Diskusjon rundt populærmusikk, musikkteori og folk

[Kenny Bones]

Vil ikke at emnetittelen skal være for misvisende, for jeg vil ikke det skal handle for mye om teori. Men gjerne litt

 

Ok, her begynner min "rant" på sjangrer, musikkindustrien, radiomusikk og folk som liker det.

 

I den siste tiden har jeg og kona malt leiligheten, og i den anledning satte hun på musikk fra Spotify, mer radio-vennlige låter som hun liker. Og som jeg hater. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for å ikke miste fatninga helt.

Det skal sies at jeg virkelig har forbedret meg på disse områdene! Før klarte jeg ikke engang sounden av musikk jeg ikke liker. Mens nå går det mest på teorien bak låtene, hva oppbyggingen av låtene er.

 

Dere har sikkert hørt om Pachebels Canon in D:

 

Denne ble altså skrevet rundt 1680 og er egentlig en helt genial kord-rekke som er nærmest perfekt, rent teoretisk. Du kan spille hva det måtte være på det og det høres alltid bra ut. I teorien.

 

Problemet er at folk ubevisst liker denne kord-rekken fordi den høres kjent ut og forutsigbar. Folk elsker å kunne forutsi musikk, fordi da føler de at det er enklere å synge til, enklere å danse til og generelt, enklere å forutse hva som skjer rundt neste sving. Dette vises også på hit-listene. Skru på radien og hør hva som egentlig skjer bak låtene som spilles. Det er faenmeg Pachebels Canon in D overalt!

 

Hva er grunnen til dette? Og hvorfor i all verden merker ikke folk det og skaper opprør?!

 

For å forklare min situasjon litt bedre, jeg har spilt instrumenter siden jeg gikk i 1.klasse, da begynte vi med gitar og fløyte og flerstemt sang. Jeg interesserte meg aldri noe særlig for det, før jeg begynte å spille trommer da jeg var 12. Av èn eller annen grunn tok jeg trommer ganske lett og begynte derfor å utforske andre utfordringer. Plutselig var ikke Lars Ulrich verdens beste trommis lenger. Nå var Phil Collins verdens beste trommis! Dette var etter å ha blitt bitt av prog-basillen. Tidlig 70-tallsprog that is.

 

Over tid fant jeg ut at jeg ville begynne å lage egne låter, og husker jo fortsatt litt hvordan man spiller gitar. Så jeg begynte å lage låter basert på de kordene jeg kunne. Så lærte jeg meg Beatles-låter og innså at, wow! Her er det mye interessant som skjer i harmoniene hvis man gjør "sånn" eller "slik". Deretter ble Beach Boys veldig interessant, med Pet Sounds og Smile. Wow, for noen flotte kordrekker! Videre gikk det mot jazz og Steely Dan, samt klassisk som Grieg. Og der er det så mye å ta av at man lett blir overhvelmet.

 

Årene etter har vært dominert av denne fascinasjonen av akkorder og harmonier, og hva som faktisk er mulig å få til!

 

Resultatet er at jeg nå ikke makter å høre på radio-crap, så lenge det ikke er et fnugg av kreativitet bak! Da tenker jeg ikke nødvendigvis på sounden, selv om den spiller en liten rolle. Men hva selve skjelettet i låten er. Når jeg kan plukke opp gitaren og spille hvilken som helst pop-låt som spilles på radioen, ja da sier det litt om talentene bak mener jeg. Og problemet er at hele industrien er besudlet av helt feil tankegang. Det er nærmest mind-control det de driver med!

 

"La oss bruke Pachebels canon in D enda en gang da! Da slipper vi å gjøre noe særlig innsats i låten, og vi vet jo det blir en hit. Bare sleng på Rihanna og èn eller annen rapper på så er det Gold det ass.."

 

Men det stopper jo ikke der! Til og med rock er fullt av det. Jeg hørte faktisk gjennom tre fire låter av Nickelback her om dagen. Samme plata som "how you remind me" på. Grøss og gru sier jeg bare.. For det første er det null inspirasjon å finne der. Det er samme låten om og om igjen, rytmen er lik, refreng kommer på samme plass og det er faenmeg bridge på samme fuckings stedet.

 

Så spurte jeg kona "høører du at dette essensielt er samme låten vi har hørt tre ganger nå?". Men "nei, det hører jeg ikke, er jo annerledes melodi da?".

 

Sånt som dette gjør at en låtskriver mister motet...

 

Og samme mønsteret finner man i mange sjangrer i dag.

Noen av de jeg gikk skole med på bygda hadde startet band for noen år siden! Jada, sånn bonde-country-greie hvor de poserer på platecoveret på en høyball, med traktoren bak og alle tror de kommer fra Nashville med cowboy-hatter og boots. Låtene er også faenmeg danseband-musikk. Og kord-rekkene er ikke langt unna Pachebel det heller. Det går i C, F, C, G.

Hvor vanskelig er det å skrive en slik låt da?

 

Men, de fikk jo spillejobber overalt! Da mest i bygdestrøkene da, men de fikk faenmeg 30k per spillejobber! Hva er det med folk?

 

Så frekk som jeg er spurte jeg noen som likte det bandet om hva de egentlig likte med det. Og svaret var "jo, det har bra takt da. Og det svinger bra.". - Ja, men hva med melodi og sånt da?, spurte jeg. "Ja, nei det er bra melodi! ". Så satte jeg på noe forholdsvis enkel Beatles, fra Sgt Pepper. Fixing a hole mener jeg det var. De mente da at "melodien var da så rar, vanskelig å forstå hva som skjer".

