Tro, håp, kjærlighet og stadier på livets veg

[Mr.K.]

Eksistensialismen fokuserer på den enkelte og dens frihet og har slik en tendens til å løsrive individet fra dets sosiale sammenheng. - den inderlige subjektivitet, den enkelte i «ånden» "revet ut av miljøet" og stilt overfor Gud. Det omhandler altså ingen isolasjon eller tilbaketrekking fra samfunnet generelt, men om bevisstgjøringen i seg selv. Individualismen innenfor kristendommen er ment å legge grunnlaget for en dyp nestekjærlighet og et sterkt mellommenneskelig fellesskap».

 

Jeg tror på en "fallen verden", der alt utenom den inderlige subjektivitet (bevisstheten, inderlig tro, håp, kjærlighet og tillit etc.), den enkelte "revet ut av miljøet" og stilt overfor Gud (Kristus) er "forført". Jeg tror også at noe av forførelsen man blir utsatt for er samfunnet selv, der den "demoniske tilstand" ligger i prosessen hvor mennesket distanserer seg fra sitt, fra Guds side tiltenkte jeg. Jak 4, 4 Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Man slukes på et veldig tidlig stadie opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette. Ubevisst flykter man fra muligheten til å leve et autentisk liv. Diskret holdes menneskets sanne selv hen i det uvisse. Nettopp i denne prosessen mister man noe av sitt fra Guds side tiltenkte (naturlige) jeg. Resultatet er at man blir fremmedgjort fra seg selv.

 

Dernest kan også angst oppstå. Det hevdes at angsten, en tilstand av meningsløshet, depresjon eller nedstemthet her kan ha sitt opphav, som ren konsekvens, da angsten er menneskets følelse av ikke å være i sann overensstemmelse med seg selv.

 

Likevel, til tross for vissheten om våre menneskelige begrensninger er det en lengsel i oss etter å være noe mer enn en primitiv organisme. Det hevdes at det nest beste bevis for at det finnes vann, er tørsten selv. Kanskje er den akselererende tidsopplevelsen vi i stadig økende grad erfarer, i realiteten er ment å føre oss ut på et sprang? Kanskje nærmer vi oss stadig tampen av noe, og ikke slutten. Kanskje vi egentlig retter oss etter den guddommelig forutbestemte form som ligger skjult i vår dybde?

 

Det eneste viktige "steget" her tar man på det personlige planet, og det er den enkeltes egen "eksistens". Det første stadiet er det estetiske stadiet. Her dyrker man sine lyster og de estetiske nytelser. Det kan dreie seg om å dyrke kroppslige behov (”piker, vin og sang”), eller om kunstneriske opplevelser som musikk og kunst. Det er uansett sanselige gleder som dyrkes av estetikeren; det skjønne, gjerne romantiske. Men uansett hvor forlokkende dette livet er en stund, vil estetikeren før eller siden bli lei, livstrøtt, og begynne å kjede seg. Tilværelsen oppleves som tom og meningsløs.

 

Fortvilelsen kan føre til at man velger seg selv på nytt, som etiker. Det etiske stadium er det nivået i livet hvor man velger å være ansvarlig, gjerne med ekteskap og barn. Etikeren lever på mange måter som spissborgeren, men ikke ”fordi det er sånn man gjør”, men snarere fordi ”dette har jeg valgt”. Til forskjell fra estetikerens kortvarige og lystbetonte glede ved uforpliktende forhold til andre mennesker, velger etikeren med alvorstung glede den forpliktende kjærligheten for livet. Men til slutt blir også etikeren fortvilet. For etikeren vil nok seg selv, men kan ikke. For å finne seg selv, for å virkelig bli seg selv, klarer nemlig ikke mennesket alene. Etikeren har for eksempel valgt ekteskapet for livet. Men livet er begrenset, tiden er kort. Etikeren rår ikke over alle forhold og omstendigheter som styrer livet. Han mislykkes, og føler skyld. Skylden peker mot en ny dimensjon, et nytt stadium: det religiøse, mot evigheten.

