Dersom jeg dør, kan arvinger si ifra seg arven?

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg har mer gjeld en formue.

 

Det jeg lurer på er dersom jeg dør. Kan da arvinger (eks foreldre). Si ifra seg arven? Å dermed kreditorer tape alt, da det er ingen som dekker inn kravene.. Eller "må" man arve uansett?

 

Jeg vet at studielån forsvinner uansett dødsårsak, men nå tenker jeg mer på kredittkortgjeld. Anonym poster: 0a064db015ec18e0e3378e46e91d3925

[hean]

Arv er frivillig å motta eller ei, har du mer gjeld enn arv kan arving si fra seg hele arven.

 

Ved slike tilfeller mener jeg det er lurt å gi fra seg det meste av verdi (pengeverdi og affeksjonsverdi) mens man lever, med tanke på arvingene selvsagt.

Endret 1. juni 2013 av Nasciboy

[1245112654122755325882462]

Det kan i sånne sammenhenger vært lurt å tegne en livsforsikring som dekker over dine økonomiske problemer sånn dine arvinger ikke bare får dekket det du hadde som uoppgjort, men dem får faktisk dekket deler av det økonomiske tapet du påfører din familie, dersom du ikke er en bidragsyter i husstanden vil dem fortsatt motta en sum.

[Justified]

Ikke ta selvmord

[1245112654122755325882462]

Dog gjelder ikke livsforsikringer (mange av dem gjør det verfall ikke) selvmord det første året.

 

Just sayin, den der har folk brent seg på tidligere.

[Lars1998]

Huff, så trist å høre Ikke ta selvmord da..

[Bolson]

Tror man gir litt for enkle svar her. Spørsmålet om å si fra seg arv er regulert av arvelovens § 74. Men om livsarvinger frafaller går arveretten over til neste ledd osv - dvs det løser ingen ting i realiteten.

 

Spørsmålstillingen her er hva man gjør om gjelden er større enn eiendelene i et dødsbo. Det er et mer komplisert forhold å beskrive. Men arvingene er ikke forpliktet til å overta den avdødes gjeld. Det er ikke en gang automatikk i dette, man må faktisk skriftlig bekrefte overfor tingretten/byfogden at man tar ansvar for gjelden innen 60 dager etter dødsfallet. Om man ikke gjør det vil det bli offentlig skifte. Ved offentlig skifte vil kreditorer bli løst ut først, og kun eventuelt overskytende fordelt på arvinger. Er gjelden større enn eiendeler vil kreditorene lide et tap. Ved offentlig skifte vil også gjenstander med eventuell affeksjonsverdi påregnes å gå tapt for arvingene.

 

Dog er det reelle problemet at ofte vil ikke arvingene sitte med den nødvendige informasjon om gjeld, samt at det i en vanskelig livssituasjon faktisk ikke er så lett for arvinger å vurdere arvespørsmålet objektivt. I det virkelig liv velger derfor de fleste å ta ansvar for gjelden (manglende oversikt) og gjennomføre privat skifte med de økonomiske konsekvensene det har.

 

Nå er det ellers slik at svært mange av oss en eller annen gang i livet har større gjeld enn eiendeler. Man skulle bare vist hvor mange som er i denne situasjonen. Ikke noen hyggelig situasjon, men realiteten er at med litt innsats og hjelp fra venner/familie (ikke nødvendigvis barre økonomisk) så er det faktisk noe som kan løses på en god måte.

[Antatra]

Det absolutt beste og enkleste er jo å få ut et preklusivt proklama etter skifteloven kap. 12. Da må alle kreditorer melde sine krav. De som ikke gjør det, faller bort.

 

Hvis gjelden skulle være større enn eiendeler, vil det naturlige være at arvingene ikke overtar arven. At arven da faller på neste ledd vil jo bare skje så lenge det er et neste ledd å falle over på. Det vil altså løse seg. Ingen er forpliktet til å ta over arven. Den tilfaller da staten.

 

Skifter man privat vil man måtte ta over forpliktelsene til avdøde etter skifteloven §78.

Endret 2. juni 2013 av Antatra

[Isbilen]

La oss si at en gammel gubbe har mer gjeld enn eiendeler, men som foreslått lenger oppe gir fra seg alt han har av løsøre og verdisaker før han går bort. Kan kreditorer si noe på dette, og forlange at disse gjenstandene blir med i skiftet?

