Jeg sliter psykisk, og vet ikke hvordan jeg skal takle det.

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Har sikkert tenkt igjennom 100 måter å skrive dette innlegget og titler å sette på emnet før jeg karret meg til å faktisk skrive noe, så dette har fare for å bli en uforståelig mølje av litt diverse, men håper dere forstår og faktisk orker å lese.

 

Jeg sliter med depresjon (uten å ha fått noen diagnose, direkte), som sikkert stammer av flere grunner, men jeg kan starte med den jeg mener tynger mest:

 

Jeg takler ikke tanken på å dø. Ikke det øyeblikket å dø, men det å ikke eksistere. Eksistensiell angst har jeg hørt det har blitt kalt. Jeg tror ikke på noen gud, reinkarnasjon eller andre former for liv etter døden. Jeg stoler på vitenskapen, og absolutt alt sier at "jeg-et er i hjernen, og når hjernen er død/ødelagt så er man borte, for alltid. Det er vel å se på som fakta, og ikke hovedpoenget med denne tråden.

Det er dette jeg sliter med å klare å godta. Jeg vil ikke dø, og tanken på å at jeg aldri blir å eksistere igjen skremmer meg noe voldsomt. Blir litt svimmel og kvalm av og til når jeg tenker over det, og innser hvor alvorlig det faktisk er. Det er ikke slik at man våkner om 1000 år, eller våkner opp en annen plass etter man dør. Man er borte, for alltid. Man kommer aldri til å tenke en eneste tanke igjen, EVER.

 

Dette gjør da også livet ganske meningsløst, for når man er borte, så kan man ikke sanse noe som helst. Om man er verdens verste tyrann eller fredsholder, milliardær eller uteligger. Ingenting har noe å si. I det millisekundet man dør, er alt forgjeves. Jeg skjønner poenget med at "minnene lever hos andre" osv. Men det får man ikke oppleve selv. Så for meg, for mitt univers (for alt som skjer skjer oppi hodet), er alt over, og dermed meningsløst. Alt man har, alle valg man tar, gir bare mening mens man lever. Når man er død har det ingenting å si.

 

Slik tankegang fører til at man tenker gjerne 2 og 20 gang over ting. Skal jeg studere? Hva er vitsen? Når man dør er alt forgjeves uansett. Hva har det å si hvilken jobb man tar, om man er rik eller fattig? Når man dør er alt over uansett. Slike tanker går gjennom hodet mitt mange ganger om dagen, og gjør at jeg blir gjerne litt satt ut, og gjerne deprimert og mørk i tankegangen.

 

Disse tankene begynte når jeg var rundt 16 år (første gang jeg flyttet for meg selv, mye tid til eksistensielle spørsmål). Ble dårlig når puslespillene ramlet sammen og jeg skjønte at når man dør, så er alt over. Førte til en del fravær fra skolen, men jeg klarte å fullføre VGS, og gjemme bort de tankene. Pakket ned, om du vil. De poppet dog opp igjen, grunnet neste problem;

 

 

For 1.5 år siden ca, så mistet jeg min lillebror på ca 18 år i en bilulykke. Det er første store sorgen jeg har opplevd, og uten tvil det verste som har hendt. Jeg gikk inn i dyp sorg, og var sykemeldt hele det første året. Kom først i arbeid igjen rundt februar i år. Mange andre kan trøste seg med at "han er på et bedre sted" og andre religiøse trøster, men jeg kan ikke det. Jeg vet at han er borte. Alt han var, er ikke her lengre. Det fører til et enormt savn, og gjorde at tankene mine om livet og eksistensen kom tilbake. Vanskelig å putte i ord hvor tungt dette var/er, men problemene kom virkelig etter denne ulykken. Før dette hadde jeg ganske grei kontroll på de dårlige tankene, og trivdes relativt bra.

 

Og så er det et tredje problem, som egentlig ikke kan sammenlignes med de to forrige, men fortsatt lager avtrykk i hverdagen. For litt over et halvt år siden gjorde jeg det slutt med min daværende kjæreste. I ettertid er jeg litt usikker på hvorfor (for min del, eller hennes del?), men jeg sa til henne og meg selv at det var fordi jeg ikke hadde følelser for henne lengre. Om det var sorgen og depresjonen som gjorde dette, aner jeg ikke. Gjort er gjort, og grunnet ting som har skjedd i etterkant så er det relativt usannsynlig/umulig at vi havner i lag igjen. Det har dog ført til et savn i hverdagen, ikke av henne, men det å ha noen der. Noen å prate med, gjøre ting med, eller bare ligge å holde rundt. Jeg har nylig flyttet sørover i landet (for å komme bort fra sorg og dårlig energi der jeg bodde), men det fører igjen til at man blir mer ensom. Jeg vil ikke ha min eks-kjæreste tilbake, men gjerne finne en ny. Så stiller jeg meg selv spørsmål; Vil jeg klare å være i et normalt forhold, med mine problemer? Vil jeg klare å gi noen det de fortjener, når jeg selv er så ødelagt?