 

Ifølge Kierkegaard er heller ikke det etiske stadium tilfredsstillende. Også pliktmennesket vil til slutt gå trett av alltid å være pliktoppfyllende og pertentlig. Mange mennesker opplever en slik tretthetsreaksjon langt opp i voksen alder. Noen faller også tilbake til det lekende livet på det estetiske stadium - Mens enkelte tar et nytt sprang over til det religiøse stadium. De velger troen fremfor estetisk nytelse og fornuftens krav om plikter. På det religiøse stadiet hengir mennesket seg til gud – og evigheten. Den religiøse – den ekte religiøse, ikke spissborgeren som går i kirken fordi ”sånn gjør man” – velger seg selv ”i sin evige gyldighet” ved å velge inderlig tro, håp, kjærlighet og tillit til Gud, gjennom en subjektiv tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet.

 

For Kierkegaard er selve målet å sette mennesket i det rette forholdet til tilværelsen, den store sammenhengen mennesket er satt inn i. Hva skjer i et menneske som oppnår troens stadie? Det ser tilværelsen fra et annet perspektiv og forvandles og gjenfødes deretter. Forandringen setter alt i sitt rette forhold i mennesket. Alt er blir født på nytt, renset og helliget ved ånden og kjærligheten.

 

Først i resignasjonen (frivillig oppgivelse) vinner mennesket seg selv, det blir seg bevisst om ånd og viser her kjærlighet ovenfor Gud og mennesket. Det verden gjerne setter høyest og kaller kjærlighet, er bare godt forkledd selvkjærlighet. I den lidenskapelige forkjærligheten begrenser mennesket kjærligheten og elsker for å bli elsket. Det elsker seg selv. Ved å bare hengi seg til den enkelte, hengir man seg i stedet til seg selv. Ifølge Kierkegaard et dette et forræderi overfor mennesket selv og Gud. I strengeste forstand er dette selvforgudelse og avgudsdyrkelse. Ved forvandlingen får mennesket et punkt utenfor verden, utenfor meningsløsheten, og ved det punktet kan man rokke ved alt.

 

Jesu perspektiv på kjærligheten er helt annerledes enn det mest nærliggende for oss mennesker. Hans kjærlighet er primært ubetinget, den opphører ikke når et menneske svikter, Det er gjerne samtidig da mennesket trenger det mest. Den som ikke elsker den som svikter ham, elsker bare formålsrettet og gode egenskaper. Bare det som er til nytte for ham. Og det er ikke kjærlighet, men dens motsetning.

 

Rom 12, 2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes. Før var ens glede avhengig av forholdene i verden. Men nå som mennesket når seg selv, har det sin forankring på et dypere plan.

[felicity]

Og det er ikke kjærlighet, men dens motsetning.

Hva anses her som kjærlighetens motsetning?

[Mr.K.]

Hva anses her som kjærlighetens motsetning?

 

Man danner seg her selv et bilde, gjennom en eksistensiell bevisstgjørelse. Kanskje har det noe med egoisme å gjøre. Kierkegaard, sett under ett, strekker ut en reflektert tanke til den ikke-troende, så vel som til den troende, som er i sin tilstand, preget av verden (spissborgeren), og indirekte til at kabalen først går opp i møtet med Den levende hellige ånd.

 

Dette er den såkalte "spissborgerens" tilværelse og dens viktigste kjennetegn er selvbedrag. Spissborgeren slukes opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette. Spissborgeren tror selv han råder over sitt livsløp, men det er bare omgivelsenes anonyme krefter som velger for ham. Og jo mer hardnakket og påståelig han blir, desto lenger fra friheten fører han seg selv. Bare ved å gjennomskue dette fundamentale misforholdet kan han komme videre.

 

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. (1. Korinter 13:4-)

[Mr.K.]

Vedrørende det siste stadie.

 

Det sies videre at forstanden, evnen til begrepsmessig tenkning, til en viss grad gir et feilaktig bilde av tilværelsen. Den arbeider først og fremst i romlige, statiske begreper. Til forskjell fra forstanden, som forblir utenfor det den erkjenner, trenger intuisjonen inn i det den erkjenner, den er i direkte kontakt med sin gjenstand uten bruk av symboler og gir absolutt viten. Forstanden er likevel et nyttig hjelpemiddel i tilværelsen, nettopp fordi dens domene er det romlige og naturlovenes nødvendigheter. Den er primært et praktisk orienteringsmiddel for handling, - ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet.

