Tiden leger alle sår

[Woods]

Heisann,

 

jeg vet ikke om dette blir akseptert av moderatorene her inne, men jeg gir det et forsøk. Jeg hørte det flere ganger da jeg og eksen gikk hver vår vei, etter fire år sammen. Allikevel ønsker jeg å spre budskapet nok en gang..

 

Tiden leger alle sår - det er helt normalt at det tar tid. Om det tar deg to måneder eller år - det går over.

 

Du som leser dette tenker kanskje hvor irriterende det er å lese dette. Du har kanskje hørt det før - og gjerne sagt det til andre. Det virker urealistisk og tåpelig når man har det vondt, og aller helst vil du krype under dyna og glemme sin tilværelse på jorda. Den forferdelige følelsen du sitter med i magen, tårene som presser på hver gang du tenker på det.. Bare gi det tid - det går over - det ER lys i tunnelen.

 

Få deg en ny hobby, sosialiser deg med venner, tren som aldri før og nyt livet. Når en dør stenges, åpnes som oftest noen andre.

 

En annen tankegang som hjalp meg gjennom mitt eget brudd (og nei, jeg er ikke religiøs): Alt skjer for en grunn.

 

Tenk heller tilbake på den tiden du tilbrakte med din kjære som en positiv tid - en tid hvor du gjerne lærte mye om deg selv. Erfaringer du har fått som har formet deg til den du er i dag - erfaringer som vil hjelpe deg videre i livet.

 

 

Dette innlegget kan kanskje virke noe fjernt, men personlig skulle jeg ønske noen presset dette hardere mot meg. Det tok lang tid, men det gikk over til slutt. Tiden leger alle sår.

 

God bedring til deg som muligens trengte å høre dette - og jeg gjentar, det vil bli bedre for deg. Hold ut, ting blir gravis bedre for hver dag som går.

[Skipstrixy]

vanvittig bra skrevet, hilsen en som er der! Tommelen opp! :-)

[Takkformeg]

Dette er noe flere trenger å få høre, jeg vet selv hvordan det er.

Der og da virker det som om ingenting kan lege "såret", men når det først har blitt "leget" så merker du det ikke, du bare kommer på plutselig "ey, tomrommet forsvant av seg selv" eller noe sånt.

[Kakofoni]

Du har nok et godt poeng her, men tiden leger absolutt ikke alle sår. Dette gjelder oftest kun for vanlige mennesker som møter vanlig motgang. Det er ikke alle som ville satt så stor pris på at noen utenforstående fortalte dem "skaff deg en hobby" / "det går bedre".

[Woods]

Kakofoni,

 

det har du helt rett i. Jeg tenkte å nevne det, men valgte å utelukke det da jeg i hovedsak siktet til kjærlighetsbrudd. Kan selvfølgelig variere fra person til person, da vi alle takler vanskelige situasjoner ulikt. På forhånd beklager jeg til ovenfor dem som føler seg støtt av innlegget mitt, men det er på alle måter å spre et godt budskap. For mange kan det hjelpe å delta i nye aktiver og få noen nye impulser i livet etter store forandringer i samlivet. Jeg er på ingen måte noen ekspert på området, jeg bare ønsket å dele mine erfaringer.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Du har nok et godt poeng her, men tiden leger absolutt ikke alle sår. Dette gjelder oftest kun for vanlige mennesker som møter vanlig motgang. Det er ikke alle som ville satt så stor pris på at noen utenforstående fortalte dem "skaff deg en hobby" / "det går bedre".

 

Takk.

Endret 23. mai 2013 av Slettet-w7DZlO15

[Arcturus2]

Det er ikke sunt å gå totalt i kjellern. Da blir sorgen sykelig. Jeg har ingenting til overs for de som romantiserer og helliggjør det å være deppa.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

De har vel ikke vært der selv.

[Thor.]

*reserverer plass til et lengre innlegg når jeg får tid*

[Arcturus2]

De har vel ikke vært der selv.

 

Hva vet vel du om det? Tåpelig argument.

 

Poenget er krystallklart og solid: Det gagner ingen på sikt at man går inn i en sykelig sorgprosess. Det er OK å være lei seg en stund. Problemet er når man blir hekta på å være lei seg. Det tror jeg er både vanedannende og destruktivt. Det finnes visstnok empirisk bevis for at en tvinger hjernen til å havne i kjemisk ubalanse av å være deppa over for lang tid. På samme måte kan man finne empirisk bevis for at det fungerer å endre adferd for å bedre den mentale tilstanden. Nå er ikke jeg verken lege eller psykolog, men jeg synes noe slikt høres rimelig ut.

