være snill. hun var utro. det var litt av og på etter det men jeg kunne aldri se henne inn i øynene lenger fordi jeg det eneste jeg så var hun når hun var utro. uansett hvor mye hun gråt, hvor mye hun var lei seg, jeg klarte ikke å glemme det. men selv om vi drev litt på etter det ble slutt så var hun med andre gutter også, noe som er kjempe ekkelt å tenke på.

slutten trigget en dyp depresjon og tanker om meningen med livet og hva som er vitsen sammen med diverse andre småting slo meg så langt ned at jeg ikke så meningen med å stå opp når vekkeklokka ringte. dette førte til høyt fravær og å hoppe av skolen. jeg mistet all selvtillit og isolerte meg fullstendig. forholdet med jenta hadde nesten blitt livet mitt så jeg hadde jo for lengst detti ut av kompisgjengen og diverse andre sosiale arenaer uten at jeg selv hadde lagt merke til det da jeg ikke bevisst hadde gått inn for å "opprettholde" det. dette førte til isolering. fikk selvmordstanker og sliter fortsatt med dette.

 

nå er jeg her. 2 år etterpå. på samme sted. fullstendig følelsesløs. jeg lever på aap og selvtilliten er på bånn. ingen sosial krets. har samtaler hos psykolog annenhver uke, føler ikke det hjelper da jeg allerede har reflektert med meg selv mange tusen ganger, da jeg har massevis av tid alle de søvnløse nettene. sover 4 timer i døgnet, ser ut som en zombie. det er 3 år siden jeg var med henne nå.

 

jeg vet jeg må begynne i en ende for å komme tilbake til normalen. har mulighet på en godt betalt jobb, men den er sosial og jeg må omgås mennesker. har veldig mye mennesker rundt meg (slekt) som bekymrer seg og prøver å åpne muligheter for meg. har prøvd å jobbe også men slutter etter noen uker fordi jeg blir slått ned av denne følelsen av meningsløshet, og da står jeg ikke opp og det er veldig selvdestruktivt.

 

og tilbake til denne jenta;

tenkte ikke noe særlig på henne før ca. i fjor høst. da ringte hun og sa masse BS. hun tok også kontakt i vinter. ringte. nå for en måned siden sendte hun en tekstmelding med noe helt random (som en unnskyldning for hvorfor hun sender tekstmeldingen/tar kontakt). jeg svarer litt. hun skriver hun er lei for at ting ble som det ble og at hun alltid kommer til å være glad i meg. finner ut i etterkant at hun har fått seg ny type, eller regelmessig sex, det er jo ingen som blir sammen på facebook i disse dager da de alltid vil være tilgjengelige for andre. skjønner ingenting egentlig.

greia er at hun konstant kontakter meg for å være hore egentlig (altså jeg er helt sikker på at hun gjør det for å få en form for bekreftelse). og det gjør at jeg begynner å tenke på henne. hadde jo egentlig helt glemt henne, så gir hun et pip, også er hun i tankene hele tiden. hun er i tankene nå, og jeg må ta et par glass for å roe nervene. dette fører også til at jeg kan sende henne meldinger i fylla med helt random ting som kun et smilefjes 2-3 kvelder (og da får hun den bekreftelsen, og da slutter hun å svare for da er hun vel glad igjen, også tar hun kontakt kanskje 3-6 mnd senere)

 

greia er at jenta er ganske verdiløs, men jeg klarer ikke å slutte å tenke på henne i perioder som nå (type etter hun har gitt et pip). hun er ikke den søte jenta jeg ble forelsket i. hun er blitt en ganske løs jente med tilsynelatende mye problemer som knuller rundt og drikker ofte, og det ligger nakenbilder av henne på anonib. sist gang hun ringte meg så fortalte hun at hun hadde prøvd i 1 mnd å få tak i narkotika. kvalmt

 

jenta har forresten mange grunner til å hate meg, da jeg ble til et monster i den perioden forholdet var av og på. med monster så mener jeg ekstremt sjalu, kontrollfrik, ekstreme humørsvingninger (å veksle hyppig mellom å elske og hate henne). hun vet jeg er suicidal

 

turen fra toppen til bunnen har vært hard.

