Er så langt nede.. vet ikke hva jeg skal gjøre

[EBMS]

Jeg var tidligere iforhold med ei psykisk syk alkoholiker jente med personlighetslidelse, manisk og antagenligvis flere diagnoser. Dette visste jeg ikke da jeg traff henne og var med henne i 2 år. Etter to år med utroskap, fysisk vold, psykisk vold, ytmykelse klarte jeg å løse meg vekk fra henne. På det verste ble jeg presset opp til veggen med en kniv fektende mot meg, husker jeg nesten ikke brydde meg om hun ville ha stukket meg og skjært meg, jeg var så ødelagt og nedfor og oppgitt. Hver gang neste morgen husket hun "ingenting" og beklaget seg veldig. Slik var det nesten hver helg, og jeg prøvde å fikse og ordne og hjelpe, men ingenting hjalp.

 

Mine venner forsvant litt pga dette, fordi hun kunne sende meldinger til dem og be dem holde seg unna. Da det ble slutt satt jeg alene i 3 måneder.. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fikk det til, men jeg klarte å komme meg, jeg søkte hjelp fra treningen og prøvde å holde meg selv opptatt med ting.

 

Jeg merket at jeg var utrolig sliten, heldigvis bodde jeg i en leilighet hvor jeg kunne slappe av, og det gjorde jeg.. jeg var helt kjørt mentalt. og var faktisk ikke helt oppe før flere måneder senere.

 

Jeg treffer ei jente i fjor som tok meg med storm, hun var så god og snill mot meg, det var helt rart og uvanlig for meg.

Jeg bestemte meg for å ikke gå i den samme fellen som sist og bestemte meg for å virkelig bli kjent med henne før jeg tillot meg å åpne meg for henne. Jeg var så redd for å gjøre den samme feilen igjen. Jeg holdt avstand, mens hun ga mye av seg. Jeg sårte henne med å teste henne, med å ikke stole på henne og ikke gi henne den kjærligheten hun fortjente. Men dette ser jeg ikke før det ble slutt. Jeg hadde gått rundt med et tunnell syn og så ikke klart.

 

Og når jeg testet henne kunne jeg si stygge ting som jeg ikke mente..

 

Hun begynte å trekke seg merket jeg litt etter jul, og det var da jeg åpnet meg. Og med skole å tenke på som jeg lå laaaangt etterpå, ble jeg tung til sinns. Jeg var passiv stresset og klarte ikke helt å slappe av. Hun gled mer og mer vekk fra meg, hun ville ikke kysse, klemme eller holde rundt meg.

 

Hun har et barn med en barnefar som ikke er helt god, og kjæresten hans er diagnosert med forskjellig mental ubalanse. dette tynger henne utrolig mye. Disse to vil ha barnet hennes til dem, men de er ikke egnet, og de forsømmer allerede de barna de har.

Den saken er enormt stressende og tyngende på henne.

Hun sier hun vil ha meg og er glad i meg, men er ikke klar for noe nå, og kan ikke si om hun vil prøve senere heller.

 

Jeg elsker henne, og er utrolig glad i gutten hennes, hun har nok ikke sett det, men jeg behandlet ham som min egen sønn, og viste han kjærlighet som min egen, jeg var og er klar for å være hans far, det er noe jeg har mest lyst til i hele verden.Jeg har alltid satt ham først og henne. Da jeg fikk bekjsed av henne at barnevernet hadde anbefalt at de to skulle ha mer tid sammen uten meg, sa jeg at det var helt okey, det gjorde jo vondt i hjerte da jeg fikk vite det. Jeg har mistet dem begge to nå, og det er helt grusomt.. Jeg føler det hele er liksom en slags stor misforståelse.

 

Tidligere har jeg hentet styrke via kroppsbyggingen, gå ut og feste, venner, lese motivasjons ord, osv.. men ingenting hjelper. Jeg vurderer å begynne på cipralex, fordi angsten og depresjonen er utholdelig, jeg sovner først når kroppen ikke klarer å kjempe mer, men våkner straks den klarer igjen. Av og til må jeg ha "hjelp" til å spise mat.. Jeg klarer ikke sosiale settinger over lengre tid, en time holder for meg, og jeg er blitt så distre.. jeg klarer såvidt å samle tankene mine i denne teksten.

