Mett på livet.

[AnonymDiskusjon]

Hei, dette kan være at sprer seg litt utover forskjellige emner da alt man opplever i livet er med på å forme en som person, så om moderator mener denne posten burde ligge under et annet underforum så må det gjerne flyttes.

 

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal starte, jeg har opplevd så mye motgang og så mye smerte, men også gleder og fine ting, gjerne blandet sammen i en ball av følelser. Jeg skal prøve å holde det kort så det blir ikke all verden med detaljer.

 

Om noe er uklart spør så skal jeg svare, så godt jeg kan vel og merke

I perioden jeg gikk på barne og ungdomskolen er det meste jeg husker at jeg ble plaget nesten hver dag. På videregående så fikk jeg høre dag ut og dag inn at jeg ikke dugde til noe fra de i klassen.

 

Første gangen jeg tenkte på å ta livet mitt var vel i 6. klasse. Jeg følte meg verdiløs. Men å si noe til noen det gjorde jeg ikke.

 

Litt fram i tid, jeg har det ikke spesielt bra, jeg har fått lærlingplass i det faget jeg jobber med, og det er forsåvidt greit nok, men folk tuller en del, neppe noe som folk som ikke har vært sterkt preget av mobbing fra før av ville reagert på. Men det gikk fortsatt innpå meg. Og jeg er ikke spesielt flink til å si fra om at nok er nok.

 

Jeg har hatt dårlig selvtillit helt siden slutten av barneskolen.

Jeg har ikke så stor tro på at jeg kan få til ting selv. Dette har egentlig ikke bedret seg med årene.

 

Enda litt lengre fram i tid, jeg har vært lærling en stund og jeg får meg min første kjæreste, hun er en del yngre en meg, og vi bor langt unna hverandre. Det fungere greit en stund, og jeg følker meg faktisk ganske så lykkelig, men så begynner hun å bli inntresert i andre ting og før jeg egentlig vet hva som har skjedd blir hun sammen med en annen en før hun gjør det slutt med meg. Dette førte til en psykisk knekk, som jeg gjorde mitt beste for å gjemme bort, jeg har fortsatt noen dype arr etter kniven fra den gang. (u)heldigvis? Så var jeg på tidspunktet helt ødelagt så jeg ikke skjønte, at jeg måtte kutte nedover langs pulsåren for å dø, så det ble bare på kryss av pulsåren.

 

Jeg brukte lang tid på å virkelig komme meg opp av grøfta etter dette, og jeg gjorde det egentlig ikke for meg selv, akkurat som alle andre ganger jeg har hentet meg opp fra det å ville dø så har det vært for å ikke la andre lide.

 

Etter dette leide jeg et hus sammen med en kammerat, dette er vel den perioden jeg har hatt det best i livet mitt tror jeg. Men det varte ikke mange månder før det på grunn av uforutsette hendelser ikke var mulig å gjøre lengre.

 

Så etter å ha bodd hjemme en stund så fikk jeg endelig kjøpt meg et eget hus, med en garasje til en bil. Fikk nylig kjøpt meg en av drømmebilene mine. og den står pent lagret i garasjen.

 

Nå nylig var jeg på en fest der jeg møtte ei jeg kjenner litt fra før, jeg vet jo at hu har unge og er forlovet. Hu hadde da tydeligvis hatt en kangel med typen, og vi satt og pratet og etterhvert innså jeg at jeg hadde følelser for henne og de kan ikke ha vært bare fra min side heller for hu var den som kysset meg først, ting ballet på seg, men det stoppet seg før vi gikk til sengs, men det ble jo no klining og slikt. På det tidspunktet var jeg på toppen av verden, nå sitter jeg her og hater meg selv pga situasjonen jeg har puttet oss opp i. Vi har ikke pratet noe særlig etter dette. Og jeg har bestemt at om det skal skje no mer må hu være den som tar kontakt jeg vil ikke ødelegge noe mer enn det jeg alt har gjort. Og jeg vet ikke engang om jeg orker å ha et forhold til, som mest sannsynlig kommer til å ende dårlig, da de fleste forhold gjør det.