 

 

I og med at jeg har tenkt mye fram og tilbake angående problemene mine, så føler jeg også at jeg allerede har "hørt" hva dere blir å si. Jeg har tenkt hva de logiske rådene vil være å gi til andre i min situasjon, uten at det hjelper.

 

Jeg har kommet tilbake i arbeid. Først et som jeg trivdes litt i, men akkurat nå er jeg i en jobb jeg regelrett hater, så jeg prøver bare å holde ut mens jeg ser etter ny jobb, da det har mye å si. jeg prøver å gjøre ting som gjør meg glad. Møte folk, gjøre sosiale ting, spille litt, trene (kampsport hovedsaklig). Jeg prøver å prate om problemene, men dette har hovedsaklig vært om ulykken og sorgen der. Nå som det har gått så lang tid, har jeg ikke fått pratet noe i det siste, da andre er kommet videre, og jeg sitter liksom her igjen. Og å prate om de dypere problemene, om angsten, har jeg ikke turt, da jeg ikke vil ødelegge forholdet til venninner (lettest å prate med de) ved å vise hvor svak jeg egentlig er.

 

Dette blir vel litt lengre enn jeg hadde forventet, men jeg håper noen holdt ut. Jeg kunne sikkert skrevet 10 ganger så mye om jeg orket.

 

Vet ikke hva jeg forventer helt av å poste dette her. Det er visst sunt å skrive ting ned, så selv om jeg ikke får svar så hjelper det sikkert litt å få en liten utblåsning. Jeg sliter virkelig i hverdagen, så alt av tanker dere får når dere leser dette (uansett hva dere måtte føle, positivt eller negativt) er velkommen, og gjerne råd om dere har noen.

 

På forhånd tusen takk. Anonym poster: 67d2148c7e77ec36432000da2ffd2aa6

[vali]

Først og fremst kondolerer med broren din. For det andre så er det veldig normalt å føle at ingenting har mening. Vi kommer til å dø alle sammen, vi råtner og blir til ingenting alle på samme måte, både rike og fattige. Det jeg føler du burde gjøre er som du selv sier gjøre noe som får deg i godt humør. Gjøre noe som gir deg litt glede i hverdagen. Det er veldig viktig å holde seg positiv og heller gi en mening til livet ditt. Finn noe som engasjerer deg, og som du kan holde på med i flere timer og dager uten å gå lei. Tenk litt over de gangene du var lykkeligst. Hva holdt du på med da? Hva gjorde deg så lykkelig? Prøv å skape slike stunder igjen i livet ditt. Det er som sagt veldig vanlig å tenke på døden, og hvis du tenker etter så er det ikke vits å gjøre noe i det hele tatt for vi skal dø uansett. Det som er veldig viktig at du gjør akkurat nå er å finne gnisten og gi en mening til livet ditt!

[wingeer]

Det som hjalp litt for meg med tanke på det eksistensielle er å ha mindre fokus på utfallet av hva som skjer. Samfunnet i dag har blitt veldig lagt opp etter at mål skal nås. Man blir for opptatt med å tenke på at "når jeg når det og det målet blir det bra". Livet er det som skjer på veien til å nå det målet. Livet er det som skjer på veien til å dø. På den måten blir det på en måte ganske meningsløst å bekymre seg over dette nå?

Jeg er langt i fra komfortabel med tanken selv, men jeg har mer eller mindre vendt meg til at den er der (og sikkert alltid vil være der i større eller mindre grad). Jeg kjenner på den nå og da i "kontrollerte" former. Det er viktig å la det ikke bli for oppslukende; Det er vel først da det omtales som eksistensiell angst. Jeg har selvfølgelig følt på det også, og det er ganske jævlig, men det er ikke like sterkt hele tiden.

[Deluze]

Det er som du selv sier, når man er død har ting ingen ting å si. Men hva med når man fremdeles lever? Hvorfor i alle dager skal man fokusere på at hva som er i dag ikke nødvendigvis er i morgen hvis det gir deg glede i dag? Er ikke tankegangen din litt i retning av å starte et forhold med et menneske med tanken om at dette her kommer til å gå over en dag, så hvorfor i alle dager skal jeg i det hele tatt glede meg over det vi har sammen nå?