 

Og der tror jeg vi har det. Vanskelig å forstå hva som skjer. Har dette bakgrunn i folks musikalske ferdigheter? Er det umulig å føle en harmoni man aldri har hørt før, om man ikke er bittelitt musikalsk? Selv elsker jeg når det skjer uforutsette ting i musikken. Når det dukker opp en vending jeg aldri hadde tenkt skulle skje, og gjerne med en flott harmonisk vri, ja da er jeg solgt. Det varmer sjelen så utrolig mye og akkurat i det øyeblikket føler jeg at jeg vet hva meningen med livet er. Så sterkt er det!

 

Litt derfor har jeg litt problemer med hard-rock også. Fordi jeg har såsi null sinne i meg og har ingenting jeg trenger å få utløp for. Bortsett fra denne ranten that is Skulle det være noe så hører jeg heller på Meshuggah, men jeg blir fort sliten i hodet av det.

Og det handler ikke lenger for meg om hvor teknisk flinke musikerne er. Wow, de klarer en helt sprengt takt som de har øvd i månedsvis på. Sååå imponert.. Vis meg heller gode låtskrivings-skills så skal jeg være imponert! Og her føler jeg Metallica viste hva de var gode for, tidlig i sin karriere. De første albumene var smekk fulle av vanvittige fine ting, blandet med hard-rock. Og jeg er dønn sikker på at dette er en av grunnene til at de ble så store som de var.

 

Men nå for tiden virker det som om at industrien sakte men sikkert hjernevasker folk til å ikke sette pris på godt håndverk og gode låtskrivere. Jeg satt på fest en kveld sammen med noen folk jeg ikke kjenner altfor godt. Så kom det en låt på radien som essensielt var Gangnam style. Så sier jeg "haha, hør da, dette er jo Gangnam style jo, bare uten Psy". Og folk så rart på meg og bare "eh, neei?". Da koker det i årene mine ass. Kjenner det bare jeg sitter her og skriver. Og, er jeg så uheldig å nevne at "jo det er det, jeg er låtskriver selv og kjenner igjen sånt", ja da er jeg ovenpå og "hoven". Så folk har så sterke meninger rundt ting de ikke vet en dritt om. Vi ser dette mønsteret overalt, man legger ære i sine meninger. Og om noen prøver å velte de meningene så går det på æren. Og da blir folk sinna.

 

Føler nesten jeg går i sirkel her i innlegget. Men jeg MÅ bare få dette ut, kanskje er det noen her som forstår hva jeg mener

 

Holy hell, wall of text, sorry!

Endret 12. juni 2013 av Kenny Bones

[djgudleif]

Du sier sounden bare spiller en liten rolle og du bryr deg ikke om tekniske ferdigheter?

 

Handler ikke bare om å skrive en låt. Den må spilles og recordes av noen og produseres videre.

Dessuten, sounden betyr ALT. Omtrent alle som driver med musikk vil si dette.

 

For å lykkes i musikkindustrien må man etterhvert lage noe som fenger og selger, ellers må man slite seg gjennom livet...(med sin artistiske integritet i behold)

Har forøvrig forståelse for begge de to valgene, selv om jeg ikke liker det meste jeg hører på radioen.

 

Jeg bryr meg egentlig svært lite om jeg hører igjen akkordrekker så lenge produksjonen er bra.

[Kenny Bones]

Jeg mener ikke at sounden ikke spiller noen rolle. Såklart spiller den en rolle. Den er minst like viktig som skjelettet som bygger låten. Men dersom verken låtoppbygging eller sound mangler noe eget, så er det ikke for meg særlig interessant. Det meste på pop-radioen har ikke egen sound. Eller, la meg omfrasere, de har samme sounden. Dubstep kom på banen og var ganske annerledes, så ble det plukka opp av musikkindustrien, og vips så bruker alle det.

 

Det jeg egentlig savner er engasjement og ære i sitt håndverk. Musikk er en kunstform, og det mister sin kunstneriske betydning når låter spys ut, uten at det er noe unikt med det. Jeg kan ikke forvente at folk hører om en låt går i D, A, Bm, G, men produsentene og låtskriverne burde klare å høre det. Og legge litt ære i arbeidet sitt. Ikke bare tenke "cash cash". God sold låtskriving tjener man penger på også. Er litt som å sammenligne med spillindustrien. Alle shooterne der ute, dritkjedelig. Men så dukker det opp små perler, hvor tanken bak ikke er å tjene haugevis av penger.

 

Du skriver at du bryr deg lite om du hører igjen samme akkordrekker, bare produksjonen er bra. Men hva om produksjonen er kliss lik alt annet? Liker du det fortsatt?

 

Ferdigheter blandt musikerne er veldig viktig. Men jeg blir ikke imponert av folk som kun er teknisk flinke. De må være kreative også, og gjøre noe eget og unikt. Finne SIN sound.

 

Jeg har møtt mange forskjellig typer musikere. Noen er drit gode på instrumentene sine, men klarer ikke å jamme feks. Eller lage egne låter. Så har vi dem som ikke nødvendigvis er så gode til å spille, men er dritgode på å lage låter. Så har man de siste, som er gode på begge deler. Selv om de er sjeldne.