 

Jeg har opplevd alt jeg noen gang har hatt lyst til å oppleve, ikke at det var så forbasket mye i utgangspunktet, men jeg har nå gjort det.

Jeg føler at jeg mesteparten av livet mitt har slåss meg igjenom dritt for å ikke dra andre ned i søla ved å gjøre det slutt for meg selv.

 

Jeg føler meg ferdig med å leve. Jeg lengter ikke egentlig etter å oppleve noe mer, Jeg føler meg som en 60åring selvom jeg ikke engang har passert 25. Jeg er blitt en gammel grinebiter som snakker om hvor mye bedre alt var før.

 

Folk snakker om at det å få unger er en av de store gleder i livet, men jeg har ikke lyst på unger.

 

Jeg kan i løpet av få timer bytte mellom å være kjempeglad til å hate alt og alle og bare ha lyst til å gi opp. Selvom det som regel bytter med lengre tidsmellomrom.

 

Jeg har ikke lyst til å gå til psykiater da jeg er redd at om jeg åpner meg opp der så blir jeg sperret inne på livstid.

 

Jeg er i dårlig form, men jeg prøve å gjør noe med det, selvom ejg ikek føler at det lykkes det heller.

 

Dette ble rotete. Men kanskje noen har lyst til å komme med innspill til meg alikevel? Anonym poster: 1b9033c71514ac0ed3aa92b05f0c5fc4

[Kevlar]

Jeg syns det høres ut som profesjonell hjelp er en god idé. It gets better.

[wirrumsen]

Been there, done that. Bortsett fra kuttinga. Det har jeg bare "nesten" gjort. Jeg har hatt mine oppturer, men jeg har også hatt en del gigantiske nedturer. Jeg har vært så langt nedfor at jeg har håpt jeg aldri våkner opp igjen, eller at jeg står på det høyeste punkt på brua og håper jeg klarer å samle mot til å hoppe. Eller at jeg "tilfeldigvis" sovner bak rattet. Tankene var mange, men gjennomføringsevnen var der aldri. Heldigvis.

 

Det begynte allerede under barneskoleåra. Jeg bodde noen kilometer unna klassekameratene. For de var det enkelt å treffes jevnlig. Leke sammen etter skolen. For meg var det verre. Jeg ble for det meste hengende sammen med de i byggefeltet. Jeg klarte meg, men problemene kom når jeg begynte på ungdomsskolen. Da var de i byggefeltet fremdeles på barneskolen, og de hang mer og mer med sine klassekamerater. Selv slet jeg med å etablere meg i et miljø på ungdomsskolen.

 

Jeg ble sittende mye alene. På kveldene var det noen fotballtreninger, men ellers mye alenetid. De andre jevnaldrende dannet ulike grupper. Jeg kom meg aldri inn i noen av disse. De andre hadde fester, jeg ble svært sjeldent invitert.

 

Nettene med gråt ble flere. Og flere. Og flere. En stille gråt. Jeg kunne ikke fortelle til noen at jeg var ulykkelig. Kunne jo ikke risikere at jeg da ble skviset enda lengre ned i avgrunnen ved å vise meg som en svak sjel. Jeg smilte bestandig. Ble bare kalt "Smilet". Inni meg var det et helvete. Men jeg klarte å holde fasaden. Det virket ikke som noen klarte å oppfatte min elendighet. Ikke engang mine foreldre.