 

Du spør om du kan fungere i et forhold slik du er nå med de tanken du har. Jeg vil påstå at svaret er ja, men at det vil være en klar fordel med åpenhet rundt tankene dine.

 

-Deluze

[OleNord]

Det kan jo være liv etter døden, for alt vi veit. Vitenskapen har ikkje komen så fryktelig lagt som vi kanskje har fått inntrykk av. Ja, dei har funne ut korrelasjonar i korleis ting fungerer, slik at økt mengde masse gir økt gravitasjon. Men samtidig har dei ikkje funne ut kvifor det skjer, eigentleg har dei ingen anelse på kvifor ting er som det er. Så kanskje tiden heller skulle bli brukt til noko bra mens mann faktisk lever. Vi kan aldri vite om det er noko som kjem etter døden, men om du kan høre på ein ting vitenskapen seie, så er det at noko aldri berre kan forsvinne. Det vil kun forandre seg og få ein anna tilværelse. Men uansett eg personlig er ikkje så redd for å dø i generell forstand, det var jo ikkje så fryktelig å være død inntil eg fekk eksistensen, så det blir sikkert ikkje så galt etterpå heller, om det så ikkje er noko liv etter døden.

[Mr.K.]

Jeg takler ikke tanken på å dø. Ikke det øyeblikket å dø, men det å ikke eksistere. Eksistensiell angst har jeg hørt det har blitt kalt. Jeg tror ikke på noen gud, reinkarnasjon eller andre former for liv etter døden. Jeg stoler på vitenskapen, og absolutt alt sier at "jeg-et er i hjernen, og når hjernen er død/ødelagt så er man borte, for alltid. Det er vel å se på som fakta, og ikke hovedpoenget med denne tråden.

Det er dette jeg sliter med å klare å godta. Jeg vil ikke dø, og tanken på å at jeg aldri blir å eksistere igjen skremmer meg noe voldsomt. 67d2148c7e77ec36432000da2ffd2aa6

 

Man er på sett og vis under guds nåde frem til man blir betraktet som myndig nok i Guds øyne.(varierer fra person til person). Men så trenger man nåden i Kristus skal man leve evig (selv om det omhandler ulike grader av tro, har jeg personlig erfart han er i live).

 

Hør her. I kierkegaards fremhevelse av det psykologiske ligger en liten oppfordring mot den tidens filosofiske motstrømning, hegelianismen, i den grad den setter all sin lit til den menneskelige fornuft. Det fantes en annen fornuft, mente kierkegaard, eller rettere sagt en fornuft av en annen orden - en annen karakter, der den angivelige uorden hadde sine egne lover, sin egen logikk, og dette var er annet og dypere område i menneskelivet, i det irrasjonelle - som psykologien hadde i sin oppgave å avdekke.

 

Kierkegaard mente at universet i bunn og grunn var et paradoks og at det største paradokset av alle var den opphøyde foreningen av Gud og menneske i personifiseringen av Kristus. Visdommens kjerne ligger ikke i en viten, men i en innsikt i vår egen mangel på den (Kierkegaard, Sokrates). Jo mer hardnakket og påståelig man blir, desto lenger fra sannheten står man som regel. Universet vil alltid være uendelig uavhengig av hva en eller annen vitenskapelig teori forteller oss. Hva finnes så bak utvidelsen ytterste ytterkant? Finnes det en ende, hva finnes bak der igjen? Den eksistensielle tenker» er subjektivt engasjert, og sannheten for en slik tenker består i hans livsanskuelse.

 

Det finnes kun en mulighet, og det er uendelig. Men bare for tanken kan dette virke absurd, ikke for troen.

 

Det sies at forstanden, evnen til begrepsmessig tenkning, til en viss grad gir et feilaktig bilde av tilværelsen. Den arbeider først og fremst i romlige, statiske begreper. Til forskjell fra forstanden, som forblir utenfor det den erkjenner, trenger intuisjonen inn i det den erkjenner, den er i direkte kontakt med sin gjenstand uten bruk av symboler og gir absolutt viten. Forstanden er likevel et nyttig hjelpemiddel i tilværelsen, nettopp fordi dens domene er det romlige og naturlovenes nødvendigheter. Den er primært et praktisk orienteringsmiddel for handling, - ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet.

 

- Derfor er fornuften når alt kommer til alt en avsporing.

 

Kan man gripe uendeligheten ved bruk av vår intuisjon? Da er man på sett og vis allerede en troende. Man erkjenner det uendelige. Troen på en Gud er irrasjonell – i samme grad som erkjennelse av uendelighet. I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man i sin sannhetssøken ta hensyn til det irrasjonelle rundt oss , som f.eks i universets åpenbare uendelighet.