 

 

Jeg tror hun ikke vil mer, vi har ikke sett hverandre på snart 5 uker, og hun sier at det er ingen som tvinger meg til å "vente" på henne.. Men så sier hun at hun vil jo ha meg her og er glad i meg. Så jeg vet ikke hva jeg skal tro.. Jeg vil ha dem så inderlig, og savner de veldig mye..

[Samara]

Trist å høre at du har det slik, og ikke noe greit å ha hatt et sånt forhold fra tidligere som du beskriver.

 

Jeg foreslår å være fullstendig åpen om hvordan du føler det ovenfor henne og sønnen hennes. Mulig at hun vil trekke seg bort enten midlertidig og permanenet etter det (hun trenger nok tid til å tenke, kjenne på sine egne følelser og sånt også), men jeg tror at du er best tjent med å spille med helt åpne kort. Også om dine tanker for fremtiden. Har du i ettertid vært åpen med henne om erfaringene dine, og hvor langt nede du er/har vært?

 

Det virker jo som at du er blitt klar over hva det tidligere forholdet gjorde med deg, og det er jo en begynnelse. Kanskje du kunne tatt en tur innom legen din, og evt bedt om henvisning til psykolog? Tror du det ville hjulpet? Har du noen venner som står deg nær nå, som du kan tilbringe tid sammen med?

 

Uansett: masse lykke til! Jeg håper du kommer deg på fote igjen!

 

Dette vet du sikkert, men jeg vil også påpeke at maniske episoder kan være så veldig individuelle. En veldig god venn av meg er bipolar, og han kan bli nokså voldsom, men aldri farlig eller skremmende.

[EBMS]

Trist å høre at du har det slik, og ikke noe greit å ha hatt et sånt forhold fra tidligere som du beskriver.

 

Jeg foreslår å være fullstendig åpen om hvordan du føler det ovenfor henne og sønnen hennes. Mulig at hun vil trekke seg bort enten midlertidig og permanenet etter det (hun trenger nok tid til å tenke, kjenne på sine egne følelser og sånt også), men jeg tror at du er best tjent med å spille med helt åpne kort. Også om dine tanker for fremtiden. Har du i ettertid vært åpen med henne om erfaringene dine, og hvor langt nede du er/har vært?

 

Det virker jo som at du er blitt klar over hva det tidligere forholdet gjorde med deg, og det er jo en begynnelse. Kanskje du kunne tatt en tur innom legen din, og evt bedt om henvisning til psykolog? Tror du det ville hjulpet? Har du noen venner som står deg nær nå, som du kan tilbringe tid sammen med?

 

Uansett: masse lykke til! Jeg håper du kommer deg på fote igjen!

 

Dette vet du sikkert, men jeg vil også påpeke at maniske episoder kan være så veldig individuelle. En veldig god venn av meg er bipolar, og han kan bli nokså voldsom, men aldri farlig eller skremmende.

 

Jeg har prøvd å forklare, men det virker som om hun ikke helt tror på meg, eller forstår hvor jeg kom fra og har vært igjennom. Jeg mener jeg har vært åpen om hva jeg tenker og føler, har fortalt henne at jeg elsker henne og gutten hennes. At jeg vil ha en framtid med barn og et hjem.

Har hentet mye hjelp fra familie faktisk. Aldri før har jeg hatt en slik kontakt med min mor og søster. Faktisk har jeg blitt bedre kjent med min far, og han har ikke vist noe interesse for meg ellers. Vennene mine har vist seg å være til god støtte, mens noen har ikke det.

 

Etter jeg fortalte hvorfor det har vært som det har vært, så sa hun at hun ikke kjenner meg..Jeg prøver å forklare at hun gjør det, men at jeg ikke er så kald som jeg har vist.. Jeg tror ikke at jeg får se henne igjen og holde rundt dem igjen.. Av og til sitter jeg bare i sofaen og ser ut vinduet, ser for meg at jeg får treffe dem, gi de masse gode klemmer og nusser.. er vanskelig å innse