 

Jeg ble tausere og tausere. Mitt ordforråd ble stort sett begrenset til "ja, nei, tja, kanskje". Jeg gikk fra å være en utadvendt gladgutt i barneåra til å være en uhyre sjenert, stille og innadvendt ungdom. Selvmordstankene dukket stadig opp, men jeg hadde rett og slett ikke lyst til å skuffe noen rundt meg. Jeg klarte ikke tanken på at min mor, far, bestemor eller bestefar skulle bli påført den enorme smerten av å miste sin sønn/sitt barnebarn. Min livslyst var tilnærmet lik 0, men siden jeg alltid har tenkt på andre langt før jeg tenker på meg selv, føltes det altfor egoistisk å ta sitt eget liv.

 

Det var bare å bite tenna sammen, se seg rundt, og tenke at jeg tross alt hadde det bedre enn de fleste her på kloden. Det var uhyre lett å tenke at jeg hadde det verst av alle. Er utrolig hvordan det tar på å føle seg ulykkelig og utenfor. Veien frem synes så uendelig, og korteste (og verste) vei ut av uføret er tross alt potensielt bare noen få sekunder unna.

 

Jeg valgte tålmodigheten. Jeg så at jeg var nødt til å ta mange tak selv. Jeg så at stegene fremover var lange, og det var mange av de. Nesten uendelig mange. Mitt mål var å bli lykkelig. Mitt mål var å leve lenge. Mitt mål var å bli akseptert i samfunnet.

 

Det har tatt år, mange år. Men jeg har nå en jobb som krever at jeg er veldig utadvendt. Som krever at jeg prater mer enn bare "ja, nei, tja, kanskje". En jobb som selv for få år siden var utenkelig for en person som meg. Ved siden av bruker jeg mye tid på å hjelpe andre. Mye frivillig arbeid. Leteaksjoner, sanitetsvakter, som støttekontakt. Jeg koser meg. Jeg elsker livet. Joda, nedturer kommer og går, men ikke like frekvent som før. Fokus er på oppturene. I stedet for en holdning om "huff så ille dette er", så tenker jeg heller "det kunne vært verre". Se det positive i alt. Være ikke redd for å feile. Av feil lærer man.

 

Du er ennå ung. Du har mange år foran deg. Mange sorger, men atter flere gleder. Du føler at verden jobber mot deg, men det er utrolig mange rundt deg som er fasader akkurat som jeg var, men som på innsiden sliter. Bit tenna sammen, hold ut. Ta tida til hjelp. Sett deg mål. Jobb aktivt for å nå målene.

[iloveitt]

Det høres ut som du har vært igjennom mye, og jeg tror nok dessverre, enten du vil det eller ikke er profesjonell hjelp er den eneste utveien på å få løsnet opp all den smerten du har inne i deg. Du skal vite at du ikke er alene, vi alle har faser i livet hvor hver dag er en kamp. Men det virker som du har følt motgang så lenge at du ikke vet hva du skal gjøre lengre.

 

Det oppsøke en psykolog er ikke noe skam i, jeg tror alle mennesker før eller siden har behov for å snakke med noen en gang i livet. Psykologer har også tausesplikt, derfor har de ikke rett til å gjøre noe med mindre du vil det selv. De kommer sikkert til å gi deg råd og kanskje spekulere på visse ting. Men bare det at du går å oppsøker noen frivillig er ganske stort og allerede et langt steg!

 

Jeg er på et stadie nå hvor jeg mener selv jeg har opplevd mye og har bestemt meg for å oppsøke noen å snakke ut om ting, slik at jeg ikke kommer til å slite med det senere. Jeg håper du har noen lyspunkt i livet, noe som kan glede å inspirere deg! Hold deg fast på de, fordi de er gull verdt!

Endret 3. juni 2013 av giveashit2

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Dette ble rotete. Men kanskje noen har lyst til å komme med innspill til meg alikevel? Anonym poster: 1b9033c71514ac0ed3aa92b05f0c5fc4

 

Du kan jo titte litt på denne tråden, og lese litt om følelser og forskjellige strategier for håndtering av deg selv og andre (har fått gode tilbakemeldinger fra andre som har lest). Så er du hjertelig velkommen til å spørre meg nærmere etter hvert

mvh

[AnonymDiskusjon]

Ser ut til at det står mange bra ting der, rekker neppe å lese alt med det første, da det virker som stoff som burde få tid på å synke inn og ikke bare rases igjenom.