[Herr Brun]

Dersom det er dødsdisposisjoner antar jeg det. Men ikke om det er livsdisposisjoner.

[Isbilen]

Altså om det er gjort mens han enda var i live?

[Antatra]

Nei. Alle disposisjoner må jo være foretatt før en dør.

 

Hvis disposisjonene er gjort med døden for øye, er den en dødsdisposisjon. Dog ikke så langt tilbake at alle disposisjoner, som er gjort fordi døden en gang inntrer, anses som dødsdisposisjoner.

 

Grensen er ikke klar. Dels er vurderingen hvor lang tid det er mellom disposisjon og død, dels er det grunnen til hvorfor disposisjonen ble foretatt.

Endret 2. juni 2013 av Antatra

[Herr Brun]

En dødsdisposisjon er en disposisjon som ikke er ment å ha realitet før arvelateren dør. Altså må eventuelle gaver osv. vært gitt bort "i virkeligheten" før vedkommende dør. Og heller ikke på dødsleiet.

[Antatra]

Dette er jeg ikke helt enig i. En ting er at gaven e.l. reelt sett må være overgitt og ikke være noe proforma lignende tilfelle. En annen ting er at man med kjennskap til en eksempelvis en dødelig sykdom innretter seg slik at man gjør opp det meste av skiftet før døden, og dermed unngår at eiendelen går til dekning av gjeld. Det blir en form for omstøtelse på subjektivt grunnlag. Vet en ikke at døden er nært forestående og man foretar en disposisjon, vil det ikke bli ansett som en dødsdisposisjon.

Endret 2. juni 2013 av Antatra

[Isbilen]

Med andre ord, hvis det er åpenbart at gavene er gitt med tanke på at arvingene skal unnslippe kreditorer, vil dette kunne gjøres om etterpå?

[Herr Brun]

Dette er jeg ikke helt enig i. En ting er at gaven e.l. reelt sett må være overgitt og ikke være noe proforma lignende tilfelle. En annen ting er at man med kjennskap til en eksempelvis en dødelig sykdom innretter seg slik at man gjør opp det meste av skiftet før døden, og dermed unngår at eiendelen går til dekning av gjeld. Det blir en form for omstøtelse på subjektivt grunnlag. Vet en ikke at døden er nært forestående og man foretar en disposisjon, vil det ikke bli ansett som en dødsdisposisjon.

Hva er det du ikke er helt enig i? Om man ikke vet at døden er nært forestående er man ikke på dødsleiet, og det jeg sier er at den må være ment å ha realitet i levende live. Dersom noen viste seg å dø kort tid etter at en gave bli fullbyrdet, så er det ikke en dødsdisposisjon dersom døden kom uventet. Noe annet har jeg heller ikke hevdet.

[Antatra]

Jeg forstod innlegget ditt slik at det ikke var noe subjektivt element med i bildet.

 

@ Isbilen

 

Såfremt døden inntrer innen en viss tid, ja.

[Herr Brun]

Det subjektive elementet var ment å ligge i "ment å være".

[Isbilen]

La oss si (nå spør jeg som en femåring) at jeg er etablert med ny kåk og lån til over pipa. Så får jeg beskjed om at jeg lider av lilletåkreft og har ett år igjen å leve. Etter en tids kamp innser jeg at dette ikke kommer til å gå veien, men tenker at de jævlene skal få så lite som mulig. Derfor gir jeg bilen min i gave til min beste kompis noen måneder før jeg vandrer heden. Det er en fin og verdifull bil, ikke belånt. Er det noen mekanismer som kan fange opp slike ting, eller ville det måtte bli oppdaget nærmest på slump? Hva ville i så fall kunne skje? Hvordan ville verdiene eventuelt blitt tilbakeført kreditorene?

[Antatra]

Boet hadde undersøkt hvilke verdier du hadde forut for din død. Bilen hadde eksempelvis vært registrert på deg tidligere og dermed relativt enkel å finne. Denne hadde så boet hentet tilbake på det grunnlag at det var en dødsdisposisjon. Verdiene hadde blitt utdelt kreditorene.

 

Prosessen er tilnærmet lik slik det er ved konkurs. Forskjellen er at skyldner ikke er død.