Det er her videre den objektive sannhet (den kristne) som kan erfares, men sannheten erfares likevel subjektivt.

 

Den kristne troen en slags opplevd forbindelse mellom Gud og menneske (det enkelte). Den kristne tro er dernest til syvende og sist heller ingen blind tro. Det avgjørende kristne kommer inn ved troen på den personlige Kristus, troen på paradokset. Troen er en subjektiv tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet. Slik jeg selv har erfart det, samtidig oppfatter og tolker Kierkegaard, er den kristne tro et irrasjonelt sprang, men blir til syvende og sist fornuftig, siden den oppleves som fornuftig i møtet med Gud. Bare for tanken kan dette virke absurd, ikke for troen.

 

Derfor knytter kristendommen seg ikke essensielt til menneskets rasjonelle evner, men til den inderlighetens subjektive lidenskap som bare et enkelt eksisterende menneske kan være i besittelse av. Det er noe du nærmer deg med den største lidenskap og inderlighet.

 

For Kierkegaard er selve målet å sette mennesket i det rette forholdet til tilværelsen, den store sammenhengen mennesket er satt inn i. Hva skjer i et menneske som oppnår troens stadie? Det ser tilværelsen fra et annet perspektiv og forvandles og gjenfødes deretter. Forandringen setter alt i sitt rette forhold i mennesket. Alt er blir født på nytt, renset og helliget ved ånden og kjærligheten.

 

Først i resignasjonen (frivillig oppgivelse) vinner mennesket seg selv, det blir seg bevisst om ånd og viser her kjærlighet ovenfor Gud og mennesket .

 

Lykke til videre, du er i mine bønner.

[Dore123m]

Døden er noe som kommer uansett, du kan enten frykte den, eller respektere den.

Endret 27. mai 2013 av Dore123m

[Mr.K.]

Slik tankegang fører til at man tenker gjerne 2 og 20 gang over ting. Skal jeg studere? Hva er vitsen? Når man dør er alt forgjeves uansett. Hva har det å si hvilken jobb man tar, om man er rik eller fattig? Når man dør er alt over uansett. Slike tanker går gjennom hodet mitt mange ganger om dagen, og gjør at jeg blir gjerne litt satt ut, og gjerne deprimert og mørk i tankegangen.

 

 

- Likevel, til tross for vissheten om våre menneskelige begrensninger er det en lengsel i oss etter å være noe mer enn en primitiv organisme. Det hevdes at det nest beste bevis for at det finnes vann, er tørsten selv. Kanskje er den akselererende tidsopplevelsen vi i stadig økende grad erfarer, i realiteten er ment å føre oss ut på et sprang? Kanskje nærmer vi oss stadig tampen av noe, og ikke slutten. Kanskje vi egentlig retter oss etter den guddommelig forutbestemte form som ligger skjult i vår dybde?

 

Det eneste viktige "steget" her tar man på det personlige planet, og det er den enkeltes egen "eksistens". Det første stadiet er det estetiske stadiet. Her dyrker man sine lyster og de estetiske nytelser. Det kan dreie seg om å dyrke kroppslige behov (”piker, vin og sang”), eller om kunstneriske opplevelser som musikk og kunst. Det er uansett sanselige gleder som dyrkes av estetikeren; det skjønne, gjerne romantiske. Men uansett hvor forlokkende dette livet er en stund, vil estetikeren før eller siden bli lei, livstrøtt, og begynne å kjede seg. Tilværelsen oppleves som tom og meningsløs.

 

Fortvilelsen kan føre til at man velger seg selv på nytt, som etiker. Det etiske stadium er det nivået i livet hvor man velger å være ansvarlig, gjerne med ekteskap og barn. Etikeren lever på mange måter som spissborgeren, men ikke ”fordi det er sånn man gjør”, men snarere fordi ”dette har jeg valgt”. Til forskjell fra estetikerens kortvarige og lystbetonte glede ved uforpliktende forhold til andre mennesker, velger etikeren med alvorstung glede den forpliktende kjærligheten for livet. Men til slutt blir også etikeren fortvilet. For etikeren vil nok seg selv, men kan ikke. For å finne seg selv, for å virkelig bli seg selv, klarer nemlig ikke mennesket alene. Etikeren har for eksempel valgt ekteskapet for livet. Men livet er begrenset, tiden er kort. Etikeren rår ikke over alle forhold og omstendigheter som styrer livet. Han mislykkes, og føler skyld. Skylden peker mot en ny dimensjon, et nytt stadium: det religiøse, mot evigheten.