 

hva skal jeg gjøre før jeg en dag blir så full at jeg tar livet mitt? kanskje begynne å trene igjen og klippe meg? få meg rutiner kanskje? prøve å komme inn i noen vennegjeng? begynne på skolen igjen (henger 2 år etter)?

 

planen i første omgang er å bruke 10k på noen klær, også trene meg opp igjen, så bruke 30k på helt ny garderobe. skaffe jobb, kjøpe dyr bil på lån. ta over et hus, kanskje begynne å pusse det opp. alt for å få tilbake selvtilliten og få bort den sosiale angsten. så kanskje, kanskje, jeg bare kan gå og plukke meg ut den jenta jeg synes er interessant og snakke med henne, og kanskje er hun interessant nok til at jeg kanskje vil finne på noe alene med henne. men det er milevis unna, da jeg har utviklet et veldig dårlig og dumt syn på alle jenter og kvinner da jeg opplevde utroskap.

 

nå ble det veldig mye og langt, og kanskje litt rotete. hva tenker dere? kommer jeg noen gang til å bli lykkelig igjen? vil jeg noen gang få oppleve så mange følelser på en gang, eller vil resten av livet mitt være melankonisk hver gang jeg tenker på hvordan det var å være 16-17 år? Anonym poster: fc3e0c30994e670eab94375ae3901e00

[Gjest Bruker-95147]

Du tenker og planlegger for mye - det betyr at du tror at planer er det som skal til - hva med når planene ikke går din vei - blir du ulykkelig kanskje? Hva med å ikke lage planer, men heller ta det som kommer med et åpent sinn og åpne sanser?

 

I want happiness - fjern "I" og "want", og du ender opp med "happiness"

 

Enkelt å greit

[Ekko]

Etterhvert som livet går videre vil du alltid se tilbake på perioder og tenke at du savner ting med den perioden, men samtidig vil du oppleve andre ting du setter (mer) pris på senere i livet.

 

Den jenten må du bare droppe/glemme, akkurat det har du gjort ganske klart gjennom beskrivelser.

 

Ellers så høres det ut som at du tenker at plan og penger er løsningen på alt. Det høres ut som gode forslag å komme seg i gang igjen med utdannelse og å få et sosialt nettverk igjen. Det høres bra ut å begynne å trene igjen, det hjelper på humør og selvfølelse.

 

Planen med mye penger på hus, klær og bil høres ut som en oppskrift for å havne i samme hullet som du er i nå noen år frem i tid. Kjører du økonomien din i grøften kjører du fort livet ditt i grøften. Om du vil bygge opp et bilde av at du er vellykket kan du tenke deg smellet når det bildet rakner.

Når du skriver at du vil kjøpe dyr bil på lån lurer jeg på om du tuller. Det er så ufornuftig som det kan bli.

 

Fokuser på utdannelse og kanskje en jobb på siden. Spar litt penger samtidig som du lever livet som ung.

 

Ikke tenk på jenter, tiden kommer når du er klar til å starte opp igjen den delen av livet. Da tror jeg du vil sette pris på andre ting i livet og kan bli lykkelig igjen.

[behappybro]

http://www.youtube.com/watch?v=dc6h_GHTiKU

 

Du bør sjekke ut han hær, han har mange fine råd. Veldig flott sjel. Var i samme situasjon som deg før. Eneste som hjalp var å ta seg i nakken og fortsette å leve, du må gi faen i fortida å ikke ta livet så serriøst. Enklere sakt en gjort men. Disiplin og det å være åpen for forandring er en start.

Endret 18. juni 2013 av behappybro