Oppklaring: Dette med å få seg kvinnfolk...

[logaritmemannen]

Du er i hvert fall ganske flink til å overbevise deg selv om at ting ikke kan forandres, Staketten. Om det er en god egenskap, har jeg mine tvil på

[TheSleepwalker]

Du er i hvert fall ganske flink til å overbevise deg selv om at ting ikke kan forandres, Staketten. Om det er en god egenskap, har jeg mine tvil på

 

Han antar stasjonær tilstand

eksamenshumor......

Endret 6. juni 2013 av TheSleepwalker

[Staketten]

Bare et kjapt innspill: Staketten, har du vurdert å TRENE? Siden det virker som du tror du er så støgg. Skikkelig styrketrening vil jo over tid løfte deg på 0-10 skalaen, og bedre selvtilliten. Problem solved

 

Har vurdert, ja. Avstanden til eit treningssenter er så som så, og eg arbeider i eit nokså fysisk krevjande yrke. Så det er ikkje alltid energien er der etter arbeidstid. Døgnet har heller ikkje meir enn 24 timar.

 

 

Du er i hvert fall ganske flink til å overbevise deg selv om at ting ikke kan forandres, Staketten. Om det er en god egenskap, har jeg mine tvil på

 

Forandring høyrer skjebna til. Det eg måtte finne på som går imot skjebna vil uansett mislukkast.

[Red Frostraven]

Har vurdert, ja. Avstanden til eit treningssenter er så som så, og eg arbeider i eit nokså fysisk krevjande yrke. Så det er ikkje alltid energien er der etter arbeidstid. Døgnet har heller ikkje meir enn 24 timar.

 

 

 

 

Forandring høyrer skjebna til. Det eg måtte finne på som går imot skjebna vil uansett mislukkast.

 

Trening gir energi.

[Raven_Heart]

Ja, eg fekk diagnosen assburger som tiåring.

 

I fall dette stemmer, hvorfor har du utelatt denne potensielt viktige opplysningen fra diskusjonen? Det blir litt som å si at Ringenes Herre er døll og kjedelig, for så å plutselig "komme på" at du faktisk har dysleksi og derfor aldri har lest bøkene.

 

Joda, det går på trynefaktor. Ein tjukkas som aldri fall av det sosiale lasset har nett eigenskapen som skal til for å vera fleksibel i det sosiale. Emna til å kommunisera.(!!!)

 

Du er flink til å anta ting, det skal du ha. For å gjøre en lang historie kort så hadde jeg langt fremskreden sosial angst fra ca tredje klasse og til jeg nærmet meg de tredve.

 

Med andre ord snakket jeg omtrent ikke til en kjeft utenom den nærmeste familie og noen meget få venner på alle de årene, og jeg måtte i bunn og grunn lære meg det sosiale samspillet på nytt i en alder av 30 år. Så ikke bare falt jeg av lasset, jeg måtte løpe etter og komme meg på igjen i en alder der de fleste tar sånne ting for gitt.

 

Jeg kan fremdeles ikke påstå at jeg er "god" til å kommunisere, men jeg sluttet å grine over alt jeg ikke fikk og begynte å jobbe med det jeg faktisk har, og har etter hvert klart å komme meg opp på et akseptabelt nivå.

 

Ja, eg blir kjedeleg, klengete og desperat så fort det dukkar opp jenter i biletet. Eg greier ikkje å gøyma bort mi understimulanse.

 

... og at du ser ut til å ha fokusert så mye på det du for øyeblikket ikke kan få at det har tatt over hele livet ditt. Jeg har selv vært der, og det er en sti som aldri leder til noe godt.

 

Sjefen vil alltids starte på nytt i ny bedrift, og får fort sekretærar og assistentar på sofaen. Dette er menneskje som har makt i jobbsamanheng. Status. Rettnok ikkje nokon rikskjendis, men dette er personar som har emne til å underlegge seg folk.

 

Nei, han har selvtillit. Fordi det er forventet at sjefen har en viss andel selvtillit for å klare å styre skuta. Som jeg har nevt før, makt i seg selv er verdiløst. Det er de personlige egenskapene den representerer som er attraktive, og vi mennesker har lett for å anta at hvis en mann er sjef så har han automagisk de egenskapene som kreves for å være sjef.

 

Dette gjør ham mer attraktiv på de arenaene han behersker, men hvis han blir fjernet fra denne arenaen så stiger brått sjansen for at han kommer til å feile fordi han er i uvante omgivelser og ikke får de vanlige tilbakemeldingene.

 

Damer som berre går etter kjende konebankarar har heller ikkje noko i mot å bli "dominert". Det er nett det som er grunninstinktet til jenter: å bli dominerte. Og for å vera dominerande må ein vera hard og pågåande, så gjev kvinnfolka etter.