 

Derfor er fornuften på sett og vis en avsporing (kommer tilbake til det))

 

Kierkegaard definerer søken som spenningsforholdet mellom den utilstrekkelige erkjennelse av virkeligheten (den objektive uvisshet) og individets lengsel mot det absolutte (den subjektive tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet).

 

»Visdommens kjerne ligger ikke i en viten, men i en innsikt i vår egen mangel på den (Kierkegaard, Sokrates). Det sies at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten, og fortjener ikke annet enn tilnavnet løgn. Vi vet forresten at universet ble skapt takket være en helt ufattelig presisjon av krefter og partikler. Dersom en milliarddels svakere tyngdekraft ville ikke masse kunne danne soler og planeter. Dersom en milliarddels sterkere tyngdekraft ville universet kollapse i en omvendt Big Bang. Men dette er deisme.

 

Videre. Universet vil alltid være uendelig uavhengig av en eller annen vitenskapelig teori forteller oss. Hva finnes så bak utvidelsen ytterste ytterkant? Finnes det en ende, hva finnes bak der igjen, ikke sant? Uendelighet. «Den eksistensielle tenker» er subjektivt engasjert, og sannheten for en slik tenker består i hans livsanskuelse «Jeg har lagt alt åpent for dere, står det skrevet - slik at det ikke skal finnes noen unnskyldning.

 

Det finnes kun en mulighet, og det er uendelig, siden hvis det finnes en ende - hva ligger så bak der igjen? Men bare for tanken kan dette virke absurd, ikke for troen.- Kan man gripe uendeligheten ved bruk av vår intuisjon? Da er man på sett og vis allerede en troende. Man erkjenner det uendelige. Troen på en Gud er irrasjonell – i samme grad som erkjennelse av uendelighet. I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man i sin sannhetssøken ta hensyn til det irrasjonelle rundt oss , som f.eks i universets åpenbare uendelighet.-

 

Det er videre her den objektive sannhet (den kristne) som kan erfares, men sannheten erfares likevel subjektivt. Den kristne troen en slags opplevd forbindelse mellom Gud og menneske (det enkelte). Den kristne tro er dernest til syvende og sist heller ingen blind tro.

[Mr.K.]

You get your intuition back when you make space for it, when you stop the chattering of the rational mind. The rational mind doesn’t nourish you. You assume that it gives you the truth, because the rational mind is the golden calf that this culture worships, but this is not true. Rationality squeezes out much that is rich and juicy and fascinating.”― Anne Lamott.

 

A similar sentiment comes from one of history’s most celebrated heroes of science, the alleged pinnacle of rationality — Albert Einstein.

 

Som jeg var innpå ovenfor (i henvisning til det siste stadie), kan man gripe uendeligheten ved bruk av vår intuisjon? Da er man på sett og vis allerede en troende. Man erkjenner det uendelige. Troen på en Gud er irrasjonell – i samme grad som erkjennelse av uendelighet. I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man i sin sannhetssøken ta hensyn til det irrasjonelle rundt oss , som f.eks i universets åpenbare uendelighet.(utenfor utvidelsen ytterste ytterkant; "Rommet" universet ekspanderer i).

 

Kan uendelighet nesten betraktes som noe litt overnaturlig, siden det ikke vil finnes en naturlig, logisk nok forklaring på dette "fenomenet"? - I kierkegaards fremhevelse av det psykologiske ligger en liten oppfordring mot den tidens filosofiske motstrømning, hegelianismen, i den grad den setter all sin lit til den menneskelige fornuft. Det fantes en annen fornuft, mente kierkegaard, eller rettere sagt en fornuft av en annen orden - en annen karakter, der den angivelige uorden hadde sine egne lover, sin egen logikk, og dette var er annet og dypere område i menneskelivet, i det irrasjonelle - som psykologien hadde i sin oppgave å avdekke. Og mener fornuften må brukes helt til grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss, men mener videre den vil svikte oss i sammenheng med en reell sannhetssøken.

 

– Universets åpenbare uendelighet er Guds allmektighet lagt for våre føtter.

 

“The intuitive mind is a sacred gift and the rational mind is a faithful servant. We have created a society that honors the servant and has forgotten the gift.” ― Albert Einstein.