 

- Ifølge Kierkegaard er heller ikke det etiske stadium tilfredsstillende. Også pliktmennesket vil til slutt gå trett av alltid å være pliktoppfyllende og pertentlig. Mange mennesker opplever en slik tretthetsreaksjon langt opp i voksen alder. Noen faller også tilbake til det lekende livet på det estetiske stadium - Mens enkelte tar et nytt sprang over til det religiøse stadium. De velger troen fremfor estetisk nytelse og fornuftens krav om plikter. På det religiøse stadiet hengir mennesket seg til gud – og evigheten. Den religiøse – den ekte religiøse, ikke spissborgeren som går i kirken fordi ”sånn gjør man” – velger seg selv ”i sin evige gyldighet” ved å velge inderlig tro, håp, kjærlighet og tillit til Gud, gjennom en subjektiv tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet.

[Mr.K.]

 

Jeg stoler på vitenskapen, og absolutt alt sier at "jeg-et er i hjernen, og når hjernen er død/ødelagt så er man borte, for alltid.

 

Det gjør også de fleste troende, poenget er bare at dem ikke vil la seg begrense av den. Troen er for mange noe som kommer i tillegg til folkeopplysning og utdannelse. Det sies at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten. Visdommens kjerne ligger ikke i en viten, men i en innsikt i vår egen mangel på den (Kierkegaard, Sokrates).

[OleNord]

Eg personlig har ein følelse av at du har ein såkalla angstlidelse, men ikkje missforstå dette med generalisert angstlidelse for det er kun ein av typane. Hadde sikkert godt å få prata med nokon om detta her

Endret 27. mai 2013 av halvfire

[wingeer]

Det gjør også de fleste troende, poenget er bare at dem ikke vil la seg begrense av den. Troen er for mange noe som kommer i tillegg til folkeopplysning og utdannelse. Det sies at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten. Visdommens kjerne ligger ikke i en viten, men i en innsikt i vår egen mangel på den (Kierkegaard, Sokrates).

Matematikken er basert på aksiomer, så noen sannhet vil det uansett ikke være.

[Mr.K.]

“The intuitive mind is a sacred gift and the rational mind is a faithful servant. We have created a society that honors the servant and has forgotten the gift.” ― Albert Einstein. - Som jeg var innpå ovenfor, kan man gripe uendeligheten ved bruk av vår intuisjon? Da er man på sett og vis allerede en troende. Man erkjenner det uendelige. Troen på en Gud er irrasjonell – i samme grad som erkjennelse av uendelighet. I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man i sin sannhetssøken ta hensyn til det irrasjonelle rundt oss , som f.eks i universets åpenbare uendelighet.

 

Kan uendelighet nesten betraktes som noe litt overnaturlig, siden det ikke vil finnes en naturlig, logisk nok forklaring på dette "fenomenet"? - I kierkegaards fremhevelse av det psykologiske ligger en liten oppfordring mot den tidens filosofiske motstrømning, hegelianismen, i den grad den setter all sin lit til den menneskelige fornuft. Det fantes en annen fornuft, mente kierkegaard, eller rettere sagt en fornuft av en annen orden - en annen karakter, der den angivelige uorden hadde sine egne lover, sin egen logikk, og dette var er annet og dypere område i menneskelivet, i det irrasjonelle - som psykologien hadde i sin oppgave å avdekke. Og mener fornuften må brukes helt til grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss, men mener videre den vil svikte oss i sammenheng med en reell sannhetssøken.

 

– Universets åpenbare uendelighet er Guds allmektighet lagt for våre føtter.

 

Mvh (et siste innspill)

[dag1234]

Det virker som om TS har noe sammensatte problemer, eller rettere sagt at han har problem som likner noe på hverandre, men at de er av ulike styrke og karakter, og de stammer fra ulike hendelser i hans liv, men i sum blir det for mye for ham.

 

Han virker å være en noe introvert og melankolsk person av legning; en som bruker mye tid på å tenke over hva som er meningen med livet når vi likevel skal dø. Han er ikke redd for døden i seg selv, men for intetheten, fraværet av å være til.

 

Meningen med livet er et spørsmål som vitenskapen ikke kan svare på, for mest sannsynlig finnes det ingen "mening med livet" ut over å føre genene våre videre. Det er selvsagt for lite for de fleste av oss, og vil oppleves som meningsløst. Derfor vil mange si at mening er noe den enkelte må skape.

 

Mange skaper seg en mening innen religion (som jo helt ut svarer på hva som er meningen med livet), men ganske mange finner også mening i politikk eller annet nyttig arbeid for å gjøre kloden til et bedre sted å leve på, ikke bare for seg selv, men også for de som måtte komme etter.