 

Takk til alle for tilbakemeldinger, i dag er en bedre dag og jeg har jo noen ting jeg liker å drive med og det finnes gode ting.

 

Men jeg føler meg på en måte mett på livet, ikke akkurat det at jeg vil dø på dette tidspunktet, jeg kommer sikkert til å havne der igjen, men da har man jo forumet her, og et par nære venner som faktisk stiller opp, en av de som stilte opp sist det stormet som værst og uten den personen hadde jeg neppe vært her.

 

Kanskje det jeg egentlig trenger er en form for dypere mening med livet, noe som gjør at hverdagen ikke bare er grå og kjedelig. Jeg har på et tidligere tidspunkt vært relgiøs, men det er ikke helt meg.

 

Kanskje grunnen til at jeg føler meg så gammel er fordi jeg har oppnåd alle mål jeg har hatt i livet. Og derfor ikke greier å se for meg at det er noe mer spennende å oppleve i fremtiden.

 

Grunnen til at jeg ikke vil til en profesjonel psykolog er at jeg har en del tanker om ting som jeg ikke engang vil skrive her i frykt for hvilke konsekvenser det kan få. Godt mulig at jeg er til dels paranoid. Anonym poster: 1b9033c71514ac0ed3aa92b05f0c5fc4 Anonym poster: 1b9033c71514ac0ed3aa92b05f0c5fc4

[Gjest Bruker-95147]

Ser ut til at det står mange bra ting der, rekker neppe å lese alt med det første, da det virker som stoff som burde få tid på å synke inn og ikke bare rases igjenom.

 

 

 

Det er en samling med "verktøy" som jeg selv bruker, og har erfart at de gav og gir meg veldig gode resultater. Men hvilke som passer for deg, vet ingen andre enn du selv. Og som du sier må du tenke deg om, og teste de du finner å være interessante ut fra det stedet du er i din prosess.

 

Sånn jeg "leser deg" så har du nådd et sted som jeg kaller "emtiness" "tomhet", og hvis det er der du er, så har du kommet til et meget brukbart sted. For der det er tomt er det også rom å fylle - så er det bare å være meget nøye med hva du skal velge som nytt brukbart fyll ...

 

Jeg tror at hvis du har tålmodighet og evner å "være stille" så kommer "gullet" som ligger i bånn av deg til å skinne gjennom tåka som du nå befinner deg i - og du får øye på hvor sterk du egentlig er

 

Ha en fredelig og stille dag

 

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror du kan ha rett i dette, per akkurat nå så er det ikke akkurat en trang til å dø, men at livet er på en måte meningsløst, pga. at jeg har opplevd såpass mye at det er vanskelig å se for seg noe mer å oppleve, på en måte mett på alt som er, men samtidig tom for dypere ting som man kan brenne for har jo gøyale hobbyer og slikt, men det er en såpass liten del av livet at det ikke veier opp for den resterende tomheten.

 

Fikk beskjed av en kammerat om at jeg må sette av mer tid til meg selv og slutte å putte alle andre først, han har forsåvidt rett i at jeg er flink til å heller stille opp for andre enn meg selv.

 

Over til det som skjedde i helgen med hu som jeg nevnte, pratet litt med a i stad, ikke at jeg nevnte forrige helg da, siden jeg ikke har tenkt til det, men jeg merker at jeg begynner å få temmelig sterke følelser for a, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre med det. Vet ikke om jeg kan late som ingeting for alltid. Eventuelt fram til det går over, men hvem vet når det blir.

 

Noen som har noen innspill? Anonym poster: 1b9033c71514ac0ed3aa92b05f0c5fc4 Anonym poster: 1b9033c71514ac0ed3aa92b05f0c5fc4