[OleNord]

Mr. K. hva er det som har gjort deg så sterk i trua, er noe spesielt som har skjedd som har gjort dette? Har sett at du er veldig aktiv på forumet

[Mr.K.]

Mr. K. hva er det som har gjort deg så sterk i trua, er noe spesielt som har skjedd som har gjort dette? Har sett at du er veldig aktiv på forumet

 

Det var en opplevelse jeg hadde i troen, noe som levendegjorde troen for meg.

[Mr.K.]

Videre (i henvisning til det siste stadie). Universet vil bare fortsette å ekspandere, uendelig eller asymptotisk, men hva finnes utenfor utvidelsen ytterste ytterkant? Kierkegaard definerer tro som spenningsforholdet mellom den utilstrekkelige erkjennelse av virkeligheten (den objektive uvisshet) og individets lengsel mot det absolutte (den subjektive tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet).

 

Det er videre ikke mulig å forme testbare hypoteser utover det observerbare univers, dets totale "størrelse", alder, eksistensen av parallelle univers (multivers) og lignende ideer. Derfor må dette behandles mer fra et filosofisk og religiøst ståsted enn fra et utelukkende astrofysisk. I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man derfor i sin sannhetssøken ta hensyn til det irrasjonelle rundt oss , som f.eks i universet eller "det rommet universet ekspanderer i" den åpenbare uendelighet utenfor utvidelsen ytterste ytterkant.

 

Det var på sett og vis noe av det jeg selv innledningsvis gjorde, jeg hadde også tidligere hatt troen på noe overnaturlig, men det var ikke før jeg ba om nåden i Kristus jeg fikk en personlig kjennskap til ham.

 

- For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Derfor har de ingen unnskyldning (Rom 1. 19)

[Mr.K.]

Dette er jo mer indirekte ment som et "tankeeksperiment" (selve utførelsen og fullendelsen av eksistensialismen). Kan man begripe uendeligheten ved bruk av vår intuisjon? (ta en eksistensiell stilling til den) Som en slags start. Ja, da blir man på sett og vis prinsipielt en "troende", i erkjennelsen av det uendelige. Hvis man med det samme utøver ærlighet overfor ens selv.

 

Selvsagt, ment i videre sammenheng med den kristne tro, og en levendegjørelse av troen (i sammenheng med Kristus). Slik jeg selv engang erfarte det. For Kierkegaard er selve målet å sette mennesket i det rette forholdet til tilværelsen, den store sammenhengen mennesket er satt inn i.

 

Først i resignasjonen (frivillig oppgivelse) vinner mennesket seg selv, det blir seg bevisst om ånd og viser her kjærlighet både ovenfor Gud og mennesket. Og opplever med det før eller siden Kristi ånd på egenhånd (Salme 32,8b, Salme 16,7). Dette er heller ikke noe man maner seg frem til. Noe av det mest vesentlige her er ydmykhet, tålmod, tro, tillit og kjærlighet til Gud – gjennom en subjektiv tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet.

 

Hva skjer videre i et menneske som oppnår troens stadie? Det ser tilværelsen fra et annet perspektiv og forvandles og gjenfødes deretter. Forandringen setter alt i sitt rette forhold i mennesket. Alt er blir født på nytt, renset og helliget ved ånden og kjærligheten.

[Spagettimonsteret]

 

 

 

Denne tråden omhandler eksistensialisme, men tråden er blitt utdebattert, så du kan ta tråden og trå den langt opp i den ignorante, trangsynte klageumpa de. Få deg et liv din TULLING.

 

Som om Jesus skulle sagt det sjøl, let that Christian love shine brother! Halleluja!

[тurbonєℓℓo]

Jeg mener å ha lest absolutt alt det trådstarter har skrevet(?) her i andre poster før.

Jeg mener også å ha besvart det.

 

I stedet for å lage nye poster hele tiden, så kan du vel forsøke å kommentere de allerede eksisterende?

Ev. Hvorfor velger du å hele tiden lime inn det samme om og om igjen, Mr.K?

[Spagettimonsteret]

Nice, moderator er årvåken. Fabelaktig.

[Zeph]

Som turbonello skriv kan du putte dette i eksisterande trådar, ikkje opprette nye. Stenges.