 

Hva som er meningsfullt må hver enkelt av oss finne ut selv, det kan verken lærer eller prest fortelle oss (hvis vi ikke vil gjøre deres meninger til våre.)

 

I seg selv er en pessimistisk innstilling ikke en psykisk lidelse, selv om jeg antar at det handler om resultatet av tildlige erfaringer med å ikke kunne påvirke eller kontrollere hva som skjer i tilværelsen. Han har kanskje vært forlatt for mye som baby, i for liten grad blitt sett på behov og fått disse dekket eller har blitt stilt i gjenntatte situasjoner der han ikke har hatt mulighet til å påvirke utfallet. Utviklingsmessig snakker vi om 0-3 års-alderen, og spesielt frykten for intetheten, utslettelsesangsten, regner vi som å stamme fra opplevelser i det første leveåret.

 

Det kan gå fint med personer med et slikt lynne og en slik pessimisme, så fremt de ikke utsettes for bestemte belastninger. I TSs tilfelle, vil jeg anta at belastningene knytter seg til opplevelsen av å bli forlatt.

 

Når en som mener at livet er meningsløst, mister en bror han er glad i på en helt meningsløs måte, da er det ikke vanskelig å forstå at dette blir i meste laget for ham. Selv sier han at det var greit nok før ulykken, men at det skjer en klar forverring etter den. Dette ser ut til å være den utløsende årsaken til hans problemer.

 

TS virker å være i sterk sorg enda, og det kan se ut som om den har gått i stå for ham - ett års sykemelding for dødsfall i familien er uvanlig. Så heller å ha lagt dødsfallet bak seg, virker det som om sorgen har gått i dvale.

 

Som om dette ikke var nok, så gjør han det slutt med kjæresten - uten å helt skjønne hvorfor. Dette kommer da i tillegg til et meningsløst tap av en bror han var glad i.

 

I sum fører dette til at han lurer på om han noen gang vil kunne klare å være i et normalt kjæresteforhold med sine problemer, og at han allerede legger han bånd på seg i samvær med andre for ikke vise hvor svak han (føler han) er.

 

Nå vi legger disse opplysningene sammen, synes jeg vi får et bilde av en person som er pessimist og opplever tilværelsen som en meningsløs venting på døden, for ham det store intet, muligens uttrykk for en sårbarhet grunnet uheldige oppveksterfaringer, og som opplever to uforståelige tap av nære personer.

 

Dette har overbelastet hans mestringsevne og slått ham ut, og han har fungert ujevnt etter dette. Han forsøker å slippe vekk fra probemene ved å flytte, men det ser ut som om det fører til andre problemer, som sosial isolasjon. Og at disse kommer i tillegg til de problemene han forsøkte å flytte fra.

 

Da er utfordringen å svare troverdig på spørsmålet han stiller i overskriften: hvordan takle dette?

Mitt svar er at jeg ikke tror han kan takle dette, men at han trenger hjelp til å sørge over den broren han har mistet og den kjæresten han gikk i fra. At han har blitt stilt overfor psykiske påkjenninger som han ikke har hatt forutsetninger til å takle, og at han trenger hjelp til å få sørget slik at han kan legge dette bak seg og gå videre med livet sitt.

Slik hjelp kan han få hos en psykolog/psykiater, eller andre som er utdannet og trenet til å hjelpe mennesker med denne type plager.

[AnonymDiskusjon]

TS her igjen! Takker for svar alle.

 

Selv om det er hyggelig at du prøver å hjelpe Mr. K, så er nok ikke religion veien. Jeg har prøvd uttallige ganger, men det er ingen nytte. Jeg klarer ikke å "lure meg" til å tro på Gud, og liv etter døden når jeg først har sett "lyset" (i vitenskapens navn).

Personligheten, egenskapene og alt man er ligger i hjernen. Derfor folk kan være helt andre personer etter hjerneoperasjoner for eksempel. Dette er da ikke helt det jeg var ute etter å diskutere, men ville bare klargjøre at selv om jeg har prøvd, så klarer jeg ikke å bli religiøs. Det dog gjort ting enklere, da man ikke trenger å finne så mange faktiske svar, men kan heller tro.

 

 

Flere som er inne på noe, men det Dag1234 kommer med føler jeg traff veldig godt!

 

Jeg er dog ikke ute etter å finne noen direkte mening med livet, da "meningen med livet" er menneskeskapt, og veldig abstrakt. Vi er tross alt bare atomer og andre stoffer som flyger rundt. Meningen må man gi selv, men jeg føler at om man gir livet en "mening", så begrenser man også det en del. Ingen som er "ment til å gjøre" noe som helst, alt blir skapt i hodet.