 

Så merkelig da, at de jeg kjenner som har flest "hakk i beltet" ikke er hverken harde eller pågående, men derimot av "jeg elsker hele verden"-typen. En bekjent av meg skrev en gang om "zero value", altså at absolutt alle var likestilt, og han har pult flest av de jeg kjenner. Han har dog null sosial frykt, karisma i overflod og selvtillit til tusen, så det å være ydmyk og inkluderende gir ham faktisk mer verdi enn å være hard og pågående.

 

Eg vil nok heller omtala meg for "skitlei" enn "pissredd".

 

Så hvorfor forandrer du ikke på ting da? Hvis ting virkelig er så ille som du sier så har du mer enn nok bevis bare i denne tråden på at det er mulig å forandre seg og komme seg ut, men istedenfor er du bare opptatt med å syte og finne på dårlige unnskyldninger for hvorfor rådene du har fått ikke vil fungere for akkurat deg. Det er ikke "skjebnen." Det er uvilje mot å forlate det trygge lille helvetet du har skapt deg, siden du tross alt vet hvordan du skal overleve der og verden utenfor den bobla du lever i er totalt ukjent.

 

Ja, sjalusien rår. Eg vil nok føretrekkje ei jente som er like sjalu som meg sjølv.

 

Så dere kan kontrollere hverandre, krangle så busta fyker om ingenting, spionere på hverandre på facebook og sjekke mobilen til hverandre når den andre er på dass? Høres ut som et drømmeforhold ...

 

Prøvde alltid ut ulike introduksjonar og vidare samtaleemne. Alltid aldri bra nok.

 

Jeg heller mer og mer mot at det er fordi du har mindfucks, usikkerhet, fordommer og direkte vrangforestillinger til over pipa, og at ting ikke funker fordi dette lyser mot folk som fyrtårnet i Alexandria.

 

Sjølvbestemt dødshjelp, meiner du? Med vårt samfunn er jentene lærde opp til korleis "Kent" skal vera. Og dei som fell totalt utanom er og blir genetisk søppel.

 

Sånn bortsett fra at jenter faktisk er individer og liker forskjellige ting. Akkurat som du er på jakt etter jomfruer, mens jeg gir en lang, blank faen i hvor mye erfaring de har. Dessuten har "lærdom" for vane å forsvinne ut vinduet når en mann viser de riktige personlige egenskapene.

 

Nei, ikkje brøling. Meir minner frå grove misforståingar og toskete feiltakingar. Som har hendt mykje oftare enn situasjonar der eg nett har meistra noko.

 

Newsflash: Vi har alle slike minner, men det er ikke dermed sagt at det samme kommer til å skje igjen dersom du en gang skulle havne i samme situasjon. Hvis du lar fortiden, som du ikke lenger har kontroll over og heller ikke kan forandre, styre valgene dine nå, så er du - unnskyld språkbruken - en jævla idiot.

 

Når det er sagt så er denne forestilligen tilsynelatende ganske utbredt, men fortiden har i realiteten bare så mye makt som du selv gir den.

 

Har vurdert, ja. Avstanden til eit treningssenter er så som så, og eg arbeider i eit nokså fysisk krevjande yrke. Så det er ikkje alltid energien er der etter arbeidstid. Døgnet har heller ikkje meir enn 24 timar.

 

Prioriteringer, gutt. Døgnet mitt har heller ikke mer enn 24 timer, men jeg fant ut at det gikk helt greit å ofre en time med dilling på nett tre ganger i uka til fordel for litt fysisk aktivitet.

 

For "lettvinn" trening kan du google DDP yoga, et program jeg selv har brukt et halvt års tid med svært gode resultater. Ikke voldsomt dyrt, og alt du trenger er ei treningsmatte, ei pulsklokke og litt armslag. Hvis det er for "vanskelig" å finne en times tid, 2-3 ganger i uka, til å trene hjemme i din egen kåk så leder du meg til å tro at du bare er en lat jævel som rett og slett ikke vil.

 

Forandring høyrer skjebna til. Det eg måtte finne på som går imot skjebna vil uansett mislukkast.

 

I såfall kommer du til å leve som jomfru og dø som jomfru, siden "skjebnen" i det store og hele er en forbanna rævdilter som først kommer rekende etter at du selv har begynt å gjøre noe for å forandre ting.

 

Slik du fremstiller deg selv i dag tør jeg påstå at du ikke ville oppdaget det om skjebnen så beit deg i ræva, fordi du virker å være så totalt fastlåst i tankegangen din at du mest sannsynlig ville avvise alle gyldne sjanser i verden fordi "det går bare til helvete likevel."

 

Jeg snakker av erfaring her, da jeg var i samme båt som deg og faktisk fikk den muligheten jeg lengtet sånn etter, men endte opp med å (ubevisst) sabotere for meg selv fordi det ikke passet inn i mitt bilde av hvordan verden fungerte. For å toppe det hele så tok jeg det som skjedde som bevis på at jeg hadde rett da ting uunngåelig gikk til helvete, istedenfor å innse at jeg hadde oppført meg som et rasshøl og sannsynligvis såret en annen person i prosessen.

Endret 7. juni 2013 av Raven_Heart