 

Norge er jo for øvrig politisk støpt i en tankegang at man skal forstås, tolereres og aksepteres, uten å egentlig stille tøffe individuelle krav. Jeg tror vi alle bærer et individuelt ansvar for å smi vår egen lykke. Klart man skal ha hjelp når ting går for langt, men denne romantiseringen og helliggjøringen av å falle i dyp depresjon syns jeg er rett og slett galt. Hva er vel egentlig normalt? Vi kan i alle fall fort bli enige om at dersom det er håp for noen å bli kvitt en spiral av vonde tanker som forringer livskvaliteten til vedkommende i vesentlig grad, så bør vi applaudere tiltak fremfor å støtte opp og normalisere det sykelige.

Endret 23. mai 2013 av Arcturus2

[Woods]

Ser jeg muligens ikke burde startet denne tråden - ikke minst beveget meg ut på et område jeg har lite ekspertise på. Jeg har lenge vurdert å skrive dette, simpelthen at muligens noen ville finne støtte i det - da jeg selv lette etter noe lignende i min egen periode.

[Kakofoni]

Hvorfor er sorgen verdt mindre om den varer lenge? Å være "hekta" på sorg (i.e. avhengig) er jo ikke nødvendigvis en god følelse . . .

 

EDIT: Synes du skrev en bra post jeg, Woods. Alle møter vanligvis motgang, men ikke alle vet at man som regel må gi det litt tid.

Endret 23. mai 2013 av Kakofoni

[Sinnsyk asylaspirant]

Det er ikke sunt å gå totalt i kjellern. Da blir sorgen sykelig. Jeg har ingenting til overs for de som romantiserer og helliggjør det å være deppa.

Dette var fryktelig deilig å lese, faktisk. Jeg er en person som tar "lett" på dødsfall blant kjente, og når jeg ble dumpa av jenta jeg elsket gikk lidelsen over så fort at jeg har diagnostisert meg selv som følelsesmessig avstumpet. Grunnen til at jeg sier dette er at jeg mener den motsatte tilstanden er verre, altså å fråtse i sin egen lidelse til det blir en avhengighet.

 

Jeg er enig i hva du skriver i begge dine innlegg, selv om jeg ikke initielt tørte å skrive det selv. Jeg tror at mange mennesker som angivelig sliter voldsomt i Norge i dag, rett og slett bare trenger å ta seg sammen. Jeg sier ikke at man skal shrugge samlivsbrudd, økonomiske kriser og død i familie vekk som om det var et myggstikk, men hele denne "trenden" med at man skal meske seg i sin egen lidelse synes jeg begynner å bli for utbredt. Det er min personlige kontroversielle mening, og jeg tror/forventer at mange er helt uenige.

[Skipstrixy]

Du har nok et godt poeng her, men tiden leger absolutt ikke alle sår. Dette gjelder oftest kun for vanlige mennesker som møter vanlig motgang. Det er ikke alle som ville satt så stor pris på at noen utenforstående fortalte dem "skaff deg en hobby" / "det går bedre".

 

Alle takler sine sorger på sine måter. Jeg er enig med Woods. For at jeg skal komme meg over noe/noen er jeg avhengi av å holde meg i aktivitet. Og da er ingen ting bedre enn å skaffe seg en hobby, eller en ny hobby. For min del så er det det eneste som fungerer. Men alle er forskjellige.

[felicity]

Slutt å uttale dere om hvordan mennesker takler sorg. Bare slutt med det.

[Kakofoni]

Alle takler sine sorger på sine måter. Jeg er enig med Woods. For at jeg skal komme meg over noe/noen er jeg avhengi av å holde meg i aktivitet. Og da er ingen ting bedre enn å skaffe seg en hobby, eller en ny hobby. For min del så er det det eneste som fungerer. Men alle er forskjellige.

Poenget mitt er at sorg er ikke bare kjærlighetssorg. Og at det dessuten ikke er den eneste måten livet kan være kjip mot deg. "Tiden leger alle sår" er totalt feil. "Tiden leger noen sår" er sannsynligvis riktig.

[Skipstrixy]

Poenget mitt er at sorg er ikke bare kjærlighetssorg. Og at det dessuten ikke er den eneste måten livet kan være kjip mot deg. "Tiden leger alle sår" er totalt feil. "Tiden leger noen sår" er sannsynligvis riktig.

 

Dette er jeg enig i. Jeg har opplevd sorg i form av kjærlighetssorg, og annen sorg. En god venn av meg ble for et års tid siden banket opp og slått hjel på byen, så jeg vet det meste om sorg og jeg vet hva som fungerer for meg.

[Arcturus2]

Slutt å uttale dere om hvordan mennesker takler sorg. Bare slutt med det.

 

Nøkkelen her er vel "takler". At man faktisk takler det.