 

Tror ikke at jeg har blitt noe særlig forlatt når jeg var yngre, da jeg føler jeg har hatt en god og trygg oppvekst. Har dog minner om at jeg en gang i 8-10 års alderen en gang sto med en kniv i hånden, og faktisk vurderte å stikke den i meg. Kan mine tanker være en medfødt "feil"?(finnes ingen mal, men dere skjønner).

 

Har også minner om at en gang i 6-års-alderen, så tvingte/overtalte en barnepasser meg og en jevnaldrende venninne (7 år) til å utføre seksuelle aktiviteter på hverandre. Har aldri vært 100% sikkert på om det var ekte eller en drøm, men jeg husker det såpass godt enda, at det må nesten være ekte. Mulig jeg bare har fortrengt det. Har også ført til mye "nedetid" opp igjennom årene.

 

Selv om hver av disse kan være nok til å skape litt problemer, så er det vel samlet at alle problemene og traumene gir størst effekt. Har tenkt flere ganger på å gå til psykolog. Men samtidig så har jeg liten tro på at ordene de sier faktisk kan gjøre noe for meg. Hva kan de se til meg, som jeg ikke allerede har tenkt? Jeg er klar over at de er utdannet, men det finnes ingen magisk setning som fikser alt.

 

Medisiner er jeg også litt skeptisk mot, da det kan sammenlignes med rusmidler/hallusinasjoner. Det endrer på "jeg"-et.

 

 

Så da blir det å gjøre endringer i hverdagen, prøve å få mest mulig god energi. Skal til legen i morgen, for å få sykemelding. Må bytte jobb, da den jeg er i nå gjør meg bare enda mer deprimert. Hater hvert eneste sekund. Mye tid til å tenke, og går stort sett alene. Så en jobb der jeg omgås med folk mer tror jeg kan være å foretrekke. Sjeldent jeg klarer å være i dårlig humør når jeg er med andre.

 

 

Så kommer de store spørsmålene. Hva vil jeg gjøre? Studere? Flytte utenlands? Flytte hjem igjen og slå meg til ro? Alt er jo meningsløst til slutt, så jeg kan jo gjøre akkurat hva jeg vil. Har også hode til å ta en ganske bra utdanning, så lenge depresjonen holder seg unna.

 

 

Er tross alt ca 1.5 år siden ulykken nå, og det normale er jo at man er kommet videre i livet på dette tidspunktet. Nå har jeg flere ting som tynger enn bare det. Angsten for eksempel. Merker jeg blir dårlig hver gang jeg tenker på det.

 

Føler at å sykemelde seg, og begynne å gå til psykolog er et steg tilbake. Siden jeg allerede er kommet i arbeid, og jobbet med meg selv. Kan dog være som dag1234 sier, at den bare var i dvale. Og at jeg egentlig ikke er kommet videre.

 

Nå blir dette langt og fælt igjen, men jeg setter utrolig pris på alle som prøver å hjelpe! Er ikke lett å føle at man blir gal, får angst og er i sorg samtidig!

Skal høre med (min nye) fastlege i morgen, om det er muligheter for psykolog. Sykepenger får jeg ikke fra NAV, da jeg har vært sykemeldt et år og er i karantene, så hvordan jeg skal klare meg om jeg ikke kan jobbe aner jeg ikke.

 

Takk, igjen! Anonym poster: 67d2148c7e77ec36432000da2ffd2aa6

[vidor]

Du kan jo vurdere å ta kontakt med NAV ang AAP. De kan også muligens hjelpe deg med psykolog, ellers kan legen hjelpe deg.

Ikke undervurder den terapiformen. I forhold til det du har lagt fram så tror jeg det vil ha god effekt.

 

Tar du tak i dette nå styrker du mulighetene til å bli bedre over tid.

[dag1234]

Hei igjen.

Ingen er 'født feil', men vi er alle resultatet av samspillet mellom gener og miljø; epigenesen. Dette starter alt i fosterstadiet, og medfører at vi har har ulike forutsetninger for å møte de utfordringer som livet byr på.

 

Noen ganger er utfordringene større enn våre mestringsevner; noe som kan føre til at vår psyke overbelastes. Det kan en se hos barn som mishandles eller utsettes for seksuelle overgrep; påkjenningene er da større en dere mentale apparat makter med. Dette kan få ulike utfall, det vanligste er at overbelastningen forblir ubearbeidet, oglever videre i underbevisstheten og kan dukke opp igjen som symptomer, dvs trishet, angst, manglende livsmot, sviktende selvtillit og så videre. Psykologisk sett kan vi da bli hengende igjen, bli fiksert, i denne overbelastningen og minner om den kan leve videre i oss som sårbarhet for liknende situasjoner.

 

Nå er det på ingen måte sikkert at du har blitt forlatt eller overbelastet som liten, men det er grunn til å tro at du har noen grunnerfaringer med livet som handler om at du ikke er verd noe, at du dypest sett ser på deg selv som verdiløs, og kanskje en byrde for andre, muligens at du har noe skadelig i deg. Hvis du i tillegg er deprimert, noe jeg er rimelig sikker på at du er, så vil slik negativ selvoppfatning forsterkes.

 

Det er uvanlig at barn i 8-10 årsalderen har klare ønsker om å skade seg selv. Dette handler om en dypt selvoppfatning som kommer til syne under belastninger. Det å ville skade seg selv, eller oppleve seg selv som verdiløs handler ofte mer om å ikke ha fått dekt sine grunnleggende behov. Problemet er at dette skjer i en språkløs fase av livet. Da fester disse opplevelsene seg ikke som tanker, men som oppfatninger av seg selv. Barn skal være ganske store før de klarer å skille mellom egne opplevelser og andre mennesker, mellom årsak og virkning, dvs at når de har det vondt, vil de lett kunne oppfatte at de selv er vonde - uavhengig av hva dette skyldes. Blir det mange opplevelser av å ha det dårlig, eller var du et spesielt følsomt barn, vil du kunne få en kjerneoppfatning av deg selv som et dårlig og verdiløst menneske.

 

Når du i tillegg muligens har blitt utsatt for seksuelt misbruk, vil dette resultere i en tilleggsbelastning hos en som i utgangspunktet kanskje har litt mye å stri med.

 

Det er klart at mange ikke har hjelp av å gå til psykolog.

Men du har en ganske vanlig misoppfatning av hva en psykolog kan bidra med. Psykologer kan ikke fikse deg eller si noe som får brikkene til å falle på plass. En alminnelig god psykolog kan hjelpe deg til å sørge over de tapene du har blitt utsatt for, slik at du kan legge dette bak deg, så godt det lar seg gjøre, sånn at du kan komme deg videre i livet ditt.

Medikamenter vil være til mindre nytte i den fasen du er nå, det blir som å legge plaster på et sår som ikke er renset.

Jeg sitter med en fornemmelse av at motviljen din mot å gå til psykolog kan være depressivt motivert; at du ikke tror at du kan få det bedre, kanskje at du ikke fortjener å få det bedre. Hvis det stemmer, så er jeg faktisk uenig med deg: alle har rett til å få det så bra som de kan og alle skal ha mulighet til å gjøre det beste ut av sine forutsetninger. Også du.

 

Fastlegen din vil henvise deg til en psykolog hvis du ber om det, og på bakgrunn av din unge alder, varigheten av dine plager og funksjonsfallet ditt, så vil du bli prioritert hos psykologen.

[AnonymDiskusjon]

Takker for svar igjen!

 

 

Ringte inn til sjefen (der jeg jobber, og for vikarbyrået) og sa at jeg ikke kunne komme da jeg er syk. Prøver å bestille legetime i løpet av dagen nå.

 

En annen ting er at jeg blir veldig "skjør" av alt. Skal ikke mye til før man bryter sammen. Bare det å faktisk ringe å si at jeg ikke kan komme på jobb er veldig ubehagelig, og blir nok å få dårlig samvittighet for det resten av dagen. Men jeg vet at jeg må gjøre dette. Hadde ikke taklet en dag til i den jobben.

 

Skal prøve å få til en ordning med psykolog, og begynne litt terapi. Prøve å ta tak i problemet istedet for å bare rømme fra det.

 

Oppdateres i løpet av dagen! Anonym poster: 67d2148c7e77ec36432000da2ffd2aa6

[AnonymDiskusjon]

Å få profesjonell hjelp er ikke et steg tilbake.

Du har innsett at du trenger profesjonell hjelp og klarer selv å identifisere noen av årsakene til at du sliter og problemene det medfører.

I tillegg så har noen problemer en tendens til å gjenoppstå når du senere møter litt motstand i livet (som de fleste gjør fra tid til annen i forskjellig grad), og da er det greit å vite hvordan man skal takle dette, for nettopp å ikke havne i samme situasjon gang på gang.

Få hjelp, du har ingenting å tape, men alt å vinne

Anonym poster: f9d619caa8aacd92f9d